Fra Steilneset Minnested (heksemonumentet) i Vardø. Foto: Rune Blix Hagen

Rundt årets høytider florerer det med farlig trolldomskunst. Hekser og trollfolk er aktive rundt påske, pinse og særlig til jul, forklarte Heinrich Kramer i boka «Heksehammeren» (Malleus Maleficarum) fra 1486. Boka til dominikanermunken har fått den tvilsomme betegnelsen som den verste og mest bloddryppende utgivelsen i bokhistorie. Boka handler om heksekriminalitet. Først forklarer forfatteren hva trolldomskriminalitet er, deretter hva trollfolk er i stand til å utrette av djevelskap og til slutt viser Kramer til hvordan myndighetene kan bekjempe den farlige konspirasjonen mot Gud og menneskeheten. I denne siste delen dreier det seg om hardhendte rettsmidler hvor psykisk og fysisk tortur inngår som akseptable rettsprosedyrer. Grunnen til at heksene er ute med sin skadevoldende magi rundt juletider lå, ifølge Kramer, i at det til disse tider passet best for heksene til å håne den hellige guddommen og skaperverket.

Gjennom å lese rettsreferater fra trolldomsprosesser ser vi tydelig at det er samsvar mellom teori og praksis. I mange norske rettssaker mot trollfolk på 1600-tallet ligger julemotivene langt framme i tilståelsene og fortellingene.

Fra Steilneset Minnested (heksemonumentet) i Vardø. Foto: Rune Blix Hagen

Ingeborg Iversdatter har sorenskriveren i rettsprotokollen fra Finnmark beskrevet som et lite pikebarn, født i Vadsø. I et rettsforhør den 26.

januar 1663 fortalte Ingeborg at hun hadde feiret julaften sammen med et annet pikebarn og to voksne kvinner i fiskeværet Kiberg. Omstendighetene rundt sammenkomsten i Kiberg var uvanlig. Julaften 1662 satt nemlig Ingeborg og ei eldre kvinne med navn Sølvi Nilsdatter som fanger på Vardøhus festning. De var innelåst og innesperret i det såkalte trollkvinnefengselshullet. Både pikebarnet og Sølvi sto tiltalt for trolldomsforbrytelser og satt i varetekt i påvente av at sakene deres skulle komme opp for retten etter julehelgen.

Mens de satt under forvaring, kom de seg allikevel ut av slottet ved å skape seg om til katter. Maskert som smygende katter krøp de under festningsporten. Med demonisk drivkraft førte «den slemme» trollkvinnen og trollungen av sted gjennom luften til Kiberg. I Kiberg møtte de pikebarnet Maren Olsdatter og Sigri, kona til klokkeren i Vadsø. Med fandens hjelp kom de to fra Vadsø seilende i luften langs Varangerfjorden for å delta i julefesten. Som ubudne gjester tok de fire seg inn i kjelleren til værets velstående handelsborger, Anders Pedersen. I skjenkestua til den prominente handelsmannen tappet de øl og drakk godt. Den «slemme Satan» blåste ild ut av et horn og lyste på den måten for dem i de mørke kjelleren. I versjonen til ei av jentene heter det at Satan hadde et lys som stakk ut av hans rumpe. De to voksne kvinnene, Sølvi og Sigri, begynte å krangle og slo til hverandre. Sølvi drakk så mye mjød at selv Satan hadde problemer med å få henne tilbake til Vardøhus slott seinere på julenatta.

Presten, Herr Hans i Vardø, måtte også konstatere at de øltørste heksene hadde vært på ulovlig besøk og forsynte seg av julebrygget i hans kjeller. Gjennom trolldomsprosessene fikk presten omsider forklaring på hvorfor ølet forvant så mistenkelig fort rundt juletider.

Fra Steilneset Minnested (heksemonumentet) i Vardø. Foto: Rune Blix Hagen

Historien om den spesielle julefeiringen i Kiberg og Vardø ble fortalt av ei ung jente. Fogden krevde dødsstraff over et slikt djevlebarn. Sorenskriveren og hans meddommere var imidlertid noe skeptiske og oversendte saken til en høyere rettsinstans med den begrunnelse at saken var vanskelig og at Ingeborg bare var et umyndig barn. Da Lagmannen i Hålogaland, Mandrup Schønnebøl, kom nordover til Vardø i juni 1663, frikjente han ikke bare Ingeborg, men også tre andre ungjenter som, ifølge fogden, egentlig burde ha vært sendt til bålet for sine «udediske» gjerninger med utagerende julefestligheter.

Slike trolldomssaker bekrefter at jula var oppfattet som ei tid da kontakten mellom det hinsidige og den virkelige verden var spesielt åpen. Både i nordisk, norrøn og samisk tradisjon er jula ei tid da kreftene fra den andre verdenen var uvanlig aktive. Samtidig viser rettsreferatene hvordan folklore og eventyr sammen med uskyldige hverdagskonflikter blir dratt inn i den offisielle rettsutøvelsen og gjort til farlige teologiske og juridiske realiteter, ofte med dødelig utgang.

Fortellingene er basert på avsnitt i min bok Ved porten til helvete. Trolldomsprosessene i Finnmark utgitt på Cappelen Damm i 2015.

Hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet var en av Europas verste og mest brutale menneskeforfølgelser. Nordområdene var porten til Satans rike og et eneste stort drivhus for hekseri og gudsbespottelse, lød anklagen. Over 90 mennesker ble dømt til døden som trollfolk. 

 I Ved porten til helvete. Trolldomsprosessene i Finnmark er deres historier samlet for første gang. Hekseprosessene var rettssaker der særlig kvinner ble beskyldt, forfulgt og dømt for «djevelske» former for magi. Det særegne ved prosessene i Finnmark lå i omfanget, brutaliteten, innholdet av djevellære i tilståelsene samt det samiske innslaget. Denne historien viser oss i hvilken grad hekseprosessene skiller seg ut i forhold til tilsvarende former for menneskeforfølgelse i Norge og andre europeiske land.

I boken SKITURER I OSLOMARKA finner du fine løyper

Har du gått på ski i flotte spor over den vakre Åboråsen? Ikke det? Da har du noe å glede deg til hvis du legger ut på «Drømmetur i vest», en av turene i boken Skiturer i Oslomarka.

Etter å ha gått på ski i Oslomarka i en årrekke, har vi satt sammen en meny på ikke mindre enn 71 flotte skiturer. For dette fantastiske turområdet har så mye å by på – ikke bare mellom Sognsvann og Ullevålseter, der de fleste går! Boken gir tips om turer i Kjekstadmarka, Vestmarka, Bærumsmarka, Krokskogen, Nordmarka, Romeriksåsene, Lillomarka, Østmarka, Sørmarka og Follomarka, så her er det muligheter for å oppdage «nytt land»!  Turene går fra mange ulike startsteder, som er godt beskrevet i boken, også med GPS-koordinater. Det er derfor lett å finne frem. Kart og presise beskrivelser guider deg gjennom turene, som sammen med flotte bilder bør gi deg inspirasjon til å komme deg ut på ski i det herlige vinterlandskapet utenfor bykjernen.

Når venner og kollegaer forteller om siste helgs tur inn til Kikut, kan du kanskje berette om Gyrihaugen, Trangeberget eller Gullsmeden. I hvert turoppslag presenterer vi informasjon om steder du kommer til, enten det er koselige markastuer der du kan innta boller og kakao, eller åser der utsikten kan ta pusten fra noen hver. I tilknytning til turene får du også vite mye om Oslomarkas historie, for eksempel om isdammer, tømmerfløting, kraftutbygging, finneplasser og milorgaktivitet. Visste du forresten at en myr mellom Damtjern og Løvlia heter Sjustakemyr? Den passerer du på turen «Start og mål Ringkollen», og den har navn etter den eldste kjente seterhistorien på Krokskogen. Her skal sju setergutter ha sloss med kraftige, spisse stokker. Det gikk ikke bedre enn at alle ble drept, og i lang tid etterpå ble det sørget for at det alltid stod syv stokker i myra. Det sies at stokker som plasseres i Sjustakemyr, blir så harde at det ikke går an å skjære i dem. Tenk på det når du glir over myra i flotte spor!

Oslomarka er for alle, og turene i Skiturer i Oslomarka gjenspeiler det. De korte, som for eksempel «Til seters» fra Burud til Vensåsseter, er godt egnet for barnefamilier, mens «En herlig timilstur» fra By i Lommedalen er for de sprekeste.

Skiforeningen, kommunene, løypeforeninger og idrettsklubber preparerer skiløyper på kryss og tvers i hele Oslomarka. Det finnes både scooterløyper, «trikkeskinner» og fristiltraseer. Fortsatt er det slik at de fleste løypene prepareres for klassisk stil, men i boken får du også servert turer du kan ta med skøyteski. Et eksempel er den 18 kilometer lange «Kveldstur i fristil», som går i Lillomarkas lysløypenett mellom Skytta i Nittedal og Linderudkollen.

Men tilbake til Åboråsen, som ligger vest på Krokskogen. Du starter fra Høymyr ved Sollihøgda og tar den lettgåtte og varierte Toresplassløypa til Sørsetra, som ligger på en åpen og idyllisk setervoll. Her er det servering, en tradisjon som har bestått siden 1954. Fra Sørsetra går du videre nordover til Kleivstua, før du setter kursen vestover – og etter hvert sørover – til du er oppe i det åpne og nydelige terrenget på Åboråsen. Her kan du nyte utsikten til blant annet Vikerfjell og Norefjell i fulle drag, før du starter på de morsomme nedkjøringene til Sørsetra via Finneflakseter. Du avslutter turen i Linjeløypa, en lett trasé med få bakker. Landskapet åpner seg når du nærmer deg startpunktet ved Sollihøgda. Spesielt flott er det å komme hit ved solnedgang, der aftensfargene er med på å gjøre turen til noe mer enn en vakker drøm.

God tur!

«Avslørt» av Renee Knight topper listen min over årets beste krim.

«Så lenge vi har bøker, kommer vi ikke til å henge oss.» sa den franske forfatteren Marie de Sevigne. Det finnes altså svært gode grunner til å gi harde pakker bort til jul. Derfor vil jeg denne uken legge ut tips om det jeg syns er årets beste bøker innenfor de forskjellige sjangrene. I dag er det krim.

Dette har vært et godt krim-år der trenden med bøker som på engelsk kalles «domestic crime», har kommet for fullt. Det er krimromaner som Flink pike eller Piken på toget der det gjerne handler om mord i nære relasjoner og der fortellersperspektivet skifter og med det kommer det  voldsomme twister. I denne oversikten over mine beste krimopplevelser i år vil du finne en del gjengangere hvis du har lest bloggen min før, for jeg har jo fremhevet de fleste av disse tidligere.  Jeg har leste mange av årets krim-bøker, men langtfra alle. Så i tillegg til å være preget av min subjektive lesning, vil overvekten av tipsene komme fra bøker som er gitt ut her på Cappelen Damm, ganske enkelt fordi det er vårt forlags bøker jeg leser mest.

ÅRETS BESTE KRIM

Renée Knight: Avslørt

Hva om du skjønte at romanen du ligger i senga og leser, handlet om deg? Dokumentarfilmskaper Catherine Ravenscroft finner en bok på nattbordet som skal kaste henne inn i et lysvåkent mareritt. Boken utgir seg for å være en fiksjon, men den forteller i levende detalj om den forferdelige dagen da Cathrine ble slave av sin egen mørke hemmelighet, en hemmelighet hun er sikker på at hun bare deler med én eneste person – og denne personen er død. Cathrines verden går i oppløsning når fortiden innhenter henne.  Avslørt er en fremragende utpønsket, dypt urovekkende psykologisk thriller. Jeg er både enig med Ingvar Ambjørnsen som kalte Avslørt «et fyrverkeri av en psykologisk thriller» og med New York Times sitatet: «En genial fortelling […] perfekt konstruert til å få tankene i spinn».

DEN UPÅLITELIGE FORTELLEREN

Paula Hawkins: Piken på toget

Flere av de siste årenes største suksesser som Flink pike og Til Jacobs forsvar har vært romaner der fortelleren er meget upålitelig. I år ser vi det samme i Avslørt. Paula Hawkins har vært det største navnet på krimfronten på verdensbasis i år med Piken på toget. Rachel tar det samme toget hver dag. Fra toget ser hun det samme paret spise frokost på verandaen sin. Hun kaller dem Jason og Jess, og de virker så glade. En dag ser hun en annen person i hagen. Kort tid etter er Jess på nyhetene. Hun har forsvunnet. Når Rachel prøver å bidra til etterforskningen, blir hun selv mistenkt. Paula Hawkins har tidligere skrevet rene underholdningsromaner, men hun har nå virkelig fått til å skrive en besettende underholdningsthriller der det er vanskelig å finne ut hvem man kan stole på og der det er herlige twister. Som Ola Hegdal skrev i Dagens Næringsliv: Piken på toget er «oppsiktsvekkende god».

BRAGEPRISVINNEREN

Kjell Ola Dahl: Kureren

Kjell Ola Dahl er en av dem som i en årrekke har levert kvalitetskrim, men for noen år siden sa han at han skulle slutte å skrive krimromaner. Heldigvis har han ombestemt seg, og årets roman ble i forrige uke belønnet med Brageprisen som beste norske krim. Denne gangen har Dahl forlatt sine faste helter, politietterforskerne Gunnarstranda og Frølich. Fortellingen i Kureren veksler mellom et fluktdrama under krigen i Norge og Sverige og en far som søker sin datter 25 år senere i Oslo. Den kvinnelige hovedpersonen Ester som under krigen klarer å flykte til Sverige, mens familien deporteres til Auschwitz, er en fascinerende skikkelse. Kort sagt: En knall bok for den kvalitetsbevisste krimleseren.

ÅRETS SENSASJON: DEMENSKRIM

Emma Healey: Elizabeth er borte

Nå når det «grå gullet» bare blir eldre og eldre, er det kanskje ikke rart at en av årets desiderte kritikkervinnere er en demens-krim. Emma Healey var her på krimfestivalen og sjarmerte alle i senk. Hun har akkurat fylt 30 og topper bestselgerlistene i England. Tom Egeland ga boken 6 i VG og skrev «Jeg elsket hver linje.» Ja, her kan man bare velge å vrake blant kritikerne for eksempel Harald Birkevold i Stavanger Aftenblad: «Dette er en av de mest bemerkelsesverdige kriminalromanene jeg har lest.»

