PARIS
Enda en av mange svarte dager.

En tanke: Hvis det er krig de vil ha, bør de antakelig ikke få det.

Nå trenger verden en plan for å nedkjempe IS uten å skape nye fiender. Og å få minoritetsungdom i vesten til å føle seg som en del av samfunnet de lever i. Verre er det ikke.

NOE HELT ANNET
Boka foreligger. (Og her er en lenke til første kapittel.) Lørdag besøkte jeg Tønsberg for å lese Glemmestedet for barn og signere årets utgivelser i to bokhandeler. God stemning. Ikke noe renn av folk, men en hyggelig jevn sildring. Det fins et triks: Hvis forfatteren insisterer på å lage en liten tegning, tar det mer tid og man slipper å bli sittende patetisk alene ved en bokstabel.

Donald-juleheftet er også kommet. Midthun har tegnet, Løkling og jeg skrevet. Og Tor Lier har igjen levert en livlig norsk oversettelse. Slik har Beardy O’Strange blitt til Skjeggvart Einstøingsen og Dough-Joan’s Bakery til Knaris Bakeri. Ordspill, amerikansk underholdningskultur og zombier – da bør julestemningen være sikret.

KULTURELITEPROBLEMER: DAGBLADET
Avisa ville snakke med meg i anledning at jeg gir ut bok. Avtale ble gjort om å møte journalist og fotograf på Tronsmo klokka halv elleve en torsdag formiddag. Ikke et vondt ord om Tronsmo, men uklart hvorfor det er et saklig sted å ta bilder til en sak om en kriminalroman. Jeg var der to over halv og møtte fotografen. Journalisten ringte og beklaget at hun hadde glemt avtalen. På grunn av sykdom i redaksjonen hadde det blitt en dobbeltbooking. Bilder ble tatt. Avtalte nytt forsøk på intervju dagen etter, med annen Dagbladjournalist. Torsdag ettermiddag fikk jeg beskjed om at avtalen neste dag sto, men med en tredje journalist. På dette tidspunkt kunne jeg ha begynt å tro at Dagbladet ikke ville snakke med meg.

Fredag formiddag ble intervju foretatt. Jeg snakket om min bok og om krim generelt. Journalisten var våken og hyggelig og hadde lest de første tretti sidene, det er sjelden noen har lest så mye. Dagen før saken skulle på trykk, fikk jeg sitatsjekk og sendte noen rettelser og endringsforslag. Journalisten kvitterte og skrev muntert noe om at vi får se hva førstesidehenvisningen blir, «Livet etter Nytt på nytt» eller «Nærum: – Broen er grotesk». Da skjønte jeg hvilken vei det bar.

Og der var jeg på forsida. Et stort bilde av Sofia Helin dandert med et frimerke av meg. Og overskriften «Krimforfatter Knut Nærum: ««Broen» er grotesk.» Inni avisa: To sider, stort bilde av meg, lite bilde av Helin. Overskriften – «BROEN» ER GROTESK. Som om jeg var en mann som raser, i den journalistiske sjangeren «Kjendis raser mot noe som mange liker». Og oppå bildet står det, med et sitat hentet fra teksten: ««BROEN», FOR EKSEMPEL – ER DET UNDERHOLDNING?» Som om jeg mener serien ikke kan være det.

Vel. For de som lurer på hva jeg syns, står det i intervjuet: ««Broen» for eksempel – er det underholdning? Det er jo det, men samtidig er det grotesk, sier han.»

Avisa vil ha det til å se ut som om jeg sier at Broen ikke er underholdning, selv om jeg sier i deres eget intervju at den er det. Jeg spør og svarer selv, ved hjelp av noe som kalles retorikk. Lurer på om ikke det undervises i dette på Journalisthøgskolen.

Selvfølgelig er Broen grotesk. Alle vi som følger serien vet det. Dette er ikke en fordømmelse, det er en beskrivelse. Det er blant annet derfor vi ser på; fordi det er grotesk – for blandingen av makabre drap, nattsvart Øresund-stemning og noen forbindelser til reelle samtidsproblemer. Dagbladet prøver å få det til å se ut som om jeg raser og fordømmer. Her er det jeg sier og mener:

1) Jeg har med vilje skrevet en gammeldags og urealistisk krim, med vekt på lun stemning, vidd og mordmysteriet som intellektuell utfordring.

2) Ny krim er ofte blodigere enn gammeldags krim. Mange skriver om sadistiske seriemord, og pensler ut skildringene av ofrene og deres lidelser.

3) Det er interessant at vi leser slike historier for underholdning og hygge. Og det virker som om krimsjangeren nå dekker andre behov enn før. Før: Blodfattige drap og ze little grey cells. Nå: Mere blod, flere problemer under debatt. Samtidig som det fortsatt handler om å avsløre en morder i siste kapittel. Jeg liker mange av disse historiene, men mener altså at krimsjangeren har forandret både form og funksjon, mens måten vi snakker om bøkene er den samme. Og måten de markedsføres på.

Jeg kan si mer om dette. Men åpenbart ikke til Dagbladet, siden de bare vil ha en forarget kjendis og et påskudd til å vise fram hottere kjendiser. Og siden mye tyder på at de uansett ikke er så interessert i det jeg driver med.

Her er to setninger Dagbladet gjerne må slå stort opp: «Det er helt greit å ikke kunne lese. Det er verre å kunne lese, men ikke ville.»

Forfatteren gjør oppmerksom på at han skriver en spalte i Dagbladet hver femte uke. Han har i hvert fall gjort det fram til nå.

SPECTRE (SPOILER ALERT)
Nå som jeg har summet meg og lest et par anmeldelser, har jeg kommet til følgende: Jeg tåler produktplassering, jeg er voksen og kan la være å kjøpe dyr skit selv om noen syns jeg bør. Det er greit at filmen både har store logiske hull og blåser store logiske hull i de tre forrige Bond-filmene. (Så alt var en del av Den store planen? Så ingen har egentlig forsøkt å drepe Bond siden Die another day, den gangen han ble spilt av en annen skuespiller? Dæven.) Men det skal ikke være nødvendig å sitte på en Bond-fil og kjede seg, og det skjedde midtveis i denne. Filmskaperne er blitt for glad i seriens egen mytologi.

Forøvrig lurer jeg på hvorfor alle de store planene er så ræva dårlige, så fulle av tilfeldigheter. Og ikke minst på hvem som syntes det var en god idé at mannen bak det hele skal være Bonds fosterbror, som i hovedsak har vært ute etter å ta igjen for at pappa ga lille James mer oppmerksomhet. Vi har altså sett fire agentfilmer om farsbinding. Herre min hatt. Som om morsbindingen ikke var nok.

NEI, NÅ
Så en sak på nrk.no. Bilde av Mona B. Riise som er rørt, med overskriften: – Jeg er for ugly cry. En setning som begynner på norsk og slutter på engelsk. Men er ordet «for» norsk eller engelsk? Hva betyr utsagnet? Sier Mona B. at hun er for stygg til å gråte? Kan ikke stemme. Jeg formoder at ugly cry er fjeset du får når du gråter. Det må bety at hun er for retten til å se stygg ut når hun gråter. I så fall: Jeg ante ikke at den var truet. Det må være sånt som går en hus forbi når en ikke er på Facebook.

FOLKETS KLIMAMARSJ
Lørdag 28. november. Over hele verden, for å si hei, lykke til og «vi ser dere» til klimatoppmøtet i Paris. Minst åtte steder i Norge. I Oslo: Oppmøte på Jernbanetorget kl 13. Marsj til Stortinget, med appeller og musikk fra selveste Susanne Sundfør. Bloggeren er konferansier. Vi ses.

SETT
«Gammeldans the American Way» med The Berntsons og Loretta Kelly (Nasjonalbiblioteket)
To gitarer og en hardingfele. Foten gikk uopphørlig. Min gamle kullkamerat Karl Berntson Lundeberg med sin datter Marika og USAs beste hardingspiller. Hau hau!

Soga om Egil Skallagrimsson (Det norske teatret)
Oppfinnsomt og medrivende. Det holdt en klasse videregåendeelever i ånde, og mer enn det kan teater knapt oppnå. Ikke en mobil å se.

Time Bandits (DVD)
Stilig, morsomt, fabulerende i regi av Python-Gilliam. Monty Python møter Michael Ende, og Python vinner.

1880 – Amerika (Statsteatret på Oslo Nye / Trikkestallen)
Dette har jeg rent teknisk ennå ikke sett, men jeg regner med at det holder den samme høye standarden som Statsteatrets forrige fire tøffe, artige og visuelt-spennende-med-enkle-virkemidler historiske stykker.

LEST
Albertine: Clothes Clothes Clothes Boys Boys Boys Music Music Music
Gitaristen i The Slits om oppvekst, pønk, kroppsvæsker og å være middelaldrende og fortsatt vrang. Barberte legger og hår på sjelen.

Jason: If you steal
Frida Kahlo, Mumien, JFK. Mer av det samme, og det liker vi. Jason kjennes nå som en kunstner som har funnet sin form. Eller, lik Tim Burton og The Ramones og Henry Moore, som en kunstner som har funnet en form som alltid hadde vært der, som bare ventet på å bli oppdaget.

Fiske: Automobilfabrikken Fiske
Fiskefint om familiebedriften, som skrudde sammen lastebiler utenfor Moss. En historie selv vi uten lappen kan bli glad i.

Skram: Sjur Gabriel
Slit og armod utafor Bergen på tidlig attenhundretall. Det er så trist at man må le, og deretter skjems. Denne leser jeg for å være beredt når jeg om noen uker ser Den Nationale Scenes musikalversjon av Hellemyrsfolket, ved Staalesen og Berntzen. Hvordan gjør du det enda tristere? Du synger det.

