Tørr grus som knaser under nye joggesko. Sol på balkongen, kaffekopp i hånden. Dugnad ute, vårrengjøring inne. Vinterstøvet tørkes av vinduene, fjorårets løv rakes unna for å gi plass til grønt gress. Det er vår! Gå ut og møt den, og ta med deg noen fantastiske historier på veien!
Barna fra toget, av Christina Baker Kline Lest av: Inger Teien
Denne boken lå over 40 uker på bestselgerlistene da den kom ut i England, og gikk rett til topplisten da den ble lansert i Storytel. En fengslende fortelling om et litt uvanlig vennskap.
17 år gamle Molly Ayer har bodd i tolv forskjellige fosterhjem og hatt en tøff oppvekst. Nå har hun blitt dømt til samfunnsstraff for å stjele en bok på biblioteket. Når hun skal hjelpe en eldre kvinne med å rydde på loftet treffer hun 91 år gamle Vivian Daly, som kjenner seg igjen i unge Molly. Hun ble selv tidlig foreldreløs etter at hele familien døde i en brann. Mens de sorterer eiendeler på loftet, vekkes gamle minner til liv. Molly bestemmer seg for å hjelpe Vivian med å finne svar på spørsmålene som har tynget henne hele livet.
Anmeldelser fra Storytel-lyttere:
“En utrolig fin bok, gripende historie og godt lest.”
“Helt fantastisk.”
Lytt til boken Wildflower Hill – Der drømmene møtes, av Kimberley Freeman Lest av: Kjersti Borchgrevink Maagerø
En romantisk og fengslende historie om å risikere noe, starte på nytt og tro på seg selv!
Emma er prima ballerina i London, men når hun skader kneet sitt faller karrieren hennes i grus, og hun står ved et veiskille i livet sitt. Hun oppdager at hun har forvekslet berømmelse og prestasjoner med kjærlighet og selvrealisering. Når hun reiser tilbake til hjemlandet Australia, får hun vite om sin bestemor Beatties død og en overraskende arv; en isolert beliggende sauefarm på landet. Det skal vise seg at bestemor Beatties erfaringer og livet i den australske villmarken, gir livet til Emma en ny og uventet retning.
Anmeldelser fra Storytel-lyttere:
“En god bok, som sitter i kroppen. Kjenner jeg vil høre mer.”
“Good feeling, godt skrevet og fin oppbygging av historien.”
Løvekvinnen, av Erik Fosnes Hansen Lest av: Erik Fosnes Hansen
Erik Fosnes Hansens internasjonale bestselgerroman Løvekvinnen har blitt til film, med kinopremierer 26. august. Lytt til den storslagne fortellingen i Storytel, lest av forfatteren selv!
En stjerneklar vinternatt i 1912, kommer det lille barnet Eva Arctander til verden. Moren hennes dør i barsel og faren sitter tilbake med et barn helt ulikt noe man har sett før; hun er dekket av langt lyst hår over hele kroppen. Evas annerledeshet både skremmer og fascinerer. Faren hennes er flink til å holde ting skjult, ikke bare sine egne følelser, men også sitt eget barn. Eva blir etter hvert også en mester i å skjule ting, både overfor seg selv og andre.
I Storytel kan du bla deg gjennom mange spennende kategorier og boklister. En av de mest populære listene heter “Internasjonale krimserier” og presenterer prisbelønt og bestselgende krimbøker fra utlandet. Krydre våren med legendariske krimhelter som Jack Reacher og Marlon Bolitar. Du kommer til å bli hekta!
Mio min mio, av Astrid Lindgren Lest av: Aksel Henie
Mio min Mio, lest av Aksel Henie, er en nydelig lytteopplevelse for både barn og voksne. En spennende, magisk og mystisk fortelling, som veksler mellom virkelighet, fantasi og drømmer.
Ni år gamle Bo Wilhem Olssen er foreldreløs og bor hos tanten sin i Stockholm. Men han føler seg ikke hjemme der og drømmer om sin ukjente far. På forunderlig vis kommer han til «Landet i det Fjerne» hvor hans far, kongen, venter på ham. I «Landet Utenfor» bor den onde ridder Cato, og det er bare Mio, som han nå blir kalt, som kan drepe ham. Da vil Catos steinhjerte sprenges, og alle barna som han har røvet og omskapt til fugler, bli levende igjen.
Anmeldelser fra Storytel-lyttere:
“Litt skummel, men veldig fin og trist. En av de beste bøkene jeg har hørt. Jente 9 år.”
November. Tåke. Natt. Av og til river vinden tåken opp, slik at et blått måneskinn legger seg på den blanke vannflaten i kanalen. Vi sitter ved det innerste vindusbordet på Finken, og er de eneste gjestene i dette rommet. Willy spiller Blaine Reininger, ”Night Air”, og tapper øl til en frakkerygg ved baren.
Konrad leser, nesten hvisker:
Skalle. Illustrasjon: Mette Hellenes
”Tre utstoppede ugler hang etter føttene fra en av bjelkene i hytta og dinglet over hodene våre, ved siden av flaggermus med utspilte vinger. Fra tre av de fire pussede murveggene stakk det frem hoder av forskjellige antilopearter, og alle viste frem de merkelige hornene sine. På veggen til venstre var det buskbukkhorn som var snodd én gang eller strømlinjeformede og nesten rette, sivbukkhorn som var dreid 90 grader fremover, og smale, svarte oribihorn som steg opp fra pannen. Skall av kjempeskilpadder sto lent mot veggen, som skjold. Over dem hang sjakaltryner på rekke og rad, store, buklete vortesvinhoder med alle de 34 tennene, kaimankjever og kranier av ville griser med lange tryner og noen av de 42 tennene røsket ut. På veggen til høyre, ved siden av skinnremsene fra flekkete hyener som var gjennomboret av pinsvinpigger og leopardklør, hang det heste- og ekornhaler, pluss enda flere horn: nokså tykke og korte horn av damagaseller, bakoverrettede og svært strømlinjede dama-V-formede hartbesthorn… De fire søylene som sto på rekke og rad og støttet takåsen, hvorfra en rad bjelker strålte ut som beina fra ryggraden til en kjempefisk, ble borte under en haug varaner, tørkede kameleoner, hoder av egretthegrer og lysende flamingoer og langhalsede pelikaner med lange nebb. Alt sammen var dekket av villsvinpels. Det var en gribb med kroknebb og nakent hode og hals, samt en diger fugl med hvitstripet, mørk fjædrakt….
Konrad ser på Susi og meg med et gjennomborende blikk før han fortsetter:
Det gikk et drøyt kvarter før vi la merke til at i en ikke opplyst krok av rommet, på vår høre side, var det en person som lenge hadde holdt intens øye med oss. Det var en tykk kvinne med store, svarte øyne. Hun satt like urørlig som en statue i halvmørket. Far var den første som ble oppmerksom på den underlige personens nærvær, han holdt plutselig opp å snakke. Alle sammen så i den retningen han stirret stivt, og så ble det taust lenge. En tett, skremmende taushet… Kvinnen sa ikke et ord. Men alle skjønte snart at det var meg hun rettet oppmerksomheten mot. Jeg følte faktisk et fryktelig blikk hvile på meg. Det kom fra to øyne like stirrende som hos folk som lider av hallusinasjoner. Kvinnen bøyde seg for å undersøke meg nærmere, og bevegelsen fikk hodet hennes til å tre frem fra skyggene rundt henne, skygger som gjorde de langstrakte silhuettene våre enda tettere der de ble projisert mot veggen. Slik kunne jeg studere ansiktet hennes så mye jeg ville. Det var markert av ti risp i huden; to midt i pannen, to i hver tinning og to på hvert kinn – nøyaktig samme antall tegn som slangedyrkelsens tilhengere skjelner i de fem rynkene der kongepytonen de tilber, har på hver side av overleppen… Denne korpulente personens trekk ville bare ha vært grove og ordinære, hvis hun ikke hadde hatt en helt særegen glans i øynene. Hun øvet en mektig og uforklarlig tiltrekning på oss alle.
-Hvem er moren din, spurte hun til slutt, uten omsvøp. Tonen var rolig, og hun flyttet seg ikke fra plassen sin. -Hun der, sa jeg og pekte på Nagan. Hun snudde seg mot henne. -Er det ditt barn? -Ja, sa Nagan. –Han er barn av mannen min og en av medhustruenes hans.
Den tykke kvinnen med det hypnotiske blikket hadde en forbausende mild, rolig og sindig stemme.
-Er det første gang du har befunnet deg ansikt til ansikt med en slange i toppen av et tre? spurte hun og stirret på meg igjen.
-Afrika, sier Susi, som sitter slik til at hun ikke kan se omslaget. Bildet av en ung, svart manns hode, et bredt smil fra langt inne i en pelshette.
-Ja, sier Konrad. –Togo. På femtitallet. Men det forunderlige er at denne boken handler om en ung manns møte med Grønland. Tidlig på sekstitallet.
Susi ser uforstående på ham.
Jeg ser at boken er utgitt på Aschehougs utmerkede serie Spor. En rekke reiseskildringer av høy kvalitet som jeg først og fremst kjenner etter å ha lest Til Kongos indre, av den spinnville iren Redmond O´Hanlon. En bok jeg støtt og stadig minner meg selv om å lese på ny, den er helt øverst i bevisstheten flere ganger i året. Men denne utgivelsen kjenner jeg ikke.
– En afrikaner på Grønland, sier Konrad. – Av Tété-Michel Kpomassie. En ren juvel. Men altså ikke en sånn pyntedings. Rå. Upolert. Stinkende. Brukket løs av fjellet. En reiseskildring fra Grønland skrevet av en ung afrikaner som kommer mer eller mindre rett fra jungelen. Jeg sier ”mer eller mindre”, fordi han tilbringer noen år i Europa før han legger ut på seilasen til reisens mål. Som altså er Grønland. Han er i utgangspunktet blakk. Han må jobbe seg nordover. Fantastisk, hva? La meg forklare, fortsetter han videre, mens han holder tre fingre i været, og vinker til Willy. -Altså. Guttungen vokser opp i et komplekst stammesamfunn i jungelen. Med komplekst mener jeg at det finnes regler for alt mellom himmel og jord, hvem snakker når, og hvem tier alltid, hver enkelt familiemedlems plass i pyramiden, osv. Faren har x antall koner, en skokk med unger, og alt det der. Tro. Overtro. Dyr. Masker. Halvt inne i en for oss fremmed dimensjon. Mer enn interessant nok for en hel bok, men det er altså ikke den boken vår venn har villet skrive. Ok.
Gutten er 16 år når denne beretningen tar til. En helt vanlig dag på jobben ser slik ut: Ut og plukke kokosfibre og tørre greiner av palmen sammen med den delen av klanen som er satt til slikt. En livsfarlig øvelse, selvsagt. Opp og ned tredve meter høye palmestammer. De knytter matter av rusket. Viktig inntekskilde. Nok om det. En morgen guttungen har klatret til topps, stikker han bokstavelig talt hodet rett inn i et slangereir. Et digert helvete av et monster som ligger og ruger på eggene. Av noe slikt oppstår det naturlig nok en hel masse klabb og babb, og vår helt stryker nesten med. Men altså bare nesten. Og for å komme til hektene, for å bli kvitt den forbannelsen et slikt møte lett kan gi, må han sammen med faren og en del andre oppsøke denne slangeprestinnen langt inne i jungelen. Det er det møtet som jeg leste om for dere. Og tjukka hjelper ham, så den saken er i orden. Men ikke bare det. I sin uendelige opphøydhet ser hun også at unge Tété har alt som skal til for å bli en riktig god pytonprest. En slangetilbeder av edleste slag.
-Fysj, sier Susi, men knegger, og tar i mot vinen som Willy bringer til bordet.
Konrad drikker en stor slurk, og fortsetter: -Hvilket gutten faktisk godt kan tenke seg å slippe. For selv om han har blitt kvitt demonene, er han faktisk fremdeles, på magisk vis vettskremt slanger. Akkurat den greia der har satt seg for godt. I det minste for dette livet. Men dette er Afrika hvor jungelens lov er gjeldende…
-Ikke aktuelt å takke nei til et slikt tilbud, sier jeg.
-Nettopp. Men så skal vi få se at den kristne gud på snedig vis griper inn!
-Uffda, sier Susi. –Var han der også?
-Misjonærene, i det minste, sier Konrad. Lokalbefolkningen er ikke noe særlig interessert i den nye læren, men de lar de pussige hvitingene pusle med sitt. Som vi allerede har forstått er det litt mer kjøtt på den knoken de selv driver og gnager på. Poenger er at denne guttungen, som bare har et par år på skolebenken, blir en racer i å lese. Og på flere språk. Særlig begavelse. Det er den motoren i denne storyen som han selv hopper over. Greit nok. I misjonærenes bokhandel kommer han over en bok om Grønland. Se det for dere! En barbeint guttunge med slangeangst står i en kristen bokhandel i Togo og leser en bok om Grønland. Et land langt oppe i pakkisen. Evig kulde og snø. Et av de meget få landene i hele verden som er garantert slangefritt. Det er sånn denne fantastiske fortellingen begynner.
Han vipper på stolen, og gliser til meg. Som for å gi et signal om at noe sånt kunne ikke en forfatter av et såpass beskjedent kaliber som meg ha funnet på.
Boken er heldigvis i pocket.
Glir rett ned i innerlommen på frakken.