POLITIKRIMFORFATTEREN MED STOR P

Jørn Lier Horst: Blindgang

Selv om Jørn Lier Horst nå har forlatt politiet og blitt forfatter på heltid, har han ikke forlatt sin vinnerformel. Horst er politikrimforfatteren med stor P. Hvis det er mulig å skrive spennende krim og samtidig nesten skrive autentisk, så er det Horst som kan gjøre det. På et vis syns jeg det er litt trist at Horst ikke lenger er politimann, for det har gitt ham ekstra kred. Likevel må alle vi Horst-elskere være glade for at han nå kan gi oss enda mer lesestoff. Blindgang er en av Horst beste bøker, og William Wisting blir satt på stadig verre  prøver i forhold til å komme på kant med hele politietaten og gå på tvers av sine lojalitetsbånd.

J.K. ROWLING SOM KRIMDRONNING

Robert Galbraith: Silkeormen

Jeg har skrevet om det flere ganger før her på bloggen, men den ukjente Robert Galbraith viste seg altså å være verdens mestselgende forfatter J.K. Rowling. Siden det ble kjent har også Galbraith vært på toppen av bestselgerlistene i mange land, men ennå ikke her hjemme dessverre. Fjorårets  Galbraith-roman, Når gjøken galer, introduserte mitt nye favoritt-detektivpar; detektiven Cormoran Strike og hans målbevisste unge assistent, Robin Ellacott. Denne gangen skal de finne en forsvunnen forfatter i London som har skrevet en nidbok om forlagsmiljøet. En herlig tradisjonell krim i det moderne London. Et must for alle som liker god, gammeldags krim og som liker å kjenne lukten av London, og heldigvis kommer det en ny krim med Cormoran og Robin til vinteren: Ondskapens kall.

ET DØDELIG KAMMERSPILL

Hans Olav Lahlum: Haimennesket                       

Hans Olav Lahlum lager gode og morsomme titler til sine krimromaner. Hvis du lurer på hva et haimenneske er, så er det altså en som kretser rundt noen … for så å hugge til. Lahlum har denne gangen skrevet et slags norsk svar på Agatha Christies kanskje beste roman Ti små negerbarn, og jeg syns dette er blitt Lahlums beste krimroman til nå.

Det er sommeren 1972, og K2 blir invitert til en hyggelig helg på et vakkert beliggende sørlandshotell. Det eneste aberet er at hotellet ligger på en øy, ikke særlig rullestolvennlig. Likevel blir Patricia med på det som skal vise seg å bli en skjebnesvanger helgeutflukt. Uhyggelig nok det kan virke som det er en ubuden gjest på hotellet, en gjest med morderiske hensikter. Og denne gangen kommer Patricia i skuddlinjen.

MORSOM, SMART OG KLASSISK

Knut Nærum:Voodoo på vestkanten

Jeg må innrømme at jeg hver fredag savner Knut Nærum i Nytt på nytt, men fordelen med at han har sluttet der, er at han får mer tid til å skrive. En Nærum-krim er full av hans humor samtidig som den også er tro mot den klassiske krim-tradisjonen fra John Dickson Carr og Bernard Borge. Dette handler om smarte og «umulige» gåter, denne gangen med en forbannelse som strekker seg fra det karibiske hav til Oslos aller beste vestkant. Det handler om et norsk næringslivseventyr basert på utbytting, pisking og annen uhumskhet, en død mann som nekter å holde seg i graven og et tilsynelatende umulig mord. Dette er uhyre drevent, morsomt og klassisk. Jeg sier som Knut Nærum selv: «Skal du bare lese en Knut Nærum-krim i år, er det denne!»

AMERIKAS SVAR PÅ JO NESBØ

Harlan Coben: Savner deg

Harlan Coben er den eneste forfatteren som har mottatt alle de tre store krimprisene i USA, både Edgar, Shamus og Anthony Award, og han ble nylig kåret som verdens 4. mest suksessrike spenningsforfatter gjennom tidene – blant annet noen plasser foran Jo Nesbø. Coben skriver både en serie om Myron Bolitar og enkeltstående krim. Her i Norge er vi mange som liker hans enkeltstående krim best. Savner deg viser mesteren Coben. Han skriver gjerne om hemmeligheter og familiebånd, og også Savner deg er på mange måter beslektet med norsk og nordisk krim. Dette er krim fra øverste hylle, og samtidig handler det om relasjoner og drama mellom mennesker.

Å DANSE MED DEMONER

Eystein Hanssen: Brennemerket

Eystein Hanssen herjer nå på toppen av streaming-tjenesten for lyd- og e-bøker Storytels lister med sine krimromaner om Elli eller Elisabeth Sunee Rathke som er hennes fulle navn. Hun er en av norsk krims stiligste og ekstoiske helter – halvt norsk og halv tai. I Brennemerket møter Elli morens gamle demoner og et drapsmysterium i Bangkoks blodhete underverden. Snart skjønner Elli at hun selv er like forbundet med saken som moren. Dette handler om skruppelløs hallikvirksomhet, hvitvasking av penger, korrupsjon og andre misligheter. Jeg er hundre prosent enig med Geir Vestad i Hamar Arbeiderblad: «Brennemerket gir action for alle penga av en forfatter som blir stadig sikrere i sin sak.»

For Gro Dahle er de amerikanske julesangene nøkkelen til julestemning

Det er ikke pepperkakene. Det er ikke gløgg eller skomkergata eller juletrær med blinkende lys. Det er ikke flettede kurver i glanspapir eller fargerike lenker eller dorullnisser. Det er ikke røde duker eller berlinerkranser eller sirupssnipper. Ikke lysnett over buskene heller. Ikke glade jul i butikken. Ikke julekalenderne i bunker ved kassene. Kinderkalenderen. Ponduskalenderen. Det er ikke sjokoladenisser og marsipangriser. Det er de amerikanske julesangene. Når oh come all ye faithful ligger i lufta, bare noen toner, det er da jeg kjenner det. Det uimotståelige. Det overveldende. Et trykk i brystet, noe som vokser, utvider seg i mellomgulvet, en varme bak øynene, en bølge av jul som slår gjennom meg, overmanner meg. Og jeg smelter. Det er som å skru på en bryter og så velter alt over meg, innover meg, bruser gjennom meg. I’m dreaming of a white Christmas. Hark the herald angels sing. Mary’s boy child. Once upon a time in Bethlehem. The little drummer boy. On the first day of Christmas. Da er det jul. Og sel om jeg bare har på den vanlige svarte buksa, selv om jeg ikke har vaska håret, selv om jeg går rundt i sokkelesten, så er det høytid. Alt som er jul for meg er knyttet til Amerika der jeg var som barn fra jeg var fem år fram til jeg var åtte. Da festet tradisjonen seg, la inn sine spor, sine signaler, sine føringer, sine veier gjennom meg, skapte et landskap som gjorde meg til en amerikaner hva jul angår. Lukten av peppermynte. Lukten av sweet-potatoe mash. Lukten av dr Pepper og den falske druejuice-smaken. Det spiller på meg som om jeg er et instrument, og jeg klarer ikke engang å stå i mot, enda jeg gjerne vil, for jeg vil gjerne være en som syns det er hyggelig med norsk jul. Men norsk jul har ingen virkekraft på meg.  Enda så mye jeg gjerne vil. Verken ribbe eller medisterpølse eller surkål virker. Det er the great, big turkey Christmas dinner som er julemiddagen.

Men jeg ferirer norsk jul. Lattermilde pynter vi treet på lille julaften. Mannen min Svein fikser juletrefoten og bærer to brune pappesker ned fra loftet og henger opp lysene, og jeg hjelper til å spre lysene sånn noenlunde. Barne som er store pynter treet. Ninni tar på glitteret i hauger, bare hiver det på, ikke så nøye, Svein retter glitter-trådene ut. Kaia ler av de gamle tingene hun har lagd og shabby nisser med teite uttrykk. Jeg henger dem på greinene. Simon plasser tulleting på greinene, en oppvaskbørste, en konvolutt med plastvindu, en limbånd-greie, en plast-søppel-krull, et halvtygd hundebein, en gaffel. Så er pyntinga over, så gidder vi ikke mer.

På julaften går vi gjennom skogen til moren min, Mormor. Det er så stille. Ingen er ute og går, ingen kjører langs veien. Bensinstasjonen er stengt. Kroa er stengt – og kiosken. Vi går i forveien. Så kommer Svein løpende etter. Noen år regner det, noen år ligger  det et lite snølag, noen år er det tåke, noen år er det glatt og vi må ha på brodder, noen ganger snør det. Og gjennom skogen kan vi kanskje ikke se noen ting, hvis det er veldig mørkt. Da må vi holde hverandre i hendene og føle oss fram med føttene på det mørkeste partiet fra veien og mellom trærne. Men hvis det er tåke eller stjerneklart, så kan vi så vidt se den smale veien gjennom skogen over til gangveien som er opplyst. Og når vi kommer fram etter en halvtimes tur, så har Mormor maten klar. Klokka er fem, sølvguttene synger på tven som står på i stua. Bordet er pynta, juletreet lyser. Alt er perfekt. Luna hr flere ganger vært bortpå kalkunen som står på en stekeplate på kjøkkenbenken full av stuffing. Sausen småsurrer. Jeg legger potetene i den hvite bollen, jeg legger grønnsakene over på fatet. Jeg bærer ut tyttebærsyltetøyet og waldorfsalaten, rødvinsgelene, søtpotetstuingen. Mormor kommer med kalkunen på skjærebrettet. Og så spiser vi. Ninni tåler ikke mel, hun må unngå sausen. Kaia har blitt vegetarianer eller kanskje veganer og unngår kalkunen og sausen og waldorfen. Det går greit. Simon er allerede ferdig med å spise før alle de andre har begynt og legger seg på sofaen. Mormor har på amerika-forkleet med julestjerner. Det brenner tjue sju stearinlys eller femten  eller kanskje bare elleve. Mormor har kanskje fyrt opp i etasjeovnen. Kamelen i julekrybba har velta, taket sitter ikke lenger ordentlig på. Det er varmt. Luna stjeler mat fra bordet. Ninni kommer på at vi har glemt fersknene, og så må ferskenboksen hentes fra kjelleren. Svein tar bilder. Jeg er uheldig på bildet og ber ham slette det. Ikke det av barna og mormor, men det av meg. Og så går vi hjem. Det er dessert. Kaker. De hjemmelagde karamellene. Og gavene. Og så en film. Og vi klarte det. Vi er stolte og sier at vi fikk det til i år også. At det gikk bra. Det pleier ofte å gå bra. Ikke alltid men ofte.

Hva jeg ønsker meg? Om jeg ønsker meg noe?

Jeg har sagt til moren min, til Mormor, at jeg ønsker meg et fat til kaker. Jeg pleier ofte å ha med en kake, hvis vi skal bort, og da blir fatet glemt, liggende igjen, jeg ønsker meg alltid et fat. De forsvinner like fort som jeg får dem.

Nyttårsforsett. Nei. Ingen. Spise det jeg har lyst på. Ikke jobbe så mye kanskje. Finne en ny serie vi kan begynne å se, Svein og jeg, Narcos kanskje, eller var det Narcs den het.

Julesmil fra Gro

Amerika

Gro Dahle (f. 1962) debuterte i 1987 med Audiens – en diktsamling som ble meget godt mottatt. Hun har siden markert seg som en av våre mest sentrale lyrikere med samlinger som Apens evangelium (1989), Linnea-pasjonen (1991), Regnværsgåter (1994) og Hundre tusen timer (1996). I 2006 kom hennes første voksenroman: Huset i snøen.

Gro Dahle har skrevet bøker i mange sjangre og vunnet en rekke litterære priser. Flere av forfatterens øvrige bøker er illustrert av hennes mann, Svein Nyhus, og hennes datter, Kaia Linnea Dahle Nyhus.

I 2015 kom Gro Dahles novellesamling Amerika. 

Neste gong du er lat, tenk på følgjande faktum: Du er verken spesielt pen, morosam, klok eller grei. Det einaste som i det heile kan rettferdiggjere din eksistens, og det einaste som gjer at folk liker deg, er at du kan skrive. Og sjølv ikkje det gjer du. Du er i ferd med å gjere deg sjølv overflødig. Dersom du ikkje tar deg saman, kan du kva dag som helst oppleve å bli erstatta av ein tilfeldig, ærgjerrig ungdom frå Westerdals.
Agnes Ravatn, i Vinduet

Lars Saabye Christensens «Magnet» fikk Brageprisen i forrige uke, og den er en av de åtte norske romanene jeg anbefaler som hard pakke til jul.

Hver dag nå opp mot jul legger jeg ut tips til bøker du kan gi bort til jul. I går handlet det om krim, og i dag er det norske romaner. Det har vært en fantastisk norsk romanhøst, så her er det mye flott å velge blant. Jeg har langt fra hatt tid til å lese alle romanene som har kommet ut. Derfor er denne listen ikke bare preget av min subjektive lesning, men jeg har også tatt med fire bøker som jeg ikke har lest ennå, men som jeg selv ønsker meg til jul.

ET NYTT MESTERVERK

Lars Saabye Christensen: Magnet 

Beatles var Lars Saabye Christensen store ungdomsverk, Halvbroren den middelaldrende mannens høydepunkt, og mens Magnet er den modne mannens mesterverk. Lars Saabye Christensen fikk i forrige uke Brageprisen for andre gang for denne helstøpte romanen. Få om noen andre i norsk litteratur kan formulere seg og skrive så poetisk og vakkert som Lars Saabye Christensen. Magnet er en kjærlighetsroman som på en poetisk måte analyserer vår tid, og den handler om tid, kunst og skjønnhet. Fortellingen dreier seg om Jokum og Synne og deres kjærlighetshistorie. De møter hverandre på Sogn Studentby i Oslo på syttitallet, og vi følger dem videre til San Francisco, hvor Jokum etablerer seg som fotograf og Synne som hans kurator. De flytter til San Francisco og klatrer i kunstverdenen. Men i arbeidet med bildene kommer de hverandre for nær. Hva er deiligere enn å lese en stor og vakker roman der forfatteren har lagt all sin kraft i den? Guri Hjeltnes sa det som er verdt å sies om denne romanen i VG: «Magnet er på høyde med, og vel så det, Beatles og Halvbroren»

ROYS «DAMEROMAN»

Roy Jacobsen: Hvitt hav  

Hvitt hav har tatt opp tråden fra, De usynlige, og blitt en like stor suksess både kommersielt og kvalitetsmessig. Denne gangen har Roy Jacobsen spent opp et enda større lerret, og samtidig er romanen mer handlingsdrevet eller som Roy Jacobsen selv sier det i intervjuet på BokPod: «Denne er mer plotdrevet – en dameroman». Handlingen utspiller seg i 1944, så da er det kanskje ikke så overraskende at dette måtte bli mer drama. Ingrid har vendt tilbake til sin barndoms øy. Hun setter garn og ruster seg for vinteren. Ingrid tror hun er alene på øya, men det er hun ikke… Roy Jacobsen er i ferd med å bli den store nasjonalskalden – kanskje ikke så rart for en som elsker sagaene.