BEIN
Skrev sist at jeg ikke har et rocka bein i kroppen. Men dog: Muligens noe brusk.

Fra Hellbillies’ konsert på Countryfestivalen i Seljord 25.07.15. Foto: Trygve Indrelid

Det er få personer som har tatt så stor plass i livet mitt det siste årets som det gutta i Hellbillies har gjort. Med unntak av nærmeste familie, er det ingen andre som har  vært så mye tilstede i hodet mitt. Det har nok ikke gått en eneste dag uten at jeg har grublet over hva som er hemmeligheten til deres suksess, hvordan de fortsatt trives så godt i hverandres nærvær, eller hva som fortsatt driver dem fremover. Hvorfor digger alt fra byhipstere til bygdefolk dem? Hvordan har rotnorske tekster med postadresse i Ål blitt til en nasjonalskatt? Hva er grunnen til at de aldri har levert en eneste musikalsk flopp? Fotograf Trygve Indrelid og jeg er ganske sikre på at vi har klart å komme frem til noen vettuge svar på dette, og dem finner du mellom linjer og piksler i boken Hellbillies 25.

Hellbillies 25

Etter å ha tenkt på, grublet over og analysert Hellbillies hver eneste dag, i over ett år, har det faktisk vært fint å få en liten pause de siste par månedene. Det har vært deilig å lene seg litt tilbake, mens forlag og band fortsetter å spre det glade budskap, og sørge for at Hellbilliesboken får stadig nye eiere. At andre opplaget av boken allerede har gått i trykken, etter at den knapt har vært på markedet to måneder er ikke bare en god nyhet, men også det ultimate beviset for Trygve og meg på at det har vært verdt innsatsen.

Etter å ha reist land og strand rundt med et av Norges største band, blir man jo ganske kjapt godt vant. Hellbillies var helt fra starten av rause og åpne med oss, og fikk og raskt til å føle oss som en del av crewet. Nå begynner vi begge å kjenne på abstinensene fra av å være landkrabbe, men denne helgen skal vi igjen få en liten smakebit av rockeeventyret. Først skal vi på bokmessen i Ål på lørdag, hvor vi skal fortelle om hva vi har lært  av å reise på tur med bygdas stolte sønner. Vi regner med at publikummet der allerede har svart belte i Hellbillies-kunnskap, men forhåpentligvis kan vi dele noe med dem som de ikke visste fra før.

Etter en lørdagstur til Hallingdal er det duket for konsert med Hellbillies i selveste Operaen på søndag. Det er faktisk noen måneder siden jeg så bandet live, så det gleder jeg meg veldig til. Det blir utrolig kult å se et band som er kompromissløse når det kommer til musikken, få spille i det som trygt kan sies å være Norges flotteste konsertsal. Det kommer helt sikkert til å bli litt annerledes konsertopplevelse, kanskje også en smule høytidelig. Plutselig slo det meg at mitt vanlige konsertantrekk, altså den tradisjonelle rockebunaden: jeans, t-shirt og boots, kanskje ikke holder mål denne kvelden, og at jeg faktisk blir nødt til å justere opp noen hakk på antrekket. Vel, penkjole på rockekonsert – det er en første gang for alt!

Fra Skudenes 04.07.14. Foto: Trygve Indrelid

Se video fra lanseringen av Hellbillies 25 på Popsenteret 17.09.15 her:

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Samar Yazbek. Foto: Muhsin Akgün

Flyktningkrisen vi nå opplever, er den største bølgen av mennesker på flukt siden andre verdenskrig, og brorparten av dem er syrere, men det er ikke først og fremst omfanget som er problemet. Langt verre er det at krisen kommer til å vedvare så lenge det ikke er noen løsning i sikte på den bakenforliggende konflikten.

Bildet av den syriske guttungen Aylan og den grusomme historien om hvordan han mistet livet, ble et symbol på tragedien verden over. Mediadekningen har dreid folkeopinionen i Europa og Vesten for øvrig når det gjelder de syriske flyktningene, og det gir seg utslag i en omfattende innsats overalt i samfunnet, fra menneskerettighetsorganisasjoner til privatpersoner som tar initiativ til å hjelpe. De vonde minnene etter krigen ligger nok fremdeles ikke langt under overflaten i den europeiske mentaliteten.

Mens det tidligere dreide seg om et folk som krevde sine rettigheter og ba om å bli møtt med en viss verdighet, handler det nå bare om flyktninger, men vi må også ta tak i de dypereliggende årsakene som har utløst denne masseutvandringen. Millioner av syrere frykter for livet og flykter, og krigen har nå vart i mer enn fire år.

Det fins også andre grusomme bilder som ikke når ut til verden utenfor, og som ikke utløser en bred debatt omkring humanitære spørsmål. Selv om det er umenneskelige traumer disse flyktningene har gått igjennom, kommer tross alt Vesten og resten av verden til å fordele dem mellom seg og håndtere de katastrofale utslagene denne masseutvandringen fører med seg. Tilbake står de mange millionene som fremdeles bor i Syria. De fleste av dem er internt fordrevne. De lever med et uopphørlig bomberegn fra Bashar al-Assads styrker, eller så er de omringet av IS på alle kanter. Det er ingen som tar deres skjebne på alvor.

Flyktningkrisen virker kanskje mer akutt, voldsom og tragisk, men den avhjelper på ingen måte volden folk inne i Syria utsettes for. Den interne krisen har ikke den samme effekten på media og når ikke helt opp blant de mest prekære verdensproblemene som diskuteres når det internasjonale samfunnet kommer sammen.

Det er nå to bilder som representerer alvoret i det etiske dilemmaet vi står overfor. Først den syriske pjokken som druknet, og så det uskarpe bildet av barna som ble ofre for regimets kjemiske våpen. De ligner hverandre. Gutten som ligger livløs på stranden, og barna som ble ofre da al-Ghouta ble angrepet med nervegass i august 2013. Bildet av Aylan endret folks holdninger mens bildet av barna som ble kvalt av giftige gasser, som omfattes av internasjonale forbud, ble visket vekk og forsvant. Disse to tablåene henger sammen, og tragediene de viser oss, kan ikke løses hver for seg. Syrerne har blitt oljen som gytes på ilden mens krigen raser videre mellom aktører som styres av regionale og globale interesser. Landet er flerret opp i forskjellige områder som enten kues av religiøse militser eller tyranniseres av Assad-regimet. Det er ikke kun et spørsmål om alle de som er på flukt. Det er uskyldige sivile som betaler prisen oppi alt dette.

Flyktningkrisen har utkrystallisert seg som den mest synlige konsekvensen av denne katastrofale krigen på grunn av media. Men nå er det viktig at de stiller mer kritiske spørsmål. Hva var det som utløste denne tragedien? Og hvilket ansvar må styresmaktene i vestlige land ta for at disse flyktningene, det være seg fattige mennesker eller folk fra middelklassen, nå velger å risikere å drukne fremfor å bli boende midt i skuddlinjen. Og det aller verste spørsmålet gjenstår. Hvordan har verden kunnet toe sine hender helt siden regimet gikk løs på de fredelige demonstrantene i 2011 og gjorde Syria til en åpen massegrav? Og hvorfor får Bashar al-Assad fremdeles fortsette å massakrere det syriske folk hver bidige dag?

Når samvittigheten svikter verden over på denne måten, sitter vi igjen med slike uhyrlige hendelser, og jeg greier ikke la være å tenke at det fryktinngytende uhyret IS egentlig bare er et biprodukt av rike lands politikk overfor de fattige. Vi må selvfølgelig diskutere hvordan vi skal få bukt med flyktningkrisen, men vi bør også kunne snakke åpent og ærlig om hva som ligger bak denne tragedien som rett og slett ikke vil ta slutt.

Oversatt av Oda Myran Winsnes
Første gang publisert i The Guardian

SAMAR YAZBEK (f. 1970) er født i Jableh, Syria, er journalist og har utgitt en rekke bøker. For dagboken A Woman in the Crossfire, en personlig fortelling om hennes opplevelser under starten på den syriske revulusjonen, ble hun tildelt 2012 PEN Pinter Prize og 2012 Swedish Tucholsky Prize. Romanen En duft av kanel kom på norsk i 2013.

I høst er Samar Yazbek er aktuell med dokumentarboken Inn i tomheten. I dagbokform beretter hun om den brutale utviklingen i landet, etter at opprøret mot Assad-regimet gradvis glipper ut av folkets hender og utlendinger med en stadig mer eksplisitt islamistisk agenda tar ledelsen. En rystende førstehåndsberetning fra en av klodens mest brennbare hjørner.

KEPLER-EKTEPARET. Ekteparet Alexandra og Alexandra Ahndoril alias Lars Kepler har vært faste gjester på Krimfestivalen. Nå er de også klare for Krimfest i Cappelen Damm-huset på onsdag. Foto: Anna-Lena Ahlström

Onsdag 25. november kan du møte noen av høstens store krimforfattere i Cappelen Damm-huset på Krimfest. Det er gratis inngang, og signering allerede fra kl 18.30 med programstart kl 19.00.

