Slipp ungdomsbokforfatterne fri – det er vår!
Vi tar med oss noen av vårens alle mest spennende ungdomsbokforfattere på turné, og gleder oss til å møte entusiastiske ungdommer og andre ungdomsbokentusiaster på turen.
Hjemme igjen etter tre og en halv dag i postkortomgivelser. Innsatsen i Trolljegeren var åpenbart ikke nok til å holde meg unna filmkameraer. Nå har det også vanket statistrolle i Jan Vardøens komedie Det norske hus. Filmen tas opp i og omkring det ærverdige trehotellet Union Øye på Nordvestlandet i disse dager, av et team dyktige og morsomme mennesker. Jeg spiller rollen «mann som står i bakgrunnen og ikke sier noe». Det er ikke så enkelt som det kan virke. Etter å ha sett folk i arbeid kan jeg imidlertid si at jeg gleder meg til å se denne filmen til høsten.
Hotellet er et monument over hvordan kongelige og annen øvrighet ferierte for hundreogtjue år siden. Alle har bodd der, og de øvrigste har fått et rom kalt opp etter seg. Jeg ble velsignet med Keiser Wilhelm-rommet. Vel, hvis det var godt nok for ham.
Keiser Wilhelms nyrestaurerte badekar på Hotell Union Øye.
MUFFENS
troner øverst på Tronsmos tegneserieliste. Kjekt med positive anmeldelser, men det var drømmen om den plassen som hele tiden drev oss. Til helvete med anerkjennelse, det er utbredelse vi vil ha (er det trygt å si nå).
THEATER, THEATER, DER VORHANG GEHT AUF
Så blir det to premierer på åtte dager. Åsen Barne- og ungdomsteater på Kongsberg har premiere på min Peer Gynt-gjendiktning PEER! den 8. april. En uke senere setter Alfarheim Lille Friteater i Elverum opp et stykke som bygger på samme tekst, men som bruker mer av originalen. (Som om min versjon liksom ikke er god nok.) Jeg ser fram til å overvære begge.
*
SETT
Richard III(Nationaltheatret) Blodsprut i en trapp, hvor en krokete Kåre Conradi myrder seg til topps. Spektakulært om hensynsløshet, med Nils Beck som huserende trubadur. Flott stemme, flotte sanger.
Rocky Horror Show(Youtube) En versjon som ble kringkastet live fra en scene i London i 2015, med Stephen Fry og andre hakket mindre kjente mennesker som gjestefortellere. Som sekstenåring var jeg medlem i fanklubben, hadde t-skjorta (The Transylvanian Dinner Jacket) og forsøkte å lære meg sangene. Det er alltid risikabelt å se sånt man var besatt av som ungdom. Du risikerer a) å ha mistet den entusiasmen, og b) i verste fall ikke å forstå hvordan du kan ha vært så opptatt av disse greiene. Heldigvis ble det ikke sånn i det hele tatt. Sangene er fortsatt fengende, manus fortsatt vittig i de rette hender, gleden over å utfordre seksuelle normer fortsatt forfriskende utfordrende. Og trøkket dabber fortsatt av i annenakten, men skitt samma.
Bonus her: Ståkete og stort sett innforstått publikumsdeltakelse, som på de berømte kinovisningene. Mulig at det er for lite roping på teater.
Sweeney Todd(dvd) Et hav av blod, sanger i eninga. Som regel må man velge: Mye av det ene eller mye av det andre. Det er ingen som havner i treskemaskinen i Oklahoma.
LEST
Ingenting!
VIRKELIG?
Javel, da. Milla Palionemi: The Cursing hedgehog En samling finske avisstriper om nettopp det: Et bannende pinnsvin. Åpenbart oversatt til et språk jeg kan litt bedre. Morsomt og smådrøyt. Mulig at jeg ikke skulle ha lest alt på en gang. Litt som å spise en pose lakrisbåter uten å dele.
*
SE MIN KJOLE
Se min kjole,
den er rød som rosen.
Alt hva jeg eier,
det er rødt som den.
Det er fordi jeg er en slumsete seriemorder.
FORSLAG
Navn på et blad om stalldrift: «Høy og Møkk»
DÅRLIGE NAVN PÅ FOTBALLAG
Fiffig, Fell, Kurant, Adekvat, Sleip, Slu, Snei, Gresselig, FK Dytt, Knott, Hird, Lyng, Bjørk, Bris, Nøtt, Paff, Grevling, We Have Come For Your Daughters, Bisk, Ti Tær, Eidsvold Turn
Tre forsøk på et ansikt fra slutten av attenhundretallet.
Levi Henriksen har siden debuten i 2002 med novellesamlingen Feber har utgitt en rekke romaner, novellesamlinger og bøker for yngre lesere. I vår er han aktuell med sin første ungdomsroman; Så lenge himmelen er over jorda – en bittersøt og bevegende skildring av 16 år gamle Ruben, som har kort tid igjen å leve.
«Så lenge himmelen er over jorda er en velskrevet og filosofisk fundert fortelling. Voksne bør utfordre seg selv og sitt indre vanedyr i å lese. Leve våren. Leve kjærligheten.»
Anita Krok, Glåmdalen
I denne episoden av Bokprat hører dere forfatteren i samtale med forfatterkollega og lege Christer Mjåset, om romanen, om å ha et ønske om å leve, mens du venter på å dø.
Torseter har mottatt mange priser som forfatter og/eller illustratør, bl.a. Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris 2014 (som illustratør av Brune, skrevet av Håkon Øvreås), Bokkunstprisen 2011, og den prestisjetunge Bologna Ragazzi Award i 2008.
Mulegutten regnes likevel av mange som Torseters beste og mest særpregede utgivelse. Den er en både morsom og svært vakker vri på det gamle eventyret «Risen som ikke hadde noe hjerte på seg»: Kongen har sendt ut seks av sine syv sønner for å finne seg passende prinsesser. Sønnene kommer ikke tilbake, og Mulegutten insisterer på å finne ut hva som har skjedd med brødrene. Han oppdager at trollet har gjort om både dem og brudene deres til stein!
Krokodille i treetav Ragnar Aalbu har også begeistret anmelderne. Aalbu har både skrevet og illustrert en rekke bøker selv, og også virket som illustratør på en rekke utgivelser av andre forfattere. Han har mottatt bl.a. Kulturdepartementets debutantpris 2004 for Fokus på ku, og Kulturdepartementets Fagbokpris 2014 for Dra krakken bortåt glaset. Ei bok om Alf Prøysen (skrevet av Stein Erik Lunde).
Alle Ragnar Aalbus fortellinger og illustrasjoner er preget av en til dels absurd humor, overraskende innfall og sjarme, så også Krokodille i treet: Den lille, røde krokodillen er ute på tur i tåka – krokodillen elsker tåke, og dette er en virkelig tåkete dag! Men plutselig blir han skremt av noe som likner en ulv, og vips så sitter den lille krokodillen høyt oppe i et høyt tre.
Til tross for det enkle og umiddelbare har denne bildeboka et drømmende, allegorisk plan som gjør den mulig å lese som en fortelling om tilhørighet og fremmedgjorthet. Den tar også for seg det å ta sjanser, å kjenne mot, frykt, ensomhet og lengsel etter mor og de andre i flokken. På det konkrete, jordnære planet handler det dog mest om å komme seg velberget ut av en knipe.
BokPod er en av landets mest populære kultur-podcaster der du kan høre timelange intervjuer med Norges viktigste forfattere. Nå ønsker vi innspill fra deg om hvilken forfatter du vil høre. Kom med forslag og vinn en bokpakke til verdi av kr 2000.
BokPod er timelange intervjuer av Norges viktigste forfattere. Dette er ikke lanseringsintervjuer, men tidløse møter som dreier seg om forfatterskapet. Forfatterne blir spurt om skriving, teknikk, arbeidsmetoder, rutiner, i det hele tatt – tanker omkring det å være forfatter. BokPod er nå inne i sin andre sesong, og vi har noen ledige plasser som vi tenkte at du skulle være med å bestemme. Som du ser av listen over de BokPod allerede har intervjuet, er dette Norges viktigste og mest folkekjære forfattere. Nå ønsker vi innspill fra deg, hvem er det du savner og hvilken forfatter er det du bare MÅ høre på BokPod?
Vinn en bokpakke til verdi av kr 2000 Nå er spørsmålet: Hvem ønsker du skal avslutte denne runden med BokPod? Over 300.000 har lyttet til intervjuene på BokPod, og mange er svært begeistret. Men kanskje er din favorittforfatter ikke intervjuet ennå. Kom derfor med forslag og vær med på å bestemme hvilken forfatter du får høre på BokPod. Alle som kommer med forslag til en forfatter blir med på trekningen av en bokpakke på kr 2000,-.
Kom med forslag til forfattere her som kommentar eller på facebook på Cappelen Damm!
Levi Henriksen i kjent drakt og positur. Fotograf: Mona Nordøy
Levi Henriksen (f. 1964) er en kritikerrost forfatter, låtskriver, tekstforfatter og musiker. Han er blant annet kjent for moderne bygdelivsskildringer skrevet med både maskulinitet og følsomhet. Så langt har han utgitt 20 bøker, både sakprosa, romaner, novellesamlinger og bøker for de yngste leserne. Han har mottatt Bokhandlerprisen og flere andre utmerkelser.
Nå er han aktuell både med ny plate og med sin første ungdomsroman, Så lenge himmelen er over jorda. Dette er en sterk, bittersøt og rørende skildring av 16 år gamle Ruben, som vet at han snart skal dø.. Geir Vestad i Hamar Arbeiderblad har fulgt Levi Henriksens forfatterskap fra debuten i 1999. Han skriver i begeistring om den ferske boken: «Levi Henriksen har satt seg i sitt filosofiske hjørne (…) Det er som om han med ungdomsromanen har tatt ut det beste fra både voksen- og barnebøkene sine, og greid å skape en ny helhet av det.» Jeg har intervjuet Levi Henriksen til spalten Barndommens nattbord.
– Er det en eller flere bøker fra «barndommens nattbord», som har gjort spesielt sterkt inntrykk på deg?
– Selvfølgelig. Jeg mener fortsatt helt seriøst at en av de beste bøkene jeg har lest er Hardyguttene og radiomysteriet (nummer 24 i serien). Det var den første Hardyboka jeg leste, og den var virkelig med på å vekke både leselyst og utferdstrang. Den dag i dag får jeg tårer i øynene hver gang jeg hører om Store Slavesjø. Første gang jeg kom over det navnet var i denne boka. Ellers så var jeg veldig glad i både Astrid Lindgren og Mark Twain. Jeg var forresten reiseklasseelev og kjørte buss til og fra skolen. Den eneste fordelen med det var at vi fikk lov til å gå på bilioteket i langfri, fordi vi bodde så «langt» fra bøkenes verden. Jeg lånte alltid full kvote, tror det var seks om gangen. Jeg elsket bøkene om Hjortefot (selv om jeg den gang ikke skjønte av han var en indianerquisling), Mesterdetektiven Blomkvist, Huckleberry Finn, Tom Sawyer, for ikke å snakke om Oninga, irokesernes fange. Jeg kan fortsatte høre lyden av padelårene over det vannet første gang han forsøker å flykte fra irokeserne. Jeg kan også huske Panterfolk og gråbein av Trygve Hjorth Johansen. Den var uhyre spennende. Jeg var også stor fan av Jules Verne, og leste også Fluenes herre av William Golding, som var en «overgangsbok» for meg.