EN VIDUNDERLIG OPPVEKSTROMAN

Ketil Bjørnstad: Verden som var min. Sekstitallet

Verden som var min. Sekstitallet begynner nyttårsaften 1959 i det Bjørnstadske hjem i Melumveien på Røa i Oslo. Ketil Bjørnstads er bare sju år, og verken han eller foreldrene er forberedt på de voldsomme endringene som det nye tiåret vil bringe. Gjennom resten av fortellingen følger vi den lille guttens liv på sekstitallet som elev på Steinerskolen, som en kjevhendt som skulle avvendes fra venstrehånds-skriving og som et tjukt vidunderbarn på klaver. Det er en nydelig og varm oppvekstskildring der særlig portrettene av foreldrene er vakre og mangefasetterte. Det jeg kanskje liker aller best er at Bjørnstad har klart å veve sin egen historie sammen med beskrivelsen av det tiåret mange av oss har et så sterkt forhold til. Det var et tiår der frykten for en atomkrig og verdens undergang var dominerende i første halvdel, og der studentopprør, frigjøring og tro på at endring var mulig gjorde slutten av tiåret så annerledes. Romanen har fått en helt egen klang fordi de sentrale hendelsene i dette tiåret er trukket inn i fortellingen i korte riss som for eksempel Cuba-krisen, Kennedy-mordene, U-2 skandalen, månelandingen, The Beatles og Camus’ og Marilyn Monroes død. Gled deg, for til neste år kommer Syttitallet!

HØSTENS STØRSTE

Johan Harstad: Max, Mischa & Tetoffensiven

Dette er høsten med de store romanene, og den som er aller størst i antall sider (1104 sider) er Johan Harstads Max, Mischa & Tetoffensiven. Da boken kom ut i begynnelsen av november fikk den yatzy i seksere blant annet i VG og Dagbladet. Jeg var veldig glad i Harstads roman Buzz Aldrin, hvor ble du av i alt mylderet, og gleder meg voldsomt til å lese denne. Jeg håper og tror at jeg etter lesningen vil være enig med Anne Merethe K. Pinos i Aftenposten: «En roman kan gjøre så mye rart med deg. Den kan fremkalle latter og gråt, refleksjon og tvil, glemsel og erindring, forståelse og empati, utålmodighet og irritasjon. Alt dette gjør Johan Harstads roman. Jeg har bare en ting å si: Respekt!»

RÅTT OG VAKKERT

Linn Ullmann: De urolige

Uken etter at Johan Harstad fikk alle kritikerne til å juble, var det Linn Ullmanns tur til å «bades» i seksere. Heller ikke denne boken har jeg rukket å lese ennå, men jeg har svært høye forventninger til den. En fortelling om familie og deres relasjoner er ofte interessant i seg selv, men det blir jo litt mer krydder når foreldrene heter Ingmar Bergman og Liv Ullmann. Jeg håper jeg etter endt lesning er enig med Marta Norheim: «Rått og vakkert … ei stor leseoppleving … De urolige er ei raus og klok forteljing om vanskelege, rare, fine, rå og uuthaldelege ting som skjer mellom familiemedlemmer».

NORGES MORSOMTE FORFATTER

Erlend Loe: Slutten på verden slik vi kjenner den 

11 år etter at første roman om Doppler kom ut, er han nå tilbake i romanform. I hans univers er det riktignok bare gått tre år, men verden er ikke lenger hva den var når Doppler nå vil vende tilbake fra skogen. Selv huset og hjemmet er annerledes, og ikke minst en ny mann er flyttet inn i hans sted. Doppler har plassert elgen sin i en kennel for hjortedyr og forsøker å finne tilbake til menneskene. Det går ikke greit for å si det mildt. Dette er nok slutten på verden slik Doppler kjente den, men for alle Loe-elskere er dette et herlig nytt Doppler-eventyr eller som Svein Roll i Dagsavisen sa det: «Hvis du legger vekk en god dose logikk noen kvelder, har du sannsynligvis årets morsomste bok mellom hendene.»

SIGRUD UNDSETS SKANDALØSE KJÆRLIGHETSHISTORIE

Sigrun Slapgard: Maleren 

Sigrun Slapgard har grepet fatt i en av 1800-tallets mest skandaløse kjærlighetspar Anders C. Svarstad og Sigrid Undset. Dette er en av høstens til nå oversette romaner, som jeg er sikker på mange vil elske når de leser den. Anders Castus Svarstad, født 1869, kom fra små kår, men ble en anerkjent maler med en markant rolle i kunstmiljøet. Da Svarstad møtte dikteren Sigrid Undset, en kjærlighetshistorie som brøt alle regler, tok malerens liv en ny vending. Det ble triumfer, men også personlige nederlag. Svarstad og Undset var et skandaleomsust par da de satte kursen for Roma og sin felles kunstnerdrøm: Male, skrive, elske. Maleren er historien om en kjærlighet som inspirerte dikteren av Kristin Lavransdatter, en av verdenslitteraturen store kjærlighetsskildringer. Det er også historien om hvordan en maler havner i kamp med seg selv og tiden.

BOKHANDLERPRISVINNEREN

Maja Lunde: Bienes historie

Et annet friskt pust denne høsten er Maja Lunde. Hun har tidligere skrevet fire barne- og ungdomsbøker, men Bienes historie er hennes romandebut, og for en debut! Dette er virkelig blitt en av høstens store bestselgere. Jeg må skam melde at jeg heller ikke har fått lest denne boken ennå. Godt at det snart er juleferie og lesetid. Hvis Erik Flatland i Aftenposten har litt rett, fortjener også Bienes historie en plass på denne listen: «Maja Lundes debut er av internasjonalt format. Bienes historie er preget av dyktig håndverk hele veien gjennom. Språket er solid og gjennomarbeidet, og hver historie har sin særegne tone.»

På denne dagen i fjor hadde du nøyaktig

seks dager igjen å leve.

Vi gikk over isen, det var blankt og blått

og alt gikk forover.

Du snudde deg og kysset meg.

Det overrasket meg alltid at den lange nesen din

ikke var i veien.

Alt passet perfekt.

Jeg gikk bak deg, nøt de grasiøse beina,

du gled fremover.

Du var min.

Vi skulle gå sammen hjem.

Ligge i hver vår grop eller to i samme,

glede oss over takras og snart vår

rett utenfor dynekanten.

Det regner ikke lenger.

Denne fryktens mars renner ikke bort,

men tørker i ny sol.

Alle gleder seg, henrykkes over kvitter og spirer.

Jeg sørger ikke mer, men gråter gropen din full.

Iben Sandemoses Da du forsvant handler om å brått miste sin aller Kjæreste. Om å møte det nye livet alene, og om å holde seg fast når parketten revner og sorgbølger braser innover. Men også om det nye, fine som langsomt oppstår. Boka er illustrert av forfatteren.

Hans Olav Lahlum rekker utrolig mye i løpet av et år. Også å lese haugevis av norske bøker!

Etter en høst som har blitt enda mer travel enn ventet med ulike andre ting, forsøker jeg også i år å sikre min forfatterblogg-status som «fortsatt aktiv» ved å anbefale et raskt utvalg kolleger/konkurrenter knapt en uke før juleferien.

Før noen titler eller navn nevnes, må det igjen understrekes at denne artikkelen ikke er noen slags anmeldelse av de omtalte bøkene. Heller ikke er den noe forsøk på å lage noen slags rangeringsliste for årets beste norske bøker. Mine bokanbefalinger er personlige. De blir naturlig nok da preget dels av hva som er mine interesseområder og dels av mine litterære smaksløker innenfor disse. Jeg skal som vanlig bare anbefale bøker innenfor to hovedkategorier, som jeg i forlengelsen av egne bokutgivelser håper å ha tilstrekkelig oversikt over til å komme med noen kvalifiserte anbefalinger.

Cappelen Damm var også i 2015 forlaget med flest utgivelser knyttet opp til mine litterære interesseområder. Dermed blir det i år forlaget med flest anbefalte bøker på min liste.  Samtidig er flertallet av mine anbefalinger også i år fra andre forlag, ni ulike forlag får med en eller flere bøker her, og motsatt av enkelte lignende artikler skal jeg ikke anbefale noen av mine egne bøker.

Det finnes mange anbefalingsverdige bøker fra bokåret 2015 som aldri ble tatt i betraktning her, fordi de faller utenfor mine litterære interesseområder. Og det finnes sikkert anbefalingsverdige bøker innenfor mine interesseområder som jeg ikke kjenner til eller ikke vet nok om til å kunne anbefale. Dermed kan også forfatterkolleger trygt lese videre: Det kan kanskje være verdt et lite gledeutbrudd hvis man er på listen – og det er definitivt ingen grunn til uro om man ikke er det.

Første hovedkategori: Historie, politikk og samfunn

2015 ble dessverre et år med få politiske memoarbøker og politiske refleksjonsbøker. Den eneste åpenbare anbefalingen der er Kåre Willochs Strid og samarbeid (Cappelen Damm). Jeg har, som vanlig når jeg leser Willochs versjon av politisk historie, en del margmerknader om hva han skriver – og noen flere margmerknader om hva han ikke tar med. Men slik skal det være når man leser en engasjerende debattbok av en politiker fra den andre banehalvdelen. En, to eller tre generasjoner yngre politikere på begge sider av midtstreken har fortsatt mye å lære av Willochs kunnskaper og perspektiver. Det gjelder for Kåre Willoch som for avdøde Haakon Lie at begge etter et langt liv i strid til slutt ble politiske ikoner, levende legender – og gode forbilder for pensjonister. Uansett hva man synes om Willochs politikk som statsminister på 1980-tallet, er det 30 år senere umulig ikke å la seg imponere av en 87-åring som fortsatt skriver leseverdige debattbøker og som med iver kaster seg inn i debatten om vår tids store spørsmål.

Blant norske biografier om tidsperioden etter 1905 ble min klare favoritt journalistene Morten Conradi og Alf Skjeseths bok Osvald: storsabotøren Asbjørn Sunde (Spartacus). Asbjørn Sunde (1909-85) var krigshelten fra 2. verdenskrig som få år senere ble dømt for landsforræderi under Den kalde krigen. Både Sunde og dommen over ham forblir kronisk omstridt også på 2000-tallet. Nesten alle aktørene er for lengst begravet, samtidig som viktige skriftlige kilder fortsatt ikke er gjort tilgjengelig. Det er under slike forhold ingen lett oppgave å tegne et balansert bilde av mennesket bak så svart-hvite skurkebilder og heltebilder. Conradi og Skjeseth lykkes bedre enn noen av de som har forsøkt tidligere, og får frem noen viktige nye funn om enkelthendelser i Sundes liv samt en noe bedre helhetsforståelse av ham. Jeg er ikke enig i alle bokens svar og savner enkelte viktige spørsmål. Boken er likevel en inspirerende og etter forholdene nøktern biografi, som kan gi mange lesere ny kunnskap og innsikt om mellomkrigstiden så vel som krigsårene og første del av Den kalde krigen i Norge.

Fra Norgeshistorien før 1905 er årets for meg mest interessante bok historikeren Marthe Hommerstads ferske biografi Christian Magnus Falsen. Stridsmannen (Cappelen Damm). Mannen som etter sin innsats på Eidsvoll våren 1814 fikk tilnavnet «Grunnlovens far», er fortsatt ikke lett å gripe 200 år senere.  Kildesituasjonen er dessverre så vidt mangelfull at det ikke er lett å ta seg verken under huden eller inn i hodet til Falsen. Hommerstad skal ha ros for at hun i den situasjonen flere steder velger å være åpen og forsiktig med sine konklusjoner, fremfor å falle for fristelsen til å gli ut i skråsikre spekulasjoner. Selv om også denne boken fra unionstiden inneholder litt for mange ukommenterte og ukjente navn, lykkes Hommerstad også godt med å gjøre fenomenet Falsen forståelig i vår tid. Knapt 300 sider er en fornuftig lengde for en 1800-tallsbiografi på 2000-tallet, og selv om jeg ønsket meg litt mer om veien frem til Eidsvoll 1814 ser jeg klart det positive i at Falsens senere innsats får mer plass. Summa summarum er min største innvending mot denne boken at den ikke ble ferdig til fjorårets grunnlovsjubileum. Både Falsen og Hommerstad fortjener et større publikum enn de så langt har fått.

Av øvrige bøker om moderne Norgeshistorie ble min klare favoritt i år Alfred Fidjestøls Eit eige rom: Norsk Kulturråd 1965-2015 (Samlaget). Å gjøre 50 års historie om Norsk Kulturråd til interessant og spennende folkelesning, er en utfordring som jeg ikke tror noen forfatter kunne løst betre enn filosofen Fidjestøl. Forhåpentligvis var kulturrådet klar over at han var helt feil mann hvis de ønsket en hyggelig hyllningsbok, for i løpet av disse 366 sidene får både kulturpolitikere, kulturadministratorer og kulturrådet sine pass tydelig påskrevet.  Jeg synes enkelte ganger det blir litt vel mange og litt vel kuriøse detaljer om sentrale aktører, men gir gjerne påtaleunnlatelse for det så lenge boken styrker min tro på at enkeltaktører kan gjøre stor forskjell i norsk politikk og samfunnsliv for øvrig. Fidjestøl balanserer hele boken i grenseland mellom historisk forfatter og journalist, men forblir både konsekvent maktkritisk og konsekvent underholdende. Boken får dessuten pluss i margen for uvanlig mange og varierte illustrasjoner, samt for kreative nynorske ord a la «joikejussen» og «snikdirektoratisering». Min største innvending blir at jeg synes boken er litt for kort, og at den burde hatt med litt mer om utgangspunktet fra tiårene før 1965. Den er selvsagt ikke tungtveiende når vi snakker om en bok i halvannenkilosklassen. Jeg tegner meg alt nå som kjøper hvis Fidjestøl og Samlaget senere skulle få for seg å følge opp med en bok om de norske kulturministrene.