I dag er det 102 dager til åpningen av Krimfestivalen 2016, men du kan oppleve en minivariant av festivalen på onsdag. Til Krimfest kommer Kepler-ekteparet, årets store gjennombrudds-forfatter i engelsk krim: Renée Knight, Hans Olav Lahlum og Knut Nærum. Her kan du lese litt om årets romaner av Krimfests-forfatterne:

Playground – et nytt Kepler-univers

Lars Kepler er som kjent et pseudonym for Alexandra og Alexander Ahndoril. Gjennom fem bøker om Joona Linna har de skrevet seg inn i hjertet på svært mange av de nordiske krimleserne, og ikke bare det: de har nesten skremt livet av en del av oss. Salget av disse bøkene nærmer seg nå 700.000. I år har de latt Joona få hvile, men kun i ett år, og nå har de skapt et helt nytt og spennende univers. I et blogginnlegg her på Forlagsliv den 30. oktober forklarer de hvorfor de bare måtte skrive Playground og hva den handler om:

«Playground er en psykologisk thriller om Jasmin Pascal-Anderson. Jasmin er løytnant og leder en liten kommandogruppe under NATO-aksjon i nordlige Kosovo. Gruppen havner i bakhold, to av mennene hennes dør og Jasmin blir selv så alvorlig skadet at hjertet hennes står stille i nesten to minutter. Når hun våkner opp igjen på sykehuset er hun overbevist om at hun har sett hva som venter på den andre siden. Det er en voldelig plass, farligere enn noe hun har opplevd.

Det som skjer i Playground tar utgangspunkt i denne tanken, den enorme spenning som skjer når man er fullstendig overbevist om at man vet hva som skjer på den andre siden. For tenk om Jasmin har rett? Tenk om døden ikke i det hele tatt er rettferdig? Tenk om man må sloss for sin eksistens også på den andre siden? Uansett om Jasmin har rett eller ikke, så er dette en fortelling om hvor mye et menneske er beredd å kjempe for å redde sitt barn.»

Årets beste krim?

ÅRETS STORE GJENNOMBRUDD. Renee Knight står for en av de store internasjonale krimsuksessene i år. Foto: Colin Hutton

Jeg har tidligere skrevet om Renée Knights Avslørt her på bloggen og kalt den årets beste krim. Det kan selvsagt diskuteres, men det er liten tvil om at Renée Knight er den krimforfatteren ved siden av Paula Hawkins med Piken på toget som er blitt nye stjerner på den internasjonale krimhimmelen i år. Begge to skriver innenfor noe som kan kalles en trend i internasjonal krim: relasjonskrim med overraskende twister.

Hva om du skjønte at romanen du ligger i senga og leser, handlet om deg? Slik begynner årets kanskje beste krim: Avslørt. Dokumentarfilmskaper Catherine Ravenscroft finner en bok på nattbordet som skal kaste henne inn i et lysvåkent mareritt. Boken utgir seg for å være en fiksjon, men den forteller i levende detalj om den forferdelige dagen da Cathrine ble slave av sin egen mørke hemmelighet, en hemmelighet hun er sikker på at hun bare deler med én eneste person – og denne personen er død.

Cathrines verden går i oppløsning når fortiden innhenter henne. Hennes eneste håp er å konfrontere det som virkelig hendte den forferdelige dagen, selv om den sjokkerende sannheten kan komme til å ødelegge både henne selv og familien. Selvsagt skjer det store overraskelser underveis. Avslørt er en smart og urovekkende psykologisk thriller om å ha hemmeligheter og den forferdelige prisen man noen ganger må betale for å holde sannheten skjult.

Lahlums svar på Agatha Christies beste roman

Hans Olav Lahlum lager gode og morsomme titler til sine krimromaner. Årets Lahlum-krim heter Haimennesket. Hvis du lurer på hva et haimenneske er, så er det altså en som kretser rundt noen … for så å hugge til. Lahlum har denne gangen skrevet et slags norsk svar på Agatha Christies kanskje beste roman som tidligere het Ti små negerbarn, men nå mer politisk korrekt kalles: Og dermed var det ingen. Jeg syns dette er blitt Lahlums beste krimroman til nå.

Det er sommeren 1972, og K2 blir invitert til en hyggelig helg på et vakkert beliggende sørlandshotell. Det eneste aberet er at hotellet ligger på en øy, ikke særlig rullestolvennlig. Likevel blir Patricia med på det som skal vise seg å bli en skjebnesvanger helgeutflukt. For nøyaktig ti år siden ble en liten guttebaby funnet ihjelslått på hotellet. Tvillingsøstrene hans skulle passe ham, og begge sverger på at de ikke har noe med dette å gjøre. Likevel forsvinner den ene av søstrene rett etter at udåden blir oppdaget. Barnets mor begikk selvmord kort tid etter, men de gjenlevende gjestene fra den grufulle helgen er samlet på hotellet nå, og direktørens plan er at K2 skal oppklare mysteriet. Direktøren har nemlig sine egne maktpåliggende grunner til å ønske å komme til bunns i mysteriet. Uhyggelig nok det kan virke som det er en ubuden gjest på hotellet, en gjest med morderiske hensikter. Og denne gangen kommer Patricia i skuddlinjen.

Norges morsomste mann som krimparodi-forfatter

NORGES MORSOMSTE MED KRIMPARODI. Knut Nærum har måttet gjøre Research på Oslo vest før han kunne skrive «Voodoo på vestkanten». Foto: Fredrik Arff

Vi er mange som er lei oss for at Knut Nærum sluttet i Nytt på nytt, men heldigvis får han da mer tid til å skrive, så vi kan glede oss til flere bøker. Nærum har skrevet krimparodier før: Døden går på ski, De dødes båt, Madonna-gåten og Busemannen. Årets krimroman Voodoo på vestkanten tar utgangspunkt i rystende hendelser på Oslo Vest. Det hele begynner med en tekstmelding fra en begravet mann, en truende haitier og et blodig offersted. Kriminalforfatter Kjell Nilsen blir raskt tvunget til å tro at døde kan stå opp fra graver og hevne seg. Til alt hell får Kjell Nilsen hjelp av Oberon Qvist, som ikke like lett lar seg overbevise av det overnaturlige.

Voodoo på vestkanten er et gammeldags mordmysterium, som er både spennende og veldig morsomt. Jeg kan si vi gjør på baksiden av boka: «Hvis du bare har tenkt å lese én ny kriminalroman av Knut Nærum i år, må det bli denne.»

Krimfest skjer onsdag 25. november. Dørene åpner kl 1800. Kepler-ekteparet signerer sine bøker allerede fra kl 1830 fordi de skal tilbake med det siste Stockholm-flyet. Vi har goodiebag til de 250 første som kommer. Intervjuer er VGs Marte Spurkland.

Vel møtt til en kriminelt flott fest!

Dette bildet er hentet fra et samarbeid vi hadde med blogger Camilla Pihl våren 2015 i forbindelse med lanseringen av Emma Healeys krimroman «Elizabeth er borte».

Cappelen Damm kjøper annonser og reklame i alle relevante kanaler – også hos bloggere, men vi betaler selvsagt ikke for anmeldelser.

Den 19. november hadde VG en artikkel om at Cappelen Damm skal ha betalt for gode anmeldelser. Dette er naturligvis helt feil. Som Norges største forlag ønsker Cappelen Damm å kunne bruke alle relevante kanaler for å fremme salg av våre bøker. Cappelen Damm er et levende forlagshus. Vi har stor respekt for alle bøkene vi utgir. Mange av våre lesere, spesielt de yngre, lever i en hektisk mediehverdag og har helt andre medievaner enn vi har vært vant til. Når vi markedsfører bøker, må vi møte leserne der de er. Og det er ikke nødvendigvis i de tradisjonelle papiravisene. Vi er stolte av at vi forsøker å være relevante også i sosiale medier. Disse kanalene er under stadig utvikling, noe som fører til at vi må godta å prøve og feile for å finne de beste måtene å bli synlig på. Det er naturlig at vi, på linje med andre kjente merkevarer, jobber med markedsføring i ulike kanaler – også i sosiale medier og blogger.

Både i de tradisjonelle avisene, i ukeblader og på nettsteder er det nå utviklet en «ny» form for annonsering som kalles «Content Marketing», eller «innholdsmarkedsføring», hvor man bygger historier rundt produktet. Cappelen Damm kan skrive slike historier selv eller bestille avisene til å skrive, og så kan det bli slått opp for eksempel i VG.no og DB.no. Innlegget MÅ da være tydelig merket som annonse. Tilsvarende kan et forlag be en blogger lage et liknende innlegg, og også det må merkes på samme måte. Både avisene og bloggerne tar seg betalt for å nå ut til sine kunder. Forskjellen er foreløpig at det vanligvis koster svært mye mer i avisene enn hos de mest populære bloggerne. Bloggerne må også – til forskjell fra avisene og ukebladene – bruke sitt eget navn som avsender og må følgelig være mer selektive i hva de anbefaler. Det annonsøren betaler for, er å bli positivt eksponert overfor dem som følger nettstedet. Det er viktig for oss å understreke at vi aldri har betalt for et sponset innlegg (annonse) hos en blogger for deretter å gjengi innholdet andre steder. Vi serverer altså ikke betalt omtale som «objektive uttalelser».

ANNONSE HOS BLOGGER. Her er et eksempel på et betalt innlegg hos Vanessa Rudjord som altså er tydelig markert som annonse.

