Tora Ørdal Mikkelborg fotografert i hjembyen Fredrikstad i forbindelse med Fredrikstads Blads debutantintervju med henne. I intervjuet presiserer hun at novellesamlingen «Ennå er det tid» ikke på noe vis er selvbiografisk. Foto: Svein Kristiansen

Tora Ørdal Mikkelborg (f. 1985) er utdannet sosionom og jobber som sosialarbeider. Hun kommer fra Kirkøy på Hvaler og bor i Fredrikstad. Novellesamlingen Ennå er det tid er hennes første bok. Jeg har intervjuet henne i forbindelse med debuten.

Du har nettopp debutert med novellesamlingen Ennå er det tid, der dystre og krevende temaer, som selvmord og død, ondskap, abort, psykiatri og vanskelige relasjoner, står sentralt. Kan du si litt om hvorfor disse temaene opptar deg i så sterk grad at du måtte skrive om dem?
Så lenge jeg kan huske, har jeg vært opptatt av kontraster. Når noen viser meg det lyse aspektet ved seg selv, og ved livet, blir jeg umiddelbart nysgjerrig på hva slags mørke som bor i dem. Og motsatt. Jeg tror disse temaene opptar meg i stor grad fordi vi lever i en slags åpenhetskultur. Vi er opptatt av å vise oss fra våre beste sider til enhver tid, noe sosiale medier er med på å forsterke voldsomt. Vi vil gjerne høre om mennesker som har hatt en vanskelig tid i livet, men da vil vi at disse;

a) er ressurssterke og gjerne kjendiser

b) har levd gjennom det vanskelige og kommet ut «på den andre siden» som mer opplyste, kloke, vakre, rolige etc.

Møter vi krisen på gata, i nabolaget, på arbeidsplassen eller i familien, og er den ikke bearbeidet eller særlig pen å se på, vil vi ikke forholde oss til den. Tabu er fremdeles tabu. Og ofte er det sterke grunner til at folk vil holde ting for seg selv. Dette har jeg stor respekt for. Det er ikke alt som skal sies.

Det er selvsagt et paradoks at jeg har skrevet en hel bok om ting som ikke skal sies, jeg ser den, men på mange måter er denne boka en hyllest til de innesluttede, de usynlige og de marginaliserte. De er her, de også. Og de har rett til å være som de er. Ofte tenker jeg på at det er en fordømte plikt for oss som passer inn i boksen, å anerkjenne dem som ikke gjør det. Dessuten har jeg alltid hatt en beundring for dem som er annerledes enn meg selv. De som har opplevd umenneskelige ting, som i stor grad er preget av dette, men som fremdeles står oppreist. Jeg er en sånn skrulling som ofte har kommet i prat med byens løse fugler, og det har gjort meg ydmyk. Dessuten, hvem er det som sier at vi skal være så jævla lykkelige hele tiden?

Kan du si litt om handlingen i novellene dine utover de nevnte temaene?
Novellene handler om seks forskjellige karakterer, som har det til felles at de har gjort, eller kommer til å gjøre noe de angrer på. Jeg skriver om haltende mennesker i en løpende verden, hvor fremmedgjøring og ensomhet er sentrale temaer. Tekstene er i overkant dystre, jeg vet, men jeg syns karakterene har noe vakkert og ytterst levende i seg, som jeg har gjort det jeg kan for å formidle. Det handler om mennesker som ønsker å tas for hva de vil være, og ikke nødvendigvis for hvem de er, men sannheten bobler under huden på dem alle. Hver novelle er mer eller mindre monologisk drevet, noe som gjør at karakterene uavbrutt får fortalt sin historie. På den måten får de definere seg selv og sine liv uten å måtte forsvare seg.

Det handler om liv som ikke ble slik de var tenkt, og om hvordan karakterene håndterer nettopp dette.

Du er utdannet sosionom. Hvordan har dette påvirket skrivingen din?
Skrivingen, og tematikken som opptar meg, har jeg danset med i mange år – før jeg utdannet meg og begynte å jobbe. Utdanningen min, som i stor grad handler om å hjelpe mennesker til å hjelpe seg selv, med menneskerettigheter og menneskelig autonomi som kjerneverdier, var et naturlig valg for meg. Skolen lå i nærheten, jeg hadde et lite barn, sånne ting var også med på denne avgjørelsen. Det ble som det ble. Hehe. Jeg angrer ikke på det valget, for jeg lærte utrolig mye om menneskelige problemer, både i et psykologisk, psykiatrisk og sosiologisk perspektiv. Utdanningen trigget absolutt nysgjerrigheten min på de som faller utenfor, og på de tusen forskjellige grunnene til dette.

Jeg begynte å skrive på disse novellene da jeg skrev bacheloroppgaven min, var vel redd for å miste skrivedrømmen til fordel for karriere, og på mange måter ser jeg at tematikken gjenspeiler det fokuset sosionomutdanningen har. Det dreier seg om å se bakenfor det ytre, om å innta brukernes perspektiv.

Jeg ble litt koko av den utdanningen, men den har absolutt vært til stor inspirasjon for skrivingen. Alle novellene mine kunne i utgangspunktet vært caseoppgaver, jeg bare dro det lengre, og frigjorde karakterene og skrivingen fra den strenge akademiske formen.

Kan du si litt om hvordan personlige opplevelser og erfaringer har preget innholdet i novellene dine og bidratt i skriveprosessen?
Vel, man skriver jo ut fra eget hode. Alle ordene i denne boka er mine. Jeg vet ikke helt hvorfor det dystre og dysfunksjonelle trigger nysgjerrigheten i så stor grad. Det har med personligheten min å gjøre. Jeg er en lytter og en samler og en analytiker. Siden jeg var liten, har jeg vært opptatt av å finne ut av hvordan andre har det, ikke bare venner og familie, men også alle de andre. De som er annerledes enn meg.

Jeg har også alltid hatt et sterkt behov for å være alene, og å føre lange, indre samtaler med meg selv. Vi fikk ikke videospiller før jeg var ganske stor. – Se filmen inni hodet ditt, sa faren min da jeg maste. Jeg tok ham på ordet, og på den måten tror jeg at diktertrangen ble født.

Da jeg var ungdom, opplevde jeg et selvmord tett innpå meg. Jeg har kjent på hva dette kan gjøre med en kropp, med en familie og et lokalsamfunn. Sentrale emner som skyld og skam er uunngåelig når man opplever noe sånt, så jeg ser absolutt hvordan dette har bidratt til å påvirke min interesse for disse temaene. Dette er noe jeg tror veldig mange kjenner seg igjen i. Men, jeg skriver ikke på grunn av dette. Det er ikke meg selv eller de jeg kjenner jeg skildrer, eller mine egne opplevelser. Da hadde jeg aldri kunnet skrevet så rått som jeg gjør. Det er mer en generell nysgjerrighet rundt temaer jeg syns er viktige å skrike høyt om. Servere kontraster. Vise frem noe som føkker med den overflatiske åpenhetskulturen.

Dessuten ser jeg at landskapet jeg vokste opp i på finurlig vis har sneket seg inn i novellene. Jeg har brukt mine kjente omgivelser aktivt uten at jeg har tenkt så mye på det, og på den måten ser jeg at naturen har blitt et slags symbiotisk symbol på hvordan karakterene opplever nærmest å ha grodd fast, både i områdene de befinner seg i, i seg selv og i menneskene som omgir dem.

Din hjemby Fredrikstad er kanskje ikke større enn at om ikke alle kjenner alle så er det mange som kjenner mange? Det krever mot å skrive så tett på livet – og døden, som du har gjort. Har det vært vanskelig å frigjøre seg fra hvordan familie, venner og kjente vil kunne oppleve boken din og kanskje endre oppfatning av deg?
Hallo! Fredrikstad er faktisk Norges sjette største by! Men ja, jeg har kjent på det motet, og den påfølgende angsten, i arbeid med denne boka. Mange ganger tenkte jeg at jeg skrev for rått. Hva kommer folk til å tro om meg, liksom! Tenkte at nå er det slutt på alt sosialt liv, og foreldrene mine kommer til å dø av skam over ordbruken min. Jeg hadde noen våkenetter hvor jeg tenkte på familien, særlig datteren min, som jeg selvfølgelig vil skjerme fra alt innhold til hun er stor og kan bestemme selv.

Men i de stundene var annen litteratur gull verdt. Jeg leste og leste, og kom frem til at skrivingen nødvendigvis må være kompromissløs. Formen og innholdet tvang seg frem, og det er jeg glad for nå. Dessuten har jeg en redaktør som hele tiden har lagt vekt på denne kompromissløsheten som en styrke, og vist meg hvordan det blir god litteratur av sånt.

Og når jeg tenkte at jeg hadde vært alt for rå i språket, hørte jeg bare på podcasten til Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne. Tenkte at de har jo familier, de også, og jeg kan ikke måle meg med deres drøye språkbruk, så da var det liksom greit.

En annen ting jeg har vært litt redd for, er at folk skal oppfatte novellene som selvbiografiske, noe de ikke er. Men nå har jeg slått meg til ro med at folk får tenke hva de vil, og dessuten legger vel leserne sine egne erfaringer og tankemønstre i novellene, og gjør dem til sine egne. Det syns jeg er fint å tenke på.

Forøvrig er jeg ikke særlig dyster som menneske, så de som kjenner meg vil ikke ha problemer med å skille mellom litteraturen jeg skriver og hvem jeg er.

For mange er det å utgi en bok en lang prosess. Hvordan har det vært for deg?
For meg har det tatt fire år å skrive denne boka. Jeg sendte inn manus i august 2011, og fikk den utgitt i august i år.

Det tok ikke lang tid før jeg fikk svar fra forlaget om at de ville jobbe videre med meg, men det tok altså fire år med omskrivninger, stryking av noen noveller, og skriving av helt nye. Jeg prøvde å forstå hva som egentlig stod i konsulentuttalelsene og vente, vente, vente på svar på om jeg fremdeles var med i «neste runde». Redigere til krampa tok meg, ikke ane om jeg hadde skrevet novellene bedre eller dårligere enn sist. Se hvordan novellene endret form og farge etterhvert som jeg forstod hva som var bra og hva som var en dårlig tekst.

Det har vært som en slags utdanning for meg å skrive denne boka. Redaktøren min har hele tiden stilt spørsmål som jeg har måttet vise at jeg har forstått via tekstene. Herregud, det har vært et fantastisk slit! Ofte har jeg mistet motet, og jeg har sagt nei til noen gode jobbtilbud underveis, men nå ser jeg at det var verdt alt sammen. Man må satse. Det har jeg sagt høyt til meg selv mange ganger. Det er hardt arbeid å skrive bok. Det er et ensomt arbeid. Man må ofre mye tid.

Novellen betraktes av mange som en krevende sjanger; fortettet og med strenge formkrav. Selv om sistnevnte sies å være til for å kunne brytes, og systematisk også er brutt av sentrale novellister, som Kafka og Borges. Hvorfor har du valgt novellesjangeren?
Novellen er i seg selv en litt underkjent sjanger, i alle fall i Norge. Kanskje var det min hang til å løfte frem det marginaliserte, som gjorde at jeg valgte denne sjangeren. Jeg vet ikke. For å være ærlig, skrev jeg åtte noveller på veldig kort tid, for å ha noe å sende inn til forlaget, for så å bli ferdig med det første, sviende avslaget. Men så ble det ikke noe avslag, og plutselig var det novelleforfatter jeg skulle bli! Leste Gro Dahles Hvem som helst, hvor som helst, og ble frelst. Leste alt jeg kom over av noveller, «fra Askildsen til Herbjørnsrud» og syntes det var befriende å tenke på hvor mye man kan stappe inn i en novellesamling, fremfor i en roman. At man kan skrive mange historier i én bok.

Jeg har fått spørsmål om jeg egentlig ville skrive en roman, men at jeg ikke klarte å bestemme meg for ett tema. Jeg forstår hvorfor. Novellene mine er ikke minimalistiske. De er fulle og feite. Sånn sett håper jeg at jeg bryter litt med det typiske ved sjangeren.

Har du noen litterære forbilder?
Å, herlighet, jeg har så mange! To opplagte, som jeg også er stolt av å bli sammenlignet med i anmeldelsen i Fredrikstad Blad, er Ingvild Rishøi og Roskva Koritzinsky. Carl Frode Tiller, Agnes Ravatn, Kristin Lind, Merethe Lindstrøm, Kjell Askildsen, Roy Jacobsen og Eivind Hofstad Evjemo er noen jeg aktivt har latt meg inspirere av i skriveprosessen. Haruki Murakami må også nevnes.

Jeg har ingen klare favoritter, og er en ganske lite kresen leser. Jo flere bøker, jo bedre er det!

Du kan allerede smykke deg med en strålende anmeldelse og terningkast 5 i Fredrikstad Blad. Hvilke forventninger har du videre til mottagelsen av boken din? Fra mediene, kritikere og fra publikum?
Jo, takk. Jeg er veldig glad for den anmeldelsen. Det er mange som ikke blir anmeldt i det hele tatt, så den settes pris på. Utover dette har jeg jo et håp om at folk skal kjøpe boka. Er så klar over konkurransen, og denne bokhøsten er jo helt ekstrem hva angår «storfine» utgivelser, men likevel.. Jeg håper jo på all den omtale jeg kan få. Men det viktigste er at boka treffer noe i leserne. Det er det jeg er ute etter. Jeg vil røske folk litt i ribbeina.

——————————–
Her er en smakebit fra Toras novellesamling Ennå er det tid. Og her kan man  lese hennes ferske kronikk fra forlagsliv.no og Dagbladet og bidraget til serien  Min sommerlektyre.

Denne høsten gir Cappelen Damm ut Ben Lerners debutroman «På vei fra Atocha stasjon».  Han en av de beste unge forfatterne i USA for tiden.

Kjøp boken.

Ben Lerner klarer å smelte sammen et nytt ungt litterært uttrykk med en tydelig kjennskap til eldre litterære tradisjoner. Han er opprinnelig en New York-basert poet som bruker poesien i språket sitt også i romanene sine, og han kan få noe helt vanlig som å være utvekslingsstudent i en europeisk småby som er usikker på hvem han er og kjærligheten til å bli virkelig god litteratur.
Ben Lerner kommer på Norsk-Amerikansk Litteraturfestival i disse dager.

Før Thomas Lundbo oversatte «På vei fra Atocha stasjon» til norsk, leste jeg den parallelt med chapbook-redaktør i AFV-press Kenneth Pettersen på engelsk. Vi har stilt hverandre noen spørsmål om boken.

Kenneth Pettersen. AFV-press.

Kristine spør, Kenneth svarer:
1. I begynnelsen av boka nevner Adam (hovedpersonen) at han har et prosjekt, men prosjektet forklares aldri. Hva tror du det er?

Tror jeg tolket ”prosjektet” som muligens en slags rettferdiggjøring av oppholdet, siden Adam, for det meste, driver retningsløst rundt i Madrid/Granada/Barcelona. Virker også som om Ben Lerner allerede fra begynnelsen latterliggjør Adams tankegang: ”The first phase of my research involved waking up weekday mornings in a barely furnished attic apartment, the first apartment I’d looked at after arriving in Madrid, or letting myself be woken by the noise from La Plaza Santa Ana, failing to assimilate that noise fully into my dream, then putting on the rusty stovetop espresso machine and rolling a spliff while I waited for the coffee.” Tror jeg kjenner meg igjen i denne impulsen, å la ting fremstå som smartere ved å la det inngå i en større, langsiktig plan.