Hva angår norske bøker om internasjonal historie og verdenssamfunnet, ble dessverre 2015 et nytt år med for få utgivelser for allmennmarkedet fra norske akademikere. Jeg ender opp med å anbefale to bøker av svært kompetente utenriksjournalister, som samtidig tar opp to høyaktuelle konflikter i vår tid. Sidsel Wolds Landet som lovet alt. Min israelske reise (Spartacus) er en personlig beretning som samtidig inneholder mye nyttig dybdeinformasjon om den fortsatt like betente konflikten i Midt-Østen. I fotsporene til Hanne Eggen Røisliens tidligere anbefalte bok Israelerne, tar også Sidsel Wold seg bryet med å slippe til ulike stemmer og vise hvor sammensatt Israel som nasjon er.

Morten Strands Ukraina. Grenselandet mellom øst og vest (Cappelen Damm) er noe mindre personlig og anlegger et noe lengre tidsperspektiv, men gir på samme måte ny innsikt i en høyspent konfliktsituasjon. Konflikten og den svært ulike forståelsen av den handler primært om religion i Midt-Østen og primært om nasjonalisme og språk i Ukraina. Likhetene er likevel både tankevekkende og urovekkende. Både Wold og Strand vil naturligvis bli angrepet for mangel på balanse, men da av lesere som selv har et langt mindre balansert utgangspunkt.

Andre hovedkategori: Romaner

Nivået på norsk krim har i alt i alt aldri vært sterkere enn på 2010-tallet. Etter et rekordsterkt år i 2014, ble 2015 sant nok noe svakere. Det skyldtes primært at meritterte krimforfattere som Gunnar Staalesen, Tom Egeland, Unni Lindell, Karin Fossum, Chris Tvedt, Tom Kristensen og Jan-Erik Fjell ikke kom med noen ny krimroman, samtidig som superstjernen Jo Nesbø valgte å utgi to halve fremfor en hel roman.

2015 ble likevel et nytt godt krimår, mest fordi flere av veteranene som kom med ny krimroman i år holdt et høyt nivå. Jeg vil her først fremheve Jørn Lier Horst (Gyldendal), som med Blindgang befestet sin posisjon som Norges fremste forfatter av realistisk politikrim. Det er en mulig innvending at denne tiende romanen om William Wisting ikke er spesielt nyskapende sammenlignet med de ni foregående. Men Horst har funnet sin mesterform og vunnet et stort publikum for den. Han klarer fortsatt å variere plottene samtidig som man ser en gradvis utvikling av hovedpersonene. Summa summarum holder Horst seg oppe på det høye internasjonale nivået han har vært i sine fem siste romaner. Han lander sikkert også denne gangen, og Wisting-romanene er alltid vel verdt både hundrelappene og lesetimene. Jeg er fortsatt høflig sagt overrasket over at Horst og Wisting ikke ble Brageprisnominert, når krim i år endelig var åpen klasse der.

I Gunnar Staalesens fravær var en annen livserfaren sosialrealist, vestfoldingen Jan Mehlum, i år mannen med den lengste krimromanserien. Årets roman om den kronisk uortodokse og frittløpende advokaten Svend Foyn heter Et hardt slag og utkom på Gyldendal. Handlingen starter med et attentat i Tønsberg på selveste 17. mai, og fortsetter med at Foyn på sin jakt etter sannheten må reise til både Berlin og Buenos Aires. Realismen kan nok noen steder diskuteres. Men Mehlum skriver skjønnlitteratur, taler gjennom det svake gruppers sak, og viderefører sitt engasjement for overgrepsrammede fosterhjemsbarn. Det hele ender som en ny liten opptur i en relativt jevn romanserie. Det kvalifiserer for en ny anbefaling når Foyn på denne måten overlever sin roman nummer 15, samtidig som Mehlum runder de 70.

Selv om 50 år gamle Eystein Hanssen som krimforfatter er noe mindre kjent og debuterte noe senere enn Mehlum og Horst, finner jeg det her naturlig å ta ham med på listen over veteraner som leverte igjen i 2015. Brennemerket (Cappelen Damm) er Hanssens femte roman om den fargerike norsk-thailandske politietterforskeren Elli Sunee Rathke, som denne gangen må etterforske både egen familiehistorie og et drapsmysterium i Bangkoks brutale underverden. Eystein Hanssen skriver fortsatt hardkokt krim som ikke bare er hardkokt krim. Han gir gjennom sine romaner innsikt i stadig flere eksotiske land og tar opp ulike menneskerettsspørsmål. Jeg håper og tror fortsatt at han skal bli oppdaget av et større publikum her hjemme i Norge.

Årets kanskje beste krimnyhet ble illustrerende nok at den også godt voksne Kjell Ola Dahl omgjorde sin beslutning om å forlate krimromansjangeren, og meldte seg tilbake i tjeneste med en av sine aller beste romaner. Med handling dels fra 1942, dels fra 1967 og dels fra 2015 er Kureren (Gyldendal) et både krevende og spennende historisk krimdrama, og Dahl er med sin stillfarne og nøkterne skrivestil en av de fremste fortellerne i vår tids norsk krim.
Jeg må innrømme at jeg hadde ventet meg litt mer av avslutningen på denne romanen. Men det henger trygt sammen på denne måten – og Brageprisen i åpen klasse kom uansett svært fortjent.

Årets kanskje nest beste krimnyhet var at det i år kom uvanlig mange gode norske romaner i det krevende og spennende grenselandet mellom humor og krim. Jeg vil her først nevne Lars Lenths brageprisnominerte roman Brødrene Vega (Kagge). Brødrene Vega har definitivt ikke de dypeste karakterene av romanene jeg leste i høst, men var til gjengjeld den boken jeg lo høyest og mest av. Lenths kombinerte harselas over både lakseoppdrettsmafia (som bruker cowboyhatt og morer seg med å slå golfballer rett ut i havet) og militante miljøforkjempere (som bruker sydvest også inndørs) går tidvis over grensen til det spinnville, men forblir hele tiden ustyrtelig underholdende samt lett tankevekkende satire. Jeg ble litt mindre imponert de gangene Brødrene Vega roet seg ned og nesten lignet en seriøs røverroman; men det gikk heldigvis alltid raskt over.

Den mer tilbakelente og underfundige Nytt på nytt-legenden Knut Nærum plasserer seg denne gangen noe nærmere en tradisjonell krimroman, men leverer også mange minneverdige tekstlinjer iblandet litt samfunnssatire i Vodoo på Vestkanten (Cappelen Damm). Boken har et noe mer utfordrende plott enn Lenths, og bør dessuten gi den oppmerksomme leser noen nye perspektiver både på krimlitteratur og vestkantkultur. Det er å håpe at Nærums exit fra Nytt på nytt kan gi ham tid til flere bokutgivelser de kommende årene.

En spennende nykommer i denne delen av bransjen er Tønsberg-damen og MDG-politikeren Lene Lauritsen Kjølner, som leverer både underfundig humor og trygg spenning i sin andre roman om den noe utradisjonelle privatdetektiven Olivia Henriksen. Forfatteren skal dessuten få et pluss for norsk tittel med subtil Agatha Christie-referanse i Hvorfor spurte de ikke Evensen? (Schibsted). Kjølners første roman Høyt henger de ble i høst tildelt Maurits Hansen-prisen for første krimdebut. Det blir spennende å se om hun kan videreutvikle sin posisjon som et kjærkomment og særpreget nytt innslag i den fortsatt for mannsdominerte krimsjangeren.
Jeg interesserer jeg meg egentlig mer for opplysningstidshistorie enn for sykkelløp, og spør du meg om hva som er Kurt Austs beste krimroman vil jeg nok lande på et av hans storverk fra den dansk-norske felleshistorien på 1600- og 1700-tallet fremfor årets roman Dødt løp (Aschehoug). Sportskrim er imidlertid en spennende sjanger som interesserer meg mer enn vanlig i år, siden jeg selv skal teste den ut neste år (mer om det i neste bloggartikkel). Og ideen om en krimroman knyttet til Tour de France kjennes tidsriktig i lys av de siste årenes oppsving i interessen for dette svært tradisjonsrike rittet – og turbulensen rundt sporten. Tittelen er intet mindre enn brilliant og Aust holder som 60-åring fortsatt et høyt litterært nivå. Kort sagt benytter jeg avslutningsvis i kategorien norsk krim sjansen til å anbefale årets roman fra ham.

Hva angår oversatt krimlitteratur ble islandske Arnaldur Indridason min store inspirasjon i år. Etter å ha konkurrert med ham om en britisk krimromanpris (som ingen av oss vant) endte jeg opp med å lese samtlige av hans romaner oversatt til norsk. Konklusjonen ble for det første at Indridason sammen med norske Gunnar Staalesen er min største favoritt blant vår tids nordiske krimforfatteren. Samtidig kom jeg også til at Indridasons romanserie om Erlendur Sveinsson og hans kolleger i Reykjavik-politiet fortsatt holder et svært høyt nivå, men at de første romanene likevel er bedre enn de siste. Det er derfor godt og spennende nytt at Islands fremste romanforfatter i vår tid nå forsøker å skape en ny krimromanserie med nye karakterer. Skuggasund (Cappelen Damm), med etterforskning fra vår tid og forhistorie fra 1944, er en svært lovende start som med sin blanding av nåtid og krigshistorie også bør passe godt for et norsk publikum.

En positiv effekt av et noe svakere krimår, er at det i år ble større rom for annen skjønnlitteratur. Nivået der var som de siste årene solid godt, dominert av veteraner og med noen spennende nykommere.

Da nyheten kom om at Jon Fosse var tildelt Nordisk Råds litteraturpris for 2015, ble jeg mest overrasket over å oppdage at han ikke hadde fått prisen tidligere. Det gjenstår å se om Norge for første gang siden 1920-tallet igjen kan få en nobelprisvinner i litteratur senere på 2010-tallet. Jeg tviler fortsatt på om det vil skje, men er ganske overbevist om at det i så fall blir Jon Fosse som vinner den. De historiske romanene som nå utløste Nordisk Råds litteraturpris ble i år samlet (av Samlaget) i boken Triologien.  Strengt tatt er det vel snakk om tre kortromaner, når de til sammen utgjør 239 ganske luftige sider. Boken inneholder tidvis så mye dialog at man aner dramatikeren like under overflaten. Men Fosse er en imponerende effektiv romanforteller med mye dybde og aktualitet også i tilsynelatende enkle dialoger fra vår tidlige historie. Norske lesere får med denne boken en sjeldent rimelig sjanse til å bli kjent med en vinner av nordisk litteraturpris på en sjeldent interessant lesekveld.

14 år etter Halvbroren, sto Lars Saabye Christensen der for noen få uker siden igjen som fortjent vinner av Brageprisen. Det har vært noen svake og mange sterke romaner i hans forfatterskap. Jeg er ikke sikker på om årets roman Magnet (Cappelen Damm) i norsk litteraturhistorie vil stå igjen som en av de to største romanene der. Men det er ganske åpenbart at den er en av året 2015 aller beste romaner, og at den nå 62 år gamle Saabye Christensen med det befester sin posisjon som en høyst levende fortellerlegende. Med sine 779 sider er Magnet en tankevekkende murstein av en kjærlighetsroman. Gjennom en lang historie med mange særegne karakterer, blir en av bokens røde tråder det tankevekkende spørsmålet og hvilke langsiktige konsekvenser det kan få å gå på akkord med seg selv av hensyn til kjærligheten.

Veteranenes dominans preget også bestselgerlistene for høsten. Litt i skyggen av Fosse og Saabye Christensens priser fortsetter den friskmeldte og livsglade 71-åringen Jon Michelet sitt forfatterskaps største suksess med serien En sjøens helt og romanen Blodige strender (Oktober). Michelet vil av og til gjøre litt for mye samtidig. Når romanserien hans nå har brukt godt over 2800 sider på fire romaner fra en tidsperiode på fem år, er det et legitimt spørsmål om den burde vært redigert litt hardere. Men Michelet gir alltid mye lesestoff og mange leseropplevelser for pengene, og har virkelig klart å forløse sin livslange interesse for krigen og for sjøfolk i dette storverket.

Noe mer kortfatterede Roy Jacobsen går også til sjøen med Hvitt hav (Cappelen Damm).  Dette er den svært etterlengtede oppfølgeren til suksessromanen De usynlige fra 2013. 24 år etter gjennombruddet med Seierherrene er forfatteren Roy Jacobsen endelig tilbake ved kysten av Helgeland midt på 1900-tallet. Det synes å være der han trives aller best. Etter en ny opptur de siste seks årene, står Jacobsen året etter sin sekstiårsdag på et foreløpig høydemål i sitt forfatterskap.

Den kvinnelige kometen blant tilårskomne mannlige kolleger ble den 40 år gamle småbarnsmoren og barnebokforfatteren Maja Lunde, som vant bokhandlerprisen samt en imponerende høy bunke med utenlandskontrakter for Bienes historie (Aschehoug). Lundes første roman for et voksent publikum er en tankevekkende og storslått romankonstruksjon, hvor den faretruende utviklingen til bistanden ble fellesnevneren for tre familiehistorier fra tre ulike tidsaldre. En fortidshistorie fra Storbritannia midt på 1800-tallet veksler med en samtidshistorie fra USA i vår tid og en fremtidshistorie fra et biefritt kinesisk samfunn på slutten av 2000-tallet. Her er menneskelig drama og samtidig høyaktuelle spørsmål om forholdet mellom menneskene og naturen. Jeg må innrømme at jeg først syntes at tittelen virket litt misvisende og ideen litt vel original. Men ved nærmere ettertanke er det slett ikke overraskende at den har slått så godt an her i Norge. Det gjenstår å se hvor godt denne romanen vil slå an i ulike andre land – og hvor godt Maja Lunde kan følge opp med sitt neste romanprosjekt.