Det har vært kritikk mot snikreklame hos bloggere i andre sammenhenger. Derfor har Forbrukerombudet laget klare retningslinjer for hvordan innlegg som er betalt, skal merkes. Vi ser ingen prinsipiell forskjell mellom å betale for annonser eller sponset innhold hos en blogger eller hos en avis eller ukeblad, så lenge forskjellene mellom betalt og ikke-betalt omtale går tydelig frem. Cappelen Damm har foreløpig bare gjort noen få tester med annonsering for oversatt litteratur hos bloggere. I forrige uke kom Dagbladets kulturredaktør, Geir Ramnefjell, med et hjertesukk: «Hvor lenge vil kritikk være en selvsagt bestanddel i kulturdekningen i store, norske medier?» Vi er mange som er bekymret for nettopp dette. Ramnefjell kunne like gjerne, eller heller, rettet spørsmålet mot sin egen ledelse. Den negative spiralen som de store avisene er inne i, er noe kulturlivets aktører må forholde seg til.

Geir Ramnefjell syns tydeligvis det virker dyrt å annonsere hos en profilert blogger. Det må han synes hva han vil om. For annonsørene handler det om hvor man får best uttelling – en omtale merket «annonse» hos en blogger koster like mye som en bortgjemt liten reklame i Dagbladet. Og enten Ramnefjell liker det eller ikke, er det mange bøker som lettere finner sine lesere på en moteblogg.

Forlagene må være til stede i de kanalene som tjener våre bøker best. Men det er selvsagt en forutsetning at man følger lover og regler. Forbrukerombudet har laget regelverk om denne type omtale – et regelverk Cappelen Damm selvfølgelig forholder seg lojalt til. De siste årene er det blitt stadig mindre omtale av bøker i media generelt og avisene spesielt. VG gikk for eksempel ut for et drøyt halvår siden og ga beskjed om at de ville nedprioritere anmeldelser. Heldigvis møtte de såpass sterk motbør at de fortsatt har en del anmeldelser til tross for en tydelig reduksjon av bokstoffet. Det samme skjer i kulturavisen Dagbladet, der det er stadig færre anmeldelser i papirutgaven, og der mange av de viktigste anmeldelsene på db.no er i pluss-utgaven der man må betale for å lese – noe relativt få gjør. Flere og flere bøker blir aldri anmeldt eller omtalt i tradisjonelle medier. I en slik situasjon har Cappelen Damm og andre norske forlag måttet forsøke å finne nye kanaler for å nå ut til leserne. Vi har blant annet laget Nordens største forlagsblogg, Forlagsliv, og vi utvikler podcaster og filmer. I løpet av et år arrangerer vi også over 250 møter mellom forfattere og publikum med arrangementsrekker som Krimfestivalen, Poesifest og Pølser & politikk

Medieverdenen utvikler seg, og det samme gjør leserne. Det må alle forlag og mediehus forholde seg til. Vi forstår at avisene er bekymret for sine annonseinntekter fra bokbransjen når de nedprioriterer bokstoff. Det er en bekymring vi deler, og som kun kan snus ved at også avisene tror på at leserne deres er interessert i bøker.

Casper André Lugg. Foto © Kristin Lugg

Tegn

Du lytter
til regnet,

slik en hypokonder
lytter
til sin egen pust.

Dagens inntrykk oppløses
i en enkel syntese
av angst
og utmattelse.

Om ikke annet
ligner ordene
du skriver
en vase
med blomster i

eller en stol
skjøvet nærmere sengen,

tegn

Dagene er som gress (2015)

på at noen
har vært her.

Casper André Lugg er født i 1985 og bor på Manstad. Han har studert litteraturvitenskap ved UiO og UiB. I 2011 debuterte han med diktsamlinga Lite rekviem.

Dagene er som gress er hans andre bok.  

Hanne Bramness

Mors jul

Tilgi meg mine stille skrik
som fikk husets vegge til å falle,
tilgi den strålende kolde jul
og det finmaskede nett av løgne
som strammet bak mitt smil.

Tilgi mine pansrede leber
som ligevel ikke lot denne bønn passere
og dette mitt seiersrike blikk
som skjulte min brist,
mitt mørke.

Den ukjente (2015)

Hanne Bramness (f. 1959) debuterte i 1983 med samlinga Korrespondanse. Hun er en sentral og prisbelønt lyriker, og hennes diktsamlinger utgjør et betydelig forfatterskap, der bl.a. Nattens kontinent (1992), Regnet i Buenos Aires (2002) og Salt på øyet (2006) er sentrale.

Diktet «Mors jul» er henta fra Bramness’ samling Den ukjente, der en ukjent forfatters skriveboknotater gjengis i diktform. «Jeg ble grepet av et ønske om å se de ferdige diktene», skriver Bramness i etterordet, som også forteller om hvordan hun fikk den slitte skriveboka i hende. Boka, som hadde tilhørt en pasient ved Valen sykehus, inneholdt fragmenter av dikt, overstrykninger og ufullendte setninger – negativer som kunne fremkalles.

Tiden frem mot jul kan være hektisk. Sju sorter og hjemmelaget sylte er kanskje vanskelig å få til mellom alle julearrangementene, men disse snøkrystallene kan dere lage mens dere venter på at Barne-TV skal begynne eller at julegrøten skal bli varm.

Prosjektet er hentet fra boken Førjulstid  av Tone Merete Stenkløv og Miriam Nilsen Morken. Boken er spekket med koselige prosjekter du kan gjøre i tiden frem mot jul, uansett om du har god tid, eller bare vil kjenne litt på julestemningen når du har en liten pause mellom slagene.

Bruk snøkrystallene som pynt på julegaver, tre en snor gjennom dem og heng dem på treet eller gjør som på forsiden av boka og fest dem til en krans med kvist og kongler til å henge på døra.

Du trenger:
Sekskantet perlebrett
Hvite rørperler
Bakepapir
Strykejern
(Materialpakke til snøkrystallene finner du hos Hobbyklubben. )

Bruk bildene som mal, eller finn på din helt egen snøkrystall. Stryk perlene slik at figuren henger godt sammen, bare husk å legge matpapir mellom strykejernet og perlene først.

Så sier vi med Nora Brockstedt: La det sne, la det sne, la det sne!

Hent mer hyggelig inspirasjon til førjulstiden fra boken Førjulstid.

Angelina Jordan Astar er for mange kjent fra Norske Talenter og for sin fantastiske stemme.
Foto: Per Heimly

Angelina Jordan Astar (f. 2006) ble berømt over natten da hun vant Norske Talenter i 2014. Hun har siden  fått fans over hele verden for sin tolkning av sanger vi forbinder med store artister som Billie Holiday og Frank Sinatra. Når Angelina står på scenen og synger, er hun alltid barbent. Dette har sin bakgrunn i et møte med en fattig, skoløs jente på gaten, som forsøkte å tjene noen slanter ved å veie folk på en medbragt vekt. Angelina ble sterkt berørt av møtet med den jevngamle jenta. Spontant ga hun bort støvlene sine, og skrev om opplevelsen i dagboken sin. Nå har historien blitt bok. Mellom to hjerter er en rørende og hjertevarm fortelling om et tilfeldig, sjelsettende møte og om hvorfor Angelina alltid står barbent på scenen. Boken er illustrert av hennes mormor, bildekunstneren Mery Zamani (f. 1961), som er en internasjonalt kjent kunstmaler med utdannelse fra Teheran og Tokyo. Jeg har intervjuet de to om boken, og om hvordan det har vært å samarbeide på tvers av generasjonene.

Mery Zamani foran et av sine fargerike malerier.

- Gratulerer med en veldig fin bok, Angelina! Kan du fortelle litt om hvordan det hele begynte og hvem som fikk ideen til å lage bok?
Angelina: – Det begynte med en virkelig opplevelse, som jeg først skrev om i dagboken min. Under Norske Talenter bladde jeg tilbake til det jeg hadde skrevet om en liten, fattige jenta jeg møtte på gaten i et fremmed land. Da ble følelsene for det inntrykket jenta hadde gjort på meg, enda sterkere. Først sa jeg til mamma at hun måtte lese historien min. Mamma sa at det var en vakker historie. Jeg ville at andre enn mamma også skulle lese den. Da forfatteren Erling Kittelsen så på historien, mente han at det burde bli en bok.

 – Historien du forteller går på mange måter rett inn i dagens flyktningsituasjon. Kan du fortelle litt om handlingen og budskapet i boken i forhold til det å hjelpe andre?
Angelina: – Det handler om mennesker, og at vi mennesker må hjelpe hverandre. Alle kan ikke hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen på en eller annen måte. Jeg har ikke hjerte til å gå forbi et barn som ligger på gata. Da må jeg stoppe og snakke med barnet og høre om jeg kan hjelpe.

- De fleste forbinder deg med musikk. Hvordan er det å skrive i stedet for å uttrykke seg gjennom sang?
Angelina: – Jeg har alltid skrevet i dagboken min, samtidig som jeg har sunget. Med musikken min uttrykker jeg også håp, glede og inspirasjon til folk. Musikken er et felles språk for alle mennesker i hele verden. Gjennom musikken kommer vi nær hverandre. Når jeg venter på å komme opp på scenen, har jeg alltid god tid til å skrive og male litt.

- Hvordan har det vært å lage bok sammen med mormor?
Angelina: – Det har gått veldig bra. Mormor og jeg jobbet sammen i hele sommer og høst for å bli ferdige med boken. Etter hvert fant vi ut hvilken illustrasjon som passet best til de ulike delene av historien. Det var gøy. Men selvsagt var det litt krevende å jobbe med en ekte kunstner, selv om mormor er verdens snilleste. Hun inspirerer meg og jeg lærer utrolig mye av henne.

- Mellom to hjerter er på flere måter en spesiell utgivelse. Du er ni år, Angelina, og den yngste debutanten jeg har hørt om. Og du, Mery, den første mormoren jeg kjenner til som har illustrert en bok skrevet av et barnebarn, som i tillegg er et barn. Hva tenker dere selv om dette?
Angelina: – Jeg synes det er helt fantastisk at min historie har blitt bok med nydelige illustrasjoner laget av mormor. Illustrasjonene utfyller historien på en vakker måte. Mormors bilder gjør fortellingen enda sterkere, og det blir lettere for folk å leve seg inn i situasjonen og mitt møte med den lille jenta.