*
Jeg blir liggende våken hele natten, jeg leser En afrikaner på Grønland fra perm til perm mens tåke og måneskinn veksler på utenfor takvinduet, jeg suges inn i den unge afrikanerens observasjonsevne og språklige presisjon, der han altså i en periode på åtte år bokstavelig talt jobber seg opp gjennom Europa, med baser som Paris og København, før han endelig kan gå om bord som passasjer i et frakteskip med kurs for det sørlige Grønland, bare skipsreisen er en nytelse, for ikke å snakke om Kpomassies første møte med fjell av is som flyter i det flaskegrønne havet, sel og hval og sjøfugl. Men denne teksten er ikke bare vakker, den er også full av humor og treffsikre portretter, og i det øyeblikket fortelleren stiger i land i den vesle byen Kap Farvel, Grønlands sørligste punkt folder dette talentet seg ut for alvor. Tété er selvsagt klar over at de menneskene han nå skal møte aldri har sett en svart mann før, dessuten en tålmodig og rolig sjel, han går med rak rygg og åpent sinn inn i denne totalt fremmede verdenen som dette vesle samfunnet er. Hele befolkningen er samlet på brygga. Det går et rykk gjennom folkemengden når han kommer ned landgangen. Han har allerede lært seg såpass grønlandsk at han får med seg hva kinnene synes om ham, (det kan til og med hende han ville ha forstått det uten denne språklige ferdigheten), barna setter imidlertid i et kollektivt vræl, siden de i de første forvirrende minuttene tror han er en ånd fra fjellene. Og når de minuttene er over følger de ham. De viker ikke fra ham bortsett fra om natten når søvnen tar dem. Resten av tiden har han barnehender i sine, eller barnehender som stryker han gjennom det stive krusehåret, som for dem er et eventyr, noe aldeles ubegripelig. Over alt hvor han kommer er han ventet og velkommen, det første døgnet er et eneste langt kaffeslabberas, gjester ut og inn, og når han mett av inntrykk, kaffe og alkohol vender tilbake til lugaren for å sove, har allerede den første kvinnen lagt seg godt til rette i sengen hans, for slik er det med den saken.
Det er ellers befriende å lese en reiseskildring skrevet av en person med ikke-Europeisk bakgrunn, dessuten aldeles uten noen form for formell utdannelse, alt blir så direkte og åpent, aldeles uten fordommer, for ikke å snakke om den uunngåelige dårlige samvittigheten, men likevel med en dyp medmenneskelig bekymring for den kulturen som er ved å bli knust av nettopp Europeisk imperialisme, forfallet, formiddagsfylla. Likevel tar han del i alt, det er som å se en svart mann fra jungelen, et åpenbart emne til pyton-yppersteprest, spasere rett inn i en av Grønlandsromanene til Kim Leine, han spiser det de byr ham, (og som får det til å velte seg i magen til en vestlig leser), rå sel-lunger, spekk og blod og dårlig kokt sjøfugl, og hele tiden kaffe, kaffe, kaffe, med alkoholen er han forsiktig, hvilket betyr at han drikker med verten på fest, men ikke når festen skapes klokken elleve om formiddagen fordi et eller annet sovende spedbarn tilfeldigvis har bursdag. En vestlig akademiker ville sannsynligvis heller ikke fortalt om all knullingen, i det minste ikke den knullingen han selv har tatt del i i løpet av forskningstiden, men det gjør vår mann fra Togo. Ikke i detalj, ikke vulgært, snarere svært dannet og dempet, men han legger absolutt ikke skjul på at han også her tar for seg av det som blir budt ham. Og også her blir forfatterens kulturbakgrunn interessant sett i forhold til europeeren. I en periode på noen uker får han en slags kjæreste, med hyppige overnattinger hjemme hos henne. Så blir hun syk, og den omsorgsfulle mannen fra Afrika kommer på regelmessige sykebesøk. En dag har hun imidlertid fått besøk av en av de andre herrene i kretsen. Han har krøpet opp i sengen til pasienten, som nå føler seg mye bedre. Kpomassie, som jo er oppvokst med flerkoneri, og temmelig frie tømmer allerede som ung gutt, reagerer nøyaktig som en europeisk mann. (Eller kvinne.) Han blir sint. Lei seg. Skuffet. Mens hun rett og slett ikke forstår hva han snakker om. Noe senere, når han søker trøst (eller veiledning) hos en av sine grønlandske kamerater, viser det seg at mannen i sykesengen er den ”egentlige” kjæresten til jenta. Men han har selvsagt høflig holdt seg unna mens hun har vært øm og kjærlig med den store svarte mannen fra Togo. Som i sin tur har den evnen at han kan le hjertelig av seg selv i rollen som forsmådd kjæreste.
*
Uten å ha sovet et sekund, står jeg opp og går ned på Celona og spiser en diger frokost. Jeg tenker på reiseskildringen som litterær sjanger. Og på den interessante vinklingen man får i teksten dersom den som beskriver en fremmed kultur for en, i tillegg kommer fra en tredje kultur som også er en selv fremmed. I miksen av speil og glassruter borte ved nedgangen til toalettet kan jeg se meg selv fra tre vinkler samtidig. I to av disse bildene er jeg ham som sitter og spiser bløtkokt egg, i det tredje er jeg en ansiktsløs, med håret flommende nedover ryggen. Klokken er halv åtte. Konrad er på vei til kontoret. Susi sover.
Jeg betaler og går opp og legger meg igjen. Blir én. Med lukkede øyne.
Enkel står den der, skigarden. To vertikale staur per meter danner staurlagene. Mellom staurlagene ligger skiene med en knyttneves avstand. Bundet sammen av det mange betrakter som juvelen i skigarden, åttetallskransene.
Nå er det snart bart i skogen og på fjellet. Hva er vel bedre da enn å snuse inn lukten av fersk gran og drømme om skigarden som skal opp? Selv har jeg noe som bare kan kalles en skikkelig krasafaren skigard. Den må rehabiliteres i år, nettinggjerdet skal vekk og skigarden skal igjen holde sau og krøtter ute fra tomta. Jeg er sikker på at det vil bli perfekt og i pakt med naturen rundt.
Et stusselig syn som en følge av manglende kunnskap om vedlikehold
Jeg har ikke lenger noen unnskyldning, nå vet jeg jo hvordan det skal gjøres. Skigardav Pål Gunnar Mikkelsplass og Magnus Lindahl er lest fra perm til perm. Og ikke har jeg bare lært om det praktiske arbeidet med skigard, men mye annet også. Om tidlige tiders gjerdingsplikt og regionale variasjoner.
Et prakteksempel av en åttetallskrans laget av einer. Mesteren bak denne er Pål Gunnar Mikkelsplass.
Hvilken betydning skigarden og andre gjerder har hatt i utformingen av kulturlandskapet. I en særstilling står Lesjaskigarden, den ble brukt både som snøfanger og til hesjing. Og noen nye ord er det også blitt, spesielt griseband er blitt en favoritt sammen med uttrykket skigardspassering i skiløp.
For meg blir nok åttetallskransen den største utfordringen. Selv om jeg vet hvordan det skal gjøres, så spørs det på fingerferdighetene mine. Men jeg er god til å strikke, så kanskje det vil komme til nytte? Og grill har jeg. For den som lurer, så er grillen viktig når kransen skal bindes.
Og det kan bli slik, med et ordentlig le som port.
Når alt blir slik det bør være, kan jeg sette meg i fluktstolen og beundre resultatet. Men for ikke å ligge på latsiden for lenge, kan jeg jo planlegge en «take-away»-skigard som vindskjerming rundt uteplassen. Mye finere enn ferdiglaget skjerming som selges hos byggevareforretningene!
Tegneren og barnebokforfatteren Svein Nyhus (født 1962) mottok nylig Norsk illustrasjonsfonds æresstipend. Stipendet, som er på 100 000 kroner, ble delt ut under feiringen av Tegnerforbundets 100-årsjubileum i Oslo 8. april 2016. Juryen har lagt vekt på den anerkjente kunstnerens årelange arbeid som illustratør, ikke minst av prisbelønte barnebøker.
Hans hittil siste bok, Akvarium, er et samarbeidsprosjekt med forfatterkona Gro Dahle. Akvarium ble tildelt Kritikerprisen for beste barnebok 2014. Tildelingen begrunnes også med «Sveins raushet og inkludering av alle i miljøet, Bildebokskolen på egen blogg hvor han deler erfaring og tips, og ikke minst den store innsatsen på Wikipedia, der Svein har lagt ned tusenvis av timer med å legge ut illustrasjonsrelaterte artikler». Her i forlaget er det jubel og brus over at den fantastiske illustratøren og trivelige mannen blir satt så stor pris på. Vi gratulerer!
Her er juryleder Bjørn Ouslands tale under utdeling av Æresstipendet:
To glade gutter, Svein Nyhus t.v. og juryleder Bjørn Ousland. Foto: Ingjerd Sandven Kleivan, Tegnerforbundet
«Norsk illustrasjonsfonds æresstipend
tildeles personer som har gjort en stor innsats for illustrasjonskunsten på det kunstfaglige eller kunstpolitiske området, utadvendt, eller innad i organisasjoner. Stipendet deles ikke ut hvert år og kan ikke søkes. På 26 år har det blitt tildelt 12 æresstipend. Dette er mer enn et stipend, det er en utmerkelse som skal henge høyt. Å finne den ene personen som fortjener dette stipendet akkurat i år, når Tegnerforbundet runder 100 har vært en spesiell utfordring. Det finnes jo flere gode kandidater som har jobbet for faget i mange år. Noen kan føle seg forbigått, spesielt når vi har funnet fram til en, i denne sammenheng, relativt ung stipendmottaker. Imidlertid var juryen, Norsk illustrasjonsfonds styre, helt samstemte når dette navnet ble lansert og vi begynte å nøste opp i vedkommendes innsats. Personen er en meget dyktig og prisbelønt utøver av illustrasjonsfaget. En av de aller ypperste vi har her i landet, som lager bøker som blir oversatt i hele verden.
En som stadig eksperimenterer med nye uttrykk og teknikker, (men som (…) aldri blir helt fornøyd selv, kanskje det er nettopp derfor vedkommende stadig fortsetter å utvikle og forbedre seg.) Men det er ikke først og fremst dette vi verdsetter her i dag. Vi har i denne sammenhengen lagt vekt på innsatsen personen har gjort utover arbeidet som illustratør. For å holde på spenningen en stund til, tenker jeg at det nå kan være riktig å gå over til å bruke det relativt utskjelte pronomenet ”hen” om stipendmottakeren,
Hen er en usedvanlig trivelig og sosial person, og vi møtes ofte på forlagsfester eller andre sosiale sammenkomster. Det kan imidlertid by på problemer å få snakket med vedkommende, fordi hen ofte løper rundt på leting etter en nyetablert og ukjent illustratør som hen har hørt skal befinne seg i lokalet. Hen er veldig opptatt av å inkludere disse som kjenner få i miljøet, få de til å føle seg hjemme og verdsatt, presenterer og spleiser dem med eldre kolleger, påser at ingen føler seg utenfor. Som fagutøvere kan de fleste av oss føle at vi vil ha noen hemmeligheter. Jeg vil kanskje vokte på spesielle teknikker eller det jeg tenker er geniale tegnetips som gjør at akkurat mine illustrasjoner får et særpreg og skiller seg ut. Det æresstipendiaten gjør er derimot å dele absolutt alt av gode råd og erfaring.
Gjennom bloggsiden sin viser hen punkt for punkt hvordan illustrasjonene er blitt til,
fra første skisser og ideer til ferdig arbeid, med gjennomgang av teknikker enten på papir eller smarte triks i Photoshop. På tegnebloggen finner vi tanker rundt konkrete oppdrag samt det å illustrere generelt.En gullgruve for oss som vil lære mer og bli inspirert. Prøver jeg å google mitt eget navn, vil Wikipediaartikkelen om meg selv alltid være oppdatert om mitt virke som illustratør og alle opplysninger stemmer. Dette gjelder også for nær sagt alle illustratører som er aktive i Norge. Dette gjør at hele faggruppen blir mer synlig. Den informasjonen viser seg meget viktig der illustratører trenger referanser for ulike jobber og vil være ekstremt nyttig for forskere og journalister som dekker faget. I tillegg blir det lagt ut en mengde artikler om teknikker, kunsthistorie, begreper osv, samt billedreferanser som gjør Wikipedia mer anvendelig som research-verktøy for oss. All denne informasjonen finner ikke veien ut på nettet på egenhånd. Noen, en bestemt person, bruker masse av sin fritid og energi på å samle fakta og legge dette ut og oppdatere disse artiklene. Vi har fått informasjon om at mottakeren av Norsk illustrasjonsfonds æresstipend 2016 har brukt rundt 10 000 timer siden 2005 på dette viktige arbeidet, uten å få betalt eller signere artiklene i eget navn. I sannhet en stor innsats gjort av en sann idealist. Alt dette gjør at juryen vil påstå at ingen har gjort mer for illustrasjonsfaget i Norge det siste tiåret eller så enn hen … eller, nå kan vi si han. Vi har den glede å tildele Norsk illustrasjonsfonds æresstipend 2016 på kr 100.000 til Svein Nyhus.
Gratulerer!»
Svein Nyhus er i godt selskap. Disse har mottatt Æresstipendet tidligere: 1991 Fredrik Matheson 1992 Borghild Rud 1993 Hans Gerhard Sørensen 1994 Ørnulf Ranheimsæter 1995 Olav Mosebekk 1996 Fredrik Stabel 1999 Oscar Reinert Olsen 1999 Hans Normann Dahl 2002 Ingrid Jangaard og Odd Ousland 2003 Finn Graff 2008 Ingerlise Kongsgaard 2014 Bjørg Omholt
TANK design sikret seg både GULL og SØLV under kåringen av Årets vakreste bøker 2016 for ny design på Cappelen Damms ordbøker. Juryen sier blant annet følgende i sin begrunnelse: «Her har fokuset vært på funksjonalitet og ordbøker som bruksgjenstander. Det er benyttet smarte løsninger (…) et innbydende og noe uventet uttrykk (…) Et imponerende, gjennomført og solid stykke arbeid.»