– Var du av de heldige som fikk sitte på et voksenfang og bli lest for som barn? Og hadde du noen gode stunder med en lesende voksen på sengekanten?
– Jeg satt ikke på et fang, men mamma måtte lese for meg hver eneste kveld. Hvis ikke fikk jeg ikke sove. Kan faktisk ikke huske hva hun leste, men siden jeg var pinsevenn var det kanskje kristen litteratur. Ellers pleide hun alltid å fortelle historia om Vesleblakken hver gang hun skulle klippe meg. Det var eneste måten å få meg til å sitte stille på. Jeg var dessuten velsignet med å ha en bestefar som var en gudbenådet historieforteller, og det har i aller høyeste grad vært med på å gjøre meg til forfatter. Jeg fikk tidlig inn forståelsen av at det å fortelle historier var noe som fanget andre menneskers interesse.
– Hva har litterære møter i barndommen betydd for din senere skapende virksomhet?
– Jeg leste egentlig alt jeg kom over, og det er vanskelig å nevne noen spesielle forfattere, men jeg begynte å skrive en Hardybok i fjerdeklasse. Den ble riktignok bare på noen få kapitler før jeg mistet tråden, men det var første gang jeg forsøkte å skrive en «bok». Tror likevel at Astrid Lindgren med Mesterdetektiven Blomkvist, og Mark Twains bøker om Tom Sawyer og Huckleberry Finn er klare påvirkningskilder. Da jeg skrev min første barnebok Engelen i Djevelgapet er det ikke tilfedig at min heltinne heter Astrid Baros. Da jeg skrev boka var jeg ganske inspirert av nevnte to forfattere, og håper jeg klarte å kopiere noe av deres fantatiske evne til å ta barn på alvor.
«Ragnar Hovland og Erlend Loe skrev litteratur som var morsom, litt tullete, uren og med innslag av lek i et univers jeg kjente. Det gjorde noe med synet på å skrive selv».
Agnes Ravatn er hittil den yngste forfatteren Hallgeir Opedal har intervjuet for BokPod. Hun er født i 1983 og debuterte i 2007 med romanen Veke 53. Mellom denne og den neste romanen, Fugletribunalet i 2013, har hun markert seg med kritikerroste sakprosabøker: Stillstand. Sivilisasjonskritikk på lågt nivå (2009) og Folkelesnad. Ravatn tek vekebladet frå munnen (2011). Om den siste skrev Trond Berg Eriksen at Ravatns forfatterprosjekt vil bli svært viktig i årene framover. «Følg med, følg med». Boken ble også nominert til Brageprisen. Den foreløpige siste boken er Operasjon sjølvdisiplin. Sjølvhjelpsbok for deg som ikkje kan fordra sjølvhjelpsbøker. Den kom i 2014.
Agnes Ravatn har blitt kåret til en av de viktigste norske forfattere under 35 år.
Bokpod er en serie podcast-intervjuer med Norges viktigste forfattere. Du kan høre alle sammen helt gratis på cappelendamm.no eller i iTunes.
Noen klipp fra intervjuet:
Om å miste en roman Jeg flyttet fra byen til bygda høsten 2015. Da var jeg i gang med en roman, men den spontanaborterte. Fugletribunalet i 2013 var en stor suksess for meg, den har solgt masse, blitt teater, skal bli film og jeg fikk mange nye lesere. Noe i underbevisstheten må ha sagt til meg at jeg måtte følge opp suksessen, for jeg ville ikke miste leserne. Men den inngangen til et romanprosjekt er en allerede på ville veier, når en lar forestillingen om en stor leserskare og salg styre. Det var ingenting av meg, ingenting av min stemme i den romanen, den var stein død. Det var en lettelse å legge den fra seg.
Om prokrastinering Da jeg begynte å jobbe som journalist fikk jeg datamaskin og internett, og vips, hadde jeg surfet bort 6 av mine beste år. Jeg skrev veldig lite utover det jeg måtte skrive. Jeg somlet og utsatte det litt tyngre arbeidet. Jeg selvdiagnostiserte meg selv til å ha skrivesperre, men jeg fant ut til slutt at jeg ikke hadde impulskontroll, var lat og ikke gadd skrive. Hvis jeg ønsker å leve av skriving, må jeg skjerme meg for fristelser og forstyrrelser, mine internettvaner.
Om å skrive for hånd Å skrive for hånd er nevrologisk annerledes enn ved et tastatur, man aktiviserer den høyre hjernehalvdel mer, den kreative delen, den intuitive. Jeg føler jeg kommer litt tettere på tankene mine, kommer inn i en tilstand av flyt, arbeidet går av seg selv, kommer lenger ned i lagene av konsentrasjon.
Om å debutere Einar Økland som var konsulent for Samlaget, hadde sagt at manuset mitt skulle bli bok. Det ble det. Romanen Veke 53 fikk blandet kritikk, negativ i Dag og tid og BT, men i Haugesunds avis fikk jeg en femmer, der stod det at jeg hadde livets rett som forfatter. Det var det jeg ville ha som beskjed. Da VG senere på høsten gav romanen 2, trakk jeg bare på skuldrene.
Om å jobbe i avis Jeg begynte å jobbe i Dag og tid. Det er lurt å jobbe i avis etter en debut. Jeg fikk frie tøyler til å skrive det jeg ville, med min stemme og mitt språk. Da fikk jeg vist meg fram, jeg fikk bygd opp en leserskare.
Om å plagiere Da jeg gikk i 9.ende klasse sendte læreren min inn en historie jeg hadde skrevet til en konkurranse. Den kom med i en bok. Den historien er litt plagiat, nei, egentlig helt plagiat av en fortelling av Jostein Gaarder. Jeg må bryte helt sammen nå og si at den er stjålet fra ham! Jeg har gjort det litt godt igjen ved å kalle sønnen min Jostein, da.
Om å lyve Jeg ble spurt i et intervju med Dagsavisen om vi hadde mange bøker i barndomshjemmet. Jeg ville nok framstille meg som litt sånn self-made, så jeg dro litt på det, «nei, egentlig ikke». Det var trygt å si fordi foreldrene mine leste ikke Dagsavisen, men så ble det lagt ut på det forbanna internettet. Moren min spurte: «var det lite bøker der du vokste opp?» Og jeg svarte: «Nei, nei, det kom feil ut, det var ikke det jeg sa, jeg bad ikke om sitatsjekk». Og ja, det var mange bøker hjemme, men jeg leste mest tegneserier, da.
Om å være forfatter Det har vært en tiårig opptur å være forfatter, det har bare vært bra og jeg er nysgjerrig på om det vil fortsette å være det. Så lenge jeg klarer å være så noenlunde intuitiv når jeg skriver, og ikke lar meg forstyrre av tanken på suksess, lesere og salg, men fortsette å gå der jeg synes det er mest spennende, da skal det bli fint.
I dag klatret Lucinda Rileys «Engletreet» til topps på bestselgerlisten for billig- og pocket-bøker. Denne uka har Riley tre titler på de forskjellige bestselgerlistene.
Lucinda Riley er en av Norges mestselgende forfattere. De siste fem årene har hun solgt over
Lucinda Riley ved Edvard Griegs piano på Troldhaugen. Foto: Astrid Waller
en halv million underholdningsromaner her i landet, og bare i år er det solgt over 50.000 eksemplarer. I januar føyk Stormens søster inn på førsteplassen av innbundet bestselgerlisten. Den er nummer to i en romansyklus om syv adoptivsøstre. Den første romanen, De syv søstre, ligger også på pocketlisten, nå i sin 34. uke. Engletreeter en enkeltstående roman.
Aristokrati, lidenskap og romantikk
I Engletreet er store deler av handlingen lagt til etterkrigstidens Wales, og det handler om aristokrati, lidenskap, drama og romantikk. Vi møter Greta Marchmont, som etter tretti år kommer tilbake til herskapshuset Marchmont Hall, som ligger idyllisk til mellom de snødekte fjellene i Wales. Hun lider av hukommelsestap etter å ha vært utsatt for en tragisk ulykke, og husker ingenting fra fortiden. På en spasertur gjennom det vinterlige landskapet gjør hun en urovekkende oppdagelse. Hun støter på en grav i skogen, og den forvitrede inskripsjonen på støtten viser at her er en liten gutt begravd – hennes egen sønn. Greta er dypt sjokkert, og begynner å lete etter den personen hun en gang var. Da kommer en sannhet for dagen som er så vond at Greta må mobilisere alle sine krefter for å klare å takle det.
Tre titler på listene
Lucinda Riley har denne uka tre titler på bestselgerlistene, men har fire listeplasseringer. I tillegg til førsteplassen med Engletreet er altså De syv søstre inne i sin 34 uke på pocket-listen, mens Stormens søster ligger på 10 plass på den skjønnlitterære (full-pris-) listen og på 12. plass på e-bok listen.
Hvis du er glad i underholdningsromaner, kan du knapt lese noe deiligere enn Rileys roman!
Flere vil ha ren matproduksjon som ikke skader planeten vår. Den grønne bølgen med bærekraftig økologisk mat er på fremgang verden over, også i Norge.
Da den amerikanske jordbærbonden Jim Cochran ble forgiftet av sin egen åker ble han tvunget til å gjøre endringer for å beskytte sin egen og ansattes helse.
Hver gang han sprøytet åkeren sin med plantevernsmidler begynte øynene å renne og han fikk skjelvinger i kroppen. Cochran syntes også det var galt å se at de ansatte jobbet i de giftige åkrene med deres egen helse som innsats. Han ønsket å skape en renere og mer bærekraftig arbeidsplass til seg og sine ansatte. Cochran bestemte seg derfor å endre produksjonen fra konvensjonelt til økologisk jordbruk. Han var blant de første i USA som skulle forsøke seg som økologisk jordbærbonde.
Andre bønder sa det ikke lot seg gjøre, men Cochran var fast bestemt på å klare det.
Cochran gjorde flere tiltak og etter hvert fant han ut hva som virket. Salget av de økologiske jordbærene var dermed i gang. Kort tid etter bevitnet andre bønder hvordan Cochran med enkle løsninger høstet både store og velsmakende avlinger av jordbær. Cochran delte sine erfaringer med de andre bøndene – og så tok det helt av! Flerfoldige økologiske jordbærgårder ble nystartet – ringvirkninger som renere jordbærproduksjon og økt inntjening var fellesnevner for dem alle. På grunn av skiftet til økologiske jordbæråkre kunne Cochran lønne sine ansatte skikkelig, hele tre ganger så høyt som gjennomsnittet for samme type arbeid kunne han tilby dem.
Lever lengre, lider mer Cochrans historie er bare en av mange rundt om i verden som har byttet til økologisk jordbruk. Vi ser en rekke miljøer rundt om i verden som nå satser på økologisk bærekraftig mat, og at den rene maten er blitt den aksepterte, mens konvensjonell mat nå er for de mer spesielt interesserte.