Mery: – For meg har dette vært et helt unikt samarbeidsprosjekt, med en fantastisk person som Angelina, som også tilfeldigvis er mitt barnebarn. Da Angelina var tre år gammel deltok hun på min kunstutstilling med egene bilder. Hun solgte 20 bilder og inntektene fra salget gikk til kreftsyke barn. Så det er ikke første gang Angelina viser at hun er opptatt av gode verdier. Hun har sterk empati for andre mennesker, spesielt for andre barn. Det viser hun klart nå, når hun velger å dele denne historien sin med resten av verden.

- Du er en internasjonalt anerkjent kunstner, Mery. Kan du fortelle litt om hva som inspirere deg i ditt arbeide? Og hvilke uttrykk og teknikker du liker best å jobbe med?
Mery: – Jeg er veldig glad i mennesker og prøver å sette dem i et godt lys.  Bildene mine handler om menneskers liv, kjærlighet og glede.  Vakre kvinner dominerer ofte i mine bilder. Jeg begynte å jobbe med manga-animasjon studio i Japan før jeg begynte med klassisk maleri og å lage skulpturer.

 – Hvordan er det å illustrere en bok i forhold til å lage frittstående bilder, som ikke skal stå i en sammenheng eller knyttes til en tekst?
Mery: – Det er litt annerledes, for da må jeg danne meg et bilde til teksten. Jeg tegnet over 100 bilder til Angelinas bok, og så ble det bare brukt rundt 30. På den måten ble de bildene som passet aller best til teksten brukt. Som kunstner syntes jeg det var vanskelig å velge ut hvilke bilder som skulle være med og hvilke som ikke skulle få et liv i boken til Angelina. Så samarbeidet mitt med henne var viktig i denne fasen, i tillegg til å være svært spennende.

- Er det noen forfattere og bildekunstnere dere liker spesielt godt?
Angelina: – Astrid Lindgren er den forfatteren jeg liker best. Og så synes jeg at barneutgaven av William Shakespeare’s Hamlet er fin.  Personlig liker jeg bildene til mormor best. Når jeg går på kunstutstillinger, elsker jeg å se samtidskunst. Pushwagner minner meg litt om fargene i maleriene til mormor.

Mery: Mine favorittkunstnere er Vincent van Gogh og Edvard Munch. Amerikaneren Jackson Pollack er også en av mine favoritter.

 - Siden det er veldig sjelden at barn utgir bøker, er det sikkert mange som lurer på om du har fått mye hjelp, Angelina?
Angelina: – Jeg har bare fått litt hjelp til – hva heter det, språkvask? Forlagsredaktør Geir (Nummedal), har også kommet med gode råd til både meg og mormor. Hele historien er slik jeg skrev den første gangen. Den er jo fra virkeligheten.

 – Vet vennene dine at du har skrevet bok? I så fall – hva sier de? De er sikkert spente..
Angelina: – Ja, de vet det nok nå.  Min beste venninnen Sofie sa til meg at hun ønsket seg boken min i julepresang.  Da ble jeg kjempeglad.

- Du har på kort tid blitt kjent langt utenfor Norges grenser for sangen din. Håper du at boken også skal få reise ut i verden?
Angelina: – Jeg håper at mange kjenner seg igjen i historien uansett hvor de bor. Derfor håper jeg at boken også kommer ut på andre språk og i andre land.

 – Hvem vil du først og fremst skal like og lese boken din?
Angelina: – Jeg elsker det norske folket! Uten dere hadde jeg ikke vært den Angelina som jeg er i dag. Dere heier på meg og gir meg masse energi. Jeg gir ut boken for å dele mine innerste følelser med dere. Selvfølgelig håper jeg at alle som leser boken vil sitte igjen med en god følelse, og kanskje vil lese den flere ganger. Da blir jeg veldig glad.  Boken passer best for  barn, men det er fint om voksne også leser den.

-         Har dere nye ideer og planer sammen, du og mormor?
Angelina: – Jeg skriver hver dag i dagboken min, og kanskje ender det opp med en ny bok en gang i fremtiden. For meg er det en glede både å skrive og å lese.

Vær tålmodig, selv med kaos. Ikke bli for bekymret. Å skrive er kaotisk og ikke ryddig.
Lydia Davis.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Rune Tuverud. Foto © Frode Grinna

Natt

Natten
er her
vi kjører gjennom den

gjennom byer
der røyken fra industrien
er flyktige
skulpturer

vi er i et fremmed land
et annet sted
som nesten er som vårt
og hele tiden
ser vi døde dyr i veibanen

rådyr
og kråker
pinnsvin
og rever

en stor fugl
overlever
forsvinner
foran frontruta
i det samme jeg oppdager den

vi venter
tålmodig
i folketomme veikryss

på at lyset skal skifte
til grønt

at alt skal fortsette

Foran Orion (2015)

Rune Tuverud (f. 1959) debuterte i 1986 med diktsamlinga Faneflukt, og har siden dette utgitt flere diktsamlinger og dikt for barn og ungdom. I 1991 mottok han Hartvig Kirans minnepris, og i 2011 kom utvalget Dette blinde juvet av lys med etterord av Lars Saabye Christensen.

I Tuveruds tiende diktsamling FORAN ORION strekker han seg utover de gitte og uforutsette situasjonene. Med en underliggende dynamikk forvandler han tilsynelatende trivielle øyeblikk til noe eksistensielt avgjørende. Diktet «Natt» er henta fra denne samlinga.

Terje Dragseth. Foto © Cappelen Damm / Blunderbuss / Anna-Julia Granberg

Jeg skriver språket for den som lytter til sin nestes hjerte
en gang iblant
som lytter til vinden som suser i trekronene
skrive språket
menneske til menneske

Det som høres i stillhet
det som synges uten ord
skriver jeg
sangen for det levende
som ringer i et vann
som aske i vind

som idiot skriver jeg
det skal tordne og lyne
den indre himmelen skal revne
virkeligheten lyse opp av revolusjon og forvandling

Jeg skriver ufullstendighetens språk

Jeg skriver ildlære og horoskop for tante Alfhild
forfedre skriver jeg
på en overgrodd gravlund
oraklene og det dype minnets hav
skriver et bilde

skriver språket
stiger ned
stiger opp
og er så hel
som det er halvt

Jeg skriver språket (2015)

Terje Dragseth (f. 1955) har siden debuten med Offerfesten (1980) utgitt en rekke bøker som har befestet hans posisjon som en av våre mest innovative og tydelige poeter. I 2013 ble han tildelt Triztan Vindtorns poesipris for sin forrige diktsamling Bella Blu.

Hva er språk? Hva er bevissthet? Hva er poesi? Hva vil det si å være menneske …? William Blake og Shakespare, Georg Johannessen og Captain Beefheart er noen av de vi møter i det storslagne diktet «Jeg skriver språket», der dikteren lar de grunnleggende spørsmålene rulle i en stor bølge av poesi.

Tegnet selfie

KORT REALITETSSJEKK
I ettertid er det selsomt å tenke på at tilstanden i verden for ett år siden nå må regnes som normal.

DAGBLADET
ga Voodoo på vestkanten en brillefin anmeldelse og terningkast 5. Dette sto i et tilfelle av artig timing på trykk og nett samme dag som jeg sablet ned deres deskpraksis, her. Anmeldelsen ligger fortsatt ute på Dagbladet Pluss, så mye tyder på at avisa enten a) tåler såpass, b) har integritet eller c) i likhet med de fleste ikke leser denne bloggen.

NÆR LAHLUM-OPPLEVELSER
Denne uka har Lahlum og jeg opptrådd på samme arrangement tre ganger på et døgn. Noen må ha tenkt at vi kler hverandre. De to nerdete Um-ene som skriver gammelmodig tenkekrim. Eller noe sånt. Tirsdag kveld på den idylliske gården Stokke Nedre nord for Gjøvik by, onsdag morgen på God morgen Norge og onsdag kveld på Cappelen Damms «Krimfest» i forlagets eget lokale. Sistnevnte arrangement også med Renee «Avslørt» Knight og Lars «Egentlig to personer» Kepler.

Som Hans Olav kan prate. Ingen norske komikere pønsjer like tett som ham. Klok av glede ba jeg om å være først ut på Stokke Nedre, slik at ingen skulle få anledning til å tenke «Han her, som liksom skal være komiker, er ikke i nærheten av like morsom som han her, som ikke er komiker». Dessuten benyttet jeg anledningen til å nerde hardt om min kjærlighet til den klassiske kriminalgåten, særlig av det slaget hvor det først ser ut som om et spøkelse har gjort det – jf. Hunden fra Baskerville, John Dickson Carr/Carter Dickson og Bernhard Borge.

GMN var kort og greit. Maja Lunde var hovedpersonen, rett og rimelig, siden hun hadde mottatt Bokhandlerprisen dagen før, for Bienes historie.

Hva «Krimfest» angår: «Fest» meg her, jeg så ikke én ballong.

EN TANKE
Mange er nå heldigvis blitt opptatt av bienes velferd. Det er vanskelig å skape en politisk bevegelse til støtte for veps. Vesener som stikker, biter eller brenner, bør også lage honning. Vi hadde likt brennmaneter bedre hvis de laget syltetøy.