Den tidligere TV 2-profilen Trude Teige synes definitivt å ha gitt forfatteren i seg forkjørsrett fremfor journalisten, og konkurrerer i år i klassen for romaner uten krim. Med god research, godt språk og opptil flere engasjerende kvinneskjebner hevder hun seg meget godt også der. Mormor danset i regnet (Aschehoug) er en til dels dramatisk spenningsroman, men fremfor alt en lett bittersøt familiehistorie hvor fortsatt mystiske hendelser fra krigen står sentralt for å forstå utfordringene til tre generasjoner kvinner. Som historisk roman er den samtidig en tankevekkende påminnelse om de redslene både norske kvinner med tysk ektemann og andre opplevde da den østlige delen av Tyskland ble klemt mellom øst og vest like etter 2. verdenskrig. Jeg ventet meg visst noe mer av avslutningen, men det skyldtes kanskje primært at forventningene før det var blitt så store.

Sist, men ikke minst, er det i år på sin plass å anbefale en på Østlandet noe mindre kjent forfatterstørrelse fra min fødeby Mo i Rana. Laila Stien har vært en av Norges fremste novelleforfattere i flere tiår. Å holde oppe kvaliteten gjennom et langt novelleforfatterskap er enda vanskeligere enn å gjøre det gjennom et romanforfatterskap. Det har sant nok vært noen nedturer også i Laila Stiens samlinger, som ofte kretser rundt ulike temaer fra norsk hverdagsliv. Desto hyggeligere er det å konstatere at hun i sitt syttiende år med Over elva (Tiden) har prestert en av sine aller mest kritikerroste bøker – og at Besøk nylig ble tildelt prisen for årets beste novelle. Den fortsatt verserende mediemyten om at alt i vår tid må kort og fort for å fange publikums interesse, er heldigvis feilaktig. En uheldig bivirkning er dessverre at Laila Stien og andre av våre fremste novelleforfattere selger ufortjent få bøker. Heldigvis er det fortsatt tid til å gjøre noe med det i 2015…

På nettstedet Norsk Juleindeks finner du historiens første nasjonale måling av norsk julestemning. Hvor i landet er stemningen størst? Hvilken dag hører vi på mest julemusikk? Hvilke juleord bruker vi mest? Hvilke bøker kjøper legger vi under juletreet?
I DAG ER JULEINDEKSEN PÅ:

Cappelen Damms salgsstatistikk, viser at Roy Jacobsens Hvitt hav, og matblogger Trine Sandbergs to bøker, Trines mat og Trines mat 2, troner på topp.

Julestemningen er god,  og alt tyder på at folket har  begynt å forberede seg på The Crazy Time. For hvem vil stå med hodet i stekeovnen, lure på hvor lenge ribben skal steke – for så oppdage at Trines blogg er sprengt på kapasitet eller nettet nede? Nei, de gamle er fortsatt eldst.  

Julegavetips!
Den store kjøttkokeboka av Andreas Viestad! For i en tid da mange lurer på om vi bør spise kjøtt eller ikke, utgir Andreas Viestad en bok om kjøtt der han oppfordrer: – Spis ansvarlig, spis hele dyret.
Dette er den definitive boka om å tilberede kjøtt på en velsmakende og bærekraftig måte. Her får du 200 oppskrifter og tips, samt bakgrunnsstoff om dyrene. Du finner selvsagt den saftigste lammesteken og den møreste biffen.
En gave for hele året, men det er også lov å smuglese seg opp på kjøttet som skal serveres i julen, FØR du pakker inn.

Dostillingen din er viktig for sjarmen i tarmen

Denne uken legger jeg ut tips til harde pakker. Onsdag var det krimtips, i går norske romaner, og i dag gjelder det fakta- og dokumentarbøker. Her må jeg innrømme at jeg ikke har nok oversikt over hele markedet, så jeg har valgt kun å ta bøker fra Cappelen Damm. Likevel er det blitt en strålende liste over harde pakker som mange vil bli glade for.

BESTSELGEREN DER HANDLINGEN FOREGÅR INNI DEG

Giulia Enders Sjarmen med tarmen

Dette er for mange årets mest overraskende bestselger. En million tyskere og snart 50.000 nordmenn har latt seg forføre av en bok om tarmen og dens funksjoner. Det er plutselig blitt inn med tarm som har sjarm. Ja, det høres rart ut at tarmen –  denne sammenkrøllede, udelikate og rumlende saken som slipper ut illeluktende saker –  er sjarmerende! Men ja, jeg lover deg at du etter å ha lest Sjarmen med tarmen har fått en helt ny respekt for kroppen og for tarmen og for din indre sjarm. Giulia Enders er medisiner og forsker, men først og fremst en fantastisk formidler. Hun skriver vittig og informativt og klarer å gjøre kunsten å konversere om bæsj til allemannseie – ingen dårlig prestasjon i seg selv. Det som kanskje har vekket mest oppsikt i mediene og som jeg også har snakket en del om med mine omgivelser, er at de doene vi møtte på våre første interrail-reiser: de skremmende hullene i gulvet i Hellas, kanskje var de riktigste – for kroppen. Dette er basiskunnskap hos Enders, og hun har selvsagt viet en del av første kapittel til hvordan vi burde sitte på do, og så drar hun like godt en runde om konsistensen på vår avføring og hva det kan bety. Vår tradisjonelle sittestilling på doen kniper igjen tarmen, mens det gamle hullet i gulvet gir friere passasje, se tegningen over som søsteren til Enders har laget. Heldigvis kan dette knipeproblemet bøtes på med en liten krakk ved doen slik at du nærmest sitter på huk på en vanlig do. Her er det svært mange morsomme detaljer du kan drøfte i selskap i julen. Det er forbausende lett å snakke om tarmen bare du kommer i gang.

NORGES NYE KOKEBOKDRONNING

Trine Sandberg: Trines mat 2                   

Trine Sandberg er Norges største matblogger og tidenes bestselgende kokebokforfatter hos Cappelen Damm med et opplag på 135 000 eksemplarer av hennes første kokebok Trines mat. Trines mat 2 er en enda større og mer innholdsrik kokebok. Mye tyder på at totalopplaget på denne kan bli enda større. Trines mat 2 inneholder også et stort bakekapittel i tillegg til at det selvsagt er mer av Trines enkle og gode middagsoppskrifter og ettertraktede menyer til hverdag og fest. Trine serverer alt fra supper, vegetar- og pastaretter til fisk- og sjømat, kylling, kjøtt og desserter. Oppskriftene er inndelt i kapitler med tydelige overskrifter og er enkel å finne frem i. I seks forskjellige og fristende ukemenyer har Trine samlet forslag til retter og tilbehør som faller i smak hos store og små. Blant godsakene finner man også forfatterens forslag til blant annet festmeny, venninnemiddag og italiensk aften.

HJEMMEBRENNINGENS BIBEL

Torgrim Eggen: HB – en destillert Norgeshistorie 

Alle voksne nordmenn har et forhold til hjemmebrenning. Den er symbolet på isolasjon og sjølberging, på en streng og grisk alkoholpolitikk og på en særegent norsk autoritetstrass. Norge regnes vanligvis ikke som en nasjon av gentlemen, men i den grad vårt samfunn har noen typisk gentlemansforbrytelse, så er det hjembrenning. Den brede samfunnsaksepten og den slappe straffeutmålingen vitner om det. Selvsagt er dette et emne som kler Torgrim Eggens lynne og penn. Han har i samarbeid med fagkonsulentene Jon Bertelsen og Rudi Høines, skrevet en bok om hjemmebrent og kulturen rundt den som også handler om klasse og klasseidentifikasjon. Det er langt fra de fuseldampende sidene i denne boka til vaskechampagne og kokainstriper på dasslokket på Solli Plass. Hjemmebrent helles i vasken bare a) når den er for dårlig, b) når et nytt og bedre liv skal påbegynnes, eller c) når lensmannen er mindre enn en kilometer unna. HB er en moderne norgeshistorie sett gjennom børstens fettete frontrute. Her får du røverhistoriene, komediene og tragediene. Og i tillegg kan du lære deg å destillere alkohol.

GAVEN TIL BESTEFAR OG FAR

Antony Beevor: Ardennene 1944 – Hitlers siste sjansespill   Oversatt av Alexander Leborg

Antony Beevor er krigskronikørenes ubestridte mester. Ardennene 1944 handler om den siste og avgjørende tyske forsøket på å snu utviklingen av andre verdenskrig i desember 1944. Adolf Hitler var overbevist om at han kunne kutte de alliertes forsyningslinjer og ta motet fra de allierte styrkene. Målet var Antwerpen hvor de allierte styrker fikk sine forsyninger. Tyskerne hadde i begynnelsen betydelig fremgang og nådde nesten til Maas. Men de allierte gikk 22. desember til motangrep, og etter store tyske tap ga Hitler tillatelse til tilbaketrekning 8. januar 1945. Ardenneroffensiven kostet tyskerne deres siste reserver og ble et avgjørende tysk nederlag. Som vanlig med Beevors bøker handler Ardenneroffensiven like mye om menneskelige lidelser som militære strategier hvor både de allierte og de tyske soldatenes erfaring beskrives.

TA VARE PÅ DE VIKTIGE ØYEBLIKKENE I LIVET

Audun Myskja: Jeg skulle sagt jeg elsker deg – samtaler før døden      

Mange av oss tenker at vi burde ha sagt, gjort og levd annerledes enn slik vi faktisk gjør, og kanskje er vi redde for at vi vil angre oss på dødsleie. For den som er opptatt av om vi tar vare på de viktige øyeblikkene i livet er Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg en åpenbaring. Legen Audun Myskja har hatt en rekke dype samtaler med mennesker som snart har levd sitt liv på jorden ferdig, og han deler deres tilbakeblikk med oss. Her kommer menneskets innerste lengsler og ønsker fram, angeren over hva som ikke ble, gleden over de lyse øyeblikkene, kjærligheten og inderligheten som livet også bød på. Myskja knytter historiene sammen med sine refleksjoner rundt det å leve sant og være et helstøpt menneske. Dette er blitt en varm og rørende bok som berører og gir leseren verktøy til å velge gleden, følge drømmene og prioritere kjærligheten. Du skal være passe kynisk hvis du klarer å lese denne boken uten å felle en tåre. En viktig huskeregel: Si jeg elsker deg til den du er glad i hver dag, slik at du ikke må angre på dine unnlatelsessynder rett før du dør.

DU BLIR FORHÅPENTLIGVIS IKKE DET DU DRIKKER

Niels Chr. Geelmuyden: Sannheten i glasset       

Niels Chr. Geelmuyden har en av Norges skarpeste penner. For to år siden kom han med sjokkerende avsløringer i Sannheten på bordet om den maten vi finner i butikkene våre. Nå er han tilbake med nye avsløringer om hva det vi drikker faktisk inneholder. Hvert år drikker vi liter med vann, kaffe, te og brus uten egentlig å ane hva vi heller i oss. Geelmuyden legger fram masse interessant og skremmende dokumentasjon. Han går tett på råvarene, produsentene, leverandørene og ikke minst etater som skal passe på at vi unngår å drikke noe som er skadelig, han røper graverende forhold som betyr mye for helsa vår, og for dyrevelferden. Sannheten er dessverre at myndighetene ikke er så etterrettelige som mange av oss tror. Sannheten i glasset er viktig for at du skal vite hva du bør drikke og ikke minst for at du kan bruke din forbrukermakt til å påvirke din nærbutikk til å selge rent og miljøvennlig drikke.

HVA MED AT 2016 BLIR ET GOLDEN YEAR                 

Amanda Schulman & Hannah Widell: The Golden Year – ta makten over livet ditt     Oversatt av Ann Høydalsnes     

I Sverige er podcast blitt en stort og viktig kanal. Hannah & Amandas podcast Fredagspodden er en av de aller største med over 300.000 lyttere hver uke. Det var som et resultat av Fredagspodden at de laget håndboken i hvordan ta makten over sitt eget liv: The Golden Year. Og dermed var fenomenet et faktum i Sverige. Der har titusener av kvinner lyttet til Hannah & Amandas råd for å gjøre resten av livet så fantastisk som mulig! Dette er ikke en alminnelig selvhjelpsbok, den er råere, frekkere og full av forfatternes egne opplevelser og erfaringer på godt, men kanskje mest på vondt. For forfatterne – og for leserne – av The Golden Year – handler det om hvordan kvitte seg med det som er dårlig i livet og hvordan gjøre resten av livet så bra som mulig. For man lever jo bare en gang! At boken er litt annerledes i stilen, oppdager du for eksempel i delen om kjærlighet der første kapittel heter: Når er det på tide å gå? Et annet friskt kapittel handler om å ha mot til å drite i Carpe diem. Kanskje bør ikke 2016 innledes med nye slankekurer, men med at man tar makten over livet sitt?

Ikke helt selfie. Folk jeg har fått beskjed om at jeg ligner, nr 2: Antonios Nikopolidis, tidligere gresk landslagskeeper.

SATIRE
Per Sandberg blir innvandringsminister. Oioioioi. Det er som om noen fikk ansvar for å lede noe de syns ikke burde finnes. Nei skulleru sett, han ble visst ikke det likevel. Men fiskeriminister, gitt. Får sørge for at ingen fisk slipper inn i norsk farvann, da. Kommer her og gyter og krever rogntrygd. Gir Krf ansvar for manetene. Neida, de får vel skikk på ham. Så kan Sylvi legge ned de minste innvandrerne. Osv.

PARIS
Verden samlet seg om en klimaavtale. Gudskjelov, da kan jeg ta fly igjen. Og svi av skog. Regner med at verden gir meg beskjed når jeg nærmer meg en faregrense.

ANMELDELSE
Voodoo fikk en trivelig anmeldelse i Adresseavisen denne uka. Uttrykket «befriende upretensiøs» ble brukt. Jeg liker det: Hvis andre kriminalromaner er femretters middager, er denne en skål cornflakes.

FORFATTERBESØK
Forrige uke besøkte jeg Moss for å snakke om Voodoo på bokhandelen Audiatur. Sammen med Tronsmo og Cappelens Forslag en av Norges tre kuleste og mest kvalitetsbevisste bokhandler. De selger vanligvis ikke mine bøker, for å si det sånn. Tre slags bøker: De du er stolt over å ha lest. De du har lyst til å lese. Og de du vet at du burde ha lyst til å lese.

Stinn brakke, sikkert helt uavhengig av at det var quiz etterpå.

DENNE UKA
Star Wars. Skal det liksom slutte å være en blanding av Joseph Campbells teorier og påkosta leketøyreklame, og heller bli gode filmer? Vanskelig å se for seg.

Det fins ingen Citizen Kane-leker.