Faktisk har jeg alltid undret meg over hvorfor det er så stor motstand her i landet mot renere mat uten kunstige tilsetningsstoffer, men så har jeg funnet ut at motstanden faktisk ikke er så stor. De få motstanderne som ønsker seg en matvarebransje med kunstige tilsetningsstoffer og pesticider er de samme som alltid har ropt høyest, og når de innser at folk flest er uenige med dem må de rope enda høyere for å proklamere at giftig mat er sunnere enn den uten. De skylder på at det brukes lave giftmengder, men glemmer samtidig å informere at det brukes mange ulike giftstoffer for å produsere én enkel matvare – noen ganger brukes det 20 til 30 giftstoffer for å produsere én matvare, samtidig er ikke giftnivåene like lave som de var tidligere.
Grenseverdiene har økt i takt med tiden og noen ganger er disse økt med flere hundre prosent. Samtidig må vi jo tenkte på at vi spiser og drikker mer enn kun én type matvare om dagen og dermed får i oss en rekke ulike pesticider i løpet av en levedag, og når vi da vet at noen av disse giftstoffene ikke forlater kroppen vår så kan vi jo tenke hvilke konsekvenser dette kan ha for oss på sikt. Noen av giftforkjemperne bruker også udokumenterte påstander om at vi må drive konvensjonelt for å kunne fø en hel verden. De glemmer å fortelle at økologiske avlinger på sikt kan avle mer enn konvensjonelle. Faktisk er det slik at mange åkre som er drevet konvensjonelt er mettet av giftige tilsetningsstoffer, og gir mindre avlinger etter hvert som årene går.
Vi må heller ikke glemme at det finnes ville vekster i skog, utmark og i havet. Dette er helt gratis og fullgod mat. Disse tar vi lite i bruk i Norge mens vi ser at folk i andre verdensdeler er flinkere å gjøre nytta av disse. Et annet argument som forkjemperne av konvensjonelt landbruk gjentar er at vi nå lever lengre enn tidligere, og de relaterer dette til hva vi spiser. Men vi som lever i dag kan ikke vite hvor lenge vi vil leve, vi vet hvor lenge våre forfedre levde, men la oss nå si at de har rett i den påstanden. La oss si at vi med sannsynlighet lever lenger i dag enn tidligere. Det finnes likevel ingen sammenheng mellom hva vi spiser og forlenget livslengde. Det er når slike enkle påstander kommer frem vi må se på faktiske forhold. Og faktum er at det er flere enn noen gang som lider av såkalte livsstilssykdommer som diabetes, fedme, hjertelidelser og kreft. Vi er i toppen på verdensstatistikken når det gjelder tarmkreft. At vi som lever nå muligens vil leve lengre skyldes nok mer av at vi i moderne tid har umåtelig gode medisiner enn tidligere, samt enestående medisinsk utstyr som holder oss lenger i live. Vi lever altså lengre, men vi lider mer, også i ung alder pådrar vi oss oftere en før livsstilssykdommer.
Den grønne bølgen Men la oss se nå se på det positive i det hele. For går utviklingen som vi ser i dag i samme tempo som vi opplever nå, med det store inntoget av økologiske matvarer, så kan dette komme til å ble en reell avgjørende faktor på sikt for en bedre folkehelse. For det er jo det som virkelig betyr noe; at man kan ha et langt friskt og smertefritt liv, og ikke bare et liv med et sykt legeme som skal holdes i live lengst mulig.
Et annet faktum er at den grønne bølgen også er kommet her til lands, det er flere bønder som satser økologisk, de største matvarekjedene har diltet etter og satser mer på økologiske matvarer. Noen leger har også skjønt viktigheten av dette og anbefaler pasienter å legge om kosten til renere mat. Men det er hos det norske folket vi ser de største endringene – folk krever renere mat, og de finner seg ikke i å få servert mat i butikker og restauranter som både skader dem, deres barns helse og planeten vi lever på. Tenker vi også på dyrevelferd så er økologisk betydelig bedre enn konvensjonelt landbruk, selv om det fortsatt ikke er godt nok, og bare det argumentet alene bør være nok til å skifte ut konvensjonelt med økologisk.
Folk som har vært forkjempere for økologisk mat har erkjent at jo flere av oss som bruker økologisk mat, desto mer får vi av det i dagligvarebutikkene våre, disse har banet vei for oss, og dette høster vi av nå med produsenter og butikker som kan tilby mer av det vi innerst inne vil ha; ren bærekraftig mat med vitaminer og antioksidanter som hjelper oss å holde oss friske.
Den nye bølgen er grønn, den er økologisk og den er bærekraftig. Og det som kanskje er greit å ha med seg på veien fremover er at økologisk mat er for folk flest som vil ha en bærekraftig planet å leve på, mens konvensjonell mat nå er for de mer spesielt interesserte.
Paris om våren, hvem kan vel ikke tenke seg det? Å vandre i en av verdens vakreste og mest romantiske byer mens tulipanene blomstrer og Seinen glitrer i vårsola. Metroen i Paris er utrolig effektiv, men skal du virkelig nyte byen, bør du ta bena fatt.
Det er lett å orientere seg. På de fleste gatehjørner står det hvilken bydel (arrondissement) du befinner deg i, eller du kan orientere deg etter signalbygg og Seinen – elven deler byen i venstre og høyre bredd. Husker du ikke hvilken del du er i, tenk på hvilken retning elven renner i. Tidligere sa man for øvrig at høyre bredd betydde penger, venstre bredd intellekt…
Hvis du virkelig ønsker å få oversikt over byen og skjønne hvordan den er bygd opp, bør du komme deg opp i høyden. Eiffeltårnet er for høyt, byen virker flat derfra, Montmartre er for full av turister, forsøk heller Triumfbuen, så forstår du også at de fleste av Paris’ plasser ikke er firkantede, men stjerneformede.
Triumfbuen Du kommer overraskende høyt opp og ser alle byens særegne bygg (to plaketter viser silhuettene og forklarer hva du ser), faktisk ser du helt over til nye Fondation Louis Vuitton i Bologneskogen. Arr. VII
Palais de Tokyo Paris er verdensutstillingenes by og Palais de Tokyo var den japanske paviljongen under verdensutstillingen i 1937. Bygget er delt i to, og den ene delen huser nå moderne kunstutstillinger, den andre Paris’ samling moderne kunst. Utstillingene her er ofte positivt utfordrende. På nedsiden finner du en av Paris’ kulere restauranter, Monsieur Bleu, med utsikt til Eiffeltårnet. Arr. XVI
Marché Président-Wilson Hver onsdag og lørdag formiddag forvandler midtrabatten i aveny Prèsident Wilson seg til et superflott marked med alt hjertet begjærer. Markedet går for å være et av de bedre i Paris, med alt du forventer av mat og blomster. Her er egen krydderhandel og det største utvalg nøtter og tørkede frukter du kan tenke deg. Arr. XVI
Marché les enfants rouges Det eldste overbygde markedet i Paris, og et sted du må innom om du befinner deg i rue Bretagne, er lunsjsulten og har lyst på noe annet enn fransk bistromat. Arr. III
Les Quais – elvebreddene Lange strekninger av Seinen står på Unescos verdensarvliste. Hvis du går langs høyre bredd fra Invalide-broen til Pont Neuf, får du med deg en flott bit. Innblikk i husbåtlivet får du også, og bilstøyen er uendelig langt unna.
Place Dauphine Place Dauphine er en nydelig liten og utrolig stille plass som det er lett å gå forbi. Den ligger på Ile de la Cité, de fleste forbinder øya kun med Notre Dame, som ligger i den andre enden. Plassen har et par kafeer hvor man gjerne kan spise enkel lunsj. Arr. I
Place Saint Germain des Prés Du hører en del engelsk og kaffen er dyr, men jeg synes likevel du skal sette deg ned på Café de Flore eller Café Deux Magots, der både Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir holdt hoff. Kafeene ligger etter hverandre på to gatehjørner, Deux Magots ligger mot kirken og selve plassen. I tillegg er gatene herfra og ned mot Seinen full av små gallerier du kan gå innom. Middag kan du gjerne spise i rue de Seine. Arr. VI
Deyrolles En institusjon i Paris med stoppede dyr, insekter og sommerfugler. Kom deg opp i 2. etasje! Her kan man lett fortape seg i verdens vakreste skapninger. Rue de Bac. Arr. VII
Place des Vosges Marais og Place des Vosges er nevnt i alle guider, men med rette. Området er sjarmerende, gammelt, og selve plassen er helt unik. Picassomuseet ligger i nærheten, små restauranter og klesbutikker finner du på alle hjørner. Mange av Paris’ jøder bor i denne bydelen, så er du glad i koshermat, går du hit. Arr. III og arr. IV
Pantheon I området over Pantheon kan du gå på kryss og tvers. Ta en kaffe på Place de la Contrescarpe, besøk markedet i rue Mouffetard eller ta en kopp te og nyt hagen i den store moskeen. Arr. V
Å trekke fram enkeltsteder i Paris er vanskelig, og jeg har med vilje ikke nevnt fantastiske steder som pyramiden i Louvre, Pompidousenteret, Grand Palais. Du bør nesten ta for deg et område du har lyst til å se eller et museum eller galleri du har lyst til å besøke, og så starte turen din derfra. Blir du sliten, kast deg på en buss og se hvor du havner. Bussbillettene og metrobillettene er de samme, men på buss får du overgang til alle linjer i 90 minutter.
Husk at cash is king flere steder, og særlig om du skal kjøre taxi hjem.
Noen har fått. Noen har ikke fått.
Same procedure as last year.
Same procedure as every year.
Nåja, med visse variasjoner.
– Det finnes mange som hater Forfatterforeningen der ute, ble det sagt fra talerstolen under et årsmøte i DnF for noen år siden. Grunnen er at de er blitt avvist som medlemmer etter to bøker. Selv om de fleste av disse blir tatt opp etter en tredje bok kunne dette første-hatet forhindre senere interesse for – og engasjement i foreningens verv og arbeid, sa taleren. Den gang diskuterte vi medlemskriteriene.
Det litterære råd satser på å bygge forfatterskap. Med andre ord: har du først fått (arbeids) stipend har du større sjanse for å få det igjen enn om du aldri har fått. De velger seg ut noen forfatterskap, mens andre knapt får noe. Det var dette Aasprong påpekte. Det kan neppe ha vært en lett posisjon å sette seg selv i. Aasprong fikk støtte av andre kolleger. Mens etablerte forfattere som hadde nytt godt av satsingen på enkelte forfatterskap som Dag Solstad og Per Pettersson forsvarte ordningen. (Logikken er: jeg har fått stipend, jeg har klart å skrive gode bøker fordi jeg har fått stipend, ergo er ordningen god (for meg)).
Da Aasprong gikk ut offentlig med kritikken tenkte jeg i mitt stille sinn at det var en dirty jobb, men at det var på tide noen pirket borti det som nesten har vært tabu å snakke om. Heldigvis har Aasprong et litterært kvalitativt godt forfatterskap, fullt av eksperimentvilje og mot. Jeg vil tro det er få som tenker at hun ikke får stipend fordi hun kvalitativt ikke er god nok.
Å kritisere ordningen hvis du er en av dem som får stipend vil jo være som å skyte seg selv i foten. Å kritisere ordningen fordi du ikke får stipend er å sutre.