Foto: Unsplash/Ben Purkiss

FRA SEMINARLIVET
Organisasjonen Leser Søker Bok, Khio (Kunsthøyskolen i Oslo) og Serieteket samlet tegneserie- og bildebok-Norge til heldagsseminar – på Serieteket – om virkemidler og muligheter i tegneserier og bildebøker. Inspirerende. Dominique Goblet, hun som har laget den rått ærlige og stilige tegneserieboka Den som later som – nevnt her for noen måneder siden – gjorde sterkest inntrykk. Og så blir man glad og imponert over å sitte i et rom med så mange begavede mennesker. Kunne fått lyst til å lage tegneserier og bildebøker av mindre.

SETT
Prinsessebruden (DVD)
Sverd, troner, ondskap, lojalitet og heltemot. Og Rats Of Unusual Size. For hele familien. Ikke så blodig som Game of Thrones, men langt vittigere. Skrevet av William Goldman, som også skrev manus til Butch Cassidy & The Sundance Kid. Og med en interessant parallell til den, i bruken av «Who are those guys?»-motivet. Sikkert også mer som jeg ikke la merke til.

LEST
Carr: He Who Whispers
Stemmen som hvisket, heter denne på norsk. Spennende set-up: Er damen virkelig en vampyr? Hvorfor så ingen noen stikke den gamle mannen i hjel oppe i tårnet? Et noe flatt midtparti og deretter en intrikat, men fattbar og nådeløst logisk oppklaring ved den kjøttfulle, prustende etterforskeren Dr. Fell. En av de mange detektivene fra første halvdel av nittenhundretallet som stadig havner oppi mordsaker og løser dem siden politiet er ubrukelig.

MULIGE BANDNAVN*
The Fourth Floor Four
Dobbeltgjengen
Elektrisk Byrå
Kniver & Gafler
Kaptein Alvings Minde
Knoklene
Hipp! Hipp! Hipp!
Nam Nam Sigaretter
Mødre som røyker
Overtent
Gira (energisk Swans-coverband)
The Meatless (vegetarisk Beatles-coverband)
Deja Vu Deja Vu
Feltspat
Slo
Pinlige sykdommer
De Ualminnelige
Rats Of Unusual Size
* Mulig at noen av disse allerede er i bruk.

PÅMINNELSE: RUSLETUR FOR KLODEN
I Oslo: Lørdag klokka ett går Folkets Klimamarsj fra Jernbanetorget. Arrangement foran Stortinget klokka 14. Med appeller og Susanne Sundfør. Tilsvarende i mange norske byer. En god anledning til å stikke innom den butikken i sentrum og gjøre den tingen som du har tenkt på. Når barnebarna om femti år spør deg hva du gjorde for at menneskeheten skulle innfri todagersmålet, vil du kunne si: «Vel, jeg tok i hvert fall en sleng på byen.»

Foto: GettyImages

Brooklyn: Mafiaens, hipsternes, skuespillerenes, slavenes, filmenes og de norske immigrantenes område av New York. Fra sitt faste hjørnebord i den lokale diner fletter VGs mangeårige USA-korrespondent Anders Giæver sammen Brooklyns mange historiske og kulturelle tråder til en fortelling som er like fascinerende enten man skal reise til byen, eller besøke den fra godstolen. Dette er et utdrag fra boka Første stopp Brooklyn.

Det tok litt tid før jeg oppdaget den, for Court Street er så full av pizzeriaer, nudelbarer, kaffesjapper, bakerier, restauranter og gatekjøkken, men fra det øyeblikket jeg første gang satte foten innenfor døren på Cobble Hill Coffee Shop, visste jeg at det var her jeg hørte hjemme. Det var dette jeg hadde lett etter, drømt om og forestilt meg. En tidløs amerikansk kafé, rett rundt hjørnet fra der vi bodde, med stamkunder, voksent personale og en rikholdig meny fra en tid før alle begynte å bekymre seg om karbohydrater og kolesterol.

Det var en helt egen lykkefølelse å finne den, og det ga en helt egen lykkefølelse de dagene jeg hadde tid og ro til å slå meg ned en halvtime ved det faste vindusbordet med dagens aviser eller kanskje til og med en bok. Jeg trengte aldri å si hva jeg skulle ha. I realiteten hadde jeg ikke noe særlig valg, etter de to–tre første besøkene. For da innehaver Frank Karoutsos og min faste servitør Marcella hadde tatt imot bestillingen et par ganger, satte de sin ære i å huske hva jeg ville ha, og serverte meg det uten å spørre.

Utenfor Cobble Hill Coffee Shop. Foto: Ales Ree

Det betydde at jeg var låst til et glass fersk appelsinjuice, en kopp kaffe med uendelige muligheter for påfyll, eggerøre, bacon og stekte poteter på to skiver ristet hvetebrød til en samlet sum av 7,5 dollar pluss femten prosent tips. Jeg følte at om jeg skulle begynne å forandre på bestillingen og eksperimentere med speilegg og pølser for eksempel, ville jeg forstyrre balansen og tukle med hverdagsmagien som gjorde besøkene så vellykket. «Don’t fix it if it’s not broken», som amerikanerne gjerne sier.

Å være korrespondent for en norsk nyhetsredaksjon i New York er en drømmejobb fylt av privilegier, muligheter og opplevelser du bare får én gang i livet – men det er også en konstant nervøs, rastløs tilstand. Når som helst kan du rykkes ut av det du holdt på med eller planla, og uten videre forberedelser sendes til dramatiske, stressende og i noen tilfeller også ganske oppskakende begivenheter på steder over hele Nord- og Sør-Amerika, på ubestemt tid. Derfor var halvtimene ved vinduet i Cobble Hill Coffee Shop så gylne. Det var et indre asyl i den mest intense og dramatiske perioden i hele mitt liv.

Det var også her min forelskelse i Brooklyn begynte å gå over i varig kjærlighet.

Cobble Hill er en klassisk greskamerikansk «diner», av typen det skal eksistere mer enn 600 stykker av bare i New York City. Innehaver Frank kom til USA med en gresk lastebåt i 1969, to år etter at militærjuntaen i hjemlandet begikk statskupp. Han hadde et navn og en adresse til en annen gresk diner på Manhattan, som han klarte å finne frem til enda han ikke kunne noe engelsk. Her fikk han jobb i oppvasken. Førti år senere kjøpte han og en kompanjong Cobble Hill Coffee Shop. Han har jobbet hardt, pantsatte huset ute i Queens to ganger for å sende barna på college og universitet. Som så mange andre i byen fortsetter han å stå på, for ruin og fattigdom ligger bare et par lønningsdager unna. Det er mange slike livsverk som til sammen utgjør New York City.

Selve navnet har vært gjenstand for mye undring, munterhet og også irritasjon blant lokalpatrioter i området. Kafeen ligger nemlig ikke i Cobble Hill, men et kvartal inn i neste bydel, Carroll Gardens. Vennene mine i området syntes det var komisk og nesten litt søtt at jeg hadde blinket meg ut denne fettete dineren blant strøkets mange fancy yoghurtbarer, øko-bakerier og franske konditorier: en sentimental europeers jakt på det «autentiske» amerikanske, som ledet ham til å innta høykolesterolinnholdige
måltider blant nabolagets gamlinger i stedet for å nyte smoothies, bagels og dekaffinert soyalatte blant sine egne.

Court Street, Cobble Hill. Foto: Anders Giæver

Cobble Hill var et strøk på vei opp. Fremdeles litt billigere enn fjonge Brooklyn Heights, eller attraktive Park Slope på den andre siden av Gowanuskanalen, som ledet an i Brooklyn-renessansen. Like fullt et vibrerende nabolag fylt av barnefamilier og kreative mennesker på vei opp og frem, som hadde vekslet inn trange og dyre leiligheter på Manhattan med mer plass og mindre trafikk et par stopp lenger ute på T-banens F-linje.

Cobble Hill ligger ikke lenger unna enn at du kan gå over broen til «øya», som brooklynittene gjerne kaller Manhattan, på mindre enn en time. Det er et område som hjemsøkes av matskribenter og bloggere som vil sjekke ut hva som skjer blant restaurantene på Smith Street. Her er det grønne lunger, gode offentlige skoler, en egen lokalkino og et blomstrende næringsliv med ti prosent lavere priser enn på «øya».

En gang i tiden, da Brooklyn by begynte å ekspandere utover the Heights og sentrum, ble hele dette området bare kalt South Brooklyn. Noen mener at nabolagsnavnene Cobble Hill og Carroll Gardens først og fremst er eiendomsmeglerkonstruksjoner, blåst opp for å tone ned strøkenes gamle fattig-stigma. Og Court Street strekker seg gjennom hele South Brooklyn-området, drøye tre kilometer fra rådhuset Borough Hall ved Cadman Plaza og helt ned til elvebredden og bryggene på sørspissen av Red Hook. Court Street er South Brooklyns hovedpulsåre og gjennomfartskanal – en gate som forandrer karakter fra kvartal til kvartal.

Sam’s Pizzeria, en av Brooklyns eldste restauranter, på Court Street, Cobble Hill.
Foto: Anders Giæver

Den starter som en litt for trang utgang på Cadman Plaza, hvor litt for mange folk og biler trenger seg sammen samtidig for å slippe ut fra plassen mens de tuter og banner. Langs utløpet ligger det en rekke slitne hurtigmat-restauranter, billige merkevarebutikker, supermarkeder og gateselgerboder, støvet ned av eksos og ristet løs av trafikk.