2. Stilte du deg noengang spørsmålet “hva handler denne boka om?”. Om du gjorde det, hva kom du frem til?

Virker som om boken først og fremst dokumenterer Adams år i Spania, men det virker som om Ben Lerner også forsøker å si noe om blant annet oversettelser og poesi, deler av boken virker essayistisk. Det virker som en poetikk når han forteller at han snakker i korte, ufullstendige setninger på (andrespråket) spansk for å la andre (med spansk som morsmål) fylle ut resten med mening. Det virker også som om Ben Lerner forsøker å avfortrylle poetisk praksis – Adam Gordons litterære prosjekter virker tilfeldige og utenkte for meg…

Kjenner meg også igjen i Adam Gordons intuitive respons når noen spør om tematikk, for meg er det ikke viktig at boken handler om noe.

3. Hva er holdningen din til unge litterære talenter som skriver om smerten/dilemmaet ved å ha hatt et kort og udramatisk liv fordi det er det eneste de føler at de kjenner nok til å skrive om? Finnes det et metningspunkt i verden for slike bøker eller kan de rettferdiggjøres ved kunstnerisk utførelse, som generasjonsstemme eller ved å ha gjenkjennelsesfaktor?

Tror jeg sjelden vurderer kvaliteten av en bok på bakgrunn av ytre/indre dramatikk i boken. Tror jeg vurderer bøker som gode hvis jeg vil ha mer når jeg er ferdig med boken. Klarer/vil ikke å vurdere bøker etter hvorvidt det er for mange av dem i verden eller ikke, jeg kan gjerne lese flere tilsvarende denne.

4. Jeg fikk en følelse av at jeg-fortelleren er fast bestemt på å portrettere seg selv som en usympatisk person, men de sjeldne anledningene der han deler noe genuint med folka rundt seg speiler de ham på en måte som kan tyde på at han er mer sympatisk enn han vil gi inntrykk for. Hva tror du? Spiller det om du kunne få sympati med ham noen rolle for om du likte boka?

For meg virker det som om vennene hans har interesse av å være sammen med ham, men han har likevel ikke et stort nettverk. Jeg synes han virker til en viss grad selvsentrert på en dårlig måte, og får inntrykk av at omgivelsene også vurderer ham som selvsentrert eller fraværende. Å få sympati med litterære karakterer spiller ingen rolle for mitt utbytte av litteratur. De som virker usympatiske er ofte mer interessante å lese om for meg, kanskje, vet ikke.

5. Velg a) eller b)

a) Ben Lerner har tidligere gitt ut flere diktsamlinger men dette er hans første roman. Er poeten Ben Lerner også tilstede i denne boka synes du?

b) Hva tror du skjedde med Isabel? Døde hun i Madrid-bombingen?

Det tenkte jeg faktisk aldri på, men det er sant at hun ikke er tilstede den siste delen av boken. Ble interessert i å lese boken igjen for å finne ut av det. Den siste gangen jeg finner navnet Isabel er på side 118: ”I wondered where Isabel had gone. Then I didn’t.” Men kanskje du kan bruke søke-funksjonen på din nye Kindle og finne en senere forekomst?

Kristines kommentar: Det siste Adam ser til henne er på hotellrommet den morgenen terroristbomben på Atocha station smeller. Senere blir hun et slags spøkelse. Han tror at han ser og følger etter henne i Barcelona, men siste gang vi hører om henne er på slippfesten for oversettelsen av diktene hans der en venn forteller at hun aldri reiste til Barcelona. Det virker rart for meg at man aldri fikk en forklaring på hva som skjedde med henne etter bomben, jeg forventet halvveis at han skulle finne ut at hun døde, men isteden er svaret helt åpent. Jeg lurer på om det er en tilfeldighet eller om Ben Lerner bruker det som et slags mysterium for også å understreke den distansen Adam har til det som skjer rundt ham.

Kenneth spør, Kristine svarer:

Kristine Kleppo.

1. I et intervju med Huffington Post sier Ben Lerner at ”people seem to have strong and distinct senses about whether the narrator has grown or remained the same, whether this is a sort of coming of age story or whether it charts a year in the life of a sociopath.” I hvilken av disse kategoriene faller du? Er du enig/uenig i at hovedpersonen har sosiopatiske trekk?

Jeg tror ikke at han er en sosiopat, men noen at trekkene hans er sosiopatiske. I blant tenkte jeg at kanskje det var hans prosjekt, å lage en slags fiksjonell identitet til seg selv i dette nye landet for å se hvor langt han kunne ta det. Jeg leste ham nok som Ben Lerners måte å gjøre narr av /leke med en noe selvbiografisk karaktér. Jeg syntes at det var fantastisk morsomt hvor fæl han var og hvor ærlig han var overfor seg selv om det. Det er en slags tradisjon for at når man skriver selvbiografisk presenterer man et humoristisk vrangbilde av seg selv, noen ganger mistenker jeg at det er for å fremstå mindre naken enn man ville gjort dersom alt skulle vært inderlig og selvhøytidelig.

Til grunn for den sosiopatiske oppførselen ligger en slags selvforakt og disharmoni i forhold til det som foregår rundt ham. Han tar ikke det han skriver seriøst, han tar ingenting rundt seg seriøst annet enn sine egne ego-emosjoner og han klarer ikke å forstå hvordan noen kan ha en genuin og inderlig kunstopplevelse. Jeg synes at han forandrer seg, Teresa konfronterer ham på en måte med all bullshit og det gjør at han etterhvert tar seg selv mer alvorlig og etablerer en ekte kontakt med folka rundt seg. Det er håp for Adam tror jeg.

2. Hovedpersonen i boken heter Adam Gordon, men har mange likhetstrekk med Ben Lerner (begge er amerikanske poeter med feministmødre som har reist til Spania på et reisestipend). I Kjersti Annesdatter Skomsvolls roman, Monstermenneske, som også virker relativt selvbiografisk, heter hovedpersonen Kjersti Annesdatter Skomsvoll. I Lunar Park av Bret Easton Ellis er Bret Easton Ellis hovedperson, men den utgir seg ikke for å være selvbiografisk. Hva gjør navnet på hovedpersonen med lesningen av boken?

Jeg tror at når en forfatter bruker sitt eget navn så er det ofte fordi de vil etablere en slags ærlighet i forhold til leseren om at det de skriver at skjer med personene har rot i dem selv. Som leser er det jo nærliggende å tolke det som en invitasjon til å forestille seg forfatteren som karakteren. Det kan også bli en slags lek mellom forfatteren og leseren der hva som er sant, hva som ikke er sant og hva som er overdrevet hele tiden står på spill.

Å bruke forfatterens navn som navnet på en karaktér i tredjeperson blir å invitere leseren inn i en speilsal der forfatteren speiler en karaktèr som er ham/henne selv.

Å bruke en annens navn på noe som er selvbiografisk kan handle om at man konstruerer en karaktèr og slik forsøker å få avstand til sitt eget stoff. Det er også å si som forfatter: ikke se på meg, dette handler om denne historien og denne karakteren.

3. Boken åpner med en person som får et sammenbrudd foran et maleri i et galleri. Adam Gordon tror personen kan ha gjennomgått en ”profound experience of art” og lurer på om ham selv noensinne har erfart noe tilsvarende. Han skriver at poesi har størst virkning på ham når den blir sitert i prosa, ”the line brakes […] replaced with slashes”, altså som ren poetisk mulighet. Jeg kjenner meg igjen, altså, jeg tror jeg har hatt flere ”profound experiences of art”, av tv-serier og melankolske indie-låter, men aldri av en diktsamling. Har du hatt noe tilsvarende en ”profound experience of art” av et dikt?

Ja! Da jeg gikk på litteraturvitenskap på Blindern (en liten stund) hadde jeg skikkelig kjærlighetssorg og vi leste et dikt av Ingeborg Bachmann som het «Böhmen ligger ved havet». Jeg husker at jeg leste diktet i forkant, at jeg til og med skrev det ned i en notatbok og forstod ingenting. Da jeg kom på gruppeundervisning brukte vi to timer i klassen til å ta hver eneste lille mening i diktet fra hverandre, og plutselig forstod jeg at det uttrykte alt jeg gikk rundt og følte. Nettopp av denne grunnen har jeg en mistanke om at det finnes en overhengende mulighet for at jeg er er alt for dum og gir diktene jeg leser for liten tid til at jeg virkelig klarer å gjennomskue hva de forsøker å fortelle.

Ellers har jeg den samme erfaringen som deg og Adam, som oftest kommer de store opplevelsene midt i en roman, en filmdialog eller låttekst. Det er vanskelig med poesi fordi den forsøker å si noe veldig dypt med øyeblikkelig virkning. Med musikk eller en fortelling føles det mer som om noen holder deg i hånden og trekker deg i riktig retning.

4. Min lesning av boken er at den forsøker å si noe om poesiens virkekraft. ”Poems aren’t about anything,” sier Adam Gordon flere ganger belærende til venner. Noen av Adams dikt blir også sitert. Min tolkning, mens jeg leste dem, var at de var ironiske, i den forstand at de ikke er ment for å være gode, men som et eksempel på hvordan poeten gir blaffen i å gå i dialog med sitt publikum. Et utdrag: ”Possessing a weapon has made me bashful. / Tears appreciate in the economy of pleasure. / The ether of data engulfs the capitol. / Possessing a weapon has made me forgetful.” Hva tror du, gjør Ben Lerner narr av Adam Gordons hermetiske, tomme poesi, eller er det bare jeg som ”ikke forstår”?

Jeg vet ikke. Jeg vet ikke om jeg forstår diktet heller, men slik jeg leser det er det temmelig platt og litt arrogant. Det kan stemme at han gjør narr av det og slik Adam portretterer seg selv passer det, men jeg synes at det er umelodisk i forhold til slik jeg oppfattet dikteren Adam i boka. Jeg tror nemlig fortsatt at han er en bra poet, selv etter dette dårlige diktet. Jeg tror at han kan bedre.

5. Boken er en av de første du har lest på din nye Kindle. Fortell om erfaringene du har gjort deg ved å lese Leaving The Atocha Station av Ben Lerner på din nye Kindle.

Leaving the Atocha Station var en perfekt førstebok å lese på Kindle. Jeg hadde det skikkelig gøy mens jeg leste den og lesebrettet gjorde meg fullstendig fokusert på teksten på en måte som jeg sjelden klarer å være. Jeg har kjøpt èn bok siden, men det var en billig Virginia Woolf (Bølgene), nå er jeg litt redd for at neste bok samtidslitteratur jeg kjøper skal gi en dårlig erfaring. Jeg er redd for å fylle lesebrettet med dårlige kvartleste bøker. Jeg vil bare fylle det med bra bøker som alle er lest ut.

Klikk på bildet for å finne bøker av Kolbein Falkeid.

Tror jeg vil huske deg sånn, Lars.
Ikke bøkene som et sukk med ord i,
en sang uten mothaker
eller så trist at du kunne rope av glede.
Nei, som Spotted Horse vil jeg huske deg,
høvding i pawneestammen på De Store Slettene.
Slik kom du slentrende med Ola Bauer
barbeint over markene
fra Herregårdskroa i Frognerparken.
Den sommerettermiddagen, så mange år siden,
som i går likevel.
Jeg satt fjollet etablert
alene på en av benkene i blanke sko
allerede i en alder da videre betyr tilbake.

Nå haster ingenting mer for meg, vet du,
og derfor har jeg knapt med tid
og stjeler ordene dine helt uten dårlig samvittighet.
Jeg satt på benken der med de blanke skoene
og eide ingenting. Du eide alt
og hadde sikkert klappet månen på det andre kinnet
allerede.
Over deg brant sola uten å være kokt ihjel,
og fremtiden sto ikke i spagaten
men danset engle-usynlig foran deg,
hele tiden foran deg.

Tilstår det nå: Misunte deg og Ola.
Tilsynelatende så bekymringsløse
som om ingenting noen gang
skulle falle av jorda, flasse av.
Men var jeg likevel ikke selv for ung den gang?
Jeg visste jo at diktere betaler dyrt
og dyrere enn dyrt,
ikke fordi kransarteriene snor seg på utsiden av
hjertet
– det gjør de jo hos alle,
men fordi høyspent-nerver uten isolering
løper mellom stasjonene på utsiden av kroppen
og spraker dikt.

Så kanskje derfor denne tristheten, venn,
denne knakende ensomheten din
som får himmelen til å tørke tårer
istedenfor å drysse farin.

Jeg tror det.
At du betaler mer altså
enn de fleste fatter og verden vet.
Takk for at du kom.

Kolbein Falkeid er født i 1933 og debuterte som lyriker i 1962 med samlingen Gjennom et glass-skår. I mer enn femti år har han vært et sentralt navn i norsk lyrikk. Han har utgitt mangeogtyve diktsamlinger, skuespill og gjendiktninger.  Dette diktet er hentet fra samlingen «Øyet og virkeligheten» fra 2014 og ble skrevet i anledning Lars Saabye Christensens 60-årsdag samme år. Lars Saabye Christensen har nettopp gitt ut romanen «Magnet».

THE GOLDEN YEAR LANSERING: Jenny Skavlan, Amanda Schulman, Sophie Elise, Hannah Widell og Vanessa Rudjord. Foto: Tonje Skjervold

Hannah Widell og Amanda Schulmans The Golden Year gir deg råd om hvordan du kan ta tilbake makten over livet ditt. Boken råere og friskere enn andre selvhjelpsbøker. For eksempel begynner kapittelet om kjærlighet med: «Når er det på tide å gå?»

The Golden Year er blitt et fenomen i Sverige. Forfatterne Hannah Widell og Amanda Schulman eller Hannah & Amanda som de bare kalles, er megakjendiser i Sverige særlig p.g.a. podcasten Fredagspodden som over 300.000 kvinner lytter til hver uke. The Golden Year er ikke en alminnelig selvhjelpsbok, den er råere, frekkere og full av forfatternes egne opplevelser og erfaringer på godt, men kanskje mest på vondt. For forfatterne – og for leserne av The Golden Year – handler det om hvordan kvitte seg med det som er dårlig i livet og hvordan gjøre resten av livet så bra som mulig. Du kan lese mer om Hannah & Amanda på den norske nettsiden deres Hannaogamanda.no her, og der ligger også noen av podcastene deres.

HANNAH & AMANDA: Hannah Widell og Amanda Schulman er av Sveriges mest populære podcastere med sin «Fredagspodden». De har over 300.000 lyttere hver uke.

Nå er altså The Golden Year-fenomenet kommet til Norge, og boken er allerede inne på ARKs ti på topp-liste. Da forfatterne var her i forbindelse med lanseringen den 19. august, arrangerte vi en fest sammen med Elle der Hannah & Amanda bl.a. gjorde en slags live podcast-sending, se film fra festen under. Da Vanessa Rudjord introduserte Hannah & Amanda på festen var hun vill av begeistring for boken og ikke minst for kapittelet om «Kjærlighet».  Vanessa Rudjord leste opp dette avsnittet som kan være tankevekkende for noen og enhver:

«Når er det på tide å gå fordi partneren din ikke har det godt i forholdet deres?