Det litterære råd består av ni medlemmer som er valgt av årsmøtet/generalforsamlingen, det vil si oss, DnFs medlemmer. De er nennsomt plukket ut av en valgkomité og fordeles på bokmål og nynorsk men også kjønn, geografi, sjanger og litteratursyn spiller inn. De som spørres av valgkomiteen blir også spurt fordi de selv har et forfatterskap med det man kaller litterær kvalitet. Så langt alt greit. Problemet er at årets stipendutdeling stiller rådet seg så lagelig til for hugg at man lurer på om de har sovet i timen.
Som Dagsavisen skrev 1. april har to av de tre 5-årige arbeidssstipendene, de aller største stipendene, gått til to av rådets tidligere medlemmer. (Med unntak av to tiårige arbeidsstipend til etablerte kunstnere, som erstatter den tidligere garantiinntekten). Nei, ikke bare tidligere medlemmer, avtroppende medlemmer. Inntil i fjor var Markus Midré leder av rådet og Mirjam Kristensen medlem av rådet. Kritikken besvares av rådets leder som sier: ”Utelukkende på grunn av høy litterær kvalitet” La oss ikke gå inn på kvaliteten i forfatterskapene deres. Den er sikkert utmerket nok.
Det underlige er om de er de eneste av søkerne med denne utmerkede kvaliteten?
Jeg vil tro – ut fra egen erfaring med å sitte i tekstutvalg, styrer og annet at for hver søker som får støtte eller stipend finnes det minst ti andre som like gjerne kunne fått, eller i det minste to andre. Det var tross alt 217 søkere på Statens arbeidsstipend og 18 som fikk ett- eller flerårig. Det var 224 søkere på Vederlagsfondets arbeidsstipend og også her 18 som fikk.
Siden rådet likevel insisterer på å gi de to mest høythengende stipendene til folk de selv nettopp har sittet i rådet sammen med, er det vanskelig å ikke tenke at nettopp det spiller noen rolle.
Å kritisere det litterære råd er ikke lett. Det gir en ekkel smak i munnen, særlig fordi man egentlig ønsker å forsvare dem. Under årsmøtet til DnF sist helg var det bare Kristine Tofte som torde å ta ordet og kritisere dette. Hun holdt et godt forberedt innlegg og svaret fra rådets leder var noe sånt som at vi er ni forfattere (implisitt: ni forfattere kan ikke ta feil).
Noen av oss elsker Forfatterforeningen – kanskje fordi vi har sittet i styre og utvalg og vet hvilken jobb som kreves, kanskje fordi vi kom inn ved første gangs søknad, kanskje fordi vi til og med tilhører de få utvalgte som er blitt begunstiget med et stipend i ny og ne, eller bare fordi vi ser fordelen med en forening som arbeider for våre rettigheter. Vi som elsker Forfatterforeningen forsvarer både den og rådet når vi møter de sure folkene der ute. Enten det er i en facebooktråd eller i et middagsselskap. Vi legger ned flid og omsorg i å forklare hvorfor vi trenger en forening, hvorfor vi trenger stipender, innkjøpsordning, boklov osv. Vi forklarer og forsvarer så godt vi kan. Vi bruker den informasjonen vi har til å fjerne misforståelser og myter.
Det litterære råd er under press. Det er kommet forslag fra politisk hold om å gjøre om på dette og la byråkrater bestemme hvem som skal fordele stipendene. Da gjelder det at de som sitter i rådet har kløkt og holder sin sti ren. Og i tillegg å stiller seg spørsmålet djevelens advokat ville stilt. Hvordan ser dette ut for min verste kritiker? Svaret ville vært at dette ser djevelsk dårlig ut. Det tar seg ikke godt ut i dagslys og det burde det litterære råd skjønne selv om de ser på litterær kvalitet. De burde tenke er dette pragmatisk, politisk og strategisk lurt?
Det gjelder å ha to tanker i hodet samtidig selv om svaret alltid er litterær kvalitet.
De fleste kunstnere vil ønske at det er kunstnerne selv som skal dele ut midler.
Vi vil forsvare det litterære råd med nebb og klør, til vi dør.
Vi er fotsoldater i litteraturens tjeneste ute i felten,
de fleste av oss er uten verv, men vi gjør en jobb.
Vi forsvarer dere.
Kjære litterære råd: Ikke gjør jobben vår så forbasket vanskelig da.
Berlin. For min del var det forelskelse ved første blikk, akkurat som om hjertet mitt ble lykkelig av å sitte på t-banen inn fra Schönefeld flyplass. Det karakteristiske TV-tårnet var kanskje utslagsgivende, jeg vet bare at det som startet som en forelskelse kan vise seg å være en livslang kjærlighet.
Hva er det jeg liker med Berlin? Det enkleste er kanskje å si ALT? Berlin er jo ikke en umiddelbart pen by, den er ganske grå og preget av Østblokk-estetikk på den ene siden, 60- og 70-tallets høyblokker gjør sitt, og trafikken er ofte tilstedeværende i bybildet. Men når man begynner sin vandring i byen så finner man de grønne lungene, bygårdsområdene med balkonger i smijern, elva Spree, store plasser, små smug og man lar seg overvelde av både historiske bygg og Street art. Før man vet ordet av det har man knekket koden, funnet tonen og begynner å tenke tanker om en freelance-tilværelse med fast base i Berlin – som så mange andre skandinaviske skribenter, musikere og kunstnere.
Det blir med drømmen for min egen del. Men heldigvis er det fortsatt billig å reise til Berlin, og det er en rimelig by å feriere i. Her er en uhøytidelig oversikt over noen av mine favoritter i Berlin:
Se Berlin fra sykkelsetet! Berlin er paddeflatt og særdeles tilrettelagt for sykling, så dette er en perfekt måte å se byen på. En av de fineste guidede turene jeg har vært på i Berlin er Fat Tire Bike Tours rundtur Modern Berlin. Hvis du som meg er interessert i byutvikling, arkitektur, gatekunst og litt alternativ livsstil, så er denne turen perfekt. Fat Tires tilbyr også mer tradisjonelle rundturer til klassiske severdigheter i byen. Særdeles hyggelige og kunskapsrike guider!
Parklife! Berlin har en rekke parker og grønne lunger. Alt fra enorme Tiergarten til små parker og gårdsplasser. Mine personlige favoritter er Volkspark am Weinbergsweg i Prenzlauer Berg – hvor jeg varmt anbefaler et glass på terrassen til klassiske Restaurant Nola, og Monbijou Park – hvor du kan nyte en kald øl på Strandbar Mitte med utsikt over Spree og de vakre museumsbyggene ute på Museumsinsel.
Spis i en gammel fabrikk!La Soupe Populaire er en restaurant som serverer tysk crossover-mat i det som tidligere var en fabrikkhall. Nå huser det temmelig rå interiøret mat og vin av skikkelig klasse. Michelinstjernekokken Tim Raue har ansvaret for menyen på dette stedet, som dog er særdeles billigere enn Restaurant Tim Raue hvor han vanligvis kokkelerer. La Soupe Populaire har topp mat, deilig vin, god stemning og avslappet men presis service. Bordbestilling er et must, men det er enklere å få bord til lunsj.
Se på dyrene!Berlin Zooer sjarmerende retro og deilig avslappende. Her kan man gjerne bruke noen timer, både med og uten barn. Når du er ferdig i Zoo tar du turen videre til kjøpesenteret Bikini Haus, og så opp i 11. etasje på 25Hours Hotel hvor du finner Monkey Bar. Her kan du nyte nye kaldt å drikke – gjerne med søtpotetfries som snacks – med en fabelaktig utsikt over Zoo og Tiergarten!
Weissensee. Foto: Anette S. Garpestad
Ta et bad! Sommeren i Berlin kan være HET, og da må man finne på noe for å kjøle seg ned. Jeg anbefaler bading! Du kan selvsagt ta toget ut av byen for å bade i en av innsjøene rundt, men det tar tid. Det finnes heldigvis noen mer sentrale alternativer: Langs Spree kan du ta turen til Badeschiff, hvor svømmebassenget ligger flytende på elva. Stemningen og musikken tilsier tropisk strand, og på en varm dag er det tilsvarende tett med folk. Men det er stort sett hyggelig! Har du lyst på en litt mer avslappet men samtidig bynær badetur, så anbefaler jeg at du hopper på trikken i retning Weissensee. Riktignok er dette «havet» på størrelse med Lille Lungegårdsvann i Bergen, men badefasilitetene er upåklagelige og særdeles barnevennlige. Volksbad Pankow er en annen skjult oase, hvis man heller vil bade i basseng.
Bellinifrokost på Café Einstein, Foto: Anette S. Garpestad
Spis frokost midt på dagen! Frokost i Berlin er en klassiker – selv om det langt i fra serveres frokoster hele dagen overalt, slik noen guidebøker vi ha oss til å tro. Jeg er et klassisk B-menneske, og liker uansett best å få mitt første måltid servert til lunsj, så jeg har funnet noen perler! I Berlin vil vi gjerne ha midt-på-dagen-mat på etasjefat, med følge av en Mimosa eller tre. Anna Bluhme er en klassisk venue i Prenzlauer Berg, og det er verdt å vente litt for å få bord. Herlig frokost i nydelige omgivelser. Den originale Café Einstein er en annen favoritt, og føles hakket mer eksklusiv den den ligger i en gammel byvilla i nærheten av Kurfürstendam. Frokosten varer lett noen timer når man først har satt seg på et av disse stedene.
Shopping (og champagne?)! Jeg er ikke det minste glad i å gå i butikker, men i Berlin finner jeg alle mine favoritter i samme kvartal. Jeg tar S-bahn til Weinmeisterstrasse og gjør unna shoppingen i dette nabolaget. Her finner du butikker som & Other Stories, COS, Acne, Converse Store, Adidas og Dr. Martens. Og når du har shoppet ferdig så tar du turen bort i Gipsstrasse og tar et velfortjent glass på Café Europa.
Gå på bar! Det ser litt ut som om jeg ikke gjør annet enn å gå på bar, når jeg ser på punktene over. Men det går så absolutt an å virkelig gå inn for å gå på bar i Berlin! Clärchens Ballhaus er både hyggelig og gøy, utendørs på dagtid såvel som innendørs etter at mørket har senket seg – Anbefales! Norsk-tyske Kaschk har sin sjarm, på dagtid som kaffebar og på kveldstid som ølbar – kanskje ikke superoriginalt, men hyggelig! I Kreuzberg finner du klassiske Wurgengel og den ultimate retrobaren… – begge fine steder for klassiske drinker.
Bo som en hipster! Jeg må innrømme det. Michelberger hoteler et av mine absolutte favoritthotell, og uansett hva så ender jeg som oftest opp her. Jeg drømmer om å en dag booke suiten med bokvegg – men foreløpig har det blitt med knøttsmå enkeltrom eller litt mer luftige dobbelrom – med seng på hems! Topp stemning for en bokorm – hele resepsjonen er full av sofaer, bokmøbler og bøker, ansatte som yter entusiastisk service og det skjer alltid noe i baren når man kommer ramlende inn sent på natt. Funfact: I enden av hver korridor står The Great Lebowski på repeat – det må man jo like.
Suite med bokvegg – drømme!! Foto: Michelberger Hotel
Se opp – og ned! Berlin er full av gatekunst, og det er vel verdt å ta turen for å se noen av de flotteste kunstverkene. Tar du turen til Kreuzberg, så skal det godt gjøres å ikke la seg overvelde av kunstverk som dekker hele husvegger, i tillegg til grafitti og stencil art i mindre formater på alle slags flater. Det er også en hel del å se på motsatt side av Spree i bydelen Friedrichshain, spesielt i området rundt Boxhagener Platz.