Så, idet gaten krysser den brede Atlantic Avenue, som går fra East River og hele veien ut til Queens langt i øst, roer Court Street seg ned, og Cobble Hill begynner. Her, på hjørnet av Court og Atlantic, hvor det ligger en staselig gammel bankbygning som nå er gjort om til økovennlig supermarked, sto fortet hvor George Washington tapte slaget om Brooklyn mot britene 27. august 1776, og hvorfra han måtte trekke seg tilbake til Manhattan.

Cobble Hill Coffee Shop ligger midtveis på Court Street, ni kvartaler fra Atlantic Avenue – på det punktet gaten begynner å riste av seg preget av revitalisert og nyoppusset gammel bydel med nye og spennende tilbud, og går over i sin mer opprinnelige form.

Fra vindusbordet mitt kunne jeg betrakte det jeg opplevde som en gammel, utryddelsestruet italiensk sivilisasjons siste dager. Ikke et Roma, med storslagne monumenter og arenaer som ble brent av korrupte keisere og overkjørt av barbarer østfra. Men en italienskamerikansk landsbykultur, en småby i storbyen, bundet sammen av tradisjoner, familiebånd og samhold, som var i ferd med å fortrenges av en uunngåelig utvikling i enhver urban prosess.

«Du skulle ha kommet hit tidligere, før alle de jævla yuppiene», sa innehaveren av blomsterbutikken Carroll Gardens Florist til kona mi en dag. Hun ble naturlig nok smigret, for det var tydelig at han ikke regnet henne som en del av «de jævla yuppiene» – den nye gruppen øvre middelklasseinnflyttere som trenger stadig dypere inn i Brooklyn. Nye bosettere som riktignok fører penger og velstand og økt eiendomsverdi med seg, men som ikke har så høy status blant de innfødte.

Blomsterbutikken var en av de mange fargerike hjørnesteinsbedriftene som satte sitt preg på det italienskamerikanske området, og som holdt merkevarekjedene på armlengdes avstand. Butikker med familienavn og gammeldagse, prangende skilt. Starbucks hadde foreløpig ikke etablert seg i denne delen av Brooklyn, og kaffebrenneriet D’Amico Coffee fylte gatene med duften av nybrente kaffebønner hver morgen.

Joe’s Perette, som en gang i tiden het «Joe’s Superette», men hvor s-en og u-en hadde falt ned for så lenge siden at navnet hadde forandret seg, så ut som en hvilken som helst uorganisert innvandrersjappe i en hvilken som helst storby. Men bak det kaotiske tilbudet av dagligvarer og isenkram bakte og solgte de sine egne prosciuttoboller, en fritert blanding av italiensk skinke, ricotta, mozzarella og brødsmuler som folk kom langveis fra for å få tak i, etter hysteriske omtaler i blant annet New York Times.

Det fantes slaktere, bakerier og ostebutikker under innehavernavn som Esposito’s, Monteleone’s og Caputo’s, og gamle frisører og «herreklubber» med italienske navn lå på rekke og rad. Her satt eldre menn hele dagen, spilte backgammon, leste avisen og drakk kaffe.

Kirker var det også her, selvfølgelig. Først og fremst St. Mary Star of the Sea-kirken, som du ikke kunne passere sammen med andre i nabolaget uten at de stolt fortalte at gangsteren Al Capone hadde giftet seg der på 1920-tallet. Et samlingspunkt var også St. Stephens-kirken, som den andre søndagen i september hvert år arrangerte en prosesjon gjennom gatene, hvor dresskledde menn bar en statue av Maria SS Addolorata, Vår Smertefulle Mor, ledsaget av hornmusikk og fyrverkeri.

Som i store deler av resten av Brooklyn er det Brownstonene – de karakteristiske tre–fireetasjes bygningene i brun steinleire – som dominerer arkitekturen, men i Carroll
Gardens er forhagene større enn i resten av Brooklyn. De er strøkets stolthet, har gitt det dets navn, og er gjerne fylt med religiøse ikoner, krusifikser og Mariastatuer.
Bortsett fra ved høytider som Halloween, jul og påske, da Jesus og Maria blir fortrengt av zombier, julenisser og påskeharer.

En av Raccuglias begravelsesseremonier i Court Street. Foto: Anders Giæver

Den største og mest fargerike hverdagsbegivenheten i Carroll Gardens var likevel noe annet. Fra mitt faste vindusbord på Cobble Hill Coffee Shop hadde jeg orkesterplass
til gravferdskortesjene fra Raccuglia og sønners begravelsesbyrå. Jeg ble alltid forventningsfull når jeg så at Raccuglias sønner, store og kraftig bygde menn i litt for trange dresser, helt uten synlige autorisasjon, begynte å dirigere trafikken om morgenen. De føyset fotgjengere til den andre siden av gaten, de hindret biler i å parkere, de sto midt i krysset og veivet med armene som om de eide hele kvartalet.

Når kysten var klar, kom så bilene rullende: to til tre lange, svarte limousiner med de mest iøynefallende blomsterdekorasjoner jeg noensinne har sett. Navn og portretter av avdøde gjenskapt i en mosaikk av liljer og roser. Jeg så blomstertavler formet som jomfru Maria, som logoen til lokalrestauranten Marco Polo (hvor avdøde hadde vært kelner hele sitt yrkesliv), som tegnefilmfiguren Betty Boop og som sjokoladen Milky Way.

Og så, når alt var klart, alle hadde inntatt plassene sine, og de pårørende ankom i den siste bilen, trådte Vincent Raccuglia himself inn på arenaen. En liten, eldre og energisk og krumbøyd mann med fedorahatt og mørk strikkevest. Han kondolerte de sørgende i et storslått, medfølende kroppsspråk før han smelte noen ordre til sønnene, som raskt dukket inn i de forskjellige bilene og fikk siste akt i gang. Så rullet hele den triste, men fargerike kortesjen sakte ned Court Street og til kirken hvor begravelsen skulle foregå, mens folk stoppet opp på fortauet og i forretningene.

Et siste farvel med en høyt verdsatt kelner fra lokalrestauranten Marco Polo. Foto: Anders Giæver

På fine dager, når det ikke var begravelse, satt Vincent Raccuglia på en klappstol utenfor byrået i bare skjorte og bukseseler og nøt en sigar med fedoraen skjøvet bak i nakken. Det ble sagt at han kjente alle de italienskamerikanske familiene i nabolaget, og han nikket og hilste muntert på fremtidige klienter.

Bak ham ved inngangen hang en tavle med oversikt over ukens døde. Mange av dem var ikke bare oppført med sitt formelle navn, men også med tilnavnet som ennå var vanlig blant eldre i området. Det var «Tommy the Hook», «Charlie Cadillac» og «Anthony Ah», navn som hadde fulgt dem fra oppveksten på 1940- og 50-tallet og livet ut, som neppe ville stå på gravsteinen, men som i det minste fikk følge dem helt frem til terskelen til evigheten.

Det var naturlige, praktiske årsaker til slike navn i gode, gamle dager, forklarte Raccuglia til New York Daily News i 2009: «Ropte du etter ’Vincent!’ på gata, var det fjorten stykker som reagerte. Så alle trengte et forklarende ekstranavn. Det kunne være ’Feite Marys Vincent’ eller ’Lille Marys Vincent’, for å markere forskjellen.»

Et slikt typegalleri fremkalte selvfølgelig helt bestemte stereotypier i min film- og tv-indoktrinerte bevissthet. En dag mannet jeg meg opp og spurte en italienskamerikansk venn som drev forretning i området, om mafiaen fremdeles opererte bak fasadene. Han valgte å sitere Tony Soprano fra tv-serien: «Det er en stereotypi. Og det er støtende. Det finnes ingen mafia!»

Han var godt fornøyd da han skjønte at jeg tok ironien, og lettet litt mer på sløret: Mafiaen, slik vi kjenner den fra tv, film og bøker, finnes ikke lenger, hevdet han. Og Tony Soprano hadde et poeng da han sa at bildet av mafiaens medlemmer var fordomsfullt. «De» var en del av miljøet og kulturen. «De» oppstod i en tid hvor politiet ikke brydde seg stort om hva som skjedde med fattige italienske immigranter. «De» sørget for at Carroll Gardens og Cobble Hill ikke ble like forslummet som mange andre områder av Brooklyn på 60- og 70-tallet. Og selvfølgelig var «de» her fremdeles, selv om de ikke er gorillaer som går rundt og presser penger av det lokale næringsliv. Se på alle de gamle, tradisjonelle nærbutikkene som nesten ikke har kunder, men som fortsatt holder åpent i et eiendomsmarked som har tidoblet seg de siste årene. Hvordan tror du de har råd? Noen av dem er en front for alle de uregistrerte pengene som flyter rundt utenfor systemet, og som trenger å vaskes før de kan settes i banken.

Det var en beskrivelse og en forklaring jeg støtte på flere ganger, ikke minst da jeg begynte å lese romanen som nærmest virket som en obligatorisk litterær introduksjon til strøket, Jonathan Lethems Motherless Brooklyn fra 1999.

«Minnas’ Court Street var det gamle Brooklyn, en uforanderlig, tidløs overflate, holdt i live fra undersiden med avtaler, prat og uformelle fornærmelser, en lokalpolitisk maskin med pizzabulesjefer og slaktermestere og uskrevne lover overalt. Alt var prat bortsett fra det som faktisk betydde mest, som besto i uuttalte avtaler.»

Motherless Brooklyn er et portrett av Court Street og dalstrøka innafor slik det var, bare få år før byutviklingen i New York snudde. Det ga en helt egen opplevelse og forståelse å sitte på Cobble Hill Coffee Shop og lese den, omgitt av det som kunne ha vært bokens bifigurer.