Det er ikke bare du som kan ha det vondt i forhold; partneren din kan også ha det og da kan det også være på tide å gå. Det er ikke ålreit å ta plass i en annens liv hvis du ikke vil være i det. Hvis du svarer ja på spørsmålene nedenfor, kan du betrakte det som et faresignal. Da er det kanskje på tide å gå. Du er trolig ikke så forelsket lenger, og da er det bedre for dere begge å finne en ny.

Har du lyst til å være slem mot partneren din og trykke ham ned? Gjenkjenner du ikke deg selv og merker at du har begynt å få en ny og ond side?

Er du skadefro? Hvis han for eksempel har hatt en konflikt på jobben, kan du merke at du nesten er litt fornøyd?

Spiller dere ikke på lag lenger? Konkurrerer du med partneren din om alt og gjør alt for at han skal tape?

Har du begynt å leve ditt eget liv? Fått egne venner og interesser som du ikke inkluderer partneren din i?»

 Her er et lite inntrykk fra lanseringsfesten til The Golden Year:

Klikk her for at se den integrerte videoen.

I romanen Når sypressene hvisker har forfatteren Yvette Manessis Corporon latt seg inspirere av historien om sin egen bestemor. Nå kan du vinne et eksemplar av denne frodige og vakre romanen ved å dele ditt beste minne om din egen bestemor.

I Når sypressene hvisker møter vi Daphne, som er tilbake på den greske øya Erikousa der hun som barn tilbrakte så mange lykkelige somre sammen med sin yia-yia, sin greske bestemor. Nå er hun her sammen med den vesle datteren sin, Evie, og om bare noen dager kommer Stephen, mannen hun skal gifte seg med. Han har gått med på at de skal holde bryllupet på øya, og det skal foregå etter gresk tradisjon. Alt ligger til rette for en storslått feiring, men yia-yia er ikke sikker på om barnebarnet har gjort et riktig valg.

Dessuten har yia-yia sin egen historie, og her har forfatteren latt seg inspirere av fortellingen om sin egen bestemor.

«Min bestemor likte å dele historier om livet på Erikousa, øya hun var så glad i. Hun fortalte om hvor vanskelig det var da hun som ung mor ble igjen alene på øya da min bestefar måtte dra til USA for å finne arbeid. Planen var at han skulle spare penger og reise tilbake til Hellas. Men så kom krigen, og hun satt igjen alene med to barn i de vanskelige krigsårene. Men av alle historiene min yia-yia delte, var det én historie som gjorde sterkere inntrykk enn alle de andre, og det var historien om den jødiske skredderen Savas og jentene hans som måtte flykte fra nazistene under andre verdenskrig», skriver Yvette Manessis Corporon på sin nettside (http://yvettecorporon.com/story-behind-the-story/).

Etter at romanen kom ut, hadde forfatteren et sterkt ønske om å finne ut hva som skjedde med denne familien etter krigen. Hun tok kontakt med slektsforskningsnettstedet MyHeritage, og her (http://blog.myheritage.no/2015/08/erikoussa-gjenforeningen/) kan du lese om det gripende møtet mellom forfatteren og etterkommerne til Savas.

Har du et minne om din egen bestemor du ønsker å dele med oss, sender du teksten din til blogg@cappelendamm.no. Vi trekker tre vinnere som hver får et eksemplar av Når sypressene hvisker.

NORGES VIKTIGSTE PODCAST: BokPod starter opp igjen med intervju med Ketil Bjørnstad i morgen. Foto Hallgeir Opedal

I morgen er det klart igjen for vårens og sommerens store slager på podcast-fronten. Da starter BokPod opp igjen med et intervju med Ketil Bjørnstad. Onsdagene fremover er det klart for en ny stjernerekke av Norges viktigste forfattere med bl.a. Lars Saabye Christensen, Anne B. Ragde, Jo Nesbø og Jon Michelet.

BokPod er blitt en av landets mest populære podcaster – ikke minst blant dem med seriøst innhold. BokPod er en timelange forfatterintervjuer med Norges viktigste forfattere. Dette er ikke lanseringsintervjuer, men tidløse møter som dreier seg om forfatterskapet. Forfatterne blir spurt om skriving, teknikk, arbeidsmetoder, rutiner, i det hele tatt – tanker omkring det å være forfatter. Intervjuer er Hallgeir Opedal en av landets mest kjente portrettintervjuere, bl.a. kjent fra Dagbladet Magasinet. BokPod distribueres i flere kanaler. Den mest brukte er iTunes der du bare søker opp BokPod, så finner du alle intervjuene. De ligger også på hjemmesiden www.bokpod.no, og så har Dagbladet publisert dem hver onsdag på sine nettsider. Du kan høre intervjuene når som helst og hvor som helst med mobilen din eller på en datamaskin.

LYTT NÅR DU VIL TIL: Herbjørg Wassmo, Kim Leine, Karin Fossum, Kolbein Falkeid og Tom Egeland

Til nå er det lansert 11 timelange intervjuer på BokPod med Roy Jacobsen, Dag Solstad, Vigdis Hjorth, Ingvar Ambjørnsen, Frode Grytten, Tomas Espedal, Karin Fossum, Herbjørg Wassmo, Kim Leine, Tom Egeland og Kolbein Falkeid. Dette er dybdeintervjuer du aldri har hørt maken til. På BokPod kan du for eksempel høre Roy Jacobsen snakke om hvalfangere, seierherrer, skogsarbeidere, usynlige, depresjoner og tiden som ungdomskriminell, Dag Solstad om Rukla og paraplyen, mor og Sandefjord, barna sine og hans egen farsrolle, rødvin og stråling og Herbjørg Wassmo om Tora, Dina, sinne og tilgivelse.

I morgen er det altså klart for runde to av BokPod. Hver onsdag i 10 uker fremover vil det bli lagt ut forfatterintervjuer du ikke har hørt maken til, og i morgen er det Ketil Bjørnstads tur. Han snakker om Steinerskolen, Burt Bacharach, kritikk og det å være en frustrert, flygelspillende tenåring på 130 kilo. Ketil Bjørnstad har akkurat kommet ut med en glitrende roman om sekstittallet: Verden som var min – Sekstitallet som har fått svært gode anmeldelser og ligger høyt oppe på bestselgerlisten.

I september kommer så den ene stjerneforfatteren etter den andre på BokPod som for eksempel Lars Saabye Christensen, Anne B. Ragde, Jo Nesbø og Jon Michelet. Så hør på Norges viktigste forfattere i høst.

Ben Lerner. Foto: Matt Lerner.

Denne uka er litteraturens nye wonderboy Ben Lerner på besøk i Norge i forbindelse med Norsk-amerikansk litteraturfestival. Den siste uka har vi kunnet lese i norske aviser om hvorfor han har fått denne posisjonen.

Både Morgenbladet og Klassekampen har sikret seg intervjuer med Lerner i forkant av festivalen. Til Klassekampen forklarer Lerner at han lever med et paradoks. Han er poet, men hater å lese poesi. Det skinner også igjennom i hans debutroman På vei fra Atocha stasjon.

– Adam er en karikert versjon av meg og mine tanker rundt poesi og kunst. Hans største problem handler om hvorvidt det er mulig å være poet når du blir flau av så å si all poesi, sier han til avisa.

Videre skriver avisa om boka:  «(…)den er (…) er en usedvanlig morsom og finurlig undersøkelse av hvor selvbevisst, ynkelig og patetisk en mann kan bli. Den unge poeten Adam har fått et prestisjefylt stipend for å bo i Madrid et helt år og skrive et langt research-drevet dikt om den spanske borgerkrigen. Men i stedet for å forske og skrive dikt, vandrer han marihuana-høy rundt i Madrid – som en slags moderne versjon av Camus’ Mersault eller Hamsuns navnløse hovedperson i «Sult». Han leser Tolstoj, går på fest, popper piller, svinger innom museer og plazaer, alt mens refleksjoner over kunst og litteratur strømmer gjennom tankene hans, og gjennom romanen.»

– Mens jeg skrev denne boka, følte jeg at jeg sviktet poesien, det var jo det som var mitt felt, det jeg skulle drive med. Men boka handler om poesi; det er en rar bok om poesi og kunst, en måte å reflektere over kunst på, sier Lerner, som opplevde at debutromanen, da den kom ut i USA i 2011, fikk fans som Paul Auster, Jonathan Franzen og John Ashbery.

Franzens favoritt-roman
Også Morgenbladet ryddet plass i sin avis til et stor intervju av Lerner, gjort av den anerkjente redaktøren John Freeman. Her forteller Lerner at han har satt seg fore å undersøke de moralske implikasjonene av det å snakke fra den privilegerte posisjonen han selv så åpenbart gjør. Å vinne tilbake en grad av språklig etterrettelighet og presisjon er et sentralt, og politisk motivert poeng for han.

Freeman har også snakket med Jonathan Franzen som har vært en ambassadør for romanen:

- Politisk var det som imponerte meg med boken, den indirekte tilnærmingen til bombingen på Atocha-stasjonen, sier Franzen til Freeman. Hendelsen følger fortellingen som en skygge og legger en sørgelig bevissthet om fortellerens egen amerikanske selvtilfredshet midt i en global politisk krise på toppen av lidelsene til en person hvis iboende angst alt er så intens at den avføder en ekstrem selvopptatthet og krever nesten konstant selvmedisinering. På den måten er boken en slags high-brow-versjon av Girls, argumenterer Franzen videre i intervjuet.   

Programmet til Norsk-Amerikansk litteraturfestival finner du HER.

Ben Lerner, fra Klassekampens forside 29.august

Så etter at jeg hadde forkastet Don Quijote, spist, runket, lest litt Tolstoj, tok jeg med meg det som var igjen av vinen og en antologi med spansk samtidspoesi opp på taket og leste et par dikt i det som var igjen av dagslys.

Jonathan Franzen mener Ben Lerners debutroman er en slags «highbrow-versjon» av GIRLS. «Begge kritiserer den privilegerte amerikanske selvopptattheten ved å velte seg i den», sier Franzen. Jeg er tilbøyelig til å være enig. Romanen Leaving the Atocha Station (2011) er nå tilgjengelig på norsk, oversatt av Thomas Lundbo.

På vei fra Atocha stasjon dreier seg rundt hovedkarakteren Adam, en ung, amerikansk poet, som ved hjelp av et stipend befinner seg i Madrid for å skrive. Hans uttalte prosjekt er at han skal skrive dikt om den spanske borgerkrigen og dens litterære arv. Aleine i loftsleiligheta bruker han imidlertid helst tida på å røyke spliff og (forsøke å) lese Tolstoj. Han røyker, drikker, dusjer og driter. Prosjektet går, bokstavelig talt, sin skeive gang.

Hva er poesi? Hva er en kunstopplevelse? Og hva er egentlig en museumsvakt? Adams opphold i Madrid preges av et undrende og ambivalent forhold til kunsten og omgivelsene for øvrig. Der han på den ene sida insisterer på sin identitet som forfatter og poet, eller El Poeta, tviler han på den andre sida på diktets mulighet, og finner tilfredsstillelse i å gjennomskue det som meningstomt: «Dikt handler ikke om noe».

Jeg forestilte meg at passasjerene kunne se meg, at jeg selv var en passasjer som kunne se på meg selv som så opp på meg selv som så ned.

Lerners roman er både morsom og alvorlig. Det enkle og komiske, der det tilsynelatende ukompliserte beskrives med reine ord, settes inn i ei ramme av hovedkarakterens inngående refleksjoner og observasjoner; hovedsakelig over og om seg sjøl. Mye tyder på at Adams eksistens langt på vei hviler på hvordan han uavbrutt forsøker å betrakte seg sjøl gjennom andres blikk.

Jeg forestilte meg hvordan vennene mine fra USA ville se med forundring og kanskje misunnelse på den døden jeg hadde klart å gi meg, på hvordan Historien hadde rørt direkte ved meg.

Idet Adams egosentriske tilbøyeligheter settes i sammenheng med en nasjonal tragedie, nærmere bestemt terrorangrepet ved Atocha stasjon (en reell hendelse datert 11. mars 2004), beveger romanen seg også over i et politisk landskap. Her konfronteres Adams (amerikanske) sjølfokus med umiddelbar virkelighet. Likevel vandrer tankene hans innover; mot seg sjøl og mot sin egen, private plass i historia.

Det er kanskje lett å avfeie denne altomfattende sjølbevisstheta som et symptom man helst ikke vil vedkjenne seg. Sannheta er at dette føles skremmende gjenkjennbart. Kanskje nettopp derfor er det noe befriende med karakterer som Adam – og Hannah Horvath i GIRLS, for den saks skyld. Karakterer som utleverende og ærlig evner å avdekke de delene av oss vi kanskje helst ikke vil innrømme at finnes. Og som kan få oss til å le. På vår egen bekostning.

les mer her og her

Miranda July er aktuell med sin første roman – «Den første slemme mannen»

Svømmelaget

Dette er historien jeg ikke ville fortelle deg da jeg var kjæresten din. Du ble ved med å spørre og spørre, og spekulasjonene dine var så sensasjonpregede og spe- sifikke. Var jeg noens elskerinne? Var Belvedere som Nevada, hvor prostitusjon er tillatt? Gikk jeg naken hele året? Virkeligheten begynte å synes gold. Og med tiden innså jeg at om sannheten kjentes tom, da ville jeg antakelig ikke være kjæresten din mye lenger.

Jeg hadde ikke hatt noe ønske om å bo i Belvedere, men jeg kunne ikke få meg til å spørre foreldrene mine om penger til å flytte. Hver morgen fikk jeg sjokk når jeg husket at jeg bodde alene i denne byen som ikke engang var en by, så liten var den. Den besto bare av noen hus ved siden av en bensinstasjon, og så, omtrent femten hundre meter lenger ned, var det en butikk, og dét var dét. Jeg hadde ikke bil, jeg hadde ikke telefon, jeg var toogtyve, og jeg skrev til foreldrene mine hver uke og serverte dem historier om at jeg jobbet for et prosjekt som het L.E.S. Vi leste for ungdom som var i faresonen. Det var et statlig finansiert pilotprosjekt. Jeg bestemte meg aldri for hva bokstavene L.E.S. sto for, men hver gang jeg skrev «pilotprosjekt», undret jeg meg over min egen evne til å komme på disse uttryk- kene. «Tidlig intervensjon» var et annet bra et.
Denne historien kommer ikke til å bli særlig lang, fordi det utrolige ved dette året var at nesten ingenting noensinne skjedde. Innbyggerne i Belvedere trodde jeg het Maria. Jeg sa aldri at jeg het Maria, men på en eller annen måte spredte dette seg, og det var en over- veldende tanke å skulle fortelle alle de tre menneskene hva jeg virkelig het. Disse tre menneskene het Elizabeth, Kelda og Jack Jack. Jeg vet ikke hvorfor det var Jack to ganger, og jeg er ikke helt sikker på navnet Kelda, men det var det det hørtes ut som, og det var lyden jeg laget når jeg sa navnet hennes. Jeg kjente disse men- neskene fordi jeg ga dem svømmetimer. Dette er den egentlige rosinen i pølsa i fortellingen min, fordi selv- følgelig er det ingen sjøer ved Belvedere og ingen svøm- mebasseng. En dag snakket de om dette på butikken, og Jack Jack, som må være død nå, for han var vel- dig gammel, sa at det ikke spilte noen rolle, for han og Kelda kunne ikke svømme, så de ville sannsynlig- vis drukne. Elizabeth var Keldas kusine, tror jeg. Og Kelda var kona til Jack Jack. De var alle i åttiårene, minst. Elizabeth sa at hun hadde svømt mange gan- ger en sommer da hun var jente og besøkte en kusine (tydeligvis ikke kusinen Kelda). Den eneste grunnen til at jeg ble med i samtalen, var at Elizabeth påsto at du måtte puste under vann for å svømme.