SETT

The Lulu Show (Centralteatret, Oslo)
Hilde Louise Asbjørnsen synger, snakker og kler av seg (litt) om økonomi. Tidvis lærerikt, alltid underholdende, med noen sanger jeg hadde hørt før og mange jeg trodde var klassikere som hadde gått meg hus forbi, til jeg leste programmet og oppdaget at Hilde Louise har skrevet dem. Tøft.

Kung Fu Panda (dvd)
Animasjonshumor når det funker. Fin blanding av vakre bilder og ekstremaction. En vakker dag vil noen klare å lage en film som dette uten en P4-låt under rulleteksten. (Her: «Kung Fu Dancing»)

Penny Dreadful S02 E05-06
Fortsatt stilig, selv om det ser ut som om de har sluppet opp for historie. Men jeg kan se lenge på bare innpakning når den er så stilig som dette.

Elementary S03
Jeg søkte på «Elementary vs Sherlock» og oppdaget at mange foretrekker førstnevnte. Begge er bra oppdateringer av Sherlock Holmes og hans forhold til Moriarty og Mycroft og Watson og politiet, med moderne forbrytelser og Aspergers og utstrakt bruk av tekstmeldinger. Elementary er strammere og har mer veldefinerte grenser, men mangler det brede episke sveipet som Sherlock tilbyr. For å forklare det med Dollie Deluxe: Rock vs Opera.

Nå vet jeg også hva som skjer i sesongfinalen av Elementary. Pokker ta deg, Internett, for at du er så full av interessante ting. Også ser man frem til Sherlock-julespesialen, av foreløpig uklare grunner satt til Victoria-tiden.

LEST

Siegel: The American Detective. An Illustrated History
Med underundertittelen 150 Years of Gumshoes, Snoops and Private Eyes. Fin bok for dem som har lyst til å lese mer krim, men ikke vet hvordan de skal gripe det an.

Knudsen: Sverre Knudsen, 1979
Om hvordan en ny kultur kom til Norge og bergtok flere titalls ungdommer ved hjelp av de riktige skoene. Historien om en maktkritisk bevegelse med flat struktur, fortalt av en av lederne.

Korrekte sko for fremføring av frihetlig rock

Lauritsen Kjølner: Hvorfor spurte de ikke Evensen?
Kosekrim fra Nøtterøy og Tønsberg. Muntert og lettlest, med noen oppsiktsvekkende similer: «[antydning til tristhet i stemmen hans] var like fraværende som sjampis på bedehuset en mandag i oktober.» Detektiven Olivia Henriksen tar alle oppdrag, graver, spør, tar ekstrajobb i catering, baker, tenker på sex og koser seg. Tittelen er selvfølgelig hentet med et smil fra Agatha Christies «Hvorfor spurte de ikke Evans?». Og det skulle ikke forundre meg om etterforskerens navn har noe å gjøre med Poirots krimforfattervenninne Ariadne Oliver.

JULEBONUS
Her fins en historie jeg skrev på nittitallet, da jeg ble bedt om å stille på en opplesing i Kristiansand, oppunder jul, sammen med forfatteren Paul Leer-Salvesen. Og oppdaget at jeg manglet tekst å lese. Det virket naturlig å forsøke å forene Jesus og nissen.

Første juledag har «En mann ved navn Ove» Nå kan du høre på et intervju på «Bokprat» med hovedrolleinnehaver Rolf Lassgård og regissøren Hannes Holm. Foto. Anette Garpestad

Første juledag har En mann ved navn Ove premiere både i Sverige, Danmark og Norge. Det er blitt en fantastisk vakker og varm film. Jeg var så heldig at jeg fikk gjøre et podcast-intervju med hovedrolleinnehaver Rolf Lassgård og filmens regissør Hannes Holm.

Fredrik Backmans roman En mann ved navn Ove har tatt hele Norden med storm. Her til lands er den solgt i over 100.000 eksemplarer, og i Sverige ligger salgstallene rundt millionen. På onsdag ettermiddag hadde filmen med samme navn førpremiere på Viktoria kino i Oslo. Dit kom også hovedrolleinnehaver Rolf Lassgård og filmens regissør Hannes Holm, som har hatt regien på mange store filmsuksesser tidligere som for eksempel barne- og familiefilmene om Sune. Tidligere på dagen var de installert på Hotel Continental for å la seg intervjue av pressen. Innimellom de store avisene og tv-kanalene hadde de også plass til Forlagsliv og meg. Dermed fikk vi anledning til å lage et podcast-intervju til Bokprat.

Jeg må innrømme at jeg var litt shaky og starstruck da vi kom inn på rommet, for Rolf Lassgård er en av mine helter. Men om Ove er en grinebiter eller det svenskene kaller en «surgubbe», var de to langt fra vanskelig å ha med å gjøre. De var akkurat så hyggelige og kule som de ser ut og fortalte villig vekk om arbeidet med filmen og ikke minst fortalte de om det å skape Ove-figuren på film. Lassgård var et naturlig valg for Hannes Holm selv om de ikke har jobbet sammen før. For han trengte en strålende skuespiller som ikke bare fremstilte en grinebiter, men som kunne være Ove. Og det var et heldig valg både for oss og for Lassgård som mente at det hadde vært utrolig inspirerende å dykke ned i denne surgubben av en mann. For ham var Ove nærmest som en kinesisk eske med mange esker inni – altså selve drømmen for en skuespiller.

Vi var alle tre skjønt enige om at Ove både på film og i boken er til å bli forelsket i. Hannes Holm mente at mye av fascinasjonen skyldes at mange kvinner syns de kjenner igjen sine menn i Ove. Samtidig som hvis vi selv er åpne, så kjenner vi alle at vi har noe av Ove i oss selv. Han tør der vi andre tier.

BOKPRAT. Podcast-intervju på Continental hotell. Foto: Anette Garpestad

Vi er mange som håper at En mann ved navn Ove kan bli den store julefilmen for selv om både Star Wars og Flåklypa må ses, så finner du nok ikke en vakrere eller varmere film denne julen. Rolf Lassgård forsikret at han sjelden siterte anmeldelser, men innrømmer helt til slutt at han håper at folk føler det slik denne begeistrete svenske anmelderen beskriver følelsen man bør ha etter å ha sett filmen: «Jag hoppas at det snöar på juleda’n, og at når publiken går ut av salongen, så børjer man titta mär nyfiken på varandra för det kan finnas en Ove lite varstanns.»

Mens du venter på årets vakreste film, kan du jo høre på intervjuet her eller i iTunes og se filmtraileren:

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Den nyeste boken til Gillian Flynn har en stor feil. Den er kort. Du vil nemlig bare ha mer av det samme. Kort, men god. What Do You Do? (senere kalt The Grownup) ble belønnet med en Edgar Award for beste krimnovelle i 2015.

I Stian Omlands norske oversettelse heter den En hjelpende hånd og er utgitt på Font forlag. Tittelen henspiller på hovedpersonen, en utspekulert ung kvinne av dårlig familie, som lever av å gi håndjagere til menn. Sånt får man senebetennelse av, og dermed behov for å skifte grep i yrkeskarrieren. Jeg sluttet ikke å runke menn fordi jeg ikke var god til det. Jeg sluttet å runke menn fordi jeg var best til det.

Uten særlig utdannelse eller ferdigheter utenom de som sitter i håndleddet, lyver vår venninne på seg et talent for å se farger og auraer. Snart blir hun populær som «leser» av andre folks ulykke. Hennes medfødte talent for svindel og bedrag gjør at veien blir til mens hun går, hun lærer seg til å tolke tegn og uttrykke tvetydigheter på en måte som inngir tillit. Medfølende taushet er et våpen som brukes altfor lite i verden.

Samtidig er hun opptatt av hvordan hun virker på andre, og særlig hva hun kan svare på spørsmålet «Hva driver du med?» hvis noen skulle finne på å spørre henne om det. Svaret på dette blir enda mer konkretisert den dagen hun får en ny kunde, en rik dame som bor i et viktoriansk hus. Vår heltinne er plutselig i hjemme-aura-renselsesbransjen. Det gamle huset er sannsynligvis besatt av onde ånder. Ondskapen kan dessuten ha påvirket den vrange stesønnen etter at de flyttet inn. Eller det kan ha vært omvendt. Gillian Flynns lille bok er ingen stillestående historie frem til dette punktet, men det er nå det virkelig tar av. Husets ondskap begynner å vende seg mot fortelleren. Jeg gransket huset. Og det gransket meg gjennom smale kvalfulle vinduer som var så høye at et barn kunne stått oppreist i karmen.

Så skulle du kanskje tro at dette blir et slags «ondskapens hotell». Men nei, denne boken er mye mer uforutsigbar enn som så. Det du tror var den egentlige historien er ikke det lenger, og samtidig innledes et psykologisk maktspill hvor ingen, aller minst leseren, vet hvem som lyver for hvem. Slutten er det umulig å gjette seg til, bortsett fra at vår hovedperson har fått nye, vage vyer om hvilken bransje hun nå skal bevege seg inn i. Vi var i bilen min og på vei bort før jeg innså at jeg ikke ante hvor faen jeg kjørte.

Som leser fikk jeg abstinens da boken ikke hadde flere sider, jeg leste til og med om font-valget på siste side for å drøye opplevelsen. Så satte jeg på andre sesong av TV-serien Penny Dreadful, også det en fin opplevelse med noe av den samme nerven som i Gillian Flynns novelle. Det kommer an på hvilken historie du vil tro på.

God jul med bøkene til Beate Grimsrud.

Det er julaften to tusen og elleve. Storesøster Torunn og jeg ligger i hver vår sovepose i sanden i Wadi Rum-ørkenen i Jordan.
Jeg ligger begravd, som de julepresangene jeg ikke ville ha som barn, og som jeg sparte til sommeren i en rosemaltkiste og siden gravde ned i en grop i hagen. De uønskede presangene tok opp hele plassen i kroppen min og overskygget det fine. Å få noe uønsket var så smertefullt, siden det var så mye jeg ønsket meg. En gang fikk jeg et broderi som var festet til en ramme, der det var forventet at jeg skulle brodere bokstaven B med ørsmå sting. Og jeg fikk et syskrin og en nålepute som jeg siden leste at også Selma Lagerlöf hadde fått.

Hvor galt var ikke det, når alle ens drømmer handler om bevegelse og fantasi. Jeg ville ha sportsutstyr og Lego, Selma Lagerlöf ville ha bøker. Begge drømte vi om å bli berømte forfattere. Men noen der ute syntes at vi skulle lære oss å sy. Selma Lagerlöf lyktes i å bli en stor forfatter, til tross for syskrinet og forventningene om hva en pike skulle drive med. Jeg fikk aldri hoppski, men hoppet likevel og fant veien til forfatterskapet gjennom gleden ved å fortelle. Man skal alltid gi barn det de ønsker seg. Og er det umulig, skal man hjelpe barnet til ikke lenger å ønske seg det umulige.

Gropen i hagen ble en grav. Jeg ville ikke at sånt jeg ikke ville ha skulle finnes når det var så mye jeg ville ha som ikke fantes. Så mye jeg savnet. En sørgegrop. En grop for den usynlige Beate. Den jeg nektet å bli. Man kan bli sett og tydelig gjennom en presang, men man kan også bli usynlig og sint.

Nå er det befriende å slippe å være med på en overdådig julepresangutdeling. Det rare er at jeg i voksen alder får mange flere presanger som passer. Kanskje kommer det av at jeg ikke lenger ønsker meg så mye, at jeg nå kan kjøpe det jeg vil til meg selv. Eller har jeg vokst meg til å bli tydeligere?

Vi har vandret i ørkenen og sett de vakre fjellenes taggete formasjoner. Havnet i en beduinleir og sett solnedgangen over ørkenlandskapet. Den knall oransje solen. Den mørkegule sanden. Så plutselig helt svart. Og kulden kommer krypende. Vår beduinvert tenner et bål.

Det var min idé å tilbringe julaften i ørkenen. Jeg tenkte at det ville bli en julaften å minnes. Bare bålets skinn og så denne veldige himmelen med de kjente stjernene. Den var der da jeg ble født. Den skal være der når jeg dør.

Søsteren min er pratsom i kveld. Jeg er taus. I munnen skraper minner. Jeg føler på dem med tunga. I lommene skraper minner. Jeg føler på dem med fingrene. Under lua, under håret, bak øynene. Bilder av steder jeg har sovet og julaftener jeg har opplevd.

Denne teksten er innledningen til boken God jul. Hvor er du? 

Audun Myskja er aktuell med boken «Jeg skulle sagt at jeg elsker deg – 12 samtaler om kjærlighet, lengsel og anger ved livets slutt«

Audun Myskja er aktuelle med boken Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg, og her oppsummerer han noe av den viktigste lærdommen fra de 12 samtalene om kjærlighet, lengsel og anger ved livets slutt. 

Mine samtaler med døende gjennom fire tiår har vist meg at det mest varige i menneskelivet er kjærlighet: det vi bryr oss om, de vi bryr oss om.

I boken Jeg skulle ha sagt jeg elsker deg, går kjærlighet som en rød tråd gjennom de svært ulike fortellingene. I det siste møtet før Wivi døde av kreft, satte hun ord på det som står igjen:
– Er det noe du ville ha gjort annerledes?
– Ja, jeg angrer på at jeg ikke tok bedre vare på vennskap og relasjoner. Det er det som betyr noe for meg nå. Jeg giftet meg aldri, men jeg hadde nok av muligheter. Det er vel det jeg angrer på. Jeg hadde så mye driv i meg, men jeg brukte det til å flykte – fra nærheten til andre. Hvorfor, spør jeg meg selv. Jeg var sterk, men et sted var jeg samtidig så sårbar, og jeg valgte å bruke kraften min til å flykte fra å bli såret. For det er jo slik, man blir såret én gang, og så kjenner man at det vil man aldri oppleve igjen, og så innretter man handlingene sine. Vel … Det er vel ikke et man, egentlig, det er vel et jeg jeg snakker om. Men nå kan jeg ikke rømme mer. Jeg er bundet til sengen, og da merker jeg det så tydelig. Det jeg ville, var vennskap og kjærlighet. Det er de verdiene som betyr noe. Jeg ville være der sammen med menneskene jeg er glad i, fortelle at jeg er glad i dem. Nyte, gå inn i alt vi har sammen. For jeg vil ikke rømme fra kjærligheten. Jeg vil stå i den, ta imot den, gi tilbake. La livet virke på meg.