Street art i Friedrichshain. Foto: Anette S. Garpestad
Ingen fortellinger oppstår i et tomrom, og i alle fall ikke Fangarmer. Faktisk er det nesten så jeg vil kalle denne eventyrgrøsseren fanfiction.
Fanfiction er nettopp det begrepet sier – fortellinger og historier om figurer og miljøer fra et annet originalverk. Det meste av det blir ikke utgitt, men lagt ut på nettet, og det meste av det handler om ekstremt populære figurer fra bøker og filmer, fra for eksempel Harry Potter, Star Wars, Sherlock Holmes …
Det kan være nyskrevne historier, eller det kan være fortsettelser av kjente fortellinger, eller det kan være en fortelling sett fra en ny synsvinkel.
Tore Aurstad er aktuell med Fangarmer, en kosmisk skrekk-roman for ungdom.
Fangarmer er både en nyskreven historie, en fortsettelse av en kjent fortelling og en fortelling sett fra en ny synsvinkel.
I 1928 utga den amerikanske grøsserforfatteren Howard Philips Lovecraft den berømte fortellingen The Call of Cthulhu. Den foregår dels i Norge. Nærmere bestemt i Gamlebyen i Oslo, der vi får høre om skrekkopplevelsene til den norske sjømannen Gustaf Johansen i Sørishavet. Fangarmer handler om det som skjedde før og etter – fortalt av Johansens unge nabo i Oslo gate.
På norsk finnes fortellingen i to oversettelser: under tittelen «Cthulhu kaller» i Makabre fortellinger og som «Kallet fra Cthulhu» i Skrekken fra Dunwich og andre historier. Dette var den første (offisielle) historien i det som senere ble kalt Cthulhu-mytologien og som består av et stadig voksende antall romaner og noveller.
Disse er ikke bare skrevet av Lovecraft selv. Lovecraft ville at andre forfattere skulle skrive fortellinger om figurene og miljøene han hadde funnet opp. Og selv om han ikke var så kjent da han levde, fikk Lovecraft etter hvert massevis av andre forfattere som fans. Blant andre Stephen King, Neil Gaiman, China Miéville, Ramsey Campbell og mange flere, ja, så mange at det virker som om de fleste grøsserforfattere en eller annen gang har skrevet en fortelling fra Cthulhu-mytologiens verden. Deriblant den norske forfatteren Øyvind Myhre, med en fabelaktig bok, Mørke over Dunwichfra 1991.
I dag er Lovecraft stor. Bøkene med fortellingene hans blir utgitt i stadig nye utgaver og opplag. Det finnes et utall diskusjonssider og fanziner på nettet om Lovecrafts verden. Han har vært opphav til andre bøker, tegneserier, rollespill – alt mulig. Mange filmer har også hentet mye inspirasjon fra H. P. Lovecrafts verden, for eksempel Pirates of the Caribbean-serien, Alien– og The Thing-filmene, for bare å nevne noen.
Man kan trygt si at Lovecraft er den moderne skrekkfortellingens far. Hos ham er det ikke lenger spøkelser og raslende kjettinger som gjelder, det er universet i seg selv, i all sin størrelse og velde, som er det truende. Han ser universet som groteskt og meningsløst, noe enormt stort som overgår menneskenes fatteevne. Derfor kalles Lovecrafts sjanger ofte for «kosmisk skrekk.»
Hør podcasten hvor Tore Aurstad og Alexander Løken snakker om sine bokprosjekter, hvordan de jobber og fellesskapet i Fabelprosalauget:
Alle forfattere lar seg inspirere av andre forfatteres fortellinger. Lovecraft hentet shoggothenes sang – Tekeli-li! Tekeli-li! – fra sitt forbilde, Edgar Allan Poe, bortsett fra at Poe ikke skriver om shoggother, men om en slags mystiske kjempepingviner.
Skjønt når det gjelder Fangarmer er nok inspirasjonen tydeligere og mer konkret enn i mange andre bøker. Cthulhu, Dypets avkom (The Deep Ones), R’lyeh, den forbudte boka Necronomicon, Dagons esoteriske orden – alt sammen har sin opprinnelse i Lovecrafts fortellinger, selv om de senere har opptrådt også mange andre steder.
Sjøuhyrene Hydra, Kraken og Leviatan, derimot, er hentet fra folketro, mytologi og Bibelen. Sagnet om spøkelsesskipet Caleuche er godt kjent i Chile. Det har for så vidt ingenting med Cthulu-mytologien å gjøre – men passet bra inn i historien, syntes jeg.
Både Roald Amundsen og Algernon Blackwood er personer som har levd. Roald Amundsen er naturligvis godt kjent, mens Blackwood var en britisk forfatter av spøkelseshistorier (og dessuten eventyrer, oppdagelsesreisende og en kjent tv-personlighet i Storbritannia på sine eldre dager).
«Sannhetssøkerne i Scala Street», derimot, er min egen oppfinnelse, så jeg tviler på om Algernon Blackwood i virkeligheten var med i noen slik organisasjon. Thurston og Wilcox og styrmann Johansen er skikkelser som opptrer i The Call of Cthulhu.
Amund og Elise og alle de andre personene i Fangarmer har jeg selv diktet opp. Byene Hastings og Funchal kjenner jeg godt, men siden jeg aldri har besøkt den sørlige halvkule, langt mindre Sør-Georgia og Sør-Shetland, har jeg måttet ty til bøker for å gjøre meg kjent med disse fascinerende områdene.
Til slutt er det på sin plass med en advarsel: Hvis du velger å åpne sinnet for alle de skrekkelige, tentakelbefengte monstrene og redselsfulle skapningene fra avgrunnen som finnes i Cthulhu-mytologien, er det ingen vei tilbake. Da kan du aldri mer seile i fred og fordragelighet på uvitenhetens hav.
(Tore Aurstad er med oss på vårens forfatterturné #Vårslipp som kommer til Bergen, Skien, Stavanger, Trondheim og Oslo, red.anm.)
Bla i boka:
Bla i #Vårslipp-brosjyren for å lese intervjuer med forfatterne og utdrag fra bøkene:
I 2016 er det 20 år siden Bjørn F. Rørvik utga den første boken om Reven og Grisungen – og siden den gang har han gledet små og store med sine fantastisk festlige fortellinger, også med bøkene om Bukkene Bruse og Mesterdetektiven Purriot.
Vaffelfiskener årets nye fortelling om radarparet Reven og Grisungen – det er bare å glede seg:
Reven og Grisungen har lånt ei fiskebok med bilder av alle slags fisker og sjødyr. Flere av fiskene ser helt merksnodige ut, sånn som Gurglefisken. Andre igjen ser sykt vonde ut å spise. Potetflabben er en slik fisk, den er U. V. P. P. – Usedvanlig Vond På Pizza … Men så er det også noen som ser skikkelig gode ut! Aller mest fristende er Vaffelfisken. En sånn vaffelfisk, det kunne Grisungen godt tenke seg til middag. I fiskeboka Reven har lånt på biblioteket, står det at vaffelfisk kan bli helt opp til tre kilo tunge. Tenk det, da, TRE KILO VAFFEL?
De to vennene drar på fisketur, men kanskje er det mer enn vaffelfisk som lurer i dypet …
I denne episoden av Bokprat hører dere forfatteren i samtale med Anette Garpestad om hvor figurene kommer fra og hvordan det er å skrive om dem.
På søppelgjenvinningskanalen TLC går det hver dag en serie som heter Say Yes to the Dress. Den handler om de kvaler kvinner må gjennom før de finner den riktige brudekjolen. Det som slår en stakkars seer – jeg har dessverre ikke sett en hel episode – er at brudgommen og det livet som skal komme etterpå ikke spiller noen stor rolle. Brudekjolen og bryllupet er viktigere.
Drømmen om evig lykke eksisterer visst fortsatt i vårt moderne samfunn. Å bli gift er høydepunktet i livet. Bryllupsdagen skal også helst være perfekt, selv det minste lille feiltrinn vil bli et traume for resten av livet. Dette er dagen da bruden skal stråle av lykke i hvit chiffon. Og så levde de lykkelig til sine dagers ende.
Til dødener tittelen på Hilde Lindsets tredje bok, en novellesamling som kretser rundt den store bryllupsdagen. Her går mye galt.
Men det viktigste er selvsagt på plass. Åpningsnovellen skildrer oppdekkingen ned til minste detalj: Femtito tallerkener står en og en halv centimeter fra bordkanten, ved siden av tallerkenene to hundre og seksti bestikkdeler med to centimeters mellomrom; knivene med skarpkanten mot tallerkenene, gaflene med taggene mot taket, dessertskjeene overfor tallerkenene med håndtaket mot høyre. Alt er planlagt, alt er ordentlig. Hadde det bare ikke vært for brudeparet selv. Engstelsen er det eneste de deler.
Mye hadde vært annerledes om personene i TIL DØDEN hadde oppført seg mer som kakepynten. Pent og pyntelig.
Det er personene selv som skaper problemene i Hilde Lindsets historier og gjør dem forstyrrende for leseren. Menneskene er ikke perfekte. De klarer ikke tilpasse seg idyllen, men ødelegger den. Enten det dreier seg om paret som kanskje ikke elsker hverandre så høyt som de burde, den mentalt tilbakestående datteren eller bruden som deler den store dagen på sosiale medier. Noen ganger lar forfatteren ilden bare ulme, som i novellen hvor vi aner at ekteskapet kun er en løsning for å slippe unna unevnelig lidenskap.
En spesiell godhet føler jeg for Elise som gifter seg med Mehmet. Elise har tydeligvis hjulpet sin tyrkiske venn til oppholdstillatelse ved å gifte seg proforma. Hun installerer ham i annen etasje i huset sitt – et sted i nærheten av Asker, virker det som. Men så var det dette med håpet: Elises lengsler vokser med en mann så nær. Hun forsøker å nærme seg gjennom overdreven omsorg, men naturen motarbeider henne. Stemmene samtalte der oppe hele natten. Bare ved å antyde klarer Hilde Lindset å tegne et helt bilde av Elises liv. Det er sympatisk, men dessverre også stakkarslig. Er hun kanskje til og med litt stolt over å ha blitt gift? Jeg ser Elise levende for meg.
En ekstra bonus mellom de egentlige historiene i boken er brevene naboen i leiligheten under skriver til det nygifte paret. Brev som leder frem til en mulig katastrofe. Det siste jeg vil er at du skal bli lei deg og såret. Det tror jeg du skjønner.
Hilde Lindset «drøfter ikke, stiller ingen retoriske spørsmål, men forteller i stedet historier med åpninger som vil få leseren til å tenke, spørre, føle. Det er fint gjort.» Annette Orre i Littkritikk.
I dag er det den internasjonale lakrisdagen, og det må feires. Det er utrolig mye godt man kan lage med lakris – og man kan selvsagt også lage sin helt egen hjemmelagde, myke lakris. Nam!