Da beslutningen om å skape et nytt, helhetlig omslagsdesign var tatt, ble det etablert en prosjektgruppe med markedsansvarlig Heidi Helgestad som prosjektleder. De øvrige medlemmene i gruppen var ordbokredaktør Inger-Ma Gabrielsen, forlagssjef Øyvind Martinsen, assisterende forlagssjef Trond Tollefsen og redaksjonssjef Anita Myskja. Flere byråer og designere fikk prøve seg, men Tank utmerket seg og gikk av med seieren. Oppdraget Tank fikk var å: «… utarbeide en ikonisk merkevare for Cappelen Damms ordbøker. Løsningen inkluderer design av omslag, materie og minigrammatikk for tre serier med ordbøker, rettet mot ulike målgrupper.» Jeg har intervjuet de to unge designerne, Tina Tømmeraas Aasvestad og Åshild Knudsen, som har levert det prisbelønte designprogrammet, under kreativ ledelse av Tanks Helge Persen. De skryter av forlagets prosjektgruppe og det knirkefrie samarbeidet underveis.
Her er eksempler på nytt design på alle tre ordbokseriene: Skoleordbøker, Store ordbøker (Engelsk og Latinsk ordbok) og Profesjonsordbøker, som den snart lanseringsklare Norsk-spansk juridisk-økonomisk ordbok.
– Gratulerer med fantastiske priser! Hadde dere tenkt muligheten av noe slikt?
Tenk Tank som tok både GULL og SØLV i Årets vakreste!
Tina: – Tusen takk! Før vi begynte arbeidet hadde vi nok ikke forestilt oss dette. Men vi er stolte av det endelige resultatet, og hadde nok håp om en anerkjennelse fra bransjefolk. Likevel var det overveldende at vi vant både gull og sølv i denne konkurransen.
Åshild: – Dette er nok ikke noe man tenker så mye på mens man jobber med et slikt prosjekt. Det som var viktig for oss var jo å levere et veldig godt design og å være med å løfte merkevaren. Desto mer stas når vi vant!
– Hva tenkte dere da forespørselen fra Cappelen Damm kom?
Tina: – Vi var glade for å bli invitert til denne betalte pitchen, og bestemte oss for å gjøre en skikkelig innsats i kvalifiseringsprosessen. Vi involverte store deler av byrået og kom opp med, etter vårt skjønn, tre sterke konsepter. Vi valgte å presentere alle tre for forlaget.
Åshild: – I utgangspunktet var jo dette en konkurranse mellom tre ulike aktører. Tank har ikke hatt så mange slike prosjekter, så da var det ekstra kult å få bruke tid og engasjement på noe som er litt annerledes enn det vi vanligvis jobber med.
– Og hva følte dere da dere fikk oppdraget i skarp konkurranse med andre dyktige aktører?
Tina: – Vi var jublende glade for å få oppdraget, særlig fordi det var svært kvalifiserte aktører vi konkurrerte med.
Åshild: – Ja, det var veldig gøy å se at vi kan konkurrere med de beste i bransjen. At vi klarte å kapre oppdraget og nå i tillegg å vinne prisene.
– Kan dere si litt om prosessen? Hvordan dere tenkte og hvordan dere organiserte arbeidet?
Tina: – Oppgaven var å utvikle en ikonisk merkevare for Cappelen Damms tre serier med ordbøker, rettet mot ulike målgrupper. Det var viktig å tydeliggjøre at det er samme avsender, samtidig som de tre seriene skulle ha hver sin identitet. Vi laget en asymmetrisk løsning basert på geometriske former. Formene har ulike valører av en hovedfarge knyttet til hvert språk. Kontrastene og «speilingen» som oppstår mellom farger og form understreker ordbokens funksjon.
Hovedfargen var allerede innarbeidet som kode for språk i tidligere utgaver. Vi valgte å videreformidle, forsterke og utvide denne fargepaletten. De store ordbøkene differensieres fra skoleordbøkene ved at hovedformen har fargen sort, noe som signaliserer mer tyngde og fordypning, mens profesjonsordbøkenes hoveform har fargen grå.
En harmonisk samling ordbøker i ny frakk, til skolebruk og fordypning; engelsk, fransk, latin, norsk, spansk og tysk.
Åshild: – Vi jobbet mye med systematikken rundt titler og hierarki på omslagene, og samtidig mye med å skape en fargepalett med utgangspunkt i det eksisterende fargesystemet. Et stykke ut i prosessen lekte vi med tanken på at det hadde vært veldig morsomt om vi kunne gjøre noen endringer på innsiden av bøkene, også. I utgangspunktet var det jo bare omslagene som lå i oppdraget, men vi ønsket en helhetsfølelse i hver bok. Brukeropplevelsen ville bli mye bedre om vi også kunne gjøre endringer på typografien i selve bokblokka. Vi brukte derfor en del ekstra tid på research på en typografi som var egnet. Vi gjorde også noen enkle skisser på et par sider fra Latinsk ordbok. Vi presenterte researchen og skissene for Cappelen Damm, og prosjektgruppen ble ganske så begeistret! Basert på skissene designet vi malsider for de tre forskjellige seriene, og raffinerte omslags-, tittelsider og kart.
– Tina har hatt hovedansvaret for omslagene, mens du, Åshild, har hatt fokus på innmaten. Var det en naturlig arbeidsfordeling?
Åshild: – Vi har jobbet veldig tett som team på dette prosjektet. Men siden Cappelen Damm valgte den retningen Tina hadde jobbet frem, ble det naturlig at hun gikk videre i arbeidet med omslagene. «Innmaten» og brukervennligheten ble dermed mitt ansvar. Dette innebar grafiske elementer, plasseringen av disse og ikke minst typografi. Vi har begge en spesiell interesse for typografi og et øye for de små detaljene, så sånn sett passet vi begge godt inn i prosjektet.
Latinsk ordbok var den førstefødte i hele den omfattende ordboksamlingen som har fått ny ham og innmat.
Tina: – Ja, det var stas at Cappelen Damm valgte den retningen jeg hadde utviklet mht til omslagsdesign, og at jeg fikk ansvaret for å videreutvikle den. Samtidig så vi i Tank et forbedringspotensialet av innmaten i de eksisterende ordbøker. Vi hadde veldig lyst til å lagre noen vakre, lesbare og funksjonelle bøker både på utsiden og innsiden, og tok derfor intiativ til en gjennomgang av typografiske muligheter. Vi brukte altså mye tid på research og bestemte oss for å presentere noen alternativer for forlaget. Som Åshild sier, deler vi en sterk lidenskap for typografi, og initiativet vårt fikk full støtte av Helge, som har vært Tanks kreative leder for dette prosjektet. det var fantastisk at forlaget våget å satse, og bestemte seg for å gjøre noe med innmaten også. Forlaget valgte den fonten vi anbefalte, Sirba, som er spesiallaget for liten skrift. Åshild testet fontstørrelser og jobbet med navigasjon og brukeropplevelse. Hun sto for kontakten med TypeTogether, som står bak Sirba. De utviklet fortløpende spesialtegn etter behov. Den første boka som ble ferdigstilt med ny design både inni og utenpå var for øvrig Latinsk ordbok.
– Dere brukte altså en helt ny font, med spesiallagede tegn og importert fra Nederland. Det er ikke hverdagskost? Hvordan og hvorfor?
Tina: – I nesten alle norske ordbøker brukes varianter av skriftsnittene Helvetica og Times. Generelt er disse fontene brukt til «alle» mulige løsningerr. Dette gir et inntrykk av manglende karakter og differensiering. De er heller ikke optimalisert for bruk i små størrelser, slik som oppslagsverk og ordbøker krever. På bakgrunn av grundig Research falt vi for fonten Sirba, designet av TypeTogether. Dette er en allsidig font, designet for små punktstørrelser og kompleks tekst. Som en kontrast til Sirba har vi brukt fonten Akkurat på omslag og i titler. Dette for å skape en visuell forsterkning av merkevaren.
Åshild: – Ja, Sirba er en ganske ny font. Den var en av de tre, fire forskjellige vi vurderte da vis skulle velge typografi for innmaten. Den hadde de tekniske kravene som trengs i ordbøker, og hadde så vidt vært brukt i lignende prosjekter tidligere. Det var veldig viktig at vi fant en solid font som nettopp tålte liten skriftstørrelse og ditto linjeavstand, og som dermed var svært plasseffektiv.
Her ser vi fonten Akkurat på et av de mange lekre kartene som følger ordbøkene.
– Jeg har forstått at dere tidligere har jobbet med «alt mulig», men lite med bøker? Var det utfordrende å jobbe med et så omfattende bokprosjekt og en så detaljert kravspesifikasjon?
Åshild: – Jeg hadde knapt jobbet med bøker tidligere, men prinsippene for god, grafisk design og typografi er jo de samme uansett hvilke produkter man arbeider med. Men kravspesifikasjonen knyttet til typografi gjorde oppdraget til et spesielt prosjekt. Det er sjelden man får jobbe med slik detaljering, så for oss ble dette en ny og inspirerende utfordring.
Tina: – Jeg har designet både romaner og diktsamlinger tidligere, men aldri ordbøker. Rammebetingelsene for dette prosjektet var en spore underveis, godt støttet av usedvanlig dyktige og kunnskapsrike folk på kundesiden.
Engelske ordbøker i fire ulike varianter og versjoner til ulikt bruk.
– Ja, hvordan har samarbeidet med prosjektgruppa i forlaget egentlig vært? Med Heidi Helgestad i spissen?
Tina: – Det har vært en fryd å jobbe med prosjektgruppa i Cappelen Damm. Hele gjengen har vist stor interesse og engasjement, og kommet med gode innspill. Samarbeidet har vært enestående godt fra begynnelse til slutt, og det pågår fortsatt. Ordbøkene blir jo laget fortløpende. Nå er det engelsk ordbok som står for tur.
Åshild: – Ja, samarbeidet har vært en stor glede. Det er jo sjelden man so m designer jobber med folk som er så bevisste på hva god design kan gjøre med et produkt, og som er villig til å gå noen ekstra skritt for å få et helhetlig og solid design på en så omfattende bokserie.
– Hva har det morsomste vært?
Åshild: – For min del var det morsomste å dykke ned i innmaten og å få jobbe med typografiske detaljer. Det er ikke så ofte at en kunde forstår verdien av dette arbeidet slik tilfellet var her.
Tina: – Dette har vært en drømmejobb, nesten som en klassisk «skoleoppgave» der overordnet konseptuell tankegang og designstrategi har vært avgjørende. Oppdraget åpnet opp for et typografisk detaljarbeid man sjelden får anledning til å gjøre. Når oppdragsgiver samtidig er så kvalifisert og engasjert, og vi jobber sammen mot et felles mål, blir også resultatet bra! Dette er et av de aller morsomste prosjektene jeg har jobbet med i min karriere som designer.
NÅR MAN TAR AVSTAND FRA AT KARPE DIEM SIER AT DE IKKE SIER «JØDE»
En gang på åtti- eller nittitallet advarte Aftenposten mot det nye fenomenet «stolping», som angivelig krever to slemme gutter, et offer og en lyktestolpe. Jeg hadde aldri hørt om stolping den gang, og har ikke hørt om det siden. Dette skyldes trolig at ikke så mange slemme gutter leste Aftenposten den gangen. Forhåpentlig leser de ikke dette heller.
DET ER LOV Å HÅPE
Ulvemotstander til KK: «Jeg håper vi får ulv over hele landet. Så håper jeg at den tar noen. Det er nødvendig at det skjer en ulykke. Da vil folk våkne.» Det må selvfølgelig være lov å håpe at et menneske blir drept av ulv. Jeg hadde det lenge sånn med biler; håpet at flest mulig ble drept i trafikken, for å tvinge frem en storstilt satsing på kollektivtransport. Usikker på om det hjalp.
TOK OSS DER
Fra ABC Nyheter, tirsdag 12. april: «Listhaug forsvarer grep i flyktningpolitikken: – Tror ikke det kommer noe godt ut av å bare synes synd på folk». Søren, der gjennomskuet hun oss som bare syns synd på folk. Da er det bare å legge seg flat og stenge grensene.
ELVERUM: PEER!
Andre fredagskveld på rad hjemmefra for å se unge mennesker fremfør PEER!, min gjendikting av Ibsen. Denne gang Alfarheim Lille Friteater i Elverum. Vakkert og morsomt og trist.
DU GODESTE
Aslak «Slask» Borgersrud inkluderte meg i sin gjennomgang av «gamle, hvite, rare menn» som folk liker. Sammen med Drillo, Per Fugelli og Kåre Willoch. Riktignok med tilleggsparentesen «(ikke egentlig så gammel heller, men gjør sitt beste)». Det er straffen for ikke å være på Snapchat.
DEN HÅRFINE GRENSEN MELLOM Å KOMME MED ET VELMENT RÅD OG Å GI OFFERET SKYLDA
Du skal ikke fortelle meg at jeg bør gå med kortholderen på innerlomma. Dette fordi jeg har rett til ikke å bli ranet.
Vindu etter vask
ETTER Å HA VASKET VINDUER
Ikke ble de helt rene, og dessuten hadde såpevannet laget striper. Heldigvis tror jeg mer på sinnelagsvindusvask enn på konsekvensvindusvask.
*
SETT:
Sært.
The 5,000 Fingers of Dr. T (dvd) Barnefilm fra femtitallet, etter en bok av den berømte amerikanske barneboksurrealisten doktor Seuss. Som å se tegningene hans bli levende. Verdens lengste piano. To mann med ett skjegg. Hodeplagg med hender som pynt. Fargesterkt og koko.
Batman v Superman: Dawn of Justice (kino) Hvorfor må de slåss? Hvordan kan en film med en mann som går i blå trikot og kan fly være så humørløs? Denne filmen er det som skjer når man lager superheltfilmer innrettet på femtenåringer i stedet for på elleveåringer. Så hvordan kan en femtifem år gammel mann engasjere seg nok i dette til å bli skuffet?