Wivi fikk ikke leve videre, men Wivi lever videre i meg og de mange andre som var glade i henne. Trine, en annen av de jeg fikk følge ved livets slutt, fant forsoning med sin eksmann på dødsleiet: Kjærligheten som hadde dratt dem sammen, steg opp og fram under alle vanskene, misforståelsen og bitterheten som hadde skilt dem fra hverandre. Jeg tror at et av de viktigste prosjektene i vår tid er å overskride egoet.

Vi befinner oss i en global virkelighet der grensene viskes ut, enten vi vil eller ikke. Hvis menneskeheten skal overleve, trenger vi å løfte oss ut av det darwinistiske dyrets egeninteresse og bli seende overfor de andre. Det er aldri for sent å våkne opp. Det er aldri for sent å lytte til det som ikke passer oss. Det er aldri for sent å si «jeg elsker deg».

BØKER DEN BESTE GAVEN. Jonathan Franzen og hans «Renhet» topper listen min over årets best oversatte romaner.

Jeg har den siste uken lagt ut tips til de beste harde pakkene til jul. Onsdag var det krimtips, torsdag norske romaner, fredag var det fakta- og dokumentarbøker og i dag er det oversatte romaner. Jeg må innrømme at jeg ikke har lest alt det som har kommet ut av oversatt litteratur i 2015, så jeg har valgt kun å ta bøker fra Cappelen Damm. Likevel er det blitt en strålende liste over harde pakker som mange vil bli glade for.

VÅR TIDS STØRSTE SAMTIDSFORFATTER?

Jonathan Franzen: Renhet                        Oversatt av Monica Carlsen

Jonathan Franzen er av mange regnet som en av vår tids største samtidsforfattere. Så den store begivenheten i hele den litterære verden i høst var at Franzens nye roman Purity (Renhet) kom ut i USA ca 1. september. Bare tre uker senere kom den på norsk. Renhet er fortellingen om en ung kvinnes leting etter faren hun aldri har møtt og hvordan denne jakten på faren driver henne inn i kraftfeltet til en karismatisk varsler og lovløs internetthelt. Renhet er en bok om hemmeligheter; om hemmelige tjenester, statshemmeligheter, forretningshemmeligheter, men først og fremst om kraften i de hemmelighetene vi har for hverandre i nære relasjoner. Det handler om hemmeligheter binder oss sammen og styrer følelsene våre. Det er en mørk komedie om ungdommelig idealisme, ekstrem trofasthet og mord. Om gode og dårlige foreldre, journalister og varslere, om det allestedsnærværende internettet og den eldgamle kampen mellom kjønnene. Med tydelige referanser til saker vi kjenner godt.

HØSTENS MEST OMDISKUTERTE ROMAN

Michel Houellebecq: Underkastelse                   Oversatt av Tom Lotherington

Er Michel Houellebecq islamofob, er han frankofob, hater han de intellektuelle eller er han rett og slett en viktig og tankevekkende satiriker som setter ord på det ingen andre tør? Underkastelse har i høst vekket flere debatter. Handlingen i Underkastelse foregår rett før og etter presidentvalget i Frankrike i 2022. Hovedpersonen François er en 44 år gammel, desillusjonert litteraturprofessor. Hans sexlyst er avtagende selv om han fortsatt nedlegger studiner og bruker prostituerte. François foreldre er døde og hans livslange akademiske arbeid leder ham ingensteds. Han har et ganske uengasjert blikk på et Frankrike som før valget plages av en slags borgerkrigslignende tilstand mellom det ekstreme høyre og ekstreme muslimer. Så kommer presidentvalget, og sosialisten Hollande taper første valgrunde. Dermed står kampen mellom høyreekstreme Marine Le Pen og Det muslimske brorskap og deres kandidat Mohammed Ben Abbes. Venstresiden samler seg mot Le Pen og inngår allianse med det som virker som et moderat muslimsk parti. Og så er sensasjonen et faktum. Frankrike får sin første muslimske president, og hele landet endres raskt.

DRONNINGEN AV HAPPY TEARS

Lucinda Riley: Engletreet         Oversatt av Benedicte Windt-Val

Lucinda Riley har snart solgt nesten en halv million bøker av sine første fem romaner i Norge, og 2. januar slippes hennes nye og «norske» roman Stormens søster. Engletreet er en typisk Riley-roman, og alle vi som elsker Downton Abbey, koser oss med disse romanene. Den store dramatikken i handlingen i Engletreet foregår i etterkrigstidens England. Etter tretti år kommer Greta Marchmont tilbake til herskapshuset Marchmont Hall, som ligger idyllisk til mellom de snødekte fjellene i Wales. Hun husker ingenting fra fortiden; etter at hun var utsatt for en tragisk ulykke lider hun av hukommelsestap. Men på en spasertur gjennom det vinterlige landskapet gjør hun en urovekkende oppdagelse. Hun støter på en grav i skogen, og den forvitrede inskripsjonen på støtten viser at her er en liten gutt begravd – hennes egen sønn. Greta er dypt sjokkert, og begynner å lete etter den personen hun en gang var. Da kommer en sannhet for dagen som er så sjokkerende at Greta må mobilisere alle sine krefter for å klare å takle det.

 NYSEPARERT OG PASSIV AGGRESSIV

Fredrik Backman: Britt-Marie var her      Oversatt av Einar Blomgren

Første juledag har filmatiseringen av En mann ved navn Ove premiere i hele Norden. Her handler det om en slags kvinnelig utgave av Ove. Britt-Marie er 63 år, svensk, nyseparert og passiv aggressiv, altså en slags kvinnelig utgave av Ove. Fredrik Backman skrev seg inn i den norske folkesjela med En mann ved navn Ove, og med Mormor hilser og sier unnskyld viste han at han også er i stand til å se tilværelsen fra et barns perspektiv. Jeg tror mange vil bli minst like glad i Britt-Marie som Backmans andre herlige karakterer. Britt-Marie har vært hjemmeværende i 20-30 år, når hun nå oppsøker Sveriges NAV. Det eneste jobbtilbudet hun får, er et tre ukers vikariat som fritidsleder. Britt-Marie drar trøstig i vei til en slitt, nesten nedlagt bygd med en fritidsklubb som snart skal stenges. Da viser det seg at det eneste ungdommene ønsker seg eller rettere MÅ ha, er en fotballtrener. Er det noe Britt Marie hater, så er det fotball! Likevel må hun gjøre et slag for denne aparte gjengen og Borg FC. Dermed blir det et fotballeventyr helt utenom det vanlige.

EN WESTERN AV «STONER»-FORFATTEREN

John Williams: Butcher’s Crossing          Oversatt av John Erik Bøe Lindgren

Stoner-eventyret var fjorårets gledeligste salgssuksess for de som er opptatt av kvalitetslitteratur. Samtidig som Stoner fortsetter sin seiersgang i pocket, kom denne «nye» romanen til John Williams i salg. Butcher’s Crossing ble skrevet fem år før Stoner i 1960, men inneholder mange av de samme kvalitetene – ikke minst er den fortalt i den samme enkle og elegante stilen som Stoner. Men i denne romanen er det ikke snakk om en akademiker, men en ung mann som drar til i ville vesten på slutten av 1800-tallet. Will Andrews lengter etter villmark, frihet, håp og heltemot. Han slutter på Harvard og drar vestover for å oppleve en ny måte å leve på. Dette er en intelligent og nydelig Western der John Williams kaster nytt lys over den klassiske amerikanske myten om hvordan vesten ble vunnet. Jakten på denne siste store buffaloflokken, blir samtidig én manns jakt på hvem han er og hva han står for.

MORALSKE DILEMMAER

Jodi Picoult: Historiefortelleren     Oversatt av Sissel Busk

Jodi Picoult er en av de helt store bestselgerforfatterne i verden. Hun skriver underholdningsromaner, men er alltid opptatt av at historien skal kretse rundt eksistensielle problemer og moralske dilemmaer. Historiefortelleren er hennes kanskje beste roman. Sage Singer er 23 år og er skadet i en ulykke. Hun har et arr i ansiktet som gjør henne reservert overfor fremmede. Som baker kan hun heldigvis jobbe på natten og slippe å omgås så mange mennesker. Følelsene sine legger hun i de vakre bakverkene. En dag blir hun kjent med den 95 år gamle Josef Weber. Han er en respektert og avholdt mann i den vesle byen. Det oppstår et vennskap mellom de to, men en dag ber Josef Sage om en helt spesiell tjeneste: Han ber henne om hjelp til dø. Det viser seg at han var SS-soldat under krigen, og nå vil han gjøre opp for seg. Det han ikke vet, er at Sages bestemor er en av dem som overlevde holocaust.

RYSTENDE OG VAKKERT

Jennifer Clement: En bønn for de bortførte    Oversatt av Merete Alfsen

Før Jennifer Clement skrev denne fantastisk vakre og rystende romanen hadde hun i en ti-års periode intervjuet unge meksikanske kvinner som på forskjellig måte har blitt rammet av de meksikanske narkokartellenes virksomhet. Det var kvinner som er offer for trafficking, havnet i fengsel, som har forsvunnet, blitt bortført. Med denne rystende bakgrunnshistorien har Clement skapt en vakker og skremmende roman om Ladydi fra delstaten Guerrero i Mexico. Ladydi er født inn en verden der det er farlig å være jente, der mødrene kler jentebarna som gutter for å beskytte dem mot bortføring av kartellene. Og når de svarte SUV’ene ruller gjennom landsbyen, gjemmes Ladydi og venninnene hennes i groper i bakken. Dette er en uforglemmelig historie om vennskap, familie og en kvinne som nekter å legge seg ned og gi opp.

FORFATTERNES FAVORITT

Roberto Bolaño: 2666    Oversatt av Kristina Solum

Chilenske Roberto Bolaño (1953-2003) døde av leversvikt i 2003. Utgivelsen av hans mesterverk 2666 kom året etter han døde, og den befestet ham som Latin-Amerikas ledende forfatter. Endelig foreligger dette mesterverket på norsk. Det fikk blant annet den amerikanske kritikerprisen og er en stor, mangslungen roman i fem deler, ulikt alt annet du har lest. Mange forfattere har Bolaño som sin favoritt. Her er for eksempel litt av Karl Ove Knausgårds hyllest: «Men så kommer det en overskridelse, så viser noe annet seg, ofte vanskelig å bestemme siden det er nytt og dermed befinner seg utenfor de kategoriene vi tenker i, likevel, på en vag og underlig måte, i samsvar med noe i oss. For meg var Roberto Bolaños roman 2666 en slik bok. Da jeg leste den, var det som om all annen samtidslitteratur ble stilt i skyggen.»

VGs anmelder Gabriel Vosgraff Moro formulerte Bolaño-følelsen like godt: «En sjelden gang utkommer det en bok som forandrer litteraturhistorien. Roberto Bolaños siste roman gir bud om at det ved inngangen til det 21. århundre fremdeles er mulig å for nye romanen og skrive et dønn originalt verk relevant for vår tid (…) Alt ligger dermed til rette for en Bolaño-feber i Norge.»

FORFATTEREN SOM SELGER MER ENN JOJO MOYES

Lori Nelson Spielman: En liste for livet               Oversatt av Kirsti Vogt

I fjor kjempet Lori Nelson Spielman med Jojo Moyes om bestselgertoppen i Tyskland, og det var Spielmans En liste for livet som gikk seirende ut av kampen. Det er ikke underlig, for dette er en sjarmbombe av en roman. Brett er 34 år og har tilsynelatende alt: en god jobb i det veldrevne familiefirmaet og en stor leilighet der hun bor sammen med kjæresten. Så dør moren av kreft, og Bretts verden blir snudd på hodet. Hun tror hun skal arve direktørstillingen i familiefirmaet, men får i stedet sparken (!) Det eneste hun arver fra moren er en liste hun laget som tenåring over hvilke mål hun skulle oppnå i livet. Før hun får noe som helst annen arv, har moren bestemt at hun må fullføre punktene på listen. Brett har for lengst glemt den gamle listen: «lære fransk, dra til Paris, skaffe seg hund, finne kjærligheten, få barn, hjelpe de fattige, få et fint hus» osv. Brett, som er knust av sorg, kan ikke forstå hvorfor moren har gjort dette mot henne. Dessuten er det ikke alle punktene som lar seg fullføre. Hvordan skal hun for eksempel klare å etablere et forhold til faren sin, som døde for flere år siden? Og hvorfor har ikke moren strøket over «finne kjærligheten» siden Brett jo lever sammen med «drømmemannen»?

KJÆRLIGHETSROMAN OG KRIMMYSTERIUM

Sarah Jio: God natt, June                          Oversatt av Mari Johanne Müller

Sarah Jio er i ferd med å få et stort publikum her hjemme for sine romaner som delvis kan regnes som kriminalmysterier og delvis kjærlighetsromaner. I høst var hun i Norge i forbindelse med utgivelsen av denne hennes beste roman til nå. June Andersen er en travel og vellykket finanskvinne i New York, men i privatlivet fungerer ikke alt like bra. Midt i en stresset hverdag får hun beskjed om at grandtanten Ruby, som hun hadde et nært forhold til som barn, er død. Det blir Junes oppgave å ta seg av boet – og dermed bestemme hva som skal skje med Blåfugl Bøker, den legendariske barnebokhandelen Ruby startet opp på 1940-tallet i Seattle. Blant papirene grandtanten har etterlatt seg finner June en bunke brev som viser at Ruby brevvekslet med den berømte amerikanske barnebokforfatteren Margaret Wise Brown. Dermed åpner det seg også en helt ny historie, en historie som tvinger June til å foreta sitt livs valg. Du skal være bra sur og kynisk for ikke å sjarmeres av denne vakre fortellingen.

Årets beste bøker? I det minste de jeg har likt best i året som gikk.

Det har atter en gang blitt på tide å gjøre det som umiddelbart virker helt umulig – å kåre mine litteraturfavoritter fra årets som straks er over. Det har ikke vært noen lett oppgave, for det har vært et usedvanlig spennende bokår – spesielt når det gjelder romaner. Så her kommer en aldri så liten liste med de 10 bøkene som har beveget, rystet og berørt meg mest (ikke prioritert rekkefølge…):

1. Tiril Broch Aakre – Redd barna 
2. James Salter – Alt som er
3. Jonathan Franzen – Renhet
4. Linn Ullmann – De urolige
5. Roy Jacobsen – Hvitt hav
6. Ben Marcus – Flammealfabetet
7. Simon Stranger – Det som en gang var jord
8. Johan Harstad – Max, Mischa og Tetoffensiven
9. Michel Houellebecq – Underkastelse
10. Ren poesi (fordi den inneholder så mange av mine diktfavoritter!)

