Jeg kunne lese her en dag at jeg hadde gjennomgått et hamskifte, fra å være serieforfatter til å bli krimforfatter. Min krimdebut, Jernjomfruen, lanseres i disse dager.
Av og til får jeg spørsmål om det er ensomt å være forfatter. Mitt inntrykk er at de fleste foretrekker en arbeidsplass der de kan treffe kolleger, og ser derfor litt rart på meg når jeg sier at jeg er blant dem som trives i eget selskap. Roen senker seg når jeg om morgenen setter meg ned foran pc-en og begynner å jobbe. Jeg faller inn i skrivemodus, handlingen trer frem som en film i hodet, og jeg forsøker å feste filmen til papiret. Hele tiden diskuterer jeg med meg selv; skal jeg ha med denne scenen? Hvilke ord er riktige å velge? Bør jeg stryke det siste avsnittet? Jeg forsøker å ivareta dramaturgien mens jeg maner frem bilder, stemninger og følelser.
Ann-Christin Gjersøe
Etter nærmere ett års arbeid med Jernjomfruen var boken slik jeg mente den burde være. Da jeg sendte manuset til forlaget, hadde ingen lest det jeg hadde skrevet, så om manuset ble refusert, kunne jeg ikke skylde på andre enn meg selv om ett års jobb var bortkastet. Etter noen nervepirrende dager kom beskjeden: Manuset var antatt, og etter endt redigeringsprosess, ble boken, med alle mine ord, hele mitt lille univers, trykket.
Fra et stille liv i min nedsnødde skrivehule, skal boken – og jeg – nå ut. Min introverte tilværelse skal på et blunk snus til å være ekstrovert. Når jeg skriver, tenker jeg sjelden på at boken på et tidspunkt skal selges. Men nå skal den bys frem, vurderes, velges eller vrakes.
Hamskiftet ligger ikke i å skrive innenfor en ny sjanger. Det ligger i å gå fra å være forfatter til å bli selger.