The Wiz (tv) Motowns utgave av Trollmannen fra Oz. Eventyrlandet er blitt en allegorisk fremstilling av Harlem på syttitallet, men historien er trofast gjenfortalt. Mest overraskende: Michael Jackson – verdens beste danser noensinne – spiller Fugleskremslet og tilbringer store deler av filmen a) hengende på et stativ, og b) snublende. Som om
Midnight Run (dvd)
Eks-snut Jack Walsh og skal bringe svindleren John «The Duke» Mardukas inn for fengsling før enten FBI eller Serrano-klanen eller en rivaliserende menneskejeger gjør det. Strålende samspill mellom DeNiro og Charles Grodin. Alt Grodin gjør i denne filmen er morsomt.
LEST:
Victoria Kielland: Dammyr (Denne boka er kommet ut på No Comprendo Press, som også har gitt ut Volles og min tegneseriebok Muffens, så jeg er inhabil, men likevel:) Humpete ungdom flyter gjennom ekte og kjente kriminalsaker fra Fredrikstad. Sanselig og detaljrikt. Gjørme, vann, blod, kjønn, tid. Alt surkler og renner. Fascinerende.
Chuck Klosterman: I Wear the Black Hat. Grappling with Villains (Real and Imagined) Essays om skurker. Et om O.J. Simpson-saken, et hvor forfatteren forklarer hvorfor vi ikke hadde godtatt Batman i virkeligheten, et om hvem som var slemmest i Clinton-Lewinsky-affæren. Det fins trolig færre skurker i Norge enn i USA, både i nominelle tall og prosentvis. Og at vi syns litt synd på de fleste av de få vi har.
Jaana Suorsa: Who Invented the Morning? En samling sursøte tegninger av griser med høyst menneskelige følelser. Som Pusur, men på langt nær så irriterende. (Apropos Pusur: Tegneserien Garfield minus Garfield er det den høres ut som. Katta er redigert ut, katteeieren Jon snakker med seg selv og fremstår som deprimert og forstyrret. Anbefales, den og.)
Anna Fiske: Palle Puddel drar til New York Også fra NCP. Denne boka ga meg lyst til å besøke Manhattan, og gjerne sammen med en manisk kanin. Hadde for så vidt hørt det før, men det fins visst mye fint å se der borte. Synd at det ligger så avsides.
– Å vinne Bokslukerprisen er kjempestas. For meg er prisen viktig fordi det er leserne selv som står bak den. At 25.000 elever synes min bok er så bra at de kårer den til vinner er helt fantastisk, sier Ingeborg Dybvig. Hennes Forfulgt i London har i dag nådd helt til topps i kåringen av årets beste bok for leserne mellom 10-12 år – vi gratulerer så mye!
Høsten 2015 leste 25 000 sjetteklassinger rundt om i hele Norge utdrag fra ti bøker for 10-12-åringer, og stemte frem fem superfinalister. Fem juryklasser fra fem ulike fylker fikk i oppdrag å lese de nominerte bøkene og kåre en vinner. Nå har elevjuryene bestemt seg for at Forfulgt i Londoner den beste boka.
I Forfulgt i London er det påskeferie, og Clara reiser til farmor og farfar i England sammen med venninnen Emilie. Da farmor brekker beinet, får jentene aller nådigst dra inn til London alene. De skal jo bare shoppe på Oxford Street. Men så ser de en mann bli slått ned, og da de forsøker å hjelpe ham, stikker han til dem en liten firkantet dings. «Don’t go to the police,» hvisker han. Clara har lovet alle at hun ikke skal leke detektiv igjen. Så jentene skynder seg mot jernbanestasjonen, men det er jo ikke deres skyld at noe følger etter dem …
«Jeg syntes at boka er en perfekt bok for folk som liker mysterier. […] Jeg ville gitt den terningskastet 6.» Tomine (6. klasse), Konmerud skole
«Boka var spennende og gøy. Jeg anbefaler boka for de som liker spenning. Syns denne må vinne i år.» Marcus (6. klasse), Tingsaker skole
Det er Foreningen !les som deler ut Bokslukerprisen, som har til hensikt å fremme lesing og leselyst, og sette fokus på den gode litteraturen som blir gitt ut for aldersgruppen 10-12 år. Prisen ble utdelt på Sentralen i Oslo med Kulturminister Linda Hofstad Helleland og elever og lærere fra juryklassene til stede.
– Vi opplever en enorm interesse blant elevene i Bokslukerprisen for å lese og uttrykke sin mening om ny norsk litteratur, sier prosjektleder for Bokslukerprisen i Foreningen !les, Troels Posselt.
De øvrige nominerte til prisen var: Rivertongåten av Jørn Lier Horst, Kagge Discosatan av Vera Micaelsen, Aschehoug Kampen mot superbitchene av A. Audhild Solberg, Aschehoug Med beina på nakken av Arne Svingen, Gyldendal
Juryklassene har vært:
Gratangsbotn skole (Troms)
Åheim skule (Møre og Romsdal)
Ila skole (Sør-Trøndelag)
Bestum skole (Oslo)
Songe skole (Aust-Agder)
Lars Amund Vaage (f. 1952) debuterte i 1979 med romanen Øvelse kald vinter. Tre år senere slo han gjennom med romanen Fager kveldssol smiler. Han har siden skrevet en rekke særeigne romaner, noveller, skuespilll, barnebøker dikt og gjendiktinger. Han har mottatt mange priser for bøkene, bl.a. Kritikerprisen i 1995 for Rubato, og Aschehougprisen samme år. For Rubato ble han også innstilt til Nordisk Råds pris. Han har også fått Oktoberprisen, Gyldendalprisen og Doblougprisen for sitt samlete forfatterskap. I 2002 fikk han P2-lytternes pris for romanen Kunsten å gå, i 2005 fikk han Emmausprisen for Tangentane og i 2011 fikk han Melsomprisen for Skuggen og dronninga. Også romanen Syngja (2012) fikk strålende kritikker. Den fikk Vaage Brageprisen og Nynorsk litteraturpris for, og den ble også nominert til Kritikerprisen.
Noen smakebiter fra intervjuet
Du bør selvsagt høre hele intervjuet, og det kan du altså gjøre på iTunes eller på BokPods nettside. Her er noen smakebiter fra intervjuet:
Om skrivesperre og det å skrive i vei Det er noe som er mer truende enn å ikke skrive, og det er bare å skrive i vei. For meg da. Jeg kan sikkert skrive en roman som er ok, men jeg tør ikke helt. Jeg søker noe annet enn det, noe forbi det på punktet. Noe jeg kan stå for på en annen måte. Noe som klinger på en ny måte og er noe nytt. Få fram andre sider ved meg på sett og vis, for det er i alle fall en helt klar erfaring at inni meg så er det masse stoff som jeg ikke vet om. Dette har jo med den menneskelige tilstanden å gjøre, det er ikke jeg som har så veldig i meg. Alle har det. Det tror jeg disse psykoanalytikerne har rett i. Det finnes en verden inni oss som vi ikke kjenner så godt. Mange ganger har jeg skrevet ned ting som jeg ikke visste at jeg kunne og hentet fram stoff som jeg ikke visste at jeg hadde i meg. Den overraskelsen der er det jeg søker. Det er da ordet kommer med mest kraft, og det er den kraften jeg vil ha ned på papiret.
Om leseren Ja, jeg har en leser jeg skriver for. Det er noen som sier at de skriver for seg selv, men det har jeg alltid syns har vært noe pjatt, eller jeg tror ikke på det når de sier det en gang. Er ikke det veldig trasig da at man tenker på bare å skrive for seg selv? Særlig før i tiden så tenkte jeg nesten at jeg så en gjeng med lesere som satt borte i kroken, og det å skrive nesten var som å spille foran et publikum. Den som spiller piano, spiller jo ikke for seg selv. Du hører aldri en pianist si det. Nei, han spiller for folk som gidder å høre på og som er glad i musikken.
Om datteren Gunhild og autismen Jeg kunne aldri ha skrevet en sånn bok uten henne. Det er helt åpenbart. For meg går det ikke an å tenke seg å være forfatter uten autismen. Jeg har jo aldri vært det, og vet ikke hvordan det er. Hvordan har de det disse forfatterne som ikke har autisme i hjemmet? Det er helt innvevd i alt sammen. Kanskje det er derfor jeg har en del bøker som er litt vanskelige?
Om å synge for Gunhild Hun er en blid og kraftfull jente – stort sett. Veldig sterkt nærvær. Jeg har tittelen på romanen Syngja fra henne. Hun er den eneste i hele verden som stadig ber meg om å synge. Det er jo ofte sånn at de blir opphengt i bestemte ting. Skal ha det sånn og sånn, og ikke sånn. Det er en del av tilstanden. Ber meg synge fem eller ti eller tjue ganger, og det kan man greie, men med hundre ganger kan man kanskje bli litt lei. Hvis du tar den testen at du synger: «Min hatt den har tre…» Så vil hun straks si «kanter», selv om hun ikke kan snakke. Så hun husker alle sangene, men hun kan ikke synge dem – stort sett, eller si dem. Det er et merkelig fenomen.
«Clegg has conjured a novel that reveals the depths of the human heart.»
Clare Clarc, The Guardian
Bill Clegg har skrevet romanen Vi som hadde en familie, en av de beste bøkene jeg har lest i vår. Gleden var stor da han kom på besøk og ble med meg en tur inn i vårt bittelille studio for en prat. I denne episoden av Bokprat snakker vi om denne romanen, leseropplevelsen, hvor fortellingen kom fra og hvordan det er å skrive selv når man også jobber som litterær agent.
Om romanen:
Kjernen i ‘Vi som hadde en familie’ er en hyllest til den familien vi fødes inn i, og den vi skaper oss selv. Og nettopp derfor er det en bok som angår oss alle. Usikkerheten på hva som egentlig har skjedd driver leseren frem, samtidig som det er en historie om tilgivelse og håp, en historie som ikke etterlater noen uberørt. Les mer om boken på våre nettsider.
Ja, jeg er selvopptatt.
Jeg er så selvopptatt at jeg er blitt kvinne.[i] Jeg er så selvopptatt at jeg er blitt forfatter.
Jeg er så selvopptatt at jeg liker bøker med kvinnelige hovedpersoner.
Jeg er så selvopptatt at jeg liker å lese bøker der jeg kan kjenne meg igjen.
Jeg er så selvopptatt at jeg liker bøker med handling fra samtida, Norge, i dag.
Jeg er så selvopptatt at jeg gjerne leser bøker som handler om å skrive[ii] fordi jeg skriver selv.
Jeg er så selvopptatt at jeg liker å lese bøker som handler om hverdager jeg kan kjenne meg igjen i.
Jeg er så selvopptatt at når en kritiker kritiserer en bok for å være selvopptatt pludring[iii] tenker jeg: det er jo det jeg har sagt! Jeg er så selvopptatt at det er nesten så jeg tror det er jeg som har bestilt den kritikken som bevis på det jeg har sagt.
Jeg er så selvopptatt at jeg er opptatt av forfatterrettigheter og forfatterøkonomi enda jeg jo er forfatter selv!
Jeg er så selvopptatt at jeg leser en rekke bøker av kvinnelige forfattere og jeg er kvinnelig forfatter selv.
Jeg er så selvopptatt at jeg leser en rekke bøker om heterofil kjærlighet enda jeg lever heterofilt selv.
Jeg er så selvopptatt at jeg leser en rekke feministiske bøker og så er jeg feminist selv!
Jeg er så selvopptatt at jeg bryr meg om norsk politikk og så bor jeg i Norge selv!
Jeg er så selvopptatt at jeg skriver ting og forventer å få dem publisert.
Jeg er så selvopptatt at jeg skriver ting og forventer at noen leser dem.
Jeg er så selvopptatt at jeg lenker til mine egne tekster.
Jeg er så selvopptatt at jeg sier meg, meg, meg![iv] Jeg er så selvopptatt at jeg skriver Selvopptatt.
Men ifølge kritikeren[v] er jeg ikke den eneste[vi].
Jeg mener bestemt at dette er en god roman.
[i] ”Man fødes ikke som kvinne, man blir det” som Simone de Beauvoir uttrykte det. [ii]Å skrive av Marguerite Duras oversatt av Silje Aanes Fagerlund. [iii] Anmeldelsen ligger bak betalingsmuren, men overskriften ”Mye selvopptatt pludring” og ingressen: ”Intetsigende om samliv med bergensforfatter” sier sitt. [iv] Jeg er så selvopptatt at jeg lenker til denne teksten to ganger. [v] Kritikeren fikk også et motinnlegg til anmeldelsen. Forfatter Kristina Leganger Iversen skrev ”Sviktande vurderingar. Meldinga av debutboka Eneste er korkje rimeleg eller raus.”. Innlegget ligger også bak betalingsmur her. Nå har også kritikeren svart på kritikken av kritikken. Også i Bergens Tidende, ikke på nett. [vi] Siden jeg er så selvopptatt at jeg stort sett lenker til egne tekster og bøker, gjør jeg oppmerksom på at jeg her lenker til romanen Eneste av Silje Aanes Fagerlund. Dette for den som ikke trykker på lenken, den som ikke leser fotnoter får heller sveve i det uvisse.
København er en stor favoritt hos oss nordmenn, og det er mange av oss som bor i eller reiser til Kongens by minst en gang i livet. Dessverre er det mange norske turister som bruker store deler av turen på shopping i Strøget, en tur i Tivoli og en lunsj i Nyhavn. Det er synd, for København har SÅ MYE mer å by på. Etter å ha vært bosatt i denne byen i 4 år kjenner jeg den ut og inn, og her finner du mine beste Køben-tips!