Det er ikke sant, ropte jeg. Dette var de første ordene jeg hadde sagt høyt på flere uker. Hjertet mitt banket som om jeg var i ferd med å be med noen ut. Du hol- der bare pusten.
Elizabeth så sint ut, og sa deretter at hun bare hadde tullet.
Kelda sa at hun ville være for redd til å kunne holde pusten, fordi hun hadde en onkel som hadde dødd av å holde pusten for lenge i en Hold Pusten-konkur- ranse.
Jack Jack spurte om hun faktisk trodde på det, og Kelda sa Ja, ja, det gjør jeg, og Jack Jack sa Onkelen din døde av slag, jeg vet ikke hvor du får slike histo- rier fra, Kelda.

Så sto vi alle tause en liten stund. Jeg gledet meg ordentlig over samværet og håpet det ville fortsette, hvilket det gjorde, fordi Jack Jack sa: Så du har svømt. Jeg fortalte dem at jeg hadde vært på et svømmelag på ungdomsskolen, og til og med konkurrert på delstats- nivå, men hadde tidlig blitt slått ut av Bishop O’Dowd, en katolsk skole. De virket veldig, veldig interesserte i historien min. Jeg hadde ikke engang tenkt på det som en historie før nå, men nå kunne jeg se at det faktisk var en veldig spennende historie, full av drama og klo- rin og andre ting som Elizabeth og Kelda og Jack Jack ikke hadde førstehånds kjennskap til. Det var Kelda som sa hun skulle ønske at det var en svømmehall i Bel- vedere, for de var tydeligvis svært heldige som hadde en svømmelærer boende i byen. Jeg hadde ikke sagt at jeg var svømmelærer, men jeg visste hva hun mente.
Det var synd.
Så skjedde det noe underlig. Jeg så ned på skoene mine på det brune linoleumsgulvet, og jeg tenkte jeg kan vedde på at dette gulvet ikke har blitt vasket på en million år, og jeg følte det plutselig som om jeg skulle dø. Men i stedet for å dø så sa jeg: Jeg kan lære dere å svømme. Og vi trenger ikke noe basseng.
To ganger i uken møttes vi i leiligheten min. Når de kom, hadde jeg stilt fram tre boller med varmt vann fra springen i en rekke på gulvet, og så en fjerde bolle foran dem, instruktørens bolle. Jeg tilsatte salt i van- net fordi det skal være sunt å sniffe varmt saltvann, og jeg antok at de kom til å sniffe uten å ville det. Jeg viste dem hvordan de kunne stikke nesen og munnen under vann, og hvordan de kunne trekke pusten ved å legge hodet til siden. Så fortsatte vi med beina, og så med armene. Jeg innrømmet at dette ikke var optimale omstendigheter for å lære å svømme, men, påpekte jeg, det var slik svømmere som deltok i olympiaden trente når det ikke var noe basseng i nærheten. Ja, ja, ja, det var en løgn, men vi trengte den, for vi var fire men- nesker som lå på kjøkkengulvet og sparket hardt i det som om vi var sinte, som om vi var rasende, som om vi var skuffete og frustrerte og ikke var redde for å vise det. Forbindelsen til svømming måtte sementeres med kraftige uttrykk. Det tok Kelda flere uker å lære å stikke ansiktet under vann. Det er greit, det er greit! sa jeg. Vi setter deg i gang med et svømmebrett. Jeg rakte henne en bok. Det er fullstendig normalt å mot- sette seg bollen, Kelda. Det er kroppen som forteller deg at den ikke vil dø. Det vil den ikke, sa hun.

Jeg lærte dem alle takene jeg kunne. Butterflyen var bare utrolig, ulikt alt du noensinne har sett. Jeg trodde kjøkkengulvet skulle gi etter og bli flytende, og at de ville svømme av gårde med Jack Jack i ledelsen. Han var mildt sagt viderekommen. Han beveget seg fak- tisk over gulvet, med saltvannsbollen og det hele. Han kom dundrende tilbake inn på kjøkkenet etter en sove- romsrunde, dekket av svette og støv, og Kelda så opp på ham mens hun holdt i boken sin med begge hender og bare strålte. Svøm til meg, sa han, men hun var for redd, og det kreves faktisk enorm styrke i overkroppen for å svømme på land.
Jeg var den typen instruktør som står ved basseng- kanten i stedet for å være i vannet, men jeg var travelt opptatt hvert eneste sekund. Hvis jeg kan si det uten å virke ubeskjeden; jeg var i stedet for vannet. Jeg holdt alt i omløp. Lik en aerobic-instruktør snakket jeg kon- stant, og jeg markerte kantene på bassenget ved å blåse i fløyten med presise intervaller. De spant rundt samti- dig, og satte av gårde i motsatt retning. Når Elizabeth glemte å bruke armene, ropte jeg: Elizabeth! Beina dine er oppe, men hodet ditt er på vei ned! Og hun begynte å ta voldsomme tak og fant raskt balansen. Med den grundige, praktiske treningsmetoden min startet alle stup i perfekt stil, balanserende på toppen av skrive- bordet, og endte i et mageplask på sengen. Men dette var bare av sikkerhetshensyn. Det var fortsatt stuping, det handlet fortsatt om å gi slipp på pattedyrets stolt- het og omfavne tyngdekraften. Elizabeth la til en regel om at vi alle måtte lage en lyd når vi falt. Dette var litt for kreativt for min del, men jeg var åpen for fornyelse. Jeg ønsket å være den typen lærer som lærer av sine elever. Kelda laget lyden av et tre som faller, hvis treet var av hunnkjønn. Elizabeth laget «spontane» lyder som alltid hørtes helt like ut, og Jack Jack sa Unna vei! På slutten av timen tørket vi oss alle sammen, og Jack Jack tok meg i hånden, og enten Kelda eller Elizabeth satte igjen varm mat til meg, en gryterett eller spagetti. Dette var en byttehandel, og den gjorde at jeg egentlig ikke behøvde å skaffe meg en annen jobb.

Det var bare to timer i uken, men alle de andre timene støttet opp under disse to. På tirsdag og tors- dag morgen våknet jeg og tenkte: Svømmetrening. De andre morgenene våknet jeg og tenkte: Ingen svømme- trening. Når jeg så en av elevene mine ute i byen, for eksempel på bensinstasjonen eller på butikken, pleide jeg å si noe sånt som: Har du trent på det der spisstang- stupet? Og de svarte: Jeg jobber med det, Sjef!
Jeg vet at det er vanskelig for deg å forestille deg meg som en som blir kalt «Sjef». Jeg hadde en helt annen identitet i Belvedere, det er derfor det var så vanskelig å snakke med deg om det. Jeg hadde aldri noen kjæ- reste der, jeg laget ikke kunst, jeg var overhodet ikke kunstnerisk. Jeg var litt sportsidiot. Jeg var fullstendig sportsidiot – jeg var trener for et svømmelag. Hvis jeg trodde at du ville synes dette var det minste interessant, ville jeg ha fortalt deg det tidligere, og kanskje ville vi fortsatt vært sammen. Det har gått tre timer siden jeg traff på deg i bokhandelen med kvinnen i den hvite frakken. Hvilken flott hvit kåpe. Du er tydeligvis full- stendig lykkelig og tilfreds allerede, selv om vi slo opp for bare to uker siden. Jeg var ikke engang helt sikker på at vi hadde slått opp før jeg så deg sammen med henne. Du virker utrolig langt borte for meg, som noen på den andre siden av en innsjø. En prikk så liten at den ikke er mann eller kvinne, ung eller gammel, det eneste du kan se er at den smiler. Hvem jeg savner nå, i kveld? Det er Elizabeth, Kelda og Jack Jack. De er døde, det kan jeg være sikker på. Hvilken enormt trist følelse. Jeg må være tidenes tristeste svømmetrener.

Les mer og hør podcast her:

Forfatter Anna Fiske som barn, i en av sine hemmelige hytter. Foto: Privat

Det finnes et sted der jeg kan sitte helt stille, inni der kan man forsvinne, bli helt borte.
Jeg kan høre alt når jeg forsvinner inni der. Ingen der utenfor vet at jeg sitter der, bare meg og lydene, små setninger fra dem som går forbi.
En hytte, en hemmelig hytte.

Slik er det for Anna i Hemmelige hytter, helt til venninnen hennes kommer.
-ANNA, ER DU INNI DER?

Prisvinnende og kritikerroste Anna Fiske er ute med Hemmelige hytter, hvor hun med mye humor og menneskelig innsikt viser hvor vanskelig det kan være å sette grenser, og hvor vanskelig det er å avvise noen. I dette tilfellet når man bygger hytter.

Annas venninne har ideer og tanker og alt farer og dundrer forbi alt det som Anna hadde tenkt. Annas snøhytte blir plutselig til en snøborg og snøballkrig da venninnen og de andre barna i gata kommer.

Hvis man skal ha en hemmelig hytte, må den se hemmelig ut!
Under en haug med pinner, bak en svær stein, en busk, under sivet eller under snøen. En hytte i et tre er ikke en hemmelig hytte, et telt er ikke en hytte, ikke en ordentlig hytte. Annas venninne liker å bestemme, det er ikke sånn at hun spør, hun bare gjør det. Helt grei egentlig, når man selv er et skritt foran. Jeg kan alltid bygge en ny hytte, en som bare er min, en som bare er meg, tenker Anna. Som barn hadde jeg mange hytter, slik barn har.
Den viktigste var nok den bak el-skapet ute, der det var en glipe mellom muren og skapet, der kunne jeg stå når den skumle kostebilen kom. Knipe igjen øynene når den nærmet seg og nesten, nesten kostet meg opp.
Eller den nede ved elven, der man kunne gjemme seg, bli usynlig, slik som Anna i fortellingen. Der jeg røkte mentolsigaretter i min ungdom. Helt forbudt og hemmelig.

Anna Fiskes egne hytter. Foto: Privat

Eller dagshytter, under bordet, bak sofaputene, dynetrekk over stolene og skrivebordet. Under det svære bordet i stua da mor hadde selskap, kikke på skoene, strømpene, høre latteren og stemmene, de høye og lave, lave når det ikke skulle høres, når det var spennende. Høye, så høye at alle sko beveget seg, til og med lakkskoene, de spisse.

En hytte, noe å bygge opp fra ingenting til noe nytt, noe som bare var mitt, et eget sted. Men det blir ikke alltid som man har tenkt, at noe kan være bare ditt. Slik er det for Anna i Hemmelige hytter, man må dele samtidig som man må huske å beholde den andre halvdelen selv.
Behold en del av deg selv samtidig som du gir bort noe, i stedet for at det med gode hensikter blir tatt fra deg.

KETIL BJØRNSTAD. Ketil Bjørnstad er den første i rekken av 10 av Norges viktigste forfattere som kommer i BokPod i høst.

BokPod starter opp igjen i dag, og i hele høst vil du få høre stjernerekke av Norges viktigste forfattere. I dag er det Ketil Bjørnstads tur, og i podcasten snakker han om Steinerskolen, Burt Bacharach, kritikk og det å være en frustrert, flygelspillende tenåring på 130 kilo.  

Ketil Bjørnstad, født 1952 i Oslo, er pianist, komponist og forfatter innen mange sjangre. Sin litterære debut fikk han i 1972 med diktsamlingen Alene ut, og siden har han skrevet romaner, skuespill og debattbøker samt dokumentarromaner om Oda Krohg, Edvard Grieg, Edvard Munch, Ole Bull, Hans Jæger og Bendik Riis. Til Bjørnstads romaner hører trilogien Drift, Drømmen om havet og Veien til Dhaka samt den tematiske trilogien Fall, Ludvig Hassels tusenårsskifte og Tesman. Til musikken (2004) fikk sin frittstående oppfølger i Elven (2007) og Damen i dalen (2009). I 2008 fikk Ketil Bjørnstad den ærerike franske «Prix des Lecteurs» for romanen Til musikken (2004), og han ble to år senere nominert til «The Independent Foreign Fiction Prize». Hele trilogien er utgitt i en rekke land til storslagen mottagelse. Bjørnstad har også skrevet de kritikerroste romanene De udødelige (2011) og Verdens ende (2012). Verden som var min. Sekstitallet kom ut i august 2015 og har fått strålende mottakelse.

BokPod er timelange intervjuer av Norges viktigste forfattere som lanseres hver onsdag morgen. Det er svært lett og gratis å lytte. Du kan gå inn på iTunes og søke etter BokPod eller du kan lytte på BokPods nettside her. Det legges også ut bonusmateriale på facebook og Instagram: @bokpod.no. På BokPod ligger selvsagt også de tidligere intervjuene med Roy Jacobsen, Dag Solstad, Vigdis Hjorth, Ingvar Ambjørnsen, Frode Grytten, Tomas Espedal, Karin Fossum, Herbjørg Wassmo, Kim Leine, Tom Egeland og Kolbein Falkeid som du kan høre på når og hvor du vil.

Under har jeg sakset litt fra BokPod-intervjuet for å gi noen smaksprøver, men selvsagt bør du gå til kilden og høre selv:

Om arbeidsdagen
Jeg liker best å starte dagen med å øve. Da setter jeg meg ofte ved pianoet et par timer eller én time, og så øver jeg litt av det jeg må øve som er klassiske ting: Chopin, Bach, Debussy, Prokofjev og mye forskjellig. Og så begynner jeg vel å skrive sånn i halv elleve, ellevetiden. Da kan jeg heldigvis holde på utover dagen med noen pauser. Da er det sånn at jeg også etter middag kan sette meg å jobbe, men jeg står jo ikke løpet da til klokken to om natten. Jeg tipper at jeg skriver en gjennomsnittlig seks timer hver dag, seks, syv timer.

Om skrivelyst
Ja, jeg har ofte den siste setningen klar. Jeg har aldri begynt å skrive på noe uten å vite hvor jeg skal. Det er for meg så fremmed at jeg kan nesten ikke forstå at det går an, men jeg vet at mange fantastiske forfattere kan holde på sånn, og bare starter på noe. Men da har de jo skrivelyst, jeg har aldri skrivelyst. Jeg har jo ikke lyst til å skrive. Jeg mener man vegrer seg jo alltid. Jeg tenker litt som film, litt synopsis. Hva er vitsen? Hvorfor skal jeg belemre en leser med denne boken her? Og da er det jo ofte et moralsk dilemma, ikke sant. Du skal frem til et eller annet valg noen gjør eller noe som er avgjørende som forandrer noe i et menneskes liv. Og hvis man tenker den tanken, er det jo lettere å bygge opp en historie.