Til disse godbitene er det viktig å være nøyaktig med ingrediensene, så her oppgirs oppskriften i vekt. Flytende malt fås blant annet kjøpt i helsekostbutikker. Vil du gjøre litt ekstra ut av denne oppskriften, kan du kutte lengdene i 4 cm lange biter, dyppe bitene i temperert mørk sjokolade og strø over revet kokos eller flaksalt.
Ca 40 biter
10 gelatinplater 10 g lakrisgranulat 3-5 g saltlakrispulver 170 g vann 10 g flytende malt eller mørk sirup 125 g sukker 40 g hvetemel
La gelatinet ligge i bløt i en stor bolle med kaldt vann i 5-10 minutter. Bland resten av ingrediensene i en kjele og kok opp mens du visper kraftig til temperaturen når 105 grader, eller til lakrisblandingenbegynner å tykne.
Ta kjelen av platen. Ta gelatinplatene opp fra vannet, legg dem i den varme blandingen og rør til de har smeltet. La blandingen kjølne litt. Fyll en engangssprøytepose med rundt munnstykke, 14 mm i diameter, med blandingen. La det kjølne enda litt mer og sprøyt deretterlakrisblandingen i rundelengder på en silikonmatte. La lengdene stivne i romtemperatur i 2-4 døgn. Jo lenger de får ligge, desto hardere og seigere blir konsistensen. Snu på lengdene når halvparten av tiden har gått. Skjær deretterlengdene opp i 2 cm lange biter. Oppbevar godsakene i romtemperatur i en lufttett beholder med lokk.
Se flere oppskrifter med lakris i den fine boken, Lakris.
KONGEN
Vi kan ikke ta imot hele Afrika i Europa. Ikke hele Australia heller. Det er simpelthen ikke plass. Kan ikke ta Kongen på forståelsen av flateinnhold. Mer usikkert om hele Afrika vil til Europa, eller om noen har påstått det. Åpner for den mulighet at Kongen rører for polemisk effekt.
PANAMA PAPERS
Jeg har vært DnB-kunde siden 90-tallet, men aldri fått tilbud om å gjemme sparepenger i Panama. Det er som om banken min ikke ser meg.
DAGBLADET
Sist lørdag skrev jeg i Dagbladet at rasisme er dumt, men jeg har ikke tort å gå på nettet og se etter om det hjalp.
FRA KULTURLIVET
# Vært i Kongsberg på premieren av Aasen Barne- og Ungdomsteaters oppsetning av PEER! Dyktige unge mennesker med foreldre som står på. Også undres man alltid: Hva skal til for å få flere gutter til å spille teater? For øvrig beklager jeg overfor AaBUt at jeg glemte å ta med mynt til lotteriet.
# Blitt bokbadet på Gummibaren i Drammen. Volle og jeg ble utspurt og ordstyrt av Dagbladets Sven Ove Bakke. Godt besøk, god stemning. På Union over gata var det vinyl, hvor jeg for en rimelig penge sikret meg både Rosemalt sound og Per Aabels Peter og ulven. Mer enn dette er det ikke lov å vente av et besøk i Drammen.
# Denne uka skal jeg besøke Arendal Dramatiske Selskab og overvære en prøve på mitt episke stillehavsdrama Kon-Tiki 2: Thor Heyerdahl i landet under havet, som har premiere til høsten. Et stykke for dem som syns det blir for få flåteferder på norske scener. Spent. Ikke minst på om noen vil sikre seg filmrettighetene.
# Torsdag 14. april klo 19: Jeg snakker om Den edle ville (og vi tamme) på Nasjonalbiblioteket.
Gratis! Moroa stanser aldri.
*
SETT
Tenk om(Det norske teatret) En musikal om hvor lite som skal til for at livet tar en annen retning. Parallelle løp flettes i hverandre. Heidi Gjermundsen Broch ble for lenge siden dronningen av musikaler i Norge, har hovedrollen her og regjererer videre.
Flightplan(tv) Den hvor Jodie Foster tar fly med datteren sin og sovner og når hun våkner, er datteren forsvunnet og ingen andre på flyet har sett henne. Ideer til oppfølgere:
# Jodie Foster tar fly og går på do og når hun kommer tilbake, sitter det en tjukk mann på hennes plass og kan vise fram billett og nekter å flytte seg.
# Jodie Foster tar fly og sovner. Når hun våkner, sitter det et barn ved siden av henne og insisterer på å kalle henne «mamma».
# Jodie Foster tar fly og går på do. Når hun kommer ut igjen, er hun om bord på et tog.
LEST
Dahl: Kureren Brage- og Rivertonprisvinnende krim med handlingen lagt til 1942, 1967 og 2015. Kjell Ola Dahl overvinner min skepsis til kriminalintriger med røtter i andre verdenskrig og skriver så du ser det.
Jarla: Fingerpori from Finland Mer finske tegneserier jeg rasket med meg der borte. Dette er morsomt og drøyt og på engelsk. I følge forordet er dette på finsk såpass ordspilldrevet at bare en av tre striper kan oversettes. Noen sier ordspill er vitsenes fattige fetter, jeg sier at det er den gøyale onkelen.
Finsk humor
*
BEDRIFTSNAVN SOM IKKE INNGIR TILLIT
Teeth’R’us
Norsk Rett Skriving Byrå
Fishy Sjømat
Jussmester’n
Norwegian Flag Factory
Morfeus Vakthold
INTERIØREKSPERTEN!!
Skarpe Leker
DnB
Flemming Rose er kulturredaktøren som tok initiativet til å publisere Muhammedkarikaturene i Jyllandsposten, og utløste den største ytringsfrihetsdiskusjonen i Europa i nyere tid. Ti år etter karikaturkrisen tar Rose temperaturen på dagens Europa, og ser tilbake på utviklingen i sin nye bok Hymne til friheten.
I dette innlegget kan du lese Flemming Roses forord til den nye boken.
En desemberdag i 2014 kom jeg i prat med min redaktør, forlagssjef Kim Hundevadt, mens vi sto i kantinekø i JP/Politikens Hus på Rådhusplassen i København. Vi snakket om en mulig nyutgivelse av Taushetens tyranni, en bok om ytringsfriheten og vilkårene for hvordan vi lever sammen i flerkulturelle samfunn, og samtidig min personlige beretning om det dramatiske forløpet som fulgte etter at jeg som kulturredaktør i Jyllands-Posten den 30. september 2005 hadde valgt å offentliggjøre 12 tegninger av profeten Muhammed.
Spesielt én av tegningene, Kurt Westergaards karikatur av profeten med en bombe i turbanen, vakte enorm oppmerksomhet og fikk muslimer i flere land til å reagere med voldelige protester og boikott av danske varer.
Kim og jeg pratet om at en oppdatert utgave av boken, som nettopp hadde kommet ut på engelsk, burde utgis like før tiårsdagen for offentliggjøringen av tegningene, altså i september 2015. Tanken var at det de siste fem årene hadde vært flere hendelser i Danmark og omverdenen som tilførte debatten nye elementer: den arabiske våren og de etterfølgende krigene, etniske og religiøse konfliktene i Midtøsten, krenkelsesfundamentalismens absurde utslag i USA, oppstyret rundt Yahya Hassans første diktsamling, rasismedommen mot den iransk-fødte kunstneren Firoozeh Bazrafkan, mordforsøket mot islam-kritikeren Lars Hedegaard, den forhenværende imamen Ahmed Akkaris oppgjør med sin rolle som islamistenes talsmann under Muhammed-krisen og fengslingen av den svenske kunstneren Dan Park, i tillegg til hærverket mot et galleri i København som planla en utstilling av Parks omstridte bilder.
Jeg hadde i en årrekke holdt meg ute av debatten. Dels fordi jeg i Taushetens tyranni hadde formulert det jeg hadde på hjertet om ytringsfriheten i globaliseringens tid, dels fordi jeg gjerne ville videre i mitt eget liv. Jeg kunne likevel godt se relevansen i å ta et friskt blikk på de siste årenes utvikling.
Så kom angrepet på Charlie Hebdo 7. januar 2015. Volden og truslene ble enda en gang en del av mitt liv, som jeg måtte forholde meg til.
Så kom angrepet på Charlie Hebdo 7. januar 2015. Volden og truslene ble enda en gang en del av mitt liv, som jeg måtte forholde meg til. En måned senere kom terroren til min egen by: En 22 år gammel muslim, som var født og oppvokst i Danmark og hadde palestinsk bakgrunn, angrep et offentlig debattmøte om blasfemi og kunst lørdag den 14. februar. Han drepte en tilfeldig deltaker, og senere samme kveld skjøt han en dansk jøde, som sto vakt utenfor synagogen i København under en bar mitzvah. Gjerningsmannens motiv og gjennomføringen av angrepene minnet om angrepet i Paris.
Følgelig valgte jeg å tre inn i debatten igjen. Jeg mente at jeg hadde en spesiell utkikkspost. Jeg hadde opplevd Muhammed-krisen innenfra og hadde dessuten brukt tid og krefter på å sette meg inn i teori og praksis i den globale debatten om ytringsfrihet.
Midt i dette turbulente forløpet kom Kim tilbake med et alternativt forslag: Hvorfor ikke skrive en helt ny bok, som ga perspektiv til de siste årenes debatt om ytringsfriheten i lys av de voldsomme begivenhetene i Frankrike og Danmark? Hvor står debatten nå, hvor går den, og hva har forandret seg?
Jeg tygget litt på forslaget før jeg sa ja. Til å begynne med overveide jeg å skrive en bok som plasserte de siste årenes tilbakeslag og landevinninger i debatten om ytringsfrihet på en vektskål, for deretter å gjette hvilken vei vekten ville tippe. Den ideen forkastet jeg raskt. Jeg hadde lyst til å slå et slag for friheten, fordi det forekom meg at den var ille ute.
Ved første øyekast kan man lett få inntrykk av at ytringsfriheten – eller friheten i bredere forstand – trives og lever i beste velgående. Ordet «ytringsfrihet» vekker positive assosiasjoner hos de fleste. Tidligere tiders statsdirigerte sensur har forsvunnet, og bare de mest ekstreme røstene fordømmer friheten uten omsvøp. Det gjelder både i Danmark, i Europa og i Vesten generelt.
Men når skåltalene er overstått og glassene tømt, er det likevel grunn til å spørre hvor bra det egentlig står til. Ja, fire millioner mennesker gikk ut i gatene i protest mot angrepet på Charlie Hebdo og det jødiske supermarkedet i Paris. Ja, titusener møtte opp for å demonstrere ved Krudttønden etter angrepene på debattmøtet og synagogen i København. Men jeg er ikke sikker på at de folkerike manifestasjonene for flertallet av deltakerne var en støtte til ytringsfriheten. Det dreide seg først og fremst om spontane reaksjoner på sjokket og forferdelsen over drapene.
Det viste seg fort at støtten til Charlie Hebdos redaktører og medarbeidere ikke var entydig. Hadde de kanskje ikke selv bedt om det med sin kompromissløse linje? Og var det noen grunn til å krenke muslimenes følelser når profeten deres betydde så mye for dem?
Det har satt ytringsfriheten under press fra flere kanter.