Nyt en kaffe eller øl på en av de mange kaffebarene på Vesterbro eller Nørrebro
Streetfood og bodegaer På Papirøenkan du kjøpe streetfood fra store deler av verden, og alle i selskapet kan kjøpe fra forskjellige steder, for så å sitte sammen og spise. I sommerperioden kan man være heldig og finne en plass utenfor i sola med utsikt over kanalen.
Torvhallerneer et fantastisk lekkert matmarked a la Mathallen i Oslo. Her finner du alt fra den kjente danske high-end sjokoladen Summerbird til syltynne pizzaer med potet, eller et stort utvalg friske økologiske grønnsaker om du for eksempel bor via Airbnb, og kan dra hjem lage middag.
McKluudpå Istedgade er en klassisk dansk bodega med billig øl, jukebox og røyking inne. Her er det alltid masse folk, og hyggelig stemning, men hvis du er ømfintlig for røyk er ikke dette stedet for deg!
Et godt alternativ til McKluud er Café Sommerstedhvor Cindy styrer med jernhånd. Her er det lov til å røyke i biljardrommet, og puste i resten av lokalet. Danskene er lett å komme i prat med når de har fått seg en øl eller fem, så hvis du kommer i snakk med noen på en bodega, spør om de kan lære deg å spille terning/snyd/tænkeboks/løgn/vejen til Viborg (kjært barn har mange navn).
Hvis sulten melder seg etter en sen kveld i kødbyen eller på et bodegabesøk på Vesterbro finnes det ingen steder som Isted grill. Her får du verdens beste flæskestegsandwich!
Ta turen på festival! Topp stemning foran den oransje scenen på Roskilde festival.
Planlegg inn ett festivalbesøk Danskene er veldig gode på musikkfestivaler. Roskilde festivaler absolutt verdt et besøk, man kan fint dra på dagstur fra København. Det er gode tog og bussforbindelser under festivalen, og det tar under en time å komme seg til festivalplassen. Det er også mange gode festivaler i byen i løpet av sommeren, og der er noe for en hver smak. Blant annet Uhørt, Vanguard, Distortion, Trailerpark, Copenhagen Jazz Festival og Copenhell for å nevne noen.
Et besøk hos frisøren i København arter seg noen ganger litt annerledes enn andre steder.
Kurbad og billig spa-kupp Jeg har aldri vært på Sofiebadetpå Christianshavn, men jeg har hatt veldig lyst til å dra dit. Badeanstalten fra 1909 er nå en økologisk hamam (tyrkisk bad, red.anm) med kurbad og behandlinger. De har noen dager kun åpent for enten kvinner eller menn, så husk å sjekke åpningstider.
Hvis du er i København i ukedagene, og gjerne vil ha en velværebehandling uten å bla opp alt for mange hundrelapper er Kosemetologskolen Cidesco stedet! De tilbyr en rekke typer elevbehandlinger til en billig penge, og kvaliteten er høy selv om de ikke er ferdigutdannet.
Ikke bare er det billigere å gå til frisøren i København, det er også mer rocka. Spesielt hvis man tar turen innom Jakob Joakim som har startet frisør Liebmann. Han kan nemlig finne på å by på en øl eller to, eller ta fram en flaske bobler fra salongens vinkjøler(!) hvis du har time på kveldstid. Og så er han veldig flink – den eneste frisøren jeg noen gang har hatt full tillit til.
Hvis du er lei av Strøget, Tivoli og Nyhavn er disse parkene og gatene verdt et besøk:
Parker
Frederiksberg have
Assistens kirkegård
Botaniske have
Studiestrædet
I området rundt Studiestrædet er det mange hyggelige cafeer og butikker
Hyggelige gater
Jægersborgsgade
Elmegade
Værnedamsvej Sønder Boulevard
Kødbyen
Sjekk ut Politikens Ibyen for å holde deg oppdatert på steder i København som er verdt et besøk, og Rough Guide København for den ultimate oversikten til hvordan du bør legge opp ditt Køben-besøk.
I dag er det Verdens Bokdag eller den internasjonale bokdagen, og da er tradisjonen at du skal gi bort en rose og en bok til en du er glad i. Så her er to gode gavetips.
Dessverre har ikke den internasjonale bokdagen slått ordentlig an her i landet, men i Spania og især i Barcelona er dette en høytidsdag for boken. Røttene til Verdens Bokdag er mange århundre lange. 23. april er Sankt Georgs dag som helt siden høymiddelalderen har vært feiret i Katalonia. Sankt Georg er også Barcelonas skytshelgen. Da Sankt Georg ifølge legenden drepte den onde dragen, vokste det opp røde roser av dragens blod. Allerede på slutten av 1300-tallet begynte katalanerne en litteraturfeiring på denne dagen med å arrangere en poesikonkurranse der landets fremste lyrikere resiterte sine dikt. Andre og tredje premie var forgylte roser, mens vinneren derimot fikk en ekte rose fordi ingen juvel kunne overgå den levende natur. Roser er ikke bare symbolet på kjærlighet, men også på diktekunstens skjønnhet, kraft og naturlighet.
I moderne tid startet tradisjonen med bokdagen i Barcelona i 1926. Siden har katalanerne feiret «El dìa del libros y rosas», med å kjøpe bøker og roser til venner og kjære. Bøker og roser symboliserer både visdom og kjærlighet, kultur og skjønnhet. Og dermed blir dagen en festdag for boken og givergleden. I fjor fortalte en katalaner meg at jeg hadde misforstått gavene. Denne dagen skulle mennene gi roser til kvinner, og kvinnene gi bøker til sine menn. Jeg er ikke helt sikker på at han har oppfattet tradisjonen rett, men det er absolutt en god idé å gi en bokgave til en mann i dag. For menn leser alt for lite. Derfor har jeg to gavetips i dag en krimbok og en underholdningsroman.
FORFATTEREN SOM KNUSTE JOJO MOYES I TYSKLAND: Lori Nelson Spielman En liste for livet I fjor kjempet Lori Nelson Spielman med Jojo Moyes om bestselgertoppen i Tyskland, og det var Spielmans En liste for livet som gikk seirende ut av kampen. Det er ikke underlig, for dette er en sjarmbombe av en roman. Brett er 34 år og har tilsynelatende alt: en god jobb i det veldrevne familiefirmaet og en stor leilighet der hun bor sammen med kjæresten. Så dør moren av kreft, og Bretts verden blir snudd på hodet. Hun tror hun skal arve direktørstillingen i familiefirmaet, men får i stedet sparken (!) Det eneste hun arver fra moren er en liste hun laget som tenåring over hvilke mål hun skulle oppnå i livet. Før hun får noe som helst annen arv, har moren bestemt at hun må fullføre punktene på listen. Brett har for lengst glemt den gamle listen: «lære fransk, dra til Paris, skaffe seg hund, finne kjærligheten, få barn, hjelpe de fattige, få et fint hus» osv.
Brett, som er knust av sorg, kan ikke forstå hvorfor moren har gjort dette mot henne. Dessuten er det ikke alle punktene som lar seg fullføre. Hvordan skal hun for eksempel klare å etablere et forhold til faren sin, som døde for flere år siden? Og hvorfor har ikke moren strøket over «finne kjærligheten» siden Brett jo lever sammen med «drømmemannen»?
For den som liker underholdningsromaner, er dette virkelig en fantastisk gave.
ÅRETS BESTE NORSKE KRIM: Torkil Damhaug En femte årstid Sjelden har anmelderkorpset vært så samstemte som med Torkil Damhaugs nye krimroman, En femte årstid. Alle sammen kastet seksere og femmere for den, og det er liten tvil om at dette er årets beste norske krim hittil i år. Den er også et rystende familiedrama. Ann, Victor, Helene, Nicolai er fire ungdommer som henger sammen. De prøver ut ting, og alt er ikke like smart. Noe de ikke burde gjort, var å stenge en klassekamerat inne i kjelleren på den nedlagte fabrikken nede ved elva, der det en gang skjedde en grusom ulykke. For kort tid senere er to av de fire ungdommene funnet døde, og den tredje er forsvunnet. Vi følger ungdommer som blir drevet mot det fatale av krefter de ikke forstår, og vi møter en far som er politimann og som vil gjøre alt for å finne sin datter.
Her er klipp fra tre av de hyllestene i avisene:
«Spennende, smart og spenstig skrevet! (…) På mange måter har Damhaugs bøker vel så mye til felles med tradisjonell, psykologisk romankunst som med mye av dagens intrigedrevne krimlitteratur. Og det er ment som en kompliment!» Sindre Hovdenakk, VG (6)
«Den femte årstid er en ypperlig eksistensiell thriller, et nervepirrende drama på høyde med de beste av norsk og internasjonal krim.» Ola Hegdal, Dagens Næringsliv
«en mesterlig konstruert studie av et ungdomsmiljø i den mest livsfarlige følsomme tida, da alt kan skje.» Fredrik Wandrup, Dagbladet (5)
Har du ikke ordnet med gaver ennå, er det bare å løpe ut og kjøpe. Var jeg deg, hadde jeg kjøpt både en bok og en rose uansett om du kjøper til en mann eller en kvinne.
I dag, på selveste Verdens bokdag, har Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato mottatt Sørlandets litteraturpris (sakprosaprisen) for sin kritikerroste biografi Astrid Lindgren, om barnas forfatter og forkjemper. Prisen ble utdelt for 16. gang i Arendal bibliotek. Et varmt gratulerer til begge to med vel fortjent heder!
Agnes-Margrethe Bjorvand og Lisa Aisato. Foto Lisa Aisato: Einar Børresen
Astrid Lindgren lar på en inspirerende og barnevennlig måte leserne bli godt kjent med personen, forfatteren, redaktøren og det engasjerte samfunnsmennesket og medmennesket Astrid Lindgren.
Boka er vakkert gjennomillustrert av Lisa Aisato, og følger en klassisk kronologisk utvikling fra Astrids lykkelige barndom i Vimmerby til alderdommen i Stockholm. Innenfor hver av disse aldersepokene tar boka for seg viktige, spennende og humoristiske episoder i Astrid Lindgrens liv og virke.
Vi hører om hennes kjærlighet til naturen, den livslange gleden over å leke og å klatre i trær, lese- og skrivegleden og kampen for barns og dyrs rettigheter. Men vi hører også om livets mange tunge stunder, livet som ung og fattig alenemor, lengselen etter kjærlighet og, som hun selv så ofte uttrykte det, opplevelsen av «hvor vanskelig det kan være å være menneske».
Astrid Lindgren er først og fremst tenkt som fritidslesing for lesekyndige barn, alene eller sammen med foreldre, men den fungerer også som fagbok i skole og barnehage. Lærere og andre litteraturformidlere kan bruke boka som ressursbok for å tilegne seg kunnskap om Astrid Lindgren på en oversiktlig og lett tilgjengelig måte. Biografien er et unikt utgangspunkt for å inspirere nye generasjoner til å lese Astrid Lindgrens bøker.
Gjennom fortellinger, sitater, faktaopplysninger og magiske illustrasjoner blir vi kjent med Astrid Lindgren – én av verdens største barnebokforfattere.
Biografien var en av fjorårets mest kritikerroste bokutgivelser:
«en bunnsolid og nydelig illustrert barnebiografi. […] Både barn og voksne kan kose seg med det kloke og modige mennesket som tegnes i denne bevegende, nesten litt magiske, biografien.»
Dagbladet «Denne perlen av en biografi er et fint menneske og en stor forfatter verdig»
Agnes-Margrethe Bjorvand (f. 1969) er barnebokforsker og -formidler, lærer og forfatter, og ansatt Universitetet i Agder. Hun har hovedfag i nordisk språk og litteratur med en hovedoppgave om Astrid Lindgrens barnebokfigurer Pippi Langstrømpe og Ronja Røverdatter. I tillegg har hun nyoversatt bøkene om Pippi Langstrømpe, og oversatt Jens Andersens Lindgren-biografi.
Lisa Aisato (f. 1981) er illustratør, forfatter og billedkunstner. Hun har gitt ut flere prisvinnende barnebøker og illustrerer for flere forlag. Hun er kanskje mest kjent for billedbøkene Odd er et egg og En fisk til Luna.
Sørlandets litteraturpriser innstiftet og finansiert av bokhandlerne og bibliotekene i Agder. En jury velger ut og nominerer titler utfra bokproduksjonen foregående år, og publikum over hele landet avgjør hvilken av bøkene som får pris. Alle som vil kan stemme.
Tang er den første spiselige planten som kan høstes etter en lang vinter. Ofte starter man å høste sukkertang og fjærehinne allerede i mars. Senere i april ser vi etter fingertang, søl og havsalat. I mai sanker vi remtang og havsalat.
Det er i kaldt vann, sterk strøm og bølger at tang liker seg best. Så snart lyset vender tilbake etter mørketiden starter de små tangplantene å gro. Det går hurtig, i løpet av noen få måneder er tangen allerede 20 til 30 centimeter lang. Senere på sommeren kan de ha vokset seg så store som 2–3 meter. Når varmen kommer, stopper veksten og tangen går i «sommerdvale». Med det varme vann kommer også en rekke mikroorganismer og små kiseldyr som setter seg på tangen og gjør den uegnet til mat.
Men om våren er tangen på sitt beste. Bladene på brunalgene er glatte, blanke og spenstige. Skuddene på blæretang er lysegrønne og innbydende og den grønne havsalat med sine delikate halvtranparente blader er ennå ikke spist opp av småsneglene.
Det er rent og fint i havet og den undersjøiske hagen bugner av spiselige vekster! Tang er den perfekte partner til all sjømat og fisk som også jo også har sesong om vinteren og tidlig vår.
Tips for april: Prøv fiskesuppe med blåskjell fra boken Tang & tare – Et hav av mat av Zoe Christiansen, Claudia Seifert, Hanne Martinsen og Lisa Westgaard.