Vi flyttet inn i Cobble Hill i juli 2008. I midten av september samme år kollapset en rekke store finansinstitusjoner i det største økonomiske krakket siden 1930-tallet. Megleren som bodde i etasjen over oss mistet jobben på dagen, hadde ikke råd til å bo i Cobble Hill lenger og var ute av bygningen 1. oktober. Langs Court og Smith Street begynte forretninger og restauranter å stenge. Frykten var stor i hele Brooklyn for at det nå var over, nå skulle de dårlige tidene vende tilbake. Slummen, fattigdommen og kriminaliteten skulle stige opp igjen fra bunnen av Gowanuskanalen og legge seg over bydelen som en klam, uforanderlig tåke.

Det gikk ikke slik. Når ettertiden skal bedømme Obamas presidentperioder, vil det nok dreie seg langt mer om den økonomiske snuoperasjonen som startet da han inntok
Det hvite hus, enn om helsereform, Tea Party-aktivisme og drapet på Bin Laden.

Da vi kom til Cobble Hill i 2008, var prisene høye. Syv år senere var de astronomiske, i den grad at mange fryktet at eiendomsmarkedet i New York var en ny, bristeferdig boble. Når butikkene og restaurantene langs Court og Smith må stenge nå, er det fordi de blir overbudt av nye, pengesterke krefter. Likevel er det oppsiktsvekkende mange av Carroll Gardens gamle forretninger som klamrer seg fast.

Og Cobble Hill Coffee Shop har fått en ny vår. Etter at vi hadde flyttet hjem til Norge igjen, fikk jeg en imponert mail fra en venninne i strøket, en av dem som hadde dratt på smilebåndet av min tiltrekning til kafeen. Strøkets nyeste og mest omtalte nabo, Lena Dunham fra HBO-serien Girls, var observert i lokalet, hvor et motemagasin gjorde fotoopptak med henne. Cobble Hill Coffee Shop hadde fått sin oppreisning.

Da jeg var tilbake i 2014 og ville stikke innom for å få min faste dose egg og bacon, var det smekkfullt, og kø utenfor på fortauet. På et skilt på døren sto det at man nå hadde fått cappuccino og caffè latte. Jeg så Frank gjennom vinduet. Han så tilbake på meg og slo oppgitt og beklagende ut med armene i en «Hva kan man gjøre?»-bevegelse.
Jeg smilte avvergende tilbake.
Det er ham vel unt.

Karin Fossum. Foto © Arild Sønstrød

Minne 1963

Hva er det? spør jeg.
Han er død, sier mor,
de skjøt ham fra et åpent vindu.
At de kunne. Den fine mannen.
Hun skramler med kjelene i benkeskapet,
står med ryggen til.
Gjør leksene dine, legger hun til.
Jeg setter med lydig ved bordet
og åpner pennalet,
legger sammen og trekker fra,
leser om Ola Ola Heia,
og havets sølv.
Tegner et hjerte, rødt.
I love Kennedy forever.

Vi som er døde (2015)

Karin Fossum (f. 1954) debuterte allerede i 1974 med diktsamlinga Kanskje i morgen, som hun fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for. Siden har hun gitt ut bøker i de fleste sjangre; dikt, noveller og romaner.

Fossums fjerde diktsamling, Vi som er døde, skildrer livskampen og reflekterer over de forskjellige utgangspunktene som blir et menneske til del.

Kjøp boken.

Vi skraper spagettien av
tallerkenen og ser ned
under bordet
henger
råtne kjønnsorganer og
dødt hår
du holder
takk for matentale og
hever glasset mot brystet
mine bryster
stive
spagettien henger fra
munnen vinen
renn over brystet
det kvite teppet rødt

Maja Anette Flønes Monsen (f.83) er fra og bor for tiden i Mo i Rana. Hun har en Mastergrad i farmasi fra 2007 samt to år ved forfatterstudiet (2010-2012). Dette diktet er hentet fra samlingen Fitta og Havet, som er hennes debut.

Da vi møttes var jeg hel.
Liten, men hel.
Sammen med deg kjente jeg meg dobbel.
Sa døde du, og umerkelig krympet jeg
fra dobbel til halv.
Et halvt par.
Eller, en rest av et par.
Og hva er det?
Egentlig ingenting.
Du vil jeg skal slutte å sørge,
men jeg sørger,
likevel, du har gitt meg et tegn,
jeg skal sørge for å bli hel igjen også.

Iben Sandemoses Da du forsvant handler om å brått miste sin aller Kjæreste. Om å møte det nye livet alene, og om å holde seg fast når parketten revner og sorgbølger braser innover. Men også om det nye, fine som langsomt oppstår. Boka er illustrert av forfatteren.

I dag er det desember. Søndag tente vi det første adventslyset. Grana i bakgården skinner i ettermiddagsmørket. Til tross for manglende snø og vinterstemning, ser jeg fram til en travel, men koselig, måned med juletreff, juleavslutninger på skoler og i barnehagen, julebord og julekonserter. Jeg gleder meg til gløgg, pinnekjøtt og lukten av mandarin. Planlegger å sende julekort. Er ikke helt i rute med kalendergavene. Langt mindre med julepresangene …

For en familie som vår, med unger i alle aldre, spenner gaveønskene vidt: Dyre vinterjakker, store og små elektroniske duppeditter, økonomisk støtte til utenlandsturer med kjæresten, lego i alle varianter og jordbær (?!) står på ønskelistene.

Jeg husker ikke hva som sto på mine ønskelister. Men et minne lyser sterkt: Roen første juledag. Musikk på spilleren. Meg selv i sofakroken med en ny bok. AH! Uansett om mine barn ønsker seg det eller ei, vil jeg føre den tradisjonen videre.

Bok blir det til alle. Minst en!
Det vil jeg også oppfordre alle andre til. Gi bort bøker! Litteratur er den aller beste gaven. Det blir sjeldent feil (har man lest boka, er det jo bare å bytte). Styr bare unna de selvsagte bunkene, de oversatte og oppkjøpte plassene i bokhandelen. Støtt heller opp under utgivelser laget her i landet og kjøp norsk-skrevet (slik vi med glede kjøper nærmat av høy kvalitet og norsk design). Kjenner du en forfatter: Ta i mot tips, og kjøp gjerne noe skrevet av vedkommende. Selv om de (=vi)  ikke liker (=tør) å snakke så høyt om det, har de aller fleste bunkevis av egne titler som de mer enn gjerne selger

Så hvis noen er interessert i postkortsamlingen Hilsen fra Lykkelandet (coféetablebok som passer alle voksne) eller ungdomsromanen Charliblogg

Fersking-lettlest om Bjørnar og valpen

Skumle grøss for litt eldre barn

Bøkene om Sara som vil bli stjerne

Eller en av høstens tre ferske utgivelser: Scenegrøss, Julevalp eller Skiløperen:

Jeg har et fint utvalg i mitt kjeller-utsalg! Bøkene kan kjøpes til kupp-pris, selvfølgelig med en personlig hilsen fra forfatteren om ønskelig. I tillegg har jeg tilgang på Steffen sine bøker, for eksempel Dødsengeler og korsfarerfakta.

Kom innom oss på St. Hanshaugen, send en sms eller be om å få tilsendt bok i posten! Kanskje rekker vi til og med å gjøre det julen og mørketiden egentlig burde handle aller mest om: Å stoppe litt opp, høre på stemningsfull musikk, tenne et lys og slå av en prat. Senke tempoet og bare være sammen. Eventuelt ligge i sofakroken med en god bok.

ROLF LASSGÅRD = OVE

Han er svensk, 59 år, kjører Saab og er borettslagets skrekk, og snart kan du se ham på filmlerretet. Jeg har sniktittet på En mann ved navn Ove-filmen som har premiere i hele Norden første juledag. Det er blitt en deilig, morsom og rørende film som jeg tror blir årets store filmopplevelse for mange.

Fredrik Backmans En mann ved navn Ove er en av Nordens mest populære romaner de siste årene. Bare her i landet har den solgt over 100.000 eksemplarer. Mange har lurt på hva er det med denne Ove, for han er da en utrolig grinebiter, så hva er så morsomt med ham? Til tross for – eller kanskje på grunn av – at han er en slags blanding av Fleksnes og Narvestad har det nærmest blitt en folkebevegelse i Norden å elske ham.

I fjor ble En mann ved navn Ove til en ekstremt stor teatersuksess i Stockholm, og nå første juledag kommer altså filmen. Noen få av oss på forlaget fikk lov til å ha vår egen lille førpremiere, og jeg kan love deg at vi gråt og lo. Jeg som er den mest sentimentale av oss, brukte opp en hel Kleenex-pakke for dette er hjertevarmende og rørende så det holder. Det kanskje aller beste ved filmen er det usedvanlig fine valget av skuespillere. Jeg var  litt skeptisk til at Rolf Lassgård skulle spille Ove. Han var en svært god Kurt Wallander i mange år, men jeg tenkte at han ikke kunne bli min Ove. Men der er han blitt, og filmen er ellers fylt opp med kjente og kjære karakterer som er spilt av Sveriges fremste skuespillere. Det virker som om figurene bare har spasert rett ut av boksidene til Fredrik Backman.

Glem action, Star Wars og James Bond, i jula må du ta med deg hele familien og le og gråte med Ove. En mann ved navn Ove er en feelgood-film med mening. Her har du liten smakebit:

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Selv den reneste form for selvbiografisk fiksjon krever ren oppfinnsomhet. Ingen har noen gang skrevet en mer selvbiografisk fortelling enn Kafkas «Forvandlingen».
Jonathan Franzen.