Sånn ble altså resultatet i år. Og da har jeg fortsatt til gode å lese Maja Lundes Bienes historie og Lars Saabye Christensens Magnet – som jeg begge har spart til juleferien. Og gleder meg til å lese!

Da gjenstår det bare å si: GOD JUL OG GODT NYTT BOKÅR! 

For mange er Arne og Carlos synonymt med julepynting, takket være deres strikkebok-suksess «Julekuler»!

Denne førjulstida er litt annerledes for oss. I stedet for å pusle med juleverksted hjemme, er vi i Japan for å lansere boka Julekuler. Det er fem år siden den kom på norsk, og de siste fem årene har det å strikke julekuler vært en fast tradisjon på togstasjonen vår i Valdres. Ikke for det. Vi skal nok strikke julekuler likevel, rundt omkring på kurs og workshops i Japan, men helt det samme blir det nok ikke.

Skulle hjemlengselen bli for stor så har vi tatt våre forholdsregler, og tatt med oss en koselig video hjemmefra. Den kan du også få kikke på. Her kan du lære deg å strikke julekuler hvis du aldri har gjort det før, eller plukke opp noen gode tips og vink til hvordan vi gjør det.

Videoen er fra vår helt egen YouTube-kanal som vi skal fylle med tips og veiledninger. Der blir det selvfølgelig strikking, men også hekling, broderi, papirhobby og kanskje til og med litt matlaging og hagestell.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Hvis du har lyst til å strikke julekuler, men ikke har boka, kan du laste ned gratis oppskrift på 24 mini-julekuler her [http://us.schachenmayr.com/news/arne-carlos-julekuler]. Disse julekulene passer ekstra godt i små leiligheter eller på små juletrær. Men pass på: Å strikke julekuler er avhengighetsskapende, så sjekk at du har massevis av tid og garn før du setter i gang.

Odveig Klyve er aktuell med diktsamlingen «La oss ta den blå himmelen med storm» Foto: Erling Ballestad

Festivalen «Bønder i by’n» byr på noe så spektakulært som litteratur i trærne, og hvem er vel mer selvsagt i frodig epletre enn poet og Monstermast-motstander Odveig Klyve? Under årets festival leste Klyve fra diktsamlingen
La oss ta den blå himmelen med storm, som forteller historien om en politisk prosess med store motsetninger, nemlig utbyggingen av de såkalte monstermastene i Hardanger. Diktene reiser spørsmål som angår oss alle om forvaltningen av naturen. Odveig Klyve levendegjør sammenhenger og konflikter mellom mennesker, natur og samfunn på en helt særegen måte i denne sterke og viktige diktsamlingen.

Foto: Erling Ballestad

Diktlesning, musikk og andre kunstformer i herlig samspill på Geitmyra parsellhager

DEN BESTE AMERIKANSKE ROMANEN DU ALDRI HAR HØRT OM. «Stoner» er en av de gledeligste litterære suksessene de siste årene, og den topper min liste over årets beste pocketbøker.

Jeg har den siste uken lagt ut tips til de beste harde pakkene til jul. Onsdag var det krimtips, torsdag norske romaner, og fredag var det fakta- og dokumentarbøker, i går var det oversatte romaner og nå til slutt er det pocket. I tillegg til å være en subjektiv liste, så er den preget av at jeg tross alt leser flest bøker fra Cappelen Damm, men listen har også bøker fra andre forlag. Ofte er pocketbøkene nå så flotte at også de er fine gaver å gi bort til jul og ikke minst til en overkommelig pris. Her er en strålende liste over harde pakker som mange vil bli glade for.

DEN BESTE AMERIKANSKE ROMANEN DU ALDRI HAR HØRT OM

John Williams: Stoner     Oversatt av John Erik Bøe Lindgren

Vi solgte i fjor inn Stoner med sitatet fra The New Yorker: «Den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om», men utsagnet er langt fra gyldig lenger. For Stoner ble den romanen alle snakket om i fjor høst, og den er en av de få litterære mesterverk som er blitt allemannseie. Nå har den solgt over 50.000 eksemplarer. At en slik kvalitetsroman selger så godt, er som Ingunn Økland skrev i Aftenposten, en gigantisk oppmuntring for alle som frykter for kvalitetslitteraturens kår. De store ordene sat løst både her i landet og utenlands: «Et lavmælt mesterverk. (…) For en bok! » skrev Tom Egeland i VG, mens Marta Norheim i NRK kulturnytt» Sommerens store litterære opplevelse for deg som ennå ikke har lest Stoner!».

HAPPY TEARS-DRONNINGEN

Lucinda Riley: De syv søstre    Oversatt av Benedicta Windt-Val

For den som er glad i lystlesning og i Downton Abbey, er Lucinda Rileys romaner perfekte. Lucinda Riley har snart solgt en halv million av sine bøker her i Norge, og De syv søstre er første bok i det som skal bli en serie på syv bøker – som alle kan leses uavhengig av hverandre. De syv søstre kom ut i januar, og den spennende oppfølgeren med handling lagt til Norge, Stormens søster, kommer ut 2. januar. Jeg spår at 2016 blir et Riley-år. Dramaet i De syv søstre åpner med at Maia og hennes fem søstre er samlet i barndomshjemmet Atlantis, et vakkert og tilbaketrukket slott ved Genèvesjøen. De har akkurat fått vite at deres elskede far, den sky mangemillionæren som de bare kaller Pa Salt, er død. Søstrene ble adoptert av Pa Salt, og nå har han etterlatt et spor til hver av dem som skal lede dem tilbake til deres opphav. Maias ledetråd fører henne til et forfallent herskapshus i Rio de Janeiro i Brasil. I Rio i 1927, i byens storhetstid, har Izabelas far ambisjoner om at datteren skal giftes inn i aristokratiet. Samtidig er arkitekten Heitor da Silva Costa i gang med det som skal bli den berømte Kristusstatuen, og han skal snart reise til Paris for å finne den rette skulptøren til å fullføre hans store visjon. Den lidenskapelige Izabela lengter etter å se verden, og hun klarer å overbevise faren om å la henne få lov til å følge med arkitekten og hans familie til Europa før hun gifter seg. I Paris møter hun den unge og ambisiøse skulptøren Laurent. Dermed vet hun også at livet aldri kommer til å bli det samme igjen

HISTORIEN OM VÅR TID

Ken Follett: På grensen til evigheten    Oversatt av Monica Carlsen

Ken Folletts fantastiske trilogi om 1900-tallet, var fjorårets lengste, mest underholdende og mest berikende leseopplevelse for meg. På grensen til evigheten er siste bind i trilogien, men den er skrevet slik at du godt kan lese bare denne mursteinen og få et fantastisk utbytte av det. Har du god tid i juleferienferien, anbefaler jeg alle tre, men hvis ikke, er dette julens beste tips for deg som liker underholdende romaner. Gjennom denne trilogien følger vi skjebnene til fem familier, en amerikansk, en russisk, en tysk, en engelsk og en walisisk, mens de gjennomlever det 20. århundre. I På grensen til evigheten handler det om de enorme politiske, sosiale og økonomiske omveltingene fra 1960-tallet og opp gjennom 80-tallet: med kampen om sivile rettigheter, politiske mord, massive politiske mønstringer, hippietid, Vietnam-krig, Berlin-mur, kubanske missiler, Watergate, revolusjon – og rock’n roll.

ET HERLIG RADARPAR

Fredrik Backman: Mormor hilser og sier unnskyld    Oversatt av Einar Blomgren

Fredrik Backmans En mann ved navn Ove har tatt hele Norden med storm og har nå solgt over en million i Sverige, og nesten 100.000 i Norge. 1. juledag kommer filmen, og den er usedvanlig vakker og varm. Mormor hilser og sier unnskyld er også en av mine favoritter, ikke minst på grunn av det originale radarparet i hovedrollene. Fortellingen handler om den syv år gammel Elsa og hennes syttisyv år gamle mormor. Elsa er syv og og annerledes. Mormor er syttisyv og gal. Mormor kan skyte på naboene med painball-gevær eller løpe naken gjennom sikkerhetskontrollen på flyplassen når hun får lyst til det. Men først og fremst er hun Elsas beste og eneste venn. Så når mormoren, like før hun dør, gir Elsa en rekke brev, hvor hun ber de hun har såret om unnskyldning, blir det starten på Det Store Eventyret.

MER SKREMMENDE BLIR DET IKKE

Lars Kepler: Stalker    Oversatt av Henning J. Gundersen

Kepler er nordiske mestere i å skape spenning, og nå i sommer vil du være glad for at det ikke er mørkt utenfor, der du sitter og leser. Her kan man trygt bruke klisjen: Ikke les denne boken hvis du har dårlige nerver. Kritikerne var med på den unisone hyllesten: «uutholdelig spennende og vanskelige å legge fra seg når man først har begynt å lese.» Ola A. Hegdal , Dagens Næringslivsliv. «Svenske Lars Keplers femte bok er en intens spennende thriller fylt av dramatikk og panikk, blindspor og blod.» Tom Egeland, VG.

VAKKERT OG HJERTESKJÆRENDE

Alyson Richman: En himmel av brev     Oversatt av Tiril Broch Aakre

Alyson Richman slo gjennom med Hele livet på en dag. Nå er hun tilbake med en gripende og uforglemmelig historie fra krigen. Det begynner i Portofino, Italia, 1943. En ung kvinne går av båten i en liten landsby. Hun har falske identitetspapirer og er livredd for å bli tatt av den tyske soldaten som kontrollerer alle som kommer i land. Plutselig dukker en fremmed mann opp og hevder at han kjenner henne. Soldaten lar henne gå, og hun har ikke noe annet valg enn å bli med den ukjente mannen til huset hans på klippene. Det er hennes sjanse til å overleve.
Bare noen måneder tidligere var Elodie Bertolotti en bekymringsløs cellist i Verona, men så rammer Mussolinis fascistregime familien hennes. Hun blir trukket inn i motstandsarbeidet, og hennes unike musikktalent gjør henne i stand til å redde liv. I Portofino får Elodie et fristed hos Angelo Rosselli, den unge legen som reddet henne. Han er hjemsøkt av skyld og samvittighetsnag, men Elodies ankomst vekker til live et håp han trodde var borte for alltid.

EN FORFATTER SOM ER HEL VED

Lars Mytting: Svøm med dem som drukner

Det var fantastisk gøy å se hvordan Hel ved ble hele nasjonens bok. Jeg var veldig spent på hvordan Lars Mytting skulle greie å følge opp den enorme suksessen og er full av beundring over hvordan han greide å lage en roman som når nesten like bredt ut. Det skyldes først og fremst at han har laget en bred og medrivende fortelling med karakterer vi får følge gjennom store og dramatiske opplevelser. Mens vi venter på at denne romanen skal filmes av Oscar-nominerte Morten Tyldum, kan du glede deg med en filmatisk og svært dramatisk roman.

HVOR MYE ER DU VILLIG TIL Å OFRE FOR DITT BARN

William Landay: Til Jacobs forsvar     Oversatt av Kurt Hanssen

William Landay var uten tvil et av de største navnene på Krimfestivalen i år, og jeg syns Til Jacobs forsvar var fjorårets beste krimroman. New York Times har kalt denne romanen for «genial». Dette er en krim som forsøker noe mer enn å bare underholde, og den handler om hvor langt du er villig til å gå for å redde ditt barn. Vi var mange som var begeistret, og jeg slutter meg fullt ut til det Ingvar Ambjørnsen skrev om Til Jacobs forsvar i VG: «Dette er en seriøs thriller, som rører ved store og grunnleggende spørsmål. Samtidig er boken til tider ulidelig spennende. Mot slutten tar forfatteren noen kjappe grep som burde få den mest blaserte leser til å måpe. Til Jacobs forsvar er vårens heteste tips til den delen av spenningspublikummet som er lei lettvektere og usannsynlig tøys.»

«EN SENSASJON AV EN THRILLER»

Terry Hayes: Jeg er Pilegrim

Jeg er Pilegrim er en fantastisk skremmende og spennende thriller. Den handler om terrortrusselen mot oss alle, og den gir virkelig skremmende perspektiver. Anmelderne er fra seg av begeistring:«Er du ute etter spennende lesestoff, og liker tykke actionthrillere, er Jeg er Pilegrim en bladvender av klasse. En intelligent thriller som driver leseren fra side til side.» Tom Egeland i VG«… en sensasjon av en thriller (…) Man skal ikke ha lest mange sidene før man forstår at dette er noe av det beste sjangeren har budt på de seneste årene.» Asbjørn Slettemark i Aftenposten«Dette er den beste krim-romanen du kommer til å lese i år. Om ikke også de neste par årene (…) Dette er en så fascinerende og spennende bok at de 700 sidene er borte før du rekker å si «Jeg har aldri lest noe lignende».» Andreas Milde i VG

BERGENS KRIMKONGEPAR

Chris Tvedt og Elisabeth Gulbrandsen: Djevelens barn

Du trenger ikke være jurist for å ha glede av en krimroman med intelligent intrige og suveren spenning, men kanskje er det jusbakgrunnen til forfatterne som gjør Djevelens barn så djevelsk bra. Chris Tvedt fikk Rivertonprisen i 2010, og vi er svært mange som mener at han skriver enda bedre romaner nå i samarbeid med sin kone Elisabeth Gulbrandsen. Dette er den tredje boken om Kripos-etterforskeren Edvard Matre. Han er blitt degradert til å etterforske forsvunne asylbarn. Alt Edvard ønsker er å få sin gamle jobb som drapsetterforsker tilbake, men en dag dukker en ung kvinne opp på kontoret hans. En tretten år gammel gutt er forsvunnet fra mottaket hvor hun jobber, og ingen synes å bry seg. Motvillig begynner Edvard å kikke nærmere på saken. Ganske raskt skjønner han at noe er veldig, veldig galt.
I Bergen klarer ikke Victoria å leve med sin egen skyldfølelse. Hun er besatt av tanken på å finne identiteten til mannen hun tok livet av. Etter hvert får hun hjelp av den nylig pensjonerte politimannen Preben Jordal som heller aldri har klart å slippe saken. Men det er ikke ufarlig å avdekke historien om en morder. Selv om fortiden er begravd, betyr ikke det at den er død …