Om Jens Stoltenberg og Steinerskolen
Jeg hadde faktisk Jens Stoltenberg som elev i musikk da han gikk femte klasse, og jeg selv var musikklærer der. Så det er jo morsomt å tenke på, for han er liksom alibiet for alle oss som har gått på Steinerskolen. Og når Steinerskolen har klart å frembringe en statsminister og til og med en nåværende generalsekretær i Nato. Jeg er ikke egentlig sikker på hvor glad jeg er for at en Nato-sjef skal være det Steinerskolen er stolt av, men gud vet.

Om romantikk og fedme
Det var romantikken. Det var den fete gutten som lengtet etter å komme ut av skallet sitt og møte kvinnen med stor k. Det var nok det. Det var en enorm forelskelse. Jeg var utrolig opptatt av damer. Da veide jeg 130 kg kanskje. Akkurat i den perioden ble jeg veldig fort veldig mye større. Jeg hadde vært ganske slank husker jeg da jeg vant Ungdommens pianomesterskap i 1968, men det var i november. Og bare på de få månedene etterpå da jeg dro til Paris, så sprakk det helt. Så på det verste var det veldig plagsomt. Jeg var jo så lei meg for det selv.

Om Ole Paus
Jeg tror at det traff meg enorm da jeg møtte Ole Paus som er en stor rystelse i livet mitt. Jeg tror det er det mest avgjørende at jeg gjorde det, og at han tok meg inn i varmen og lot meg få være en del av det miljøet hvor han satt på en hybel i Eckebergsgate hvor det altså kom en gjeng med mennesker som jeg aldri har opplevd maken til. Det var den ene dagen den unge Kjell Erik Vindtorn, altså senere Triztán Vindtorn, så var det Harald Sverdrup, Gunnar Bull Gundersen, Jens Bjørneboe, Erik Bye og så kom etter hvert en masse skuespillere. Altså et utrolig miljø og masse visesangere!

Du kan lytte til Ketil Bjørnstads BokPod her eller i iTunes

En av våre debutanter i høst har blitt en såkalt «snakkis» rundt lunsjbordene her i forlaget: Denne Tora Ørdal Mikkelborg, er hun virkelig debutant? Det er da ikke mulig, hun virker som en svært erfaren forfatter? Sånt gjør en nysgjerrig. Novellesamlingen hennes, Ennå er det tid, er innkjøpt og under lesning. Sjelden har jeg lest noe så sterkt. Dette er en bok som røsker i deg. Forfatteren sier da også selv i et intervju med min kollega Anne Østgaard at hun «vil røske folk litt i ribbeina».

I denne boken møter vi kriser slik vi sjelden møter dem. Vi er vant til at media presenterer ressurssterke kjendiser som «snakker ut», mennesker som har kommet gjennom en krise og lever bedre enn noensinne. Tora Ørdal Mikkelborgs novelleunivers er ikke sånn. Personene hennes er de ulykkelige og de som står på siden, de plagede som vi bare ser glimt av til vanlig. Her er det heller ikke noe som er bearbeidet. Det er noe i møtet med disse personene som får leseren til selv å miste balansen.

«Dette er ikke behagelige tekster, men de griper leseren og gir oss mulighet til å utforske menneskelige erfaringer som vi normalt kanskje ikke har tilgang til.» GURO HAVREVOLD, FREDRIKSSTAD BLAD

Som anmelderen i Fredriksstad Blad skriver, dette er ikke behagelig lesning, men det er viktig lesning.

I intervjuet med min kollega sier Tora Ørdal Mikkelborg at hun er opptatt av kontraster, og trekker en parallell til sosiale media, hvor det er blitt vanlig å vise de beste sidene av seg selv og livet man lever. Er det virkelig sånn, spør vår nybakte forfatter: Det er selvsagt et paradoks at jeg har skrevet en hel bok om ting som ikke skal sies, jeg ser den, men på mange måter er denne boka en hyllest til de innesluttede, de usynlige og de marginaliserte. De er her, de også. Og de har rett til å være som de er. Ofte tenker jeg på at det er en fordømte plikt for oss som passer inn i boksen, å anerkjenne dem som ikke gjør det. Dessuten har jeg alltid hatt en beundring for dem som er annerledes enn meg selv. De som har opplevd umenneskelige ting, som i stor grad er preget av dette, men som fremdeles står oppreist. Jeg er en sånn skrulling som ofte har kommet i prat med byens løse fugler, og det har gjort meg ydmyk. Dessuten, hvem er det som sier at vi skal være så jævla lykkelige hele tiden?

Ennå er det tid er vel verdt å lese. Jeg vil nesten si at den er nødvendig. Og så kan man samtidig tenke litt over hvorfor det ikke er denne boken som er vår store bestselger i år.

LES OGSÅ:

http://www.forlagsliv.no/paafyll/2015/08/29/tora-ordal-mikkelborg/

http://www.forlagsliv.no/blog/2015/08/19/jeg-har-aldri-lest-noe-av-en-kvinnelig-forfatter/

Lotta Lundberg, foto: Erick Bleckert

Det litt skarpe augustdraget i luften, og så vet man det, forventningsfullt. Nå er bokhøsten her. Selv gleder jeg meg kanskje mest til gjensyn med Lotta Lundbergs fine og kloke roman Nulltimen, som jeg har hatt gleden å oversette fra svensk. Dette er en bok som vinner gjeve priser og får positiv omtale i bøtter og spann i svensk og tysk presse. Jeg krysser fingrene for samme mottagelse her.

Romanen dreier seg rundt tre ulike kvinner, på ulike steder og til ulik tid: I et sønderbombet Berlin, mai 1945, engster forfatteren Hedwig Lohmann seg for datteren, som på grunn av sin jødiske far er i Theresienstadt. Var det galt å sende henne fra seg, og er de så ille som ryktene vil ha det til, disse leirene?  I Uppsala, 1983, går tenåringen Isa i terapi. Hun er en forvirret og ikke helt pålitelig forteller, og foruten psykologen har hun bare én støttepilar i livet, nemlig en nyhetskorrespondent i Israel, som hun kaller «stemmen i radioen». I 2004 har Ingrid førtidspensjonert seg fra psykologjobben og flyttet til skjærgårdsøya Blidholmen, der hennes stadig mer demente ektemann har fått stilling som prest. Men det er ikke bare sykdommen som fjerner ham fra henne, det gjør også vennskapet han bygger opp med nabokvinnen Hanna.

Lotta Lundbergs roman er tilegnet journalisten og ikonet Cordelia Edvardson, og det er også hun som er som historiens omdreiningspunkt. Cordelia Edvardson hadde jødisk far og ble overlevert til nazistene av sin egen mor, hun ble sendt til Theresienstadt da hun var 13 år. Som voksen var hun Israelkorrespondent i svenske medier, men også i Aftenposten.

Felles for romanens tre kvinner er at det verste allerede har skjedd. Får man da en ny sjanse? Er det mulig å bevege seg videre? Det er dette tittelen henspiller på. Slik lyder et av innledende avsnittene:

«Det var over nå. De kalte det nulltimen. Berlin var årelatt, slik han tidligere hadde forestilt seg Kartago eller snarere Babylon. Alt var jevnet med jorden. Horder av sultne flyktningstrømmer dro gjennom byen. De fikk ikke lov til å bli, vandret bare videre, som sauer uten gjetere gjennom det umåkte skrotet. Han skjønte ikke hvordan de kunne orientere seg. Det fantes ingen gater mer, ingenting som skilte det ene kvartalet fra det andre. Bare ruiner. Et sjelløst frysende utsultet helvete.»

Fastsettelsen av den norske tittelen medførte litt grubling. På svensk heter boka Timma noll, på tysk heter den Zur Stunde Null. Stunde null er et velkjent begrep som tidligere er oversatt med Nulltimen, men er betydningen kjent for den norske leser? På tysk er Stunde Null en velkjent militær betegnelse, særlig knyttet til 8. mai 1945, dagen da kapitulasjonen trådte i kraft. For tyskerne betegner det tidspunktet da det ikke er noen kontinuitet mellom tiden før og tiden etter, et fullstendig brudd, en ny begynnelse, men samtidig en ny begynnelse uten noe, altså på bar bakke.

Det har vært en deilig utfordring å gi norsk stemme til Lotta Lundbergs tre strandede, men samtidig så sterke kvinner, fulle av oppdrift. Alt oversetteri er detektivarbeid, og i denne romanen var det særlig to ting jeg brukte mye energi på. For det første å finne adekvate norske uttrykk for tyske krigsbegreper. For det er langt flere i bruk her enn tittelen.

Norske navn på de ulike slags rasjoneringskortene de opererte med i Berlin, er ett eksempel, hvorav  pajox-pakken var høyeste kvote og sultkortene, eller kirkegårdsrasjonen som den også kaltes, var lavest. Den siste gikk for øvrig til gamlinger, de som lå og ventet på kisten, og til sånne som vår forfatterheltinne Hedwig, sånne som satt stille og ikke hjalp til ute i gatene.

Eller hva gjør en arm oversetter når det står at en viss Frau Winkler bor i en «sparvvåning» — altså en spurveleilighet? Jo, da prøver man først forgjeves å google spurveleilighet, -bolig etc. Deretter går man veien om spatzwohnung på tysk, men får bare opp fuglehus, og utbryter så: #skakkeværraenkelt!

Heldigvis kan man spørre forfatteren, som svarer:

«Så kallades de lägenhet som blivit bombade 1945. Som hade tak men inga väggar. Man bodde i halva utbombade lägenheter där man från gatan kunde se rakt in i husen, precis som i ett dockskåp. Det fattades en vägg.»

Jeg endte opp med å skrive spurvekasse.

En annen utfordring var å komme til bunns i jentungen Isas lange, nesten andpustne monologer. En god illustrasjon er et tidlig avsnitt, der hun har redegjort for hvor viktig det er for alle mennesker å finne minst ett annet menneske som forstår en. Isa har funnet en slik. Hun kaller henne «stemmen i radioen», hun som verken frykter våpen eller krig, og rapporterer fra Israel. Isa forsker på dialekten hennes, og blir besatt av alt som angår Israel, for å lære henne bedre å kjenne. Ikke vet jeg om denne informasjonen straks vil få den svenske leseren til å skjønne at det er Cordelia Edvardson Isa snakker om, men jeg vil tro den norske leseren ikke vil forstå det uten videre. Og uansett vil jeg tro at ikke bare jeg, men de aller fleste lesere, må gruble en smule over følgende avsnitt, der Isas far roper jentungen bort til en nyhetsending.

«Jeg hadde hjerteklapp første gang han ropte at nå var Israel på tv. Jeg så henne selvsagt ikke, likevel håpet jeg at hun skulle stå der på skjermen og røre på seg. Jeg så bare en masse andre mennesker. De sto lett bøyd og gynget. I evigheter kunne de gynge og legge stein oppå andre steiner. Andre løftet hendene og så ut som om de skulle synge Små grodorna, men det gjør de selvsagt ikke i Israel, de var barføtt og gjorde «idioten» isteden. Opp og ned. Slik vi gjør i gymmen.»

Selv leste jeg overstående avsnitt mange ganger, uten helt å skjønne hva de holdt på med. Heldigvis var en hjelpsom forfatter bare en e-post unna. «Hva er det mennene på tv i nyhetssendingen fra Israel driver med?» spurte jeg, og Lotta Lundberg svarte kjapt: «De ber. Judarna guppar (och gungar framför klagomuren). Araberna ber Allah Akbar, upp och ner på bönemattan, pannan på golvet, armarna upp, knäna böj. Det fanns såna lekar (uppvärmningar) på gymnastiken i skolan, de kallades Idioten, för de leder ingenstans mer än att man blir svettig. Läraren står och skriker och ungarna jobbar.»

Isa er min absolutte favoritt i denne boka. Hun er veslevoksen, lærd og i tillegg hardt skadd, men hun jobber ivrig med å lage et spill, og når det blir ferdig blir hun i stand til å reparere verden, slik «stemmen i radioen» sier at man kan:

«Jeg skal lage et terapispill, Det Store Terapispillet. Samle all min forskning, alle innsikter og tilbakeslag og skrive dem ned på kort, som man må trekke når man har betalt og trillet terningen.

Jeg må skaffe en skoeske. På innsiden av lokket: spillereglene. De må ikke være for vanskelige. Alle skal kunne spille. Muligens må de være ubarmhjertige. Det er ytterst troverdig om de er ubarmhjertige.

Man begynner i Kaos, lengst ned i venstre hjørne på et spillebrett som er malt med samme vannfarger som selve kartongen. Det blir estetisk. Det skal ikke være en småungekladd. Det skal være fint. Proft!»

Nulltimen skildrer tre kvinner som tvinges til å leve videre med seg selv og de valgene de har gjort. Det er en dypt alvorlig roman ispedd lun humor, og den er, som en svensk anmelder påpekte, noe så umoderne som en alvorlig og moralsk utfordrende pageturner.

Det er ingen sak å skrive. Du bare setter deg ned ved skrivemaskinen og blør.
Ernest Hemingway

Barneombud Anne Lindboe. Foto: Marius Hauge for Barneombudet

Vi har mye å takke Johan Castberg for. Han var en av dem som tok de første viktige skrittene i arbeidet med barns rettigheter. Med sine barnelover introduserte han barnet som et selvstendig rettssubjekt, 75 år før FNs barnekonvensjon. Dette reformarbeidet gjorde Norge til et foregangsland når det gjelder barns rettigheter.

Johan Castberg (1862–1926) var en ubøyelig politiker, som blant annet bidro til opprettelsen av et sosialdepartement og nye, revolusjonerende barnelover, som endelig likestilte barn født i og utenfor ekteskap.

Det andre vi kan takke juristen og politikeren Castberg for, er hans uredde engasjement for de fattigste og mest utsatte barna i samfunnet. Han torde å tale deres sak når flertallet tok de voksnes perspektiv i de store samfunnsdebattene. Man kan kanskje si at han var en av de første som så, og som i praksis vektla, barnets beste i sin tenkning. På tross av en massiv motstand, med argumenter basert både på datidens moral og på hva som var politisk opportunt i tiden, kjempet han årelange kamper inntil han fikk flertallet med seg. Han og hans meningsfeller fikk gjennomført en rekke viktige endringer, som lik arverett og tilsyn med pleiebarn.

Mye positivt har skjedd med barns rettigheter i løpet av de hundre årene som har gått siden Castberg vant slaget om barnelovene. Norges lovgivning som omhandler barn, har blitt revidert en rekke ganger, og vi har inkorporert FNs barnekonvensjon i norsk lov. I 2014 fikk barns rettigheter endelig sin egen bestemmelse i Grunnloven, slik at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i saker som gjelder dem, og at barn har rett til deltagelse og krav på beskyttelse. Med revisjonen av Grunnloven har vi fått et styringsinstrument som sikrer barns rettigheter, uavhengig av politiske vinder og økonomiske svingninger i samfunnet. Det tror jeg Castberg ville ha applaudert.