I Frankrike tok regjeringen initiativ til å begrense ytringsfriheten ytterligere. Det samme har vi sett i Storbritannia og i andre europeiske land. I uken etter massakren i Charlie Hebdo fikk mange franskmenn et sjokk da det viste seg at atskillige skoleelever med muslimsk bakgrunn nektet å delta i en minnehøytidelighet for ofrene, men tvert imot hyllet gjerningsmennene. Ifølge avisen Le Figaro ble 54 personer arrestert for å ha gitt sin støtte offentlig for angrepet på Charlie Hebdo. Minst 12 ble dømt. På den ene side har man på denne måten skjerpet lovgivningen og strafferammen for å glorifisere eller bifalle terror. På den annen side ønsker man å slå hardere ned på såkalt hatefull tale. Det har satt ytringsfriheten under press fra flere kanter. Danmark har valgt å bevare sin blasfemilov, og tallet på siktelser og dommer for å bifalle terror er stigende, mens politikere fra flere partier har krevd et forbud mot det islamistiske partiet Hizb-ut-Tahrir. Overalt er disse tiltakene drevet av et ønske om å sikre den sosiale freden. Det er selvsagt prisverdig, men bak bestrebelsene skjuler det seg etter min oppfatning et misforstått syn på ytringsfriheten og dens grenser i et flerkulturelt demokrati. Politikere, interessegrupper og innflytelsesrike opinionsdannere er overbevist om at man er nødt til å skjerpe de eksisterende begrensningene av ytringsfriheten i takt med at Europa får et større etnisk, religiøst og kulturelt mangfold. Det er, mener de, den eneste måten vi kan sikre freden på.
Bak denne oppfatningen skjuler det seg en dyp mistillit til friheten og dens potensial. Friheten må derfor doseres og ledsages av det ene forbeholdet etter det andre: «Jeg går inn for ytringsfrihet, men …» Merkelig nok er det ingen som tar tilsvarende forbehold når de sier: Jeg er imot rasisme, men … Jeg går inn for likelønn for kvinner, men … Jeg er imot vold, men … Jeg er tilhenger av demokratiet, men …
Mange tilhengere av det økende kulturelle, etniske og religiøse mangfoldet mener at det ikke bør gis plass for et tilsvarende mangfold når det gjelder retten til å ytre seg. Større kulturelt mangfold bør ledsages av et mindre mangfold av ytringer. Jeg finner det absurd at flerkulturelle samfunn skal ofre ytringsfriheten i mangfoldets navn. Et flerkulturelt samfunn har ikke bruk for mindre, men for mer mangfold hvis det skal gi plass for alle borgerne. Presset på ytringsfriheten i flerkulturelle samfunn drives av en sviktende tro på menneskets evne til å forvalte sin frihet og utøve selvkontroll. Det er også et uttrykk for mistillit til ordets evne til å håndtere konflikter. Et voksende mangfold utgjør den kanskje største utfordringen for Danmark og Europa i årene som kommer. Det er derfor viktig å forstå forholdet mellom frihet og mangfold. Så vidt jeg kan se, kommer den største trusselen mot ytringsfriheten derfra. Trusselen har nemlig sitt opphav i de beste hensikter, påståtte hensyn til medborgerne og det allmenne vel, til den enkeltes sjelefred og til samfunnsfreden. Hvem kan være imot en så edel ambisjon?
At forsvaret for friheten kan virke kontroversielt, går frem av denne bokens forside.
At forsvaret for friheten kan virke kontroversielt, går frem av denne bokens forside. Tegningen har en historie. Den er laget av Politikens legendariske tegner, Roald Als. Han laget den i august 2010, da jeg før utgivelsen av Taushetens tyranni ble intervjuet av Politiken om dilemmaene boken hadde reist, og hvorfor avissiden med de opprinnelige Muhammed-tegningene var trykket opp på nytt, for øvrig i selskap med andre eksempler på krenkende bilder fra kunst- og mediehistorien – fra Edouard Manets «Frokost i det grønne», via den nazistiske avisen Der Stürmer og de arabiske medienes antisemittiske tegninger til Robert Mapplethorpes fotografier av nakne kropper i avslørende positurer.
Noen oppfattet opptrykket av tegningene som en provokasjon, men alt annet ville ha vært tåpelig og uholdbart i en bok om Muhammed-krisen og ytringsfriheten.
Intervjuet og tegningen ble brakt på førstesiden av Politikens kulturseksjon. Det viste seg imidlertid at et vesentlig element hadde blitt redigert bort.
Roald Als hadde tegnet en bombe med en tent lunte, som rullet foran føttene mine – en direkte referanse til bomben som Kurt Westergaard i sin tid hadde plassert i turbanen til muslimenes profet. Avisens daværende sjefredaktør, Tøger Seidenfaden, sensurerte bort bomben av hensyn til meg. Han mente åpenbart at den kunne knyttes til konkrete drapstrusler mot meg, eller at den pekte på meg som synderen dersom opptrykket av tegningene i boken skulle føre til nye voldelige protester.
Det var omtenksomt av ham, men jeg følte meg på ingen måte utsatt eller krenket av den antente bomben på tegningen. Jeg var faktisk mer opprørt over at Tøger Seidenfaden flere ganger, både i Politiken og i offentlige debatter, fordreide min ledsagende tekst til tegningene. Det fremsto som om jeg hadde sagt at muslimer måtte finne seg i hån, spott og latterliggjøring, enda det stikk motsatte var tilfellet. Poenget mitt var at dette var et vilkår for alle i et moderne, sekulært og flerkulturelt demokrati, uansett hvem man var, hva man trodde på eller hvor man kom fra. Jeg fastholdt at Muhammed-tegningene i en slik forstand var et integreringsprosjekt. For ved det kunne danske muslimer bli integrert i den danske satiretradisjonen. Muslimer burde verken finne seg i mer eller mindre enn andre grupper og individer i det danske samfunnet. I dette lå det – hvor paradoksalt det enn kunne lyde – en anerkjennelse av muslimer som likeverdige medborgere. Roald Als’ tegning signaliserte at utgivelsen av Taushetens tyranni med Muhammed-tegningene var som en tent bombe, som risikerte å ende med en eksplosjon, selv om det ikke var gitt. Lunten kunne også blitt en flopp som ikke eksploderte, og slik gikk det heldigvis. Det ble fremsatt protesterklæringer, men ellers skjedde det ikke noe. Det viste at det ikke fantes noen naturgitt og automatisk forbindelse mellom offentliggjøringen av Muhammed-tegninger og muslimenes voldelige reaksjoner.
Originaltegningen henger på arbeidsrommet mitt sammen med andre karikaturer fra årene som har gått. Barnebarnet mitt er tydelig fascinert av dem. Han elsker å bli løftet opp, slik at han kan studere karikaturene av sin farfar som både djevel og helgen. Til å begynne med kommenterte han dem ikke. Men kort tid etter at gutten hadde begynt å sette ord på verden, sto vi og betraktet tegningene mens jeg hadde ham på armen. Da jeg spurte hva han så, svarte han plutselig: «Farfar med bomben.» For meg har det gitt Roald Als’ tegning en ekstra dimensjon.
Når jeg ser tilbake på de siste årene og spør meg hva som har endret mitt perspektiv på tilværelsen, kommer jeg i dag – på terskelen til Muhammed-tegningenes tiårsjubileum – til å tenke på to ting. Det ene er barnebarna. De er en åpenbaring, en måte å gjenoppleve sine egne barns oppvekst på i sakte film. Som besteforeldre har man tid til å fordype seg i detaljer, og stadig vekk snakke om og analysere hva de har sagt og gjort, mens man som foreldre ikke alltid har tid eller overskudd til å nyte barna i fulle drag. Iallfall ikke sammen. Det er så mange andre ting som krever ens oppmerksomhet, ikke minst karrieren og parforholdet, der man må lære hverandre å kjenne for å få en familie til å fungere. Jeg har stadig vekk dårlig samvittighet for at jeg ikke var mer til stede da barna mine var små. Derfor er det fantastisk på et tidspunkt i livet da man ikke er så jaget og fokusert på alle mulige andre ting, å følge den neste generasjonens første kamp med tilværelsen. Høre dem fortelle og kommentere hva de har opplevd, lytte til spørsmålene deres om ting de ikke forstår, merke deres nysgjerrighet og undring over alt det de skal komme i gang med og lære, hjelpe dem over den første usikkerheten og glede seg i takt med at de viser større selvstendighet og tillit til sine egne evner.
Barnebarn gir deg ikke bare et perspektiv på ditt eget liv. Deres nærvær etablerer også en videre horisont for det som skjer i verden rundt oss. Man begynner å tenke på hva det er for slags Danmark og Europa vi gir videre til dem som skal være her om 50 år. Jeg har ingen hang til apokalyptiske forestillinger, men de siste årenes debatt om friheten og dens grenser har gitt grunnlag for bekymring og ettertanke. Det har slått meg hvor uproblematisk det er for mange mennesker å gi avkall på friheten. Jeg håper at barnebarna mine kommer til å vokse opp og leve i et fritt samfunn, der den enkelte kan si hva hun eller han tenker, men i lys av det jeg har vært vitne til de siste årene, er jeg ikke så sikker.
Det andre aspektet som har forandret perspektivet mitt, er erkjennelsen av at jeg resten av livet kommer til å leve med et sikkerhetsproblem. I enkelte perioder har jeg trodd at tiden ville gjøre sitt, og at jeg en dag ikke lenger behøvde å tenke på min personlige sikkerhet. I dag innser jeg at det var ønsketenkning. Noen vil si at det var naivt, og det er sikkert riktig, men jeg tror også at det handler om å ha vokst opp i Danmark. Jeg har vært vant til å ha tillit til mine omgivelser og møte andre mennesker med et åpent sinn. Jeg venter ikke det verste av mine medborgere, selv om jeg også har levd 11 år i Russland, der tilliten mellom borgerne og staten og borgerne imellom er på et lavmål. Av bitter erfaring er menneskene der ofte på vakt og mistenksomme, helt til de blir overbevist om at de kan slappe av.
Men jeg klager ikke. Etter Muhammed-krisen kunne jeg ha stukket pipen i sekk. Jeg kunne ha trukket meg tilbake, gått under jorden eller kanskje til og med tatt en annen identitet som Molly Norris, en tegner fra Seattle, som i 2010 tok initiativet til «Everybody Draw Mohammed Day». Jeg kunne også ha flyttet til et annet land eller funnet meg en annen jobb dersom spørsmålet om sikkerheten trumfet alt annet. Det var ikke tilfellet, selv om jeg fra tid til annen har overveid disse utveiene. Det betyr selvsagt ikke at jeg ignorerer sikkerhetsproblemet jeg og Jyllands-Posten har. På den annen side er jeg ikke rede til å la meg styre resten av livet av trusselen som jeg erkjenner er reell.
For meg handler friheten til å ytre seg om noe grunnleggende ved det å være menneske.
For meg handler friheten til å ytre seg om noe grunnleggende ved det å være menneske. Hvis jeg skulle gi opp den tanken, ville jeg forråde noe av det som gir livet mitt mening. Jeg vil ikke formulere det like skarpt og kompromissløst som Charlie Hebdos avdøde sjefredaktør Stéphane Charbonnier, som innrømmet at han heller ville dø stående enn å leve på sine knær. Jeg har ikke lyst til å dø stående, men livet er ikke ufarlig. Til syvende og sist er vi alle døde, som en klok mann i sin tid sa. I så fall handler tilværelsen ikke bare om å overleve, men også om hvordan vi forvalter tiden vi har fått til rådighet.