Fiskesuppe med blåskjell
10 g tørket remtang (eller 75 g fersk remtang hvis du har det)
6 sjalottløk, skåret i skiver
1 rød paprika, skåret i terninger
2 flådde tomater, skåret i skiver
2 ss paprikapulver
½ chili, hakket
4 fedd hvitløk, hakket
1 ss olivenolje
1 l fiskekraft
1 dl hvitvin
2 stilker oregano
400 g blåskjell
500 g fiskefilet, skåret i biter
2–3 ss limesaft
Legg remtangen i bløt. Stek sjalottløk, paprika, tomater, paprikapulver, chili og hvitløk i oljen. Tilsett fiskekraft, hvitvin og oregano og kok det i 20 minutter. Skjær remtangen i passende biter og la den koke med i suppen de siste 10 minuttene. Tilsett blåskjell og fiskefilet. Ha i limesaften til slutt.
New York – byen som definitivt aldri sover. Et slags Disneyland for voksne hvor ingen hever et øyebryn over hva du måtte finne på å kle på deg eller gjøre. Ballerinaskjørt og gummistøvler – go ahead! Det er en by det er lett å like og som man aldri blir ferdig med! Etter nesten fire år i denne byen – og utallige reiser tilbake – har jeg funnet noen favoritter som tar deg helt andre steder enn Time Square…
Tenement Museum Et bygg på Lower East Side, bygget i 1863, ble forlatt på 30-tallet (under de dårlig tidene på 30-tallet var det dyrere for huseier å oppgradere til datidens nye krav til boliger enn å bare stenge hele bygget) og har stått fullstendig urørt til noen « fant» det i 1988 og bestemte seg for å åpne The Tenement Museum.
Utforsk det historiske New York!
Det var 7000 mennesker som bodde i 97 Orchard street i en tidsperiode på rundt 60 år. Familier på opp til 10 mennesker bodde på knøttsmå 2-roms leiligheter, hvor gjerne ett av rommene var arbeidsrom (mange jobbet altså hjemme i leilighetene sine som syersker eller lignende).
Det var immigranter som bodde her, under ekstremt harde kår. Stedet et en skikkelig time capsule – det er akkurat som folk bare har reist seg opp og dratt. Jeg kan ikke få anbefalt dette stedet nok! Det er rett ogslett det kuleste museumet jeg har vært på. Men så er jeg også historienerd
Kjøttboller i alle tenkelige og utenkelige variasjoner!
The Meatball Shop Rett og slett kjøttboller i mange herlige og fantastisk gode varianter! Første restaurant åpnet på Lower East Side for drøye seks år siden, og nå finnes det hele fem restauranter på Manhattan (West Village, Chelsea, Upper east Side, Upper West Side) og en i Brooklyn (Williamsburg). The Meatball Shop er alltid laid back og et rimelig alternativ.
Freemans Nydelig og sjarmerende restaurant bortgjemt og helt innerst i et smug på Lower East Side. Stedet presterer å være veldig koselig men samtidig kult og du får følelsen av å være på en fancy jakthytte. Freemans er en perfekt date-spot eller stedet for en hyggelig middag med venner.
Beauty & Essex Fra gaten ser dette ut som en liten pantelånersjappe. For å komme inn i restauranten må du gjennom pawn-shop’en og inn en dør. Bak døren åpner det seg tre etasjer (900 kvm) med glamorøs restaurant, lounge og bar. Bonus:Det serveres champagne (gratis) på toalettet!
Klassisk New York!
Employees only Dette er stedet for supergode drinker mikset av flinke bartendere. Employees only er et perfekt neighborhood-spot hvis du befinner deg i West Village. Du finner også restaurant innerst i lokalet – ypperlig for en late night snack. Bonus: Det sitter en spådame i inngangspartiet, så her kan du bli spådd på vei inn eller i løpet av kvelden!
Comedy Cellar Comedy er stort i New York og her får du deg garantert en skikkelig latter. Dette stedet, som ligger i West Village, er av høy kvalitet, men likevel lite og intimt (mange av de store comedy-klubbene har mer «show-preg»). Vær forberedt på å bli gjort narr av, spesielt om du sitter på første rad ;). Bonus: Her kan plutselig Aziz Ansari eller Jerry Seinfeld dukke opp på scenen.
Filmtips for New York: American Psycho. Denne er jo helt insane, men jeg synes det er gøy å se New York a la 80-tallet! The Devil Wears Prada. Rollefiguren til Meryl Streep minner meg om min første sjef i New York. Hun var kjempeskummel og kom alltid med uoppnåelige oppgaver og krav vi bare var nødt til å fikse. Jeg har løpt mange rare ærend rundt på Manhattan på grunn av henne. Jeg kan altså relatere meg til denne filmen, derfor liker jeg den. The Wolf of Wall Street. Litt som American Psycho, og dette er en sann historie – i tillegg er det en sykt kul film.
TV-serier fra New York: How to make it in Americaer en av mine absolutte favorittserier!Det ble dessverre bare to sesonger av denne serien, men jeg elsker den! Den skildrer veldig godt og realistisk hvordan det er, og alt er spilt inn der jeg bodde og stedene jeg hang – så kanskje ikke så rart jeg digger denne TV-serienSuits er en annen seriefavoritt med handlingen lagt til New York.
Å høste av naturens og havets overflod er inspirerende, spennende og ikke minst bærekraftig. Og så er det jo så godt alt det du kan plukke med deg fra havet – slik som fingertare, havsalat, vingetang, remtang, sukkertare, fjærehinne og søl!
For mange år siden var jeg på Island. På vei til sagaøya traff jeg to journalister som skulle lage en reportasje om lakseoppdrett utenfor Akureyri. De fikk med seg et prakteksemplar av en laks da de reiste tilbake til Reykjavik. Egentlig hadde de tenkt å spille meg et puss med laksen, men tok heldigvis til fornuft og inviterte på middag i stedet. Smaken av laks tilberedt med tang sitter spikret fast i minnet mitt – helt utrolig godt. Det var vel den femte smakssansen, umami, som traff meg som et lynnedslag.
Og en annen smak som ikke glemmes, tørket søl drysset over vaniljeis servert med favorittkaken. Har du ikke smakt det? Prøv! Hintet av lakris kombinert med en frisk saltsmak – det passer perfekt til det søte, synes nå jeg.
Men det er mer med tang enn smaken. Det er også fremtidens matkilde som vi endelig har fått øynene opp for. Sjøgrønnsaker, som vi like godt kan kalle dem med en gang, er næringsrike og sunne. For den som teller kalorier er det greit å vite at de inneholder lite fett og karbohydrater. Til gjengjeld er de proteinrike og rike på verdifulle mineraler og annet snacks for kroppen.
Det er ikke helt ualminnelig å spise tang, vi gjør jo det når lørdagssushien inntas. Og tenker antagelig ikke over at det er tang vi spiser når makirullene puttes i munnen. Nori er liksom ikke tang, men noe japansk som bare hører til lørdagskosen.
Havets grønnsaker kan brukes til alt, i boken Tang & tare – et hav av matav Zoe Christiansen, Claudia Seifert, Hanne Martinsen og Lisa Westgaard er det et spennende utvalg av retter. Både lunsj- og middagsretter, men også desserter og kaker i tillegg til snacks og drinker. Her er det bare å velge.
Og denne gangen velger jeg meg kake med søl – selvsagt.
Søt sjokolade- og rødbetekake med vaniljeis pakket i søl
150 g mørk sjokolade
120 g smør
80 g mel
100 g malte mandler
1 ts bakepulver
20 g søl
¼ ts malt kanel
1 snau ts malt kardemomme
5 egg, helst fra frittgående høns
50 g honning
250 g rødbeter, skrelt og revet
2 dl vaniljeis
Smelt sjokolade og smør i en kjele over svak varme.
Visp sammen mel, malte mandler, bakepulver, 10 g søl, kanel og kardemomme i en stor bolle. Sett det til side. I en annen bolle visper du egg og honning lyst og luftig med en elektrisk håndmikser. Med mikseren på lav hastighet tilsetter du litt etter litt melblandingen, revne rødbeter og smeltet sjokolade. Visp til det så vidt er blandet. Smør 4 små kakeformer med olje og fyll røren i formene. Forvarm stekeovnen til 180 C°. Stek kakene i 25–30 minutter. (Stikk en trepinne ned i midten av kaken. Den skal være ren, men litt fuktig når du tar den opp.) Pakk iskremen inn i søl (10 gram) og server isen til kakene.
Det er lett å la seg fascinere av trær, både der de står majestetisk alene, i klynger eller som dype og tette skoger. Peter Wohllebens bok Trærnes hemmelige liv gir deg forbløffende innsikt om trærne som tidligere har vært fullstendig ukjent. Tror du dette er alternativt? Tenk igjen – dette er vitenskap!
«Trærnes hemmelige liv er et verk fylt av en livgivende strøm av observasjoner og betraktninger. Bøker som dette utvider vår daglige opplevelse av verden. «Trærne er ikke spesielt raske av seg», skriver Wohlleben, «men de lever i en tilstand av indre likevekt», selv i en rotløs tid som vår egen. Det er nesten som om man slutter seg til dikteren Nils Collett Vogt: «Var jeg blot en gran i skogen». Fredrik Wandrup, Dagbladet
«(…) nå har jeg lest en bok som har forandret mitt syn på trær for alltid. Og det er ikke fordi jeg (som en gang utdannet meg til tømmerhugger) er blitt bløt og sprø. Den tyske skogforvalteren Peter Wohlleben har skrevet en vanvittig bok om «Trærnes hemmelige liv». Han viser vei inn i en verden jeg aldri har tenkt at finnes. (…)Han bruker humor og følelser på en måte som gjør boken til en veldig annerledes naturbok. Trær «snakker» selvsagt ikke, men de kommuniserer faktisk. Trær «ammer» ikke slik mennesker gjør, men de gir barna næring direkte gjennom røttene.» Ole Mathismoen, Aftenposten.
Tysk begeistring for boken: «Les dette! Du vil bli fascinert, og det vil ikke bare være dine turer i skogen som blir annerledes.»Die Presse «Peter Wohlleben arbeid er informativt, fylt med overraskelser, og veldig underholdende. Den har alt en sakprosa-bestselger trenger.»Rhein-Zeitung
I en episode av den amerikanske tv-serien Boardwalk Empire hvis handling er lagt til Atlantic City på begynnelsen av 1920-tallet, blir en infeksjon av E.coli oppgitt som årsak til en kvinnes spontanabort. – Hvis noen hadde sagt til henne at hun burde unngå rå melk, ville babyen hennes vært i live, forteller legen til en av seriens hovedpersoner, Margareth Thompson. Den velbemidlede og filantropisk anlagte Margareth Thompson tar informasjonen til seg og starter opp et opplysningsprogram om ernæring og helse for kvinner i byen. Snart finner hun ut, til sin forferdelse, at melk brukes for å fremprovosere aborter, at kvinner systematisk sparer på dårlig melk med dette for øyet.
Dødelig gift Melkens dødelige potensial er gammel viten. Gjennom middelalderen og til langt ut på1900-tallet, hadde melk et ikke usant rykte som sykdomsbærer. Brøt det ut epidemier av tyfus, tuberkulose og E.coli, ble melk ofte mistenkt som smittesprederen, noe den også ofte var. Årsaken kunne være at den var tappet fra en tuberkulosesyk ku eller fordi den hadde vært i kontakt med smittede mennesker. Melken bar smitten fra individ til individ. Å sikre hygieniske forhold var utfordrende ettersom melken stort sett ble oppbevart i åpne spann og bakker. Det ble den moderne meieriindustriens oppgave å sikre forutsigbar kvalitet og tilfredsstillende kvantitet, en oppgave som handlet like mye om informasjon og samfunnskontakt som laboratoriearbeid. På den ene siden måtte melken foredles og forherliges. På den annen måtte omdømmet som sykdomsbærer til livs.
Franz Kafka,1906 Foto: Wikimedia Commons
I retrospekt er det klart at meieriindustriens viktigste bidrag til det moderne samfunnet, var å gjøre melk til kvalitativ forutsigbar konsumdrikk, som et alternativ til øl, allment tilgjengelig, året rundt. En drikk for alle, ikke bare barn og svakelige. Og en som visste å styrke seg på melk, var forfatter Franz Kafka. Og, ironisk nok, kostet det ham livet. På 1800-tallet lå tuberkulosen latent i alle byer, og under første verdenskrig, da matforrådene var små og underernæring utbredt, blusset den opp. 30 prosent av dødsfallene i Praha skyldtes på denne tiden tuberkulose. Følgelig spekulerer Kafkas biograf Ernst Pavel i om melk var en direkte medvirkende årsak i Kafkas tilfelle:
Ingen syntes å hatt mistanke til Kafkas kostvaner – hans vegetarianisme, hans store melkekonsum, at han var så opptatt av «det naturlig gode» i naturlig føde, noe som fikk ham til å drikke melken rå, upasteurisert og ukokt i et land der kontroll av besetningen, en vits i fredstid, helt hadde opphørt så lenge krigen varte, og der melk fra en tuberkuløs ku ikke ble holdt borte fra markedet på grunn av den alvorlige matmangelen. På sitt fristed på landet hadde Kafka åpenbart rik mulighet til å gi seg sin lidenskap i vold, og han utnyttet det etter beste evne i den tro – en tro han delte med de gamle grekere – at melk helbreder mennesket for alle slags sykdommer.
Kafka var en råmelk-entusiast, noe Pavel gir uttrykk for, at i et land i en tid der mattilsynet, var fraværende, var en risikosport.