Selv om vi har kommet langt, har alle som er opptatt av barns rettigheter, fremdeles mange kamper å kjempe. Vi har et godt stykke igjen før vi kan si at barn får den beskyttelsen de har krav på, mot mobbing, omsorgssvikt eller vold og overgrep. Men jeg synes at det her er naturlig å trekke fram noen problemstillinger hvor vi kan trekke paralleller fra Castberg til dagens situasjon.

Barn som opplever samlivsbrudd
Castberg var opptatt av å sikre rettighetene til barn som var født utenfor ekteskapet. Disse barna ble ofte ikke forsørget av sin far og hadde heller ikke arverett etter ham. Denne diskrimineringen gav disse barna en mye vanskeligere start på livet enn andre barn. Dermed ble de satt i stor fare for å vokse opp i fattigdom, med dårligere helse og stor risiko for å falle utenfor samfunnet som voksne.

Dagens barn som ikke bor sammen med begge foreldrene sine, har andre utfordringer. Systemene som skal ivareta familier som går gjennom samlivsbrudd, er ennå ikke gode nok. Jeg er opptatt av at barn må få en reell mulighet til å bli involvert i prosessen når foreldrene går fra hverandre. Dette gjelder særlig i familievernet. Barna må få mulighet til å påvirke i spørsmålet om hvor de skal bo, og hvilken samværsordning som vil være den beste for dem. Denne muligheten kan de få med tilbud om egen time når foreldrene er til mekling i familievernet. Stadig flere ser at siden barn har rett til å bli hørt i spørsmål som angår dem, så må det også utløse retten til et slikt tilbud – i Castbergs ånd.

Barnefattigdom
Mye av drivkraften bak Castbergs arbeid med barnelovene var at han så en sammenheng mellom fattigdom i oppveksten og problemer senere i livet. I dag vet vi med sikkerhet at barns helse og psykososiale utvikling påvirkes av flere faktorer i oppveksten, deriblant fattigdom. Noe av det viktigste man kan gjøre av forebyggende arbeid for barn og unge, er derfor å gi dem trygge oppvekstvilkår.

Selv om den generelle levestandarden i Norge har økt dramatisk siden Castbergs tid, er ikke barnefattigdommen borte. Jeg ser med bekymring på økningen i antallet barnefamilier med lav inntekt. Flere av disse barna mangler noe så fundamentalt som en trygg bolig, der de kan leke ute og ta med seg venner hjem.

Selv om det er foreldrene som har det primære ansvaret for å skaffe en bolig for seg og familien, har kommunen også et ansvar. Mange kommuner disponerer for få egnede boliger for vanskeligstilte barnefamilier. Ofte plasseres disse familiene i boligkomplekser preget av vold og rus, noe som er jevngodt med å gamble med den psykososiale helsen og utviklingen til barna. Hvorfor skal det være så vanskelig å skaffe trygge boliger til disse barna? Det er underlig at selv om det uttrykkes en vilje til å gjøre noe for denne gruppen barn, så mangler det mye på gjennomføringsevnen. Kanskje ville Castberg gjenkjent sin tids moralske indignasjon i møte med mennesker som ikke oppfyller de fastsatte normene i samfunnet?

Tilsyn med pleiebarn
Norge var blant de første landene som fikk en egen barnevernlov, gjennom vergerådsloven fra 1896. Og i 1905 kjempet Castberg gjennom lov om tilsyn i pleiehjem. I dag kaller vi det fosterhjem.

Tilsyn med pleiebarn var viktig for Castberg. Pleiebarns helse var ofte svært dårlig i utgangspunktet, og barnedødeligheten høy. En tett oppfølging og kontroll av pleiehjemmene var derfor nødvendig. Men nå var det ikke slik at alle barn i Norge plassert utenfor hjemmet hadde nytte av denne loven, for det var opp til kommunene selv å bestemme om loven skulle gjelde for pleiebarna i deres kommune. Ikke før i 1947 ble det vedtatt en lov som skulle gjelde for alle barn som var plassert utenfor hjemmet.

Barn som blir plassert i fosterhjem i dag, har også store utfordringer før de blir tatt ut av foreldrehjemmet. De har ofte dårligere helse og hyppigere psykiske problemer enn andre barn, ifølge både nasjonal og internasjonal forskning. Mange fosterforeldre rapporterer om at fosterbarna deres har til dels store vansker på flere livsområder, hvor emosjonelle vansker er mest framtredende. Da er det urovekkende at barnevernet i mange kommuner fortsatt ikke følger opp disse barna og fosterforeldrene deres godt nok. Heller ikke tilsynsførerordningen fungerer som den skal.

De Castbergske barnelover 1915–2015
Dette påpekte også FNs barnekomité i sin merknad til Norge i 2009. Fortsatt viser rapporter at dette ikke er på plass. Det er et paradoks at kommunene fremdeles ikke klarer å oppfylle sine forpliktelser overfor denne gruppen barn, på tross av stadige påminnelser om lovbrudd, og kunnskap om at barna har et sterkt behov for tilsyn og oppfølging – over hundre år etter at Castberg satte problemet på dagsorden.

For hundre år siden kjempet Johan Castberg gjennom flere viktige lover for barn. Barn som vokser opp i Norge i dag, har andre og nye utfordringer. En barndom er kort og leves her og nå. Like viktig som et godt lovverk er evnen og viljen til å gjennomføre barns rettigheter i praksis, og å tørre å gripe inn der lovene blir brutt. Da trenger vi Johan Castbergs ånd med oss.

PS fra forlaget: Blogginnlegget er Anne Lindboes innledning fra den ferske antologien De Castbergske Barnelover 1915-2015.

Det er en ting jeg har merket meg når jeg skriver: Jo mer jeg skriver, desto mindre tekst blir det.
Jeg har for eksempel et kortprosamanus som jeg har skrevet på i ti år. Dette er hva som er igjen av det:

Vikinghøvdingen Sveigde går inn i en stein som hadde åpna seg.
Forsvinningsartisten forsvinner faktisk under duken sin mens hele publikummet ser på.
Linedanseren faller fra linen etter at alle har gått hjem.
Klezmorinen våkner i sin kiste etter gravleggelsen, tre meter under jorda, og finner ikke fiolinen sin.
Og: En dikter skrev stadig om folk som forsvant. Til slutt ble folk så lei av det at de kasta han i et fengsel. Der skrev han et dikt om sitt liv og sultet seg i hjel.

Jeg skriver egentlig ikke om noe. Derfor er det litt vanskelig å si noe om det.

Hva skrev jeg om i min debut? En omflakkende familie som bygger hus til andre, men som ikke har noe hus selv.
En søster som blir borte, og en lillebror som forsvinner ned i en kum.

Negasjonen. Nullpunktet. Oppløsningen. Det er noe gjennomsiktig i disse ordene, som om man skimter noe bak blekket, i det hvite arket. Det er her jeg ønsker å være når jeg skriver: Blant ord som peker mot noe som det egentlig ikke er mulig å peke på.

En gammel kvinne i et badekar. Hun venter på å løses opp i vannet. Det er det min nye roman egentlig handler om. En kvinne som vil forsvinne. Jeg vet ikke helt hva jeg mener med det, ikke egentlig. Men jeg innbiller meg at hun vet det. Hun heter Alma. Hun er gift med Oskar. Hun har aldri levd, hun har unnlatt å leve. Dermed har hun også levd. Og det hun har unnlatt å gjøre har fått konsekvenser, og det er kanskje derfor hun skal løses opp. Jeg vet ikke, men jeg vil skrive om det siste øyeblikket hvor hun faktisk lever, om den tiden hvor hun ligger i badekaret og venter på å bli henta. Jeg vet ikke av hvem eller hvorhen de skal ta henne. Men jeg tror hun vet det. Det var derfor jeg måtte skrive om henne, fordi hun er en person som jeg tenker på når jeg tenker på Østerrike. Ja, nettopp, fordi hun er Østerrike. Fordi jeg ikke kan skrive om annet enn Østerrike. Men hva er Østerrike?

I hjertet av Europa ligger et land, en moderne, demokratisk republikk som vi kaller for Østerrike. Jeg er vokst opp i det landet, og derfor antok jeg alltid at jeg var østerriker. Men det er feil. Østerrikeren har trolig aldri eksistert. Ifølge den «østerrikske» forfatteren Hans Weigel er det historisk og geografisk sett veldig uklart hvor Østerrike begynner og hvor det slutter. Det var en gang et rike som i over 600 år ble ledet av et adelsdynasti, av Habsburgerfamilien (som forøvrig stammet fra Sveits). Dette riket ble ofte kalt for Østerrike, og det var kanskje under Habsburgerne at Østerrike kom nærmest det som egentlig er Østerrike. Det var bare en ting som manglet for at det Habsburgerske rike virkelig skulle bli Østerrike: det måtte gå under. Og det gjorde det jo, gjorde det ikke?

Habsburgerdynastiet oppstod en gang på 1200-tallet og la under seg gradvis flere territorier i øst. Etter at Rudolf von Habsburg knuste Ottokar i 1278, storkaren fra Böhmen som i Grillparzers skuespill var litt for stor i kjeften og litt for rask til å forsake sine ekteskaplige plikter, grabba de til seg landområder som Ottokar tidligere hadde fått fra Ungarn. Noen av disse områdene ble en del av Østerrike. Riket som gikk østover. Wien var hovedstaden. Men hvem var østerrikeren? I dette landet fantes det mange nasjoner og enda flere folkeslag. Like før oppløsningen fantes det for eksempel slovensk-østerrikere, ungarsk-østerrikere, tsjekkisk-østerrikere, polsk-østerrikere, tysk-østerrikere og jødisk-østerrikere, for å nevne noen. Men det fantes aldri noen østerriker per se. Fra 1876-1918 ble riket kalt for Østerrike-Ungarn, som så, etter første verdenskrig forsvant fra kartet. I de rettslige dokumentene fra 12.november 1918 ble den gjenværende republikken kalt «Deutschösterreich». Hva var det for et land?

Joseph Roth sa en gang: Mitt hjemland finnes ikke.
Jeg lurer på om mitt noensinne har eksistert. Det Østerrike jeg skriver om er ikke et land. Det er en oppløsning. Et hull. En undergang. Jeg vil skrive om folk som befinner seg i denne tilstanden. Defaitistene, de som i enhver situasjon tror på undergangen.

Av en eller annen grunn begynte jeg å henge meg opp i ideen om at det må finnes et språk for denne tilstanden. En gang trodde jeg at jeg kunne finne det på sirkus, i denne omreisende, tilhørighetsløse ikke-tilværelsen som samtidig er noe veldig konkret (for her finnes ingen filmtriks eller manipuleringer bortsett fra illusjonen du som publikum tar med på inn i sirkusteltet). Derfor skrev jeg kortprosa etter kortprosa om sirkus, og en gang oppholdt jeg meg også i noen dager hos Cirkus Zorba, Norges minste sirkus. Og joda, det var noe der i den kaudervelske måten daværende sirkusdirektør Thor Gujord snakka sammen med sine østeuropeiske sjauere. Det var en særegen kommunikasjon, den inneholdt mye kroppspråk og situasjonsforståelse; for selv om du ikke forstår hva direktøren sier til deg, så gjør du vel som direktøren sier?! Men det var likevel ikke helt det jeg lette etter.

Jeg har også tenkt en del på jiddisch, på at det må ligge noe i det som kan bringe meg nærmere det jeg leter etter. Da især fordi det er et slags paneuropeisk språk som har sitt utgangspunkt i hebraisk og tysk, men som gradvis tok til seg ord og uttrykk fra alle de andre landene hvor språket spredte seg. Et hjemløst språk som likevel er forankret i en uhyre selvbevisste kultur. Noe ligger der, det er sikkert, men jeg finner ikke helt ut hva.

Jo mer jeg nå skriver om dette, desto mer uklart blir det for meg hva jeg egentlig skriver om. Er Østerrike nettopp Østerrike fordi det ikke finnes noen østerrikere? Det hele glipper mellom fingrene mine, ordene blekner på en måte. Jeg er misunnelig på forfattere som kan si sånn-og-sånn er det. Sånn har det aldri vært for meg. Men akkurat det er vel også noe å skrive om! Jeg tror det koker ned til følelsen man får når språket fører en til forværelset av oppløsningen. I dette forværelset sitter en vokter og passer på så en ikke slipper helt inn. Kommer man ikke videre blir man sittende der, i språkløsheten, i frustrasjonen, forvirringen og mattheten. Tenk om du blir holdt igjen i forteltet på et sirkus og ikke slipper inn, at du så å si aldri har sluppet inn. Hva vet du da om sirkus? Alma sitter i badekaret og venter. Hun holder på å løses opp, jeg tror hun har skjønt noe, hun holder på å komme seg inn bak porten. Derfor måtte jeg skrive om henne, klemme hennes liv inn mellom to permer, selv om det betød at jeg nettopp ikke kunne skrive om det øyeblikket hvor hun faktisk levde.

Peter Franziskus Strassegger ble født i 1984 i Graz, Østerrike. 12 år gammel flyttet han til Jæren. For debutromanen Stasia mottok han Tarjei Vesaas’ debutantpris. Hans andre roman, Før de henter oss, utkom i høst. Her møter vi Alma og Oskar som bor i et utarmet landskap. Den næringsrike jorda har blitt skylt vekk, og alt som er igjen er noen få gamle naboer og en snart nedlagt bensinstasjon. Hver dag ser de etter bilen som skal komme og hente dem, og da er det viktig å være klar. Vi følger Alma gjennom det pre-apokalyptiske landskapet, hvor hun må gjøre det hun kan for å holde styr på Oskar og dagene, og i erindringen av et brutalt, glimtvis vakkert liv.