Jeg er privilegert i forhold til andre som må leve med et sikkerhetsproblem. Staten passer på meg, og min arbeidsgiver har i perioder tatt trusselen mer alvorlig enn jeg selv har. Mange andre må selv ivareta sin sikkerhet. Jeg kjenner folk som av frykt for egen sikkerhet har trukket seg ut fra den offentlige debatten. Det er en grensesprengende utvikling som mange stilltiende godtar. Det har iallfall ikke blitt til en stor og prinsipiell debatt om vi ønsker å leve i et slikt fryktsamfunn eller i et fritt samfunn. Det er dypt foruroligende, men det er realiteten i det ellers så fredelige Danmark. Mangelen på anfektelser bunner i at vi tar friheten for gitt, og ikke kan forestille oss at den en vakker dag kan forsvinne i all stillhet. Eller at vi mener at vi like godt kan leve uten en vidtgående ytringsfrihet, siden begrensningene bare rammer de mest ekstreme ytringene. Det er en villfarelse. For i samme øyeblikk som man gir avkall på ytringsfriheten som en individuell rettighet og mener at den kan begrenses av hensyn til demokratiet, religiøse følelser, nasjonens overlevelse, fellesskapet eller alt mulig annet, er det i prinsippet ingen grenser for hvor det stanser. Særlig ikke i et flerkulturelt samfunn.
Denne boken kommer ut mens tiåret for Muhammed-tegningene markeres i medier, på konferanser og på annet vis. Selv om jeg har forsvart offentliggjøringen av tegningene og fremdeles gjør det, handler debatten for meg i sin essens ikke om det var riktig eller galt å publisere dem. Det kan mennesker ha forskjellige holdninger til, ut fra sin historie, overbevisning eller erfaring. For meg handler debatten om frihetens fundament; om forholdet mellom toleranse og frihet, mellom frihet og likhet, ord og handling, individ og fellesskap, makten og de maktesløse, mindretall og flertall. Mellom friheten som en rettighet og friheten som et instrument som kan underlegges andre hensyn. Det følgende er mitt beskjedne bidrag til en avklaring. En hymne til friheten.
14. april fyller den særeigne, produktive og prisbelønte forfattaren Rune Belsvik 60 år. Forlaget sendar varme gratulasjonar!
Rune Belsvik (1956) er fødd i Haugesund og oppvaksen på Stord. Han bur no i Randesund ved Kristiansand. I 1979 debuterte han med Ingen drittunge lenger, som han også fekk Noregs mållags pris for. Sidan har han skrive meir enn 40 bøker og fått utallege prisar. Mange assosierar han med bøkene om Dustefjerten og andre fortellingar for barn, men han har og skrive ei rekke bøker for ungsdom og vaksne, og befatta seg med både dramatikk og dokketeater. Ei av dei siste bøkene hans, Verdas søtaste turist, vart nominert til Kulturdepartementets litteraturpris for barne- og ungdomslitteratur i 2015.
Ein kjenslenes forfattar
Rune Belsvik er ein meister i å skildre kjensler; vare, gode, vonde. Han skaper dei mest originale og elleville univers og små samfunn, bebudd av pussige karakterar, ikkje ulike deg og meg. Belsvik er og ein stor humorist og språkfornyar. Og ingen skodespelar les bøkene hans betre enn forfattaren sjølv. Cecilie Gitmark Ugland i Fædrelandsvennen beskriv Rune Belsvik slik: … en forteller av rang (…) behersker skrivekunsten til det fulle..».
Kjærleiken og Verdas mest forelska par Verdas mest forelska par er min personlege favoritt blant alle Belsviks bøker. Historia om Bidger og Esmeluni handlar om paret som i følge Aftenpostens Kaja Korsvold «…viser oss og verden hva virkelig kjærlighet er…» Berre navnene aleine – Bidger og Esmeluni, setter lesaren i rett stemning, og innleiinga i denne lille boka er poetisk og vakker:
«Alle stader i verda finst det forelska par. I dei største byar og dei minste bygder. Alltid er det eit forelska par der. Berre følg nøye med der du bur. Høyr etter kviskring og fnising. Sjå etter to som går tett saman under ein paraply. Dei finst over alt. Dei to som er så forelska at ingenting anna betyr noko for dei (…) sat og såg kvarandre inn i augo. Det var den finaste utsikten dei visste om. «
Ei anna leseverdig bok om «jakta på kjærleiken» er Kjærleiken er eit filmtriks (Samlaget).Handlinga skildrar den unge og søkande Arne Bru i pubertale rivningar. I møte med Guro drøymer og lengtar han etter erotikk og kjærleik..:
«Ho sakka farten. Me gjekk saman. Me visste det, begge to. At snart stod me i natta med nevane overalt på kvarandre. Snart skulle me gjera det godt. Me skulle sukka og stønna. Me skulle bita litt. Me skulle gløyma den kjølige natta og skulen og ungdommen og heile driten. Me skulle rasa inn i kroppane sine lystar. Syga på kvarandre. Dunka mot ein vegg eller ein telefon-stolpe. Knalla mot kvarandre. Daska og sveitta. Guro skulle stønna.»
Prisbelønt
Det er mangt og mykje ein kunne skriva for å heidre ein stor og særeigen forfattar som Belsvik ved eit slikt jubileumshøve. Men eg let dei kjenslerike og kjærleiksfylte bøkene hans tala i dag. Og så høver det bra å lyfte fram lista over alle prisane som gjennom åra har blitt han vel fortjent til del:
1980 Noregs mållags pris for debutboka Ingen drittunge lenger
1984 Cappelenprisen
1984 Melsom-prisen
1988 Kulturdepartementets spesialpris for Alle dei fine jentene
1994 Sunnmørsprisen for Dustefjerten og den store marsipanfesten
1994 Kulturdepartementets litteraturpris for Dustefjerten og den store marsipanfesten
1996 Kritikerprisen for Dustefjerten og den store vårdagen
2000 Brageprisen for beste ungdomsbok for Ein naken gut
2000 Nynorsk litteraturpris for Ein naken gut
2003 Kulturdepartementets litteraturpris for Dustefjerten og den store sommarferieturen 2007 Teskjekjerringprisen 2013 Ordknappen for boka Ein heilt vanlig fyr
2015 Nominert til Kritikerprisen for beste barne- og ungdomsbok utgitt i 2014 for Verdas søtaste turist
«Faen Per, nå er du midtveis i livet, nå må du bare kline til!», sa Torleif Grue til meg. Så skrev jeg novelle etter novelle og sendte inn. I 1987 ble det bok. Den ble godt mottatt bortsett fra én anmeldelse av Thomas Hylland Eriksen i Morgenbladet. Han skrev «Tynn suppe på drabantbyspiker».
Per Petterson (f. 1952) debuterte med novellesamlingen Aske i munnen, sand i skoa i 1987. Han har siden utgitt sju romaner, blant dem Ut og stjæle hester (2003) som også ble en stor internasjonal suksess. I Storbritannia ble han som første norske forfatter noensinne tildelt Independent Foreign Fiction Prize og The International IMPAC Dublin Literary Award. I USA ble romanen kåret til en av de fem beste fiksjonsbøkene i 2007 i New York Times, og en av de ti beste fiksjonsbøkene i Time Magazine og Entertainment Weekly, og den britiske avisen Times kåret den som eneste skandinaviske roman på sin topp 100-liste over beste bøker siste tiår. I 2008 utkom Jeg forbanner tidens elv. For den mottok Petterson Brageprisen, Kritikerprisen og Nordisk råds litteraturpris. Jeg nekter, Pettersons niende bok, utkom i 2012. For den ble han tildelt Bokhandlerprisen.
Bokpod er en serie podcast-intervjuer med Norges viktigste forfattere. De 23 første kan du fortsatt høre helt gratis på cappelendamm.no eller i iTunes. Intervjuer er Hallgeir Opedal.
Noen klipp fra intervjuet:
Om setninger Hvis jeg ikke får til en setning som er vesentlig, får jeg ikke til noe. Når du har en setning og ser at den fungerer, har den en borrelåseffekt, kliner seg opp til så det kommer andre ting med, som avføder andre, som vokser. Har jeg en setning eller to, har jeg kanskje en halv dags arbeid. (…) Når det går tid mellom hver setning, gjelder det å ikke få panikk. Må stole på underbevisstheten, at det dukker opp noe du trenger. Det har stemt hver gang, selv om det ofte har vært litt nervepirrende.
Om ros Jeg kan ikke skrive så sakte og komme med en bok hvert 4. år uten å få respons underveis. Det klarer jeg ikke. Men den responsen må ikke være noe annet enn at «dette er skikkelig bra». Hvis redaktøren min roser meg for at jeg skal holde det gående, avslører jeg det med en gang. Jeg må ha ros første gang. Jeg leverer ikke førsteutkast. Jeg er ferdig når jeg leverer.
Om den første novellen I 1981 begynte jeg å jobbe i Tronsmo bokhandel, det var fantastisk. Jeg fikk gjøre hva jeg ville. Jeg tok inn bøker, solgte og snakket om bøker i en rasende fart i 10 år. Skrev litt, men det var ikke lett. I 1986 tok kona mi med seg ungene og dro en uke til Bergen. Da sa jeg til meg selv at denne uka måtte jeg skrive om noe jeg visste noe om. Jeg har alltid hatt et sterkt forhold til min barndom, så da skrev jeg en novelle om lille Arvid Jansen som kommer i klammeri med naboen, Tjukken, en bygningsarbeider som drakk seg full på hver lønningsdag og la seg oppi skauen. Og den skrev jeg på en uke, og da tenkte jeg «det var som faen», dette kunne jeg.
Om Scandinavian Star Jeg mistet mor, far, lillebror og en niese i brannen påsken 1990. Jentene mine og jeg skulle egentlig ha vært med, men så hadde mora til eks-kona mi 60-årsdag, så istedenfor å dra lørdag, skulle vi dra mandag. Jeg har et ark i en skuff jeg kaller dødsskuffen, hvor jeg har mange utklipp. På det arket er det telefonnummer til politi og redningssentralen og en del andre. Det har jeg gjemt. Det var et virvar.
Om I kjølvannet Romanen handler om en forfatter som har et vanskelig forhold til sin far. Far og jeg snakka ikke mye sammen. Jeg husker at jeg var nonsjalant overfor ham, tok ham ikke alvorlig, og det syntes jeg var veldig vanskelig å tenke på. Jeg brukte det følelsesmessige trøkket til å drive den boka. Den fikk Brageprisen. Geir Berdahl i Oktober sa at det var den eneste Brageprisbok han visste om som solgte mindre etter at den fikk prisen! Folk turte ikke å ta i den, den hadde framstått så dyster og trist, at de orket det ikke.
Hør på Per Petterson i ukens episode av BokPod på hjemmesiden til Cappelen Damm eller i iTunes.
Slipp ungdomsbokforfatterne fri – det er vår!
Rune Belsvik (1956) er fødd i Haugesund og oppvaksen på Stord. Han bur no i Randesund ved Kristiansand. I 1979 debuterte han med Ingen drittunge lenger, som han også fekk Noregs mållags pris for. Sidan har han skrive meir enn 40 bøker og fått utallege prisar. Mange assosierar han med 
Kjærleiken og Verdas mest forelska par