Dårlig hygiene Industriell meieridrift fantes i Praha fra begynnelsen av 1870-tallet og på begynnelsen av 1900-tallet hadde et dampmeieri i bydelen Smíchov en daglig kapasitet på behandling av 30 000 liter melk og solgte meieriprodukter til Prahas innbyggere gjennom selskapets butikk i sentrum. Som resultat av betraktelig økning i melkekonsumet i disse årene, ble det bygget et nytt meieri i bydelen Vinohrady. Parni Radlická mlékárna sto ferdig i 1909 og hadde en kapasitet på behandling av 100 000 liter melk om dagen. Kvaliteten på melken er det umulig å vurdere i ettertid, men det er vel ikke helt urimelig å anta at den var ganske dårlig. I hvert fall ikke om man legger informasjon om europeisk konsummelk fra den amerikanske melkereformatoren Elizabeth Lowell Putnam (1862–1935), til grunn. I et forskningsarbeid i 1909, hevdet Putnam at melkedrikkere i Berlin konsumerte rundt regnet 130 kg med kumøkk hver dag. Hun viste til analyser av melk der det var bevist hvor tungt befengt melk var med et stort utvalg bakterier, blant disse tuberkulose.
Det kan neppe ha vært bedre i Praha. Under første verdenskrig da produksjonen ved Radlická gikk kraftig ned på grunn av nedgang i antall kyr i landbruket og påfølgende manglende innlevering av melk, var det, som Ernst Pavel påpeker, heller ikke vanlig å holde melk fra en tuberkuløs ku borte fra markedet. Følgelig blomstret tuberkulosen. Etter krigen var tsjekkiske myndighetene raske med å gjøre pasteurisering av melk obligatorisk.
Kjellerutsalg I Prosessen, som Kafka skrev på høsten 1914, nevnes et melkeutsalg i Juliusstrasse, et av byens fattigstrøk: «Nesten i hvert hus var det en butikk i kjelleren; et par trappetrinn førte ned til den lille kjøtt- eller melke-handelen». Særlig hygienisk var det neppe. Om forholdene i Kristiania på den samme tiden, skrev meierihistoriker Eivind Wekre, at det under kontroller ble påvist dårlig renhold og at lagrene var rotete og lite funksjonelle. Andre matvarer som ble oppbevart sammen med melken bidro til å forderve den. I tillegg var utsalgene ofte drevet av private familier som selv bodde i trange kår. Håndskummingen som fortsatt foregikk var problematisk. Melken måtte stå over natta så fløten fikk tid til å flyte opp på overflaten, noe som gjorde at den ble utsatt for luft, skiftende temperaturer og skitt og støv. Melken ble derfor eldre enn nødvendig og surnet lett, særlig hvis avkjølingen var dårlig, noe den ofte var.
Tap av uskyld Om melk ikke er noe bærende symbol i Kafkas forfatterskap, finnes den der som en betydelig rekvisitt. I novellen Forvandlingen, som famøst åpner med at den handelsreisende Gregor Samsa våkner i sengen forvandlet til et insekt, dreier handlingen seg om hvordan Gregor og familien hans takler denne absurde situasjonen. Og som så ofte i Kafkas litteratur er det de hverdagslige rutiner og handlinger som blir utslagsgivende for hvordan fortellingen utspiller seg. Gregors smak for melk blir tema når søsteren serverer ham et måltid på værelset hans.
[D]er stod det en skål med søtmelk, hvor det svømte små loffbiter. Han holdt nesten på å le av glede, for han var enda mer sulten enn han hadde vært om morgenen, og dukket straks hele hodet nesten helt til over øynene ned i melken. Men snart trakk han det skuffet opp igjen, (…).
Som menneske var melk Gregors «yndlingsdrikk», som insekt, smakte det ham slett ikke. Men søsteren gir ikke opp. For å finne ut hva Gregor liker setter hun frem et helt utvalg:
Det var halvråtne grønnsaker; ben fra kveldsmaten med stivnet hvit saus på; et par rosiner og mandler; en ost, som Gregor for to dager siden hadde erklært var uspiselig; et stykke tørt brød; et stykke brød med smør og salt. I tillegg til alt dette satte hun dessuten ned bollen, som sannsynligvis en gang for alle var bestemt for Gregor, og nå hadde hun helt vann i den.
Umiddelbart tiltrukket av osten, suger han straks begjærlig på den. Så fortærer han grønnsakene og sausen, «de ferske tingene derimot smakte ham ikke, han kunne ikke fordra lukten av dem». I dette skiftet fra å foretrekke den friske melken, til kjøttrestene og osten, antydes tap av uskyld. Om Gregor Samsa før forvandlingen hadde innehatt barnlige, nesten infantile trekk, slik han hadde for vane å lepje i seg melk fra en bolle, var dette nå tapt.
Pap Bollen med melk og brød søsteren først serverte Gregor, kan ha vært hva som gjerne kalles «pap» eller «panada», en vanlig rett å servere spedbarn i Europa som morsmelkerstatning. Helst skulle det bli brukt frisk kumelk, men etter sesongen kunne det også bli brukt øl eller vann. Også i Norge har det vært laget avarter av «pap». Her ble det kalt «soll», som var brød brutt opp og kokt med melk og litt mel, også kalt «brødgraut».
Melkekur
Franz Kafka foretrakk melk fremfor kaffe, vin og øl. I et notat etter et kafébesøk sammen med vennen Max Brod i 1911, ga han uttrykk for sine preferanser: «Først var jeg mot å gå på Café Biard, for jeg trodde de bare hadde svart kaffe der. Det viste seg at de også hadde melk, men bare med dårlige, litt seige småkaker til». Ti år senere var ikke preferansene endret, da han i 1920 skrev til sin tsjekkiske oversetter og venninne, Milena Jesenská, at han «ernærer seg av melk og gode saker». Endret var derimot helsen: til det verre.
Kafka hadde karaktertrekk som ikke bare var barnlige, men også sykelige. Dagbøkene hans kan leses som en løpende sykejournal. Hodepine, magetrøbbel og søvnløshet preget tilværelsen, og fordi han tvilte på alle autoriteter og var skeptisk til den offisielle legestanden, tydde han gjerne til alternative løsninger på sine fysiske utfordringer. «Jeg tror ikke på berømte leger», skrev han til sin forlovede Felice Bauer i 1912. I dagboken fortsatte han tanken: «Hadde jeg bare hatt krefter til å starte en forening for naturmedisin». I følge biografen Ernst Pavel var Kafka fra tidlig alder overbevist tilhenger av et systematisk program for fysisk fostring, utviklet av dansken Jens Peter Møller. Han sov med åpent vindu om natta, solte seg mye og bedrev hagearbeid.
I dagboken finnes også notater vedrørende teosofen Dr. Rudolf Steiner som drakk «to liter mandelmelk» hver dag og spiste «frukt som vokser i høyden». Møller og Steiner var begge forkjempere for en vitalistisk livsstil, noe som innebar kuropphold ved sjøen eller på fjellet og i tillegg til fysisk fostring innebefattet radikalt kosthold. Kurer, bestående av frisk frukt, rå grønnsaker og ubehandlet melk eller vann med sitron, var vanlig.
I et forsøk på å kontrollere sitt fysiske ubehag utviklet Kafka en vegetarisk diett, av til tider anorektiske og paranoide dimensjoner: «Jeg har trøbbel med magen hele tiden», skrev han i dagboken, «og å gå rundt og klassifisere risiko fra jeg har drukket min melk om morgenen til jeg skyller munnen om kvelden, blir den ikke noe bedre av».
I 1916 oppholdt Kafka seg noen uker på kurstedet Marienbad, der han stort sett lå på en sofa og levde av melk og honning for å fete seg opp. I et postkort til Felice Bauer beskrev han etterrettelig menyen: Melk og smør til lunsj, melk som mellommåltid, sjokolademelk etter middag, melk til kvelds. All melken skulle virke fetende. I tillegg kom svinekjøtt med spinat og poteter. Året etter, i 1917, fikk han sitt første tuberkuløse utbrudd. Først oppholdt han seg da noen måneder på gården til søsteren Ottla utenfor landsbyen Zürau. Men den 18. desember reiste han til et sanatorium for lungesyke i Matliary i Tatrafjellene, en ungarsk grensetrakt, der legen foreskrev ham å «drikke fem glass melk pr. dag pluss to glass tykk fløte mellom måltidene».
Slik fortsatte det, og etter noen kalde vintermåneder i Berlin, der han hadde flyttet sammen med sin kjæreste Dora Diamant, i den tro at nå skulle endelig alt bli bra, at han endelig skulle få være forfatter, døde han av lungesykdommen. Det var den 3. juni, 1924, på et sanatorium utenfor Wien. Enda var han ikke en og førti år gammel. At melken var medskyldig, er sannsynlig.
Kriminelt Med Kafkas historie kommer melkens dikotomiske vesen til uttrykk: På den ene siden som livgivende og på den andre som dødelig. I dag er derimot ikke melkens hygiene lenger noen akutt utfordring. Meieriindustrien har lyktes med sitt samfunnsoppdrag. Kunnskapen om melk og de hygieniske forholdene er så gode, at også forbudet mot å handle med ubehandlet melk, er mer å regne som en anakronisme. Risikoen for råmelk-entusiaster, er således større for å bli kriminalisert enn syke.
Hør Tore Stavlund i samtale med redaktør Erik Møller Solheim i denne episoden av Bokprat.
ATTITUDEPROBLEM 1
Jeg leste teksten til Karpe Diem. Skjønte bare litt. Første vers handler kanskje om at det er en uting å skjelle ut Ariel Sharon for å være jøde. Andre vers er en henvendelse fra en fyr som sover lenge om morran til en fyr som har fått seg konsulentjobb og blitt kjedelig voksen med penger, om at han heller kunne ha oppfylt drømmen sin. Det er uklart om ironien er på bekostning av streitingen eller jeg-stemmen. Jeg kan ikke utelukke det siste, dvs. at Karpe Diem gjør narr av den krampe-opposisjonelle outsider-posisjonen. I så fall: Er første vers også en ironisering over denne jeg-stemmen, den selvopptatte rapperen som nå har begynt å rappe om hvordan han blir misforstått, og hvor vanskelig det er å si noe som helst, siden alt blir misforstått? Slik at Karpe Diems egentlige undertekst er «Snakk tydelig, din selvopptatte hippie»? Jeg vet ikke.
ATTITUDEPROBLEM 2
Ariel Sharon døde i 2014. Tilbrakte de siste 8 årene av sitt liv i koma. Vanskelig å se behovet for å kalle ham for noe som helst. Behovet for rime på «sjargong», derimot, det virker reelt.
ATTITUDEPROBLEM 3
Jeg sliter med tekstlinja «men bitchen til en panda kan spytte på en lama når Shanghai lander». Den ser ut som en påstand om at hvis du er kjæresten til en kineser, vil du ustraffet kunne ta deg til rette etter hvert som Kina øker sin politiske og økonomiske innflytelse. Fullt mulig.
ATTITUDEPROBLEM 4
Videre: Karpe Diem sier at de ikke mener «fitte». Som om det skulle være noe galt i å mene fitte. Her har Aune Sand vært merkelig stille.
ATTITUDEPROBLEM 5
De sier at de ikke mener «pød» heller. Sånn er det blitt: Nå kan du finne på ord bare for så å ta avstand fra dem.
«ATTITUDEPROBLEM»
Er det det samme som «holdningsproblem»? Jeg var nok borte fra skolen den dagen de forklarte forskjellen mellom attitude og holdning. Rent bortsett fra det opplagte i at det ene er engelsk og det andre norsk.
RESERVASJONSRETT
Folk må få følge sin egen samvittighet, unntatt når de vil reservere seg mot sånt som jeg er for.
*
SETT:
Bill Bailey(standup på Folketeatret) Hippien fra Black Books/Ei selsom sjappe og QI. Så godt som fullt på Folketeatret. Jeg satt på første benk og måtte synge i mikrofon. En tone. Bailey samplet lyd fra publikum for å lage musikk på stedet. Publikumsdeltakelse kan være vanskelig. Som når komikeren spør om vi liker Erna. Hva blir «Vi liker henne som person, men er skeptiske til den borgerlige regjeringens privatiseringsiver, og frykter dessuten at regjeringspartneren Frp presser det verdikonservative Høyre fra sine humanistiske prinsipper med flyktningefiendtlig retorikk og innskrenking av rett til permanent opphold og familiegjenforening» på engelsk? Som vanlig fra komikere fikk vi omstendelige utbroderinger av enkle sannheter: Vi er for opptatt av mobiltelefoner, sosiale medier, klikkjournalistikk. Her heldigvis tonet ned til fordel for absurdisme, anekdoter og musikalske innslag. Det ble ledd mye og til dels kraftig.
Les Revenants/Gjengangerne S02 (tv) Åtte episoder hvor du hele tiden tenker at nå må vi snart få vite hvorfor de døde kom tilbake og hva de vil. Si hva du vil om fransk zombie-eksistensialisme, men den gir ikke ved dørene. Da innvollslafsingen omsider inntraff, i siste episode, hadde jeg glemt at det var en mulighet. I denne serien later selv de levende til å gå i søvne. Furtne kvinner med kjempeøyne hviskesnakker til dumme ubarberte menn. Alle ser ut av vinduene. De døde står mye og glor på hus. Vakkert, dvelende og blottet for både humor og humør. Kanskje moro er overvurdert.
Richard III (dvd) Shakespeare har vært død i 400 år, og det føltes naturlig å hedre ham ved å se en dvd. Ian McKellen spiller skurken Skurk MacSlemsen, som stadig ser i kamera og forteller oss hvor ond han er. Det burde ikke funke, men jaggu etc. Handlingen lagt til 1930-tallet, med Richard som usubtilt Hitler-surrogat. Eller snarere Oswald Mosley, britenes egen forsøksvise fører, om han hadde hatt mer trøkk. Denne filmen inneholder også a) alle britiske skuespillere som fantes i 1995, b) Robert Downey Jr. som Rivers, og c) uavlatelig røyking.