Bestill boken her

Forfatteren av «Dårlig roman», Knut Nærum

Fikk du ikke med deg første del? Her er DÅRLIG ROMAN, første del og andre del

Dårelokkens tolkningsmuligheter

– Rock, rock, rock! runget det over Arbeidersamfunnets plass. Det var en septemberkveld tidlig på høsten, og Sentrum kino var i ferd med å stenge dørene for kveldens siste visning av den amerikanske filmen ”Rock around the clock”, eller, som den het på norsk, ”Full fart med rocken”. For hver lykkelig ungdom som hadde sikret seg billett, var det fem billettløse. Tusener av rockelystne ungdommer ble stående igjen med uforrettet sak. De var klare for rock’n’roll, men fikk ikke anledning. Jentene hadde tupert håret, mange brukte skjerf som den reneste Grace Kelly. Guttene hadde dratt opp buksene og klasket håret fullt av Bryl. De snerret hånlig til hverandre for å vise hvor lite de brydde seg om annet enn sitt eget behov for å rocke. Mange hadde sett filmen før og ville rocke mer. De som ikke hadde sett den, hadde hørt om den. Det var som om rocken hadde kommet til Norge disse septemberdagene. Alle ropte på rocken. – Rock! ropte de. – Rock! Rock!
Det var som om den nye rytmiske musikken fikk en hel generasjon til å våkne. Seksualiteten, som hittil hadde vært forvaltet av helsesøstre og psykologer, var plutselig et vilt dyr på frifot. Et hårete, sort, elektrisk dyr fra Statene. Guttene, som hadde trodd testiklene var til å klø seg på, visste plutselig bedre. Det gikk opp for dem at pungen er et rytmeinstrument. Dette var noe Benny Goodman aldri hadde klart å formidle. Man kunne si mye pent om jazzen, men særlig preget av hemningsløs seksuell utfoldelse var den ikke. Rock, derimot, var brunst i fire fjerdedelstakt.
Lilly og Alma sto midt i hopen og ropte.
For den eldste av dem hadde sommeren gått sin gang med forelskelser, kjønnsmodning og økt selverkjennelse. Det hadde vært en typisk sommer for en femten år gammel Oslo-pike, bare med litt mindre bading.
At Reidar Ahlmann muligens ikke var hennes far, at Lilly indirekte hadde forvoldt en eldre kvinnes død, alt dette hørte fortiden til. Hun hadde lagt det bak seg, som for små klær, som fottrinn, som tyggegummi. Det var 1956, og høsten sto i rockens tegn. Og da mente hun ikke den sorten som står og spinner i stuen!
Piken med svømmehud mellom tærne hadde mast seg til å få gå på kino, moren hadde bare stilt én betingelse, at hun tok med seg lillesøsteren. – Hva skal hun på kino for? hadde Lilly fnyst, – hun som ikke bryr seg om annet enn bananer?
Men moren hadde ikke villet høre på det øret. Slik gikk det til at Lilly måtte ta Alma med seg. Når sant skal sies, og det skal det jo, hadde storesøsteren ikke så meget imot det. For det første, tenkte hun, ville det gjøre Alma godt å komme bort fra Thor Olsens gate, om så bare for noen timer. Hun gikk der i den trykkede stemningen i leiligheten, tilsynelatende uberørt, lukket inne i en glasskule hvor det aldri snødde engang. Alma trengte å være blant andre ungdommer og ta del i deres verden av ungdommelige ting. Hun var tretten år, men fortsatt på mange måter et barn. Hun bar på en uskyld som var elskelig, til å spise opp, men samtidig et trekk ved hennes karakter som gjorde henne sårbar. Lilly orket ikke tanken på at noen skulle komme og såre Alma. Da ville Lilly heller såre henne selv, slik at det kunne foregå i kontrollerte former.
Der sto de altså uten billetter og ropte på mer rock. En politibil kom årvåkent sigende rundt hjørnet fra Calmeyers gate, klar til å gripe inn dersom tenåringenes livsglede skulle anta lovstridige former.
– Spansere! skrålte en stemme i mengden. – Dem vil ta rocken fra vårs!
Det var klarsignalet. Sytti rockere kastet seg over den sorte bilen, femogtredve på hver side. De gynget marja fra side til side. – Og hoi! ropte de taktfast. De veltet bilen opp på to hjul, den balanserte i et lite sekund før den tok overhaling og veltet over på ryggen, hjelpeløs som en bille. Et jubelbrøl steg opp fra rockemobben og spredte seg som ringer i vann. I samme sekund lød den klaprende lyden av hover mot brostein. Politiets rytterkorps hadde holdt seg klare på Youngstorget. Ved lyden av bil som ble veltet, satte de inn på Arbeidersamfunnets plass og drev en sort kile av muler og messing inn i de unge hordene.
Lilly tok et godt tak om lillesøsterens arm og dro henne oppover mot Henrik Ibsens gate.
Den tause Alma ønsket å bli, hun trakk i motsatt retning, og Lilly måtte bruke alle sine krefter, ervervet gjennom regelmessig svømmetrening. Det var ikke mange gutter i klassen hennes som kunne briske seg med like bred ryggtavle.
– Jeg har lovet å passe på deg, forklarte Lilly sammenbitt. – Nå går vi hjem og hører på Rundtomkring med Leif Rustad.
I det samme fikk hun et slag i ryggen, så hardt at pusten forlot henne.
– Jeg trodde dere hadde tenkt dere på kino, sa en velkjent stemme og viftet med fire billetter. Det var Filip, storebroren. Ved siden av sto hans kvisete klassekamerat fra realskolen, Enok Reinertsen. Han var nordfra, hadde fett hår og havnet daglig i slagsmål. Som han pleide å vinne.
– Vi har altså to ledige.
– Hva skal du ha for dem? spurte Lilly. Hun visste at broren ikke var den som ga bort noe, i hvert fall ikke gratis.
Filip vendte seg mot kvisetrynet. – Hva skal vi ha for dem?
Enok dunket knyttneven i Filips overarm. – Ikke drit deg ut a, sa Enok på klingende tromsk. Han vendte seg mot Lilly. – Vi skal ikke ha noe for dem. Jeg venter ikke at du skal kysse meg eller ta på meg eller noe sånt. Vi hadde bare to billetter til overs, okei?
Lilly trakk på skuldrene. Midt på plassen hadde de dristigste rockerne begynt å velte hester. Det var bare så vidt de ridende konstablene fikk veltet seg ut av salen før hestene ble liggende på ryggen og sprelle med de lange hestebeina. – Klabert, nikket Lilly.
Alma løftet en begeistret tommel.
De klemte seg forbi vakten i døra, kjøpte for to kroner i drops og tråklet seg sidelengs inn på benkeraden midt i Filmavisen. Som alltid ble reportasjene tatt imot med en blanding av interesse og hån. Fleipen fløy gjennom kinosalen, og kvikke hoder kappet om å komme med de frekkeste kommentarene. Lilly gikk først av de fire, fulgt av Alma, Filip og Enok. Da hun grep tak i skjørtet for å sette seg på den innerste ledige plassen, ved siden av Alma, lød et kremt. Hun så Enok gjøre et kast med hodet. – Der skal jeg sitte, sa Filip. Han måtte heve stemmen for å bli hørt. – Vi bytter plass, du og jeg.
Broren nikket mot det ledige setet ved siden av nordlendingen med hudproblemet. – Men, innvendte Lilly.
– Vil du se filmen, eller? kom det truende fra Filip.
Slik gikk det til at Lilly havnet ved siden av Enok. Det var da hun la merke til det han hadde hengende i en snor rundt halsen. En avlang, metallisk gjenstand av stål og bly. Det var som hun fryktet. En patron. Filips venn var altså med i Blackiegjengen. De var beryktet over hele Oslo for sin kriminelle og voldelige virksomhet. Så Enok på Lilly som sin? Hva kunne han finne på å gjøre med henne? Ville han tvinge henne til å utføre handlinger mot hennes vilje? Hva mente Filip om dette? Det var han som hadde brakt dem sammen. Hadde Enok truet Filip til å gjøre dette? Til å gi ham sin søster? Hadde Enok et grep på Filip? Spørsmålene for som en myggsverm gjennom hodet hennes. Og hvert av dem sugde blodet hennes, tappet henne, gjorde henne blek der hun satt.
Enok stakk hånden på innerlommen og trakk frem noe som blinket i skinnet fra
lerretet. Han førte gjenstanden til hodet og dro den gjennom håret. Det var en stålkam. Lilly slapp ut et sukk av lettelse. Hun kremtet. Så snudde hun seg mot Enok.
– Jeg trodde det var, sa hun.
– Hysj, avbrøt han uten å ta blikket fra lerretet.
– … er nå blitt en by i frykt, sa Jan Frydenlund på Filmavisens lydspor. Ved siden av den populære radiomannen Rolf Kirkvaag, var han Filmavisens fremste kommentator.
På lerretet så Lilly en rask panorering over hovedstaden fra fjorden til Grefsenkollen. Kameraet måtte ha stått på Ekeberg, der hvor maleren Edvard Munch i sin tid hørte det gå et skrik gjennom naturen.
– I løpet de siste to årene har hele åtte mennesker blitt funnet revet i småbiter, erklærte Frydenlund. – Politiet antar at det er en og samme gjerningsmann som fortsatt er på frifot.
Klipp til: Hvitkledde menn bærer båre til ambulanse. På båren et menneske dekket av hvitt klede.
– Politiet har møtt denne trusselen med å styrke gatepatruljeringen. Ja, når det handler om å pågripe morderen som har fått kallenavnet Vargen, snus det sannelig ikke på skillingen.
Eksteriør av Victoria Terrasse. Klipp til finger på dreieskive.
– Man oppfordrer også publikum, både i Tigerstaden og over det ganske land, om å bidra med opplysninger.
Pressekonferanse. En mann i sort uniformsfrakk og lue står på talerstolen.
– Ifølge politisjef Sigurd Svein Skalmerud har hundreder tatt telefonen fatt, men så langt har ingen henvendelser ført etterforskerne nærmere en løsning.
Klipp til nært på politimesteren. Han har mørke ringer rundt øynene.
– Skalmerud fraråder publikum å bevege seg alene utendørs nattestider, man bør heller gå to og to. Samtidig bør man unngå å bevege seg utendørs nattestider sammen med mennesker man mistenker for å være morderen.
En gate om kvelden. Skinnet fra en lyktestolpe som en lysende ball i kveldståken.
– De fleste følger politimesterens ord, og unngår å sette sin fot utenfor hjemmets lune arne etter mørkets frembrudd.
Voksen kvinne leier skolepike med ransel.
– Mange foreldre følger sine håpefulle til og fra skolen.
Anonyme mennesker, grå omriss haster forbi over Stortorget.
– Ingen vet hvem han er. Ikke engang om han er menneske …
En ulv i et trangt bur lunter, lusker, ser skjevt mot kamera.
– … dyr …
Et spørsmålstegn svirrer mot salen.
– … eller udyr.
Solen går ned bak rådhustårnene.
– Det eneste som er helt sikkert, er at hvis han ikke blir stoppet … kommer han til å fortsette.
Bildet klappet sammen som en japansk vifte.
– I august var det blomstershow på Scala kino, fortsatte Frydenlund i en langt lystigere tone. Lilly kjente en hånd gripe henne om låret. Fingrene presset hardt, hun kjente neglene som klør gjennom ullstoffet. Hun vendte blikket langsomt ned og oppdaget at det var hennes egen hånd.

Filmen var utrolig. De hadde hørt om rock, men det var noe helt annet å høre og, ikke minst, se den. Hvordan Bill Haley & His Comets behandlet instrumentene sine. Musikerne hoppet og spratt, ropte og danset, det var som om hele scenen kunne falle fra hverandre når som helst. Det var som å oppleve et masseslagsmål i en musikkforretning. Al Rex svingte ståbassen rundt som en dansepartner, plukket den på forsiden og hamret på baksiden. Rudy Pompili, mannen med kjempebuksene, forsøkte å presse lungene sine ut gjennom saksofonen. Ralph Jones dengte trommene som om de hadde bedt om juling. Men det var Haley selv som fanget Lillys oppmerksomhet. Det var noe med denne tettbygde mannen. Uvøren, men festkledd. Henført av sin egen primitive musikk, samtidig åpenbart besatt av detaljer. Tversoversløyfen. Og fremfor noe, dårelokken.
Det var naturlig at Lilly var nysgjerrig på dårelokken, demme sirlig danderte sigden av mørkt, glatt, kremet hår. For hva var den, om ikke et spørsmålstegn opp ned? Den var et spørsmål til Lilly: Hva har du inni hodet ditt, Lilly? Skal du gjøre alt det de forteller deg at du skal gjøre? Eller skal du bli som oss? Crazy, man, crazy! Lokken var et agn, en lokkende fiskekrok som forsøkte å få henne til å bite på. Den var Stålmannens lokk, et løfte om styrke uten grenser. Hva Lilly ikke visste, var at lokken opprinnelig var en manøver som skulle skjule svakhet. Bill Haley var blind på det venstre øyet, og brukte dårelokken for å dra oppmerksomheten bort fra det. Men hun så ikke øyet, hun så bare lokken, hun hørte bevegelsen, den varme støyen som løftet henne opp av setet og dro henne inn i lerretet, inn i en technicolorverden hvor alle ønsker ble innfridd, alle fantasier virkelighet.
Kometene brant over himmelen, ikke mindre viktige himmellegemer enn satellitten Sputnik skulle vise seg å bli tre år senere. Hvis man da kan kalle en satellitt et himmellegeme, menneskeskapt som den er. Viktige ting på himmelen var de i hvert fall begge, på hver sin måte, Sputnik og rock’n’roll-orkesteret The Comets. I overført betydning.
Etter The End ville jubelen ingen ende ta. Det var applaus og plystring. Det var tramping og sågar huiing. Man ropte på mer rock enda man nettopp hadde fått. De unge publikummerne var fulle av elektrisitet, de var batterier ladet for første gang, fulle av muligheter, svimle av frihet.
Utenfor kinoen satt fire jenter inntil veggen og gråt. Lilly var løftet opp, hun forsto at man kunne løftes, men at man kunne løftes til tårer, det var mer enn hun kunne fatte.
– Fin film? fisket hun.
– Vi har ikke sett den, hulket den eldste. – Noen stjal billettene våre.
– Det var synd, sa Lilly ettertenksomt. I bakhodet var det noe som skurret, men hun kunne ikke sette fingeren på det. Kanskje det bare var gjenklangen av en elektrisk gitar.
Hun sto sammen med søsknene og den kvisete Enok, og sparket i bakken.
– Faen asså, sa Enok.
– Fy faen, la Filip til.
– Fytti faen, sa Enok. – For en film.
– Ja faen, sa Lilly.
– Jeg sier til mamma at du sa faen, sa Filip.
– Du sa det også, smalt hun kjapt tilbake.
– Men jeg er gutt, brautet broren. Som om han kunne si faen og ikke hun. Lilly freste som en katt.
Enok summet. Man kunne formelig se gnistene komme ut av ørene. Rocken hadde krympet pupillene hans til knappenålshoder. – Jeg er helt gira. Vi må gjøre noe.
– Hva skal vi gjøre a, spurte Filip.
– Vi finner på noe kriminelt, foreslo Enok. Han så seg konspiratorisk rundt. Øynene hvilte ekstra lenge på Lilly. – Er dere med?
Lilly dro skotuppen til seg, den skrapte mot betong. – Jeg må hjem og gjøre matteleksa.
Alma gjorde en hellende bevegelse med hånden.
– Hæ? måpte Enok.
– Hun må vanne banantreet, mumlet Filip beskjemmet.
– Er det bananer på det? spurte Enok.
– Nei, forklarte Lilly, – det er fremdeles nedi jorden.
Enok skjøt frem overleppen og blåste på luggen. Så dro han frem kammen og gredde seg, dro en lokk ned i ansiktet, tvinnet den rundt fingeren, slikket på fingrene og klistret den til pannen. – Okei, sa han. – Okei.
Filip fant en tyggis bak øret og puttet den i munnen. – Jeg er med, tygde han anstrengt nonsjalant.
Det søkk i Lillys hjerte. – Vær forsiktig, bønnfalt hun.
– Jeg er alltid forsiktig, smilte han skjevt og dunket en vennlig knyttneve i søsterens skulder. – Ha det a.
– Ha det.
Alma vinket.
– See you later, alligator, kom det skjelmsk fra Enok.
Renovasjonsvesenets sprøytevogner rullet inn på Arbeidersamfunnets plass. Jentene ruslet oppover mot Fredensborg, tause, tankefulle, dirrende som membranene i en høyttaler.