Jungelboken(kino) Langt bedre enn den hadde trengt å være. Bill Murray bra som stemmen til Baloo, Christopher Walken best som Kong Louie. Guttungen Neel Sethi har flott tæl som Mowgli. Denne filmen er ikke på noen måte nødvendig, men en fest for øyet. Ekstra gildt for oss tidligere ulvunger. Gibb-gibb!
Spectre (dvd) Igjen. Denne gangen skjønte jeg kanskje hvorfor Mr. White involverer dattera si i stedet for å bare sende Bond rett til Tangier. Men det er fortsatt en lusen plan å ta toget ut i Sahara for å bli hentet av sin erkefiende. Og hvis erkefienden egentlig ønsket å lobotomere Bond, burde han vel ikke først sendt håndlangeren sin med samme tog som Bond og forsøke å slå ham i hjel. Det er et mysterium hvordan folk kan lage så strøkne filmer om så lusne planer. Om ikke annet fikk jeg enda mer lyst på klokker og dresser og biler denne gangen.
Red Eye(tv) Skrekkfyren Wes Craven lager effektiv thriller på fly. Med en plan som går opp.
Westway to the World (dvd) Don Letts’ Clash-dokumentar. Min plan er å bli en sånn gubbe som tilbringer resten av livet med å forklare ungdommen hvorfor all den gode musikken forsvant for førti-femti-seksti år siden. I inngående detalj.
Black & White(ballett på DNO&B) I alle dager så mye flott kropper kan få til om de bare gidder å øve.
Maratonmannen(dvd) Nazister. Tannlegetortur. Dustin Hoffman løper og løper, i henhold til standardkontrakten han opererte med på syttitallet: Han skulle løpe i hver bidige film. Fortsatt genuint spennende. For øvrig mulig det ble for mye film denne uka.
LEST:
Don Winslow: The Power of the Dog Denne kom ut i 2006 og jeg leste den første gang da den var rimelig fersk, etter anbefaling av kanskje et utenlandsk blad eller kanskje Terje på Tronsmo. Den var rystende da og ryster fortsatt. 450 sider liten tekst som spenner over tretti år med feilslått kamp mot de meksikanske narkotikakartellene, feilslått av flere grunner, blant annet fordi USAs myndigheter samarbeidet med hvem som helst for å holde kommunister og opprørere nede i Latin-Amerika. Inneholder raseri, fortvilelse og drøy vold som blir sittende i. Ikke helt Miss Marple. Den fins på norsk som I hundenes vold, og jeg leste den igjen som forberedelse til å lese oppfølgeren kom i fjor: The Cartel/Kartellet.
Bredo Berntsen: Skarpt sett. Historien om vittighetspressen i Norge Vi har hatt vittighetsblader. En slags Twitter for sin tid, men med flere tegninger. Og bedre. Kunne godt hatt noe sånt nå også. Noen som kunne sette skapet på plass og fortelle oss når det er riktig å kalle folk for pød.
Didier Ghez: They drew as they pleased. The Hidden Art of Disney’s Golden Age Bildebok om konseptkunst for Disney på trettitallet. Fire kunstnere, hvorav tre europeere, inkludert svenske Gustaf Tenggren, som sjokkerte sine amerikanske kolleger med aktmaleri og klespoker. Det er overraskende å se hvor påvirket Disney, som vanligvis omtales som mer amerikansk enn et rikt utvalg av peanøttsmør, var – og ønsket å være – av europeisk eventyrillustrasjon. Se også Walt Disney and Europe av Robin Allan.
Daniel Clowes: Patience Langt og flott. Mindre vittig enn Ghost World og mindre rørende enn David Boring – like fullt oppslukende lesing om kjærlighet, tap og tidsreiser. Ekstra poeng for å ha laget en tidsreisehistorie hvor man ikke blir sittende og lure på om den er logisk.
*
Selvportrett som and, 2009
TIDSMASKIN 1
Spørs om det hadde latt seg gjøre å dra tilbake i tid og skyte despoter. Deres tilhengere i ettertid hadde selvfølgelig skaffet seg sin egen tidsmaskin, reist etter og skutt de som hadde tenkt å skyte despotene før de kom så langt. I den fjerne framtida ville deres etterkommere kommet og gått som briller og ski i en tv-reklame for leverandører av stabilt nett. Du står og snakker med folk og plutselig er de ikke der, fordi en bestefar ble skutt da han reiste tilbake til 1930-tallet. Håpløst. Og glimrende skildret av Jason i tegneseriealbumet Jeg drepte Hitler.
TIDSMASKIN 2
Hvis jeg hadde en tidsmaskin, skulle jeg reist tilbake og sett The Wire.
GAME OF THRONES S 06
Den råeste hittil, sier de som lager det. Nå har jeg gått så lenge uten ekstremvold at jeg til slutt måtte ty til tannlegetortur fra syttitallet.
“Om hundrede år er alting glemt”, skreiv Knut Hamsun.
Han er vel sjølv det beste døme på at det ikkje alltid stemmer: Det er godt over hundre år sidan han skreiv bøker som framleis er sprell levande.
Men om tusen år? Om tusen år må vel alt vera gløymt?
Det finst tusen år gamal litteratur som heller ikkje er gløymt, ja som vert berre meir og meir aktuell.
Eddadikt. Eg skriv om eddadikta. Dei eldste av dei er truleg endå eldre. Dei fører jamvel fram ekko frå hendingar så langt attende som i folkevandringstida, på 4–500-talet.
Når litteratur ikkje gløymest så lett, kjem det som regel av at han er ein verdi vi ikkje vil missa. Dette er kulturarv, som er med på å skapa vår identitet, som ber med seg ei historie vi sjølve er del av, som minnar oss på verdiar og tenkjemåtar som har prega ætt og samfunn og som vi gjer klokt i å forstå om vi vil forstå vår eiga tid og ha ei framtid.
Norrøn. Den viktigaste samlinga av eddadikt finst i eit handskrift vi kallar Kongeboka frå slutten av 1200-talet og som no er i Det arnamagnæanske instituttet i Reykjavik. Det er ikkje lett å lesa, av fleire grunnar: Skrift er meir eller mindre tydeleg, somt er borte, somt er vanskeleg å tolka.
Det dreier seg om ein norrøn arv, der nokså sikkert fleire kvad har opphav i Noreg. Men korleis halda denne arven levande for moderne nordmenn?
Gjendikting. Svaret er sjølvsagt omsetjing, eller rettare sagt: Gjendikting, om ein skal ta vare på den sterke poetiske krafta.
Det er dette eg har teke på meg å gjera, for vår tid. Før meg gjendikta Ivar Mortensson-Egnund heile Kongeboka, det var for godt over hundre år sidan. Framleis lever det mykje kraft i gamle Ivars versjonar. Sidan fekk vi omsetjingar til bokmål ved Ludvig Holm-Olsen: Han tek ikkje med heile Kongeboka, her manglar det rett og slett heile kvad, men han opptrer meir som filolog enn Mortensson-Egnund.
Men kvifor då ny gjendikting?
Før eg svarar, kan eg ikkje dy meg for å kommentera Hamsun att:
Eg trur at om hundre år er alle gjendiktingar gløymde, meir eller mindre iallfall. Edda lever nok.
Forsking og språk. Det er to viktige grunnar til å gjendikta på nytt om ein ser på Mortensson-Egnunds arbeid:
Den fyrste er at det har skjedd svært mykje forsking på eddadikta sidan hans tid, noko som m.a. fører til at tekstforståinga og omsetjingane ikkje vert like i mange tilfelle – der eg har hatt tilgang til det som i dag vert rekna for mest sannsynleg forståing av handskriftet.
Den andre er at vårt eige språk er i utvikling. Mange ord og seiemåtar i Mortensson-Egnunds gjendikting er rett og slett like uforståelege som handskriftet sjølv for andre enn filologar og spesielt interesserte.
Ser vi på Holm-Olsens gjendiktingar, er det færre endringar som må til ut frå tekstforståing, men også der er det grunn til å finna betre løysingar. Dessutan er delar av Kongeboka ikkje med i hans utgåver, til dømes det lange såkalla “grønlandske” Atlekvadet.
Mi målsetjing har vore å vera både filologisk på høgda og poet som gjenskapar av ein veldig diktekunst.. Kor godt eg har lykkast med det, får andre døma om. Eg er i alle fall glad for at poeten Jon Fosse skriv noko slikt som at eg sameinar det som er styrke hjå Mortensson-Egnund (poesien) med det som er styrke hjå Holm-Olsen (filologien).
Dikt for vår tid. Men kvifor eddadikta? Det er då så mangt anna å bruka tid og skaparkraft på.
Javisst. Men eg oppdaga at eddadikta er meir aktuelle i dag enn nokon gong. For slik eg les dei, finn eg eit klårt spor inn mot det som trugar menneska og heile vår jord i dag.
Eit lite sidesprang først: For mange år sidan sa eg, litt oppgitt, til min ven og kollega Thorvald Steen at eg skjønar ikkje kvifor det skal vera så mange konfliktar og krigsliknande tilstander i våre dagars Austeuropa og Midt-Austen. Han svara: Fylg oljesporet, sjå kor oljeforekomstane ligg og korleis oljen vert transportert gjennom røyrsystem!
Og fylgde oljesporet, og då såg eg det klinkande klårt: Det dreier seg om å kontrollera og få profitt av det som iallfall då var den viktigaste naturressursen. Strid og svik og krig fylgjer i fotefaret av denne kampen om profitt av olje.
Det sporet eg fann i eddadikta er påfallande likt. Berre at der er det gull det dreier seg om. Byter ein ordet olje i dagens kamp om ressursar, makt og pengar med ordet gull, står eddadikta fram som profetiske ord om vår jord og vår tid. Og korleis grådugskapen er årsaka til undergangen.
Visjonær. Vi møter det alt i det første diktet, Voluspå. Dette er eit visjonært utsyn over verdssoga, frå opphavet då alt vart skapt til endetida då alt rasar saman.
Der får vi høyra om korleis æsene i opphavet leika seg med gullet som i ein paradisisk uskuldtilstand. Men så kjem grådugskap inn i ei verd der det før rådde harmoni. Og så fylgjer sviket, drapet, krigen – og til slutt går verda under, jord og himmel rasar saman i endetidas ragnarok etter at harmonien i skaparverket er broten ned.
Blod og gull. Fremst blant heltar i eddadiktinga er Sigurd. Tilnamnet Fåvnesbane fekk han av di han drap Fåvne som låg i drakeskapnad over den eldgamle gullskatten. Gullet vart deretter Sigurds.
Fåvne hadde sjølv drepe far sin for å skaffa seg gullet. Med det blodige gullet fylgjer ei forbanning som fører til strid mellom fedre og søner og sidan til ulukke for alle slekter – som Loke seier:
…..
Eg trur dei er ufødde
enno dei kongar
som skal strida om gullet.
…..
Blodsporet fylgjer gullet gjennom dei dramatiske hendingane i heltekvada. Her spelar både lagnadskrefter, gudars spel, manns og kvinnes hjarta, kjøts lyst, trolldomskraft, gjenføding av daude, omskaping og ombytting av kroppar og andre forviklingar, saman med heroisk dåd.
Krig og flyktningar. Attom dei ofte brutale hendingane lyser gullet som fargar forteljingane blodraude og lokkar fram svik med myrklagde sjeler og drap som uløyseleg fylgje av det.
Då eg fylgde “blodsporet” i arbeidet mitt, kunne eg lett kjenna att vår samtid i desse litterære ekko frå folkevandringstida: Gamle rike bryt saman, krigerske hopar invaderer land, her er bestialske avrettingar og blodige slag. Tusenvis av menneske er på flukt. Ulike etniske grupper møtest. Dei gamle truene lever hjå sume av folkeslaga, ulike variantar av kristentrua kivast – og snart kjem dei fyrste ekspansjonsbylgjene frå den nye religionen islam med utgangspunkt i den arabiske verda.
Poesi og drama. Denne rett og slett hyperaktuelle analysen av katastrofale tilstander som vi er konfronterte med i dag, gjer det svært viktig å lesa seg fram gjennom gullsporet i eddadikta. Det er dessutan litteratur med stor kraft, dramatiske forteljingar, humor på gudenivå med utarta festing og krangling i gudeheimen, vedunderlege poetiske bilete, ekko heilt attende til folkevandringstida – og ikkje minst: visjonære syn som vi treng sjå.
Nye ord i ny tid. Men vi treng ny gjendikting også fordi tidlegare gjendiktarar har kvidd seg for – eller ikkje heilt forstått – dei sjokkerande direkte omtalane av skeiv seksualitet. Det er så råe ord og omtaler at ein truleg ville blitt meldt til politiet om ein hadde sagt slikt i dag. Men eg vel likevel å finna ord i moderne norsk som er like råe i omtalen av homoseksualitet og kjønnsskifte som somme av eddadikta gjev.
Igjen dette: Vi treng nye og nye gjendiktingar av den klassiske litteraturen, og då ikkje minst denne eldgamle litteraturen. Eg vil gå så langt som til å hevda at kvar generasjon fortener si gjendikting.
Skal eg då tru at det arbeidet eg har levert vil leva i –ikkje hundre, men tretti år?
Barna fra toget, av Christina Baker Kline
Wildflower Hill – Der drømmene møtes, av Kimberley Freeman
Løvekvinnen, av Erik Fosnes Hansen
Internasjonale krimserier
Mio min mio, av Astrid Lindgren
Enkel står den der, skigarden. To vertikale staur per meter danner staurlagene. Mellom staurlagene ligger skiene med en knyttneves avstand. Bundet sammen av det mange betrakter som juvelen i skigarden, åttetallskransene.
Søt sjokolade- og rødbetekake med vaniljeis pakket i søl