Traumerei rant ned trappen som en bekk av sølv. Stykket var enda tristere enn vanlig, enda enklere. Da jentene kom inn i leiligheten, oppdaget Lilly straks grunnen. Moren spilte nå kun med én finger. Høyre hånds pekefinger for over tangentene, mens venstrehånden lå i fanget hennes som en naken, avmagret kattunge. Jentene så betuttet på hverandre.
Bekken stilnet brått.
– Har dere moret dere? spurte moren uten å snu seg bort fra klaveret.
Alma fylte en hagekanne på kjøkkenet. Lilly svelget før hun svarte. – Ja da. Vi har hatt det kjempemoro.
– Dere havnet vel ikke i opptøyer?
– Hvordan kan du spørre om det?
– Vi hørte sirenene. Dessuten snakket de om det i radio. Rock’n’roll–opptøyer utenfor Sentrum kino.
– Vi så bare filmen, vi.
– Godt. Vi vil ikke ha noe usnakket med politiet.
Alma strøk på dør igjen. Hun og den evinnelige kannen hennes! Og hva var det egentlig med moren og politiet? Hvorfor hadde hun oppført seg så påfallende vennlig overfor konstablene som hadde brakt Filip hjem med en stjålen spekeskinke? Lilly næret en uro som hun ennå ikke var i stand til å sette ord på. I mangel av bedre navn kalte hun den bare Uroen.
– Hvor er Filip? spurte moren.
– Han er sammen med en kompis, sa Lilly.
– Hvem da?
– En som heter Enok.
– Hva er det for slags navn?
– Han er fra Nord-Norge, forklarte Lilly.
– Da så, sa moren. – Er han grei?
– Han er ålreit, kom det fort fra Lilly. – Han har kviser. Hvor er far?
– Han er i kjellerboden og bygger noe. Jeg tror det er en slags rakett.
Lilly rynket pannen.
– Du kjenner din far. Han er av den rastløse sorten. Når det røyner på, må han bare bygge noe. Slik har det alltid vært i Ahlmann-familien.
– Hva med deg? spurte Lilly bekymringsfullt.
– Meg?
– Ja, sa Lilly og holdt opp en pekefinger for å vise hva hun mente. Musikken. De to fingrene som var blitt til en.
Moren så ned på sin venstre hånd. – Å, sa hun, – det.
Så smilte den vevre kvinnen. Men det munnen var fylt av, nådde ikke frem til øynene. Det var ikke et gledens smil, det var et hukommelsens smil, en lengselsfull grimase som dekket over sorgen ved tanken på gleden som aldri skulle komme tilbake.
– Det er ingenting, sa Maude Ahlmann.
Men det var det. Men hva?
Nede fra gården kom lyden av vann, sildrende ned over bananbedet.

Knut Nærum

Endelig har jeg kommet fram til et uomtvistelig drap. Dette er en gjennomgående svakhet ved disse bøkene mine: Det tar evigheter fram til det første drapet. Til mitt forsvar handler bokas første kapittel om noen som står ved en grav og får seg en overraskelse. Så døden er med fra starten av. Ironisk nok er dette – som forklart i uke 33 – den første av de tre bøkene i denne rekka som ikke har «død» i tittelen. Jeg beklager.

Noen forfattere sier at de ikke aner hva personene deres vil. Det har jeg alltid sett på som kokettering og tøv, men i går skjedde det i Voodoo på vestkanten. Det vil dukke opp noe over midten, da forhåpentlig som en overraskelse, hvor en av de medvirkende viser seg å være noe mer enn det Nilsen og Qvist så langt har visst om. Andre vil derimot vise seg å være mindre. Dessverre er det nødvendig å være vag på disse punktene. Vi er ikke der at vi spoiler bøker før de er skrevet.

Fra ordtellingens verden: For øvrig holder jeg det skjemaet som innebærer minst 2000 ord per dag. Dette er nettotall. Når noe strykes, må det skrives desto mer. Da Knausgård skrev Min kamp-bøkene, klemte han i en periode ut av seg ti sider om dagen, hvilket utgjør nesten dobbelt så mye. Han gjorde det imidlertid lett for seg, han fortalte om ting han husket og slapp dermed å bedrive research. Dessuten er han notorisk slapp med å etablere alibier.

Går alt etter planen, legger forlagsliv.no denne uka ut, her i nærheten, en filmsnutt som er laget for å promotere boka. En takk til de som hjalp til: Ane, Kjetil, Annette, Andreas, Christian og Marianne. Kanskje er dette bare den spede begynnelsen på en lang og strålende karriere innen filmbransjen. Kanskje var det bare en søndagsmiddag som sklei ut.

THIS WEEK I HAVE BEEN MOSTLY READING:

Hans Olav Lahlum: Haimennesket
Hans Olav er en solid leverandør av klassiske mysterier. Det gleder meg at han tør å ta sjangeren på alvor, mer enn enkelte andre gjør. Denne gangen handler det om et ti år gammelt mysterium på en sørlandsøy, og en gruppe mennesker som kommer sammen for å finne ut av hva som skjedde den gangen. Med høydramatiske følger.

Harvey Kurtzman: Corpse on the Imjin
Før Mad ble et humormagasin var det et ellevilt tegneserieblad med Harvey Kurtzman som redaktør, og før den tid lagde han tegneserier om krig. I denne boka fins mange av de korte fortellingene i denne sjangeren, hvorav den beste halvparten er tegnet av ham selv, mens den andre halvparten er en Hvem-er-hvem over amerikanske serietegnere på 1950-tallet. Kurtzmans strek er enestående, med sin blanding av anatomisk umulige buer og feit men, presis bruk av skygger. Han er en sånn kunstner du ikke kan la deg inspirere av uten at det ser ut som om du imiterer.

Torkil Damhaug: Sikre tegn på din død
Spennende. I den forbausende sjeldne sjangeren «spenning uten politi». Jeg leser også krim utgitt på andre forlag enn Cappelen Damm, men denne uka ble det ikke sånn.

SETT
Broa over gjørme, av og med Verdensteatret, på Black Box i Oslo. Teater uten skuespillere. Aldeles fjetrende. Med tuba. Fjetrende, ikke fjertende.

The 39 Steps på Teater Innlandet, i Hamar. Sett det i to andre oppsetninger, like morsomt tredje gang. Teater på sitt mest lekne.

Videodrome, på dvd. Framtida slik Cronenberg fabulerte om den på åttitallet, den gangen VHS var heite saker og telefonen satt fast i veggen. Inkluderer kropp brukt som både askebeger og videospiller, samt mann som blir skutt med kjøttpistol og revner på langs. Jeg skjønte ikke halvparten, men alt var stilig.

Nytt på nytt, NRK1. De har det i boks.

FINE GREIER
Folk stiller opp for flyktninger. Noen gir klær og leker til mottakene. Noen melder seg som kontakter via Røde Kors. Overraskende mange oppfører seg overraskende kult. Det løser ikke Midtøstens problemer, men det gir håp.

PER SANDBERG
Det er ikke sikkert at Dagbladets valgredaksjon brukte «Noen å hate»  som en karakteristikk av Per Sandberg. Kanskje det er han som er den folk syns det er godt å ha å hate. Dette er et taktisk grep fra Frps side. For ordens skyld: Hvis du bruker tid på å hate Per Sandberg, lar du ekstremistene vinne.

Frid jobbet som flyvertinne før hun ble forfatter

I dag fyller Frid Ingulstad, vår store seriedronning, 80 år. Samtidig skriver hun nå på bok 80 i romanserien Sønnavind, og biografien Betzy har nettopp kommet fra trykkeriet.

Vi i forlaget feirer henne med en lunsj i Hønse-Lovisas hus ved Akerselva. Det er i dette området mye av handlingen i serien Sønnavind utspiller seg. Hovedpersonen Elise, som var 18 år og ukysset da serien startet, nærmer seg nå 60 og er oldemor!

Å jobbe som redaktør for Frid og for Sønnavind er ikke annet enn en fornøyelse. Frid leverer stødige manus, alltid i tide, og er bestandig blid og imøtekommende. Når man snakker om Frid, er det lett å snakke om store salgstall og millionopplag. Pressen er alltid interessert i dette. Men for meg som redaktør er dette uvesentlig, det er ikke noe jeg forholder meg til i det daglige. Det viktigste vil alltid være Frids tekster.

Frids fantasi og fortellerglede virker helt uendelig, og hun har en enorm skare med trofaste lesere – mange av dem har hun også jevnlig og direkte kontakt med. Hun er engasjerende og inspirerende, og det finnes ikke et kjedelig avsnitt i bøkene om familien ved Akerselva som vi etter hvert kjenner så godt, med Elise som fortellingens kjerne.

Frid har gitt tusenvis av lesere gode lesestunder

Fra hver eneste side i bøkene lyser Elises kjærlighet og omtanke for familien. Og hos Elise er familie et utvidet begrep. Alle er med, om det er «mine barn» eller «dine barn», svigerbarn, barnebarn, stebarn, foreldreløse barn, gatebarn eller «lausunger». Alle er med, alle er like mye verdt, og alle er velkommen hjem til Elise – så der kan det være ganske fullt til tider. Og når huset en sjelden gang er tomt, synes Elise det er deilig, for da får hun tid til å skrive (hun er nemlig også forfatter!). Jeg har en liten mistanke om at dette stemmer med Frids virkelighet.

Elise er opptatt av å kjempe for de svakeste i samfunnet, for fattige arbeidere, for kvinner og barns rettigheter. Hun er vaskeekte feminist, selv om hun ikke bruker det ordet. Hun utstår ikke folk som ser ned på andre, og hun hater snobberi, både av kulturell og annen art.

Bøkene til Frid er lærerike, fulle av humor og ofte veldig rørende. Flere ganger har jeg sittet med tårer i øynene mens jeg har arbeidet med tekstene. Det var da Elise mistet datteren Jensine, da sønnen Hugo havnet på Bastøy, og ikke minst da Elises nevø Halfdan i 1942 blir stående på Utstikker 1 og se på jødene som ble drevet om bord på dampskipet Donau. Plutselig legger han merke til en liten familie, hvor faren i siste øyeblikk dytter den lille sønnen sin inn i et skur, før han selv går om bord i båten uten å se seg tilbake. På denne måten redder han sønnens liv. Halfdan henter gutten ut så fort kaia er tom, og han havner hjemme hos Elise.

Nylig så jeg en diskusjon på Facebook hvor en leser lurte på hvor lang serien skal bli. En annen leser svarte raskt at hun håpet å få følge Elise og de andre helt fram til våre dager. Det synes jeg ville være flott, men også noe spesielt, ettersom Elise er født i 1887. I dag ville hun vært 129 år gammel!

Jeg ønsker å takke Frid, ikke for gode salgstall, men for hennes store skrive- og fortellerglede som gir både leserne og meg så mange gode lesestunder. Jeg håper på mange, mange flere.

Takk – og gratulerer med dagen!

Frid og noen av de utallige menneskene som opp gjennom årene har deltatt på Sønnavind-vandringene

Detalj fra bokomslaget, som på sedvanlig vis er nydelig designet av Stian Hole.

Ingrid rodde over til den langstrakte Gråholmen, fulgte svabergene på årelengdes avstand til de forsvant, det var ingen sikt, havet var tungt og rolig.
Fra merket på det siste skjæret stakk hun ut en kurs og holdt vinkelen mellom kjølvannsstripa og dønningene til hun traff Oterholmen etter en drøy time. Hun fikk den på babord side, og hun skulle ha hatt den på styrbord. Hun la om kursen, fortsatte med en ny vinkel mellom dønningene og den buktende kjølvannsstripa og traff Barrøy en halvtime etter at Oterholmen forsvant.

Det er noe med å være så privilegert at jeg får tilsendt manus direkte fra redaktøren. Og det er noe helt eget når det er manus som jeg ikke ante at jeg skulle få oppleve. Hvitt hav. Tilbake til Barrøy. Nytt møte med Ingrid. Ny bok fra Roy Jacobsens univers på ytre Helgeland, som vi ble kjent med i boken De usynlige . Lykke!

Det er kaldt og grått når vi møter Ingrid på nytt, en voksen kvinne med hardt arbeid på et bruk i nord. Og det er krig i Norge, noe folket på kysten kjenner på både kropp og psyke. Da jeg startet på boka gledet jeg meg til å returnere til Barrøy, akkurat som Ingrid trekkes tilbake mot øya og bare må dra. Men mørket hun skal gjennomgå i ensomhet på øya er ganske rått, og store deler av boka følte jeg at hjertet mitt ble holdt i stramt grep.

Jacobsen skriver meg inn i stemningen. Får meg til å kjenne den rå lukten av hav og råtten tang, kjenne de forfrosne hendene verke og se gråtonene mellom himmel og hav. Han tar meg med inn i ensomhetens mørke, og gjør meg helt uforberedt når Ingrid ikke er så ensom på øya som hun først har forestilt seg. Øya ute i havgapet blir åsted for uventet kjærlighet, og det er vakkert i sin råskap.

Det er et dramatisk godt grep å plassere en fortelling i det korte tidsspennet mellom krig og fred. Vinter mot sommer. Mørke mot lys og varme. Dramaturgisk er det akkurat på den måten fortellingen forsterkes og får ekstra dybde. Det er enormt handlingsmettet og samtidig på kjent vis jordnært – eller skal vi heller si havnært. Mennesket og elementene. Mennesket og krigen. Den brutale virkeligheten satt opp mot øyeblikk av uendelig varme og omtanke.

Det var ikke første gang hun slo øynene opp i det hvite rommet, det hadde hun gjort allerede for en uke siden, og stilt seg i vinduet og sett ut over et snødekt jorde som lignet et nystrøket laken, omkranset av trær i rett orden som soldater på geledd, men en perfekt kjeglegran midt på, den lignet på en svart tann der den sto og ventet på å bli pyntet, fordi det var jul, både i og utenfor sykehuset.

Vi har alle en forestilling om krigen, og hva det gjorde med menneskene på både den ene og den andre siden. Roy Jacobsen beskriver godt menneskene midt i, de som ikke nødvendigvis velger, men lever livene sine og tar konsekvensene av det. Krig gjør noe med også dem som ikke kjemper på noen front, belastningen kan være en annen – noen ganger subtil, andre ganger vises helt åpent. Utenpå og inni.

I tillegg presterer han i denne boka å minne oss på de flyktningene som kom sørover fra Finnmark etter krigens slutt – det er mange av oss som har familiemedlemmer som måtte flykte sørover, og mange andre som ga husrom, varme og mat til de som kom. Alt var ikke frivillig, men man fant en løsning på utfordringen. Det kan være verdt å huske på i disse tider, for oss som sitter i en privilegert boble av fred og velstand. Koblingen er kanskje en digresjon, men det gir ekstra perspektiver til fortellingen.

Det er få forunt å skrive slike romaner som Roy Jacobsen gjør, som berører oss på en helt grunnleggende måte. Han formidler historie på denne måten, får oss til å huske minner vi ikke selv eier. I tradisjonen av overføring fra en generasjon til den neste, en fortellertradisjon som vi nesten er i ferd med å miste i en tid hvor informasjon suser forbi med lysets hastighet. Han setter bremsene på og lar oss bli i disse minnene, denne historien som vi alle deler. Og det setter jeg uendelig stor pris på.

Roy Jacobsen. Foto: Hans Petter Sørensen.