Når man skriver en bok, selv en roman, risikerer man å komme til et punkt hvor man må slutte å finne på og begynne å ta rede på hvordan ting arter seg i virkeligheten. Jeg hadde lest meg opp på giftige planter i Norge, og kommet til at hovedpersonen må bruke barlind når han forsøker å forgifte sin kone. Uttrekk av 50 til 100 gram friskt plantemateriale utgjør en dødelig dose for et menneske. Men hvor kan en hovedperson bosatt i Oslo finne barlind? Botanisk hage virket som et naturlig valg, så jeg dro dit, lokaliserte barlinden og smakte på den. Ikke mye, bare en nål. Tygget ikke, slikket bare på den. Smaken er syrlig som gress, besk og søt, og den beske smaken blir på tunga i timevis, uansett hva man spiser og drikker i mellomtida.

Jeg kjente et lite knip i hjertet på vei fra botanisk hage, men det kan ha vært innbilning. Det går bra nå. For øvrig gjør jeg oppmerksom på at det ikke er tillatt å plukke verken nåler eller noe annet i Botanisk hage uten avtale.

Boka kommer ut neste år, med mindre jeg driver for inngående research og etterlater den ufullendt.

SYKKELTUR
Syklet hjemmefra lørdag morgen, kom hjem mandag etter lunsj, hadde sett høsten komme dryssende og tilbakelagt et antall mil som neppe ville imponert folk som er vant til sykkelturer. Syklet til et ferdig oppsatt telt med oppredd seng og utsikt mot Randsfjorden. Tilbrakte neste natt på en av Turistforeningens ubetjente hytter. Sov utmerket begge steder.

Ting jeg fant ut underveis:

# Nordmarka er unødvendig bratt. Ikke at jeg ønsker den helt plan, men noen av bakkene kan med fordel bli slakere. Dette peker seg ut som en naturlig oppgave for det rødgrønne byrådet.

# Folk på tur hilser på andre folk på tur.

# Hvis folk på tur hilser på folk som trener, hilser overraskende mange av dem tilbake. Hvis de ikke hilser, er det helt greit. Folk på tur skjønner at folk som trener fokuserer på arbeidsoppgavene og sparer på pusten.

# I deler av Krokskogen kommer man ikke på nett med mobil. Dette forhindrer ikke at VG når deg med det de mener er de viktigste nyhetsoppdateringene.

# VG-s viktigste nyhetsoppdateringer handler i all hovedsak om at mennesker har blitt drept.

FRYKTEN FOR Å STILLE SPØRSMÅL TIL EN TOM BOKHANDEL
Fredag og lørdag arrangeres Sagene Litteraturfestival for første gang. Jeg litteraturquizzer etter åpningsfesten og håper at det kommer folk. Mer om hele programmet her.

INCENTIVORDNINGER FOR NORSK TURISME VIKTIG ER
Yoda kan komme til Prekestolen hvis ikke byråkratiet stanser det. Altså: Hvis det ikke fins en forutsigbar incentivordning for utenlandske filmproduksjoner i Norge. Nå haster det å få på plass en forutsigbar ordning for å overføre penger fra norske skattebetalere til Disney-konsernet, sånn at neste Star Wars-film vil inneholde scener fra norsk natur, slik at flere utenlandske turister kommer til Norge og legger igjen 13 kroner for hver krone vi har gitt til Disney. Og dette er grunnen til at dyre og formelbaserte Hollywoodfilmer er god norsk distriktspolitikk.

SKREKKFILM: EN RETTELSE
Forrige uke skrev jeg at Whatever happened to Baby Jane?, Rosemary’s Baby og Exorsisten er de tre største amerikanske skrekkfilmene mellom Psycho (1960) og Halloween (1978). I beste fall diskutabelt. Disse filmene er sånne som ofte havner på lister, men noen skrekkfilmer – Haisommer (1975), The Omen (1976) har trolig blitt sett av flere enn de to første her, mens andre – Night of the Living Dead (1968), Motorsagmassakren (1974) og Carrie (1976) – har påvirket sjangeren vel så mye. Beklager dette, og håper skaden ikke er uopprettelig.

BURKINI
Det franske burkiniforbudet viste seg dessverre å være grunnlovsstridig. Hvis kvinner får bade i den påkledningen de vil, vinner terroristene. Er det en ting IS står for, så er det mer bading.

LEST:

Michael Fiffe: Copra. Round One
Uavhengig superheltutgivelse. Da Karstein Volle og jeg ga ut tegneserieboka Muffens i våres, mente flere av anmelderne at det var kompakte og tungleste saker, hvor leseren virkelig måtte jobbe, kanskje i overkant mye, for å holde tråden. Vel, den boka ligner på Den lille muldvarpen som ville vite hvem som hadde bæsjet på hodet hans sammenlignet med Copra. Fiffe skriver elliptisk med flere fortellerstemmer enn jeg klarer å holde oversikt med, og tegner dynamisk i en hurtig strek som minner om både Frank Miller og Gilbert Hernandez. Finishen er langt fra det vanligvis glatte superheltpreget – Fiffe bruker både tørr pensel og fargeblyanter. Den fysiske handlingen er lett å følge. Hvem som er hvem, derimot, og hva de vil: Aner ikke. Kopra er et superheltlag og har her ingenting med tørket kokosmasse å gjøre.

John Morris: The League of Regrettable Superheroes
En katalog over dustete superhelter fra trettitallet og fram til vår tid. Oppsiktsvekkende dårlige påfunn. Morsom og helt unødvendig lesning. Fordi livet er for kort til ikke å søle bort noe av det på dusterier og unødvendigheter.

Maurice Sendak: In the Night Kitchen + Outside Over There
Bildebøker. Del to og tre i trilogien som begynner med Til huttetuenes land. Mer detaljerte fortellinger her i disse frittstående oppfølgerne – ingen Max –, men disse er også som å være i et annet menneskes drøm.

Kari Stai: Jakob og Neikob og det tomme rommet
Bildebok. Jakob sier ja til alt, Neikob nei og de bor sammen. Rene sitkom-en, men morsommere enn de fleste av dem jeg zapper forbi. Bildene ser ut til å være klippet i papir, enkle former i rødt opg blått og hvitt og svart. Å, den som var seks år og kunne få dette lest for seg. Med forskjellig stemme på alle. Det er ikke så verst for en voksen å lese heller. NB! Ny Jakob og Neikob-bok fikk knallanmeldelse i Dagbladet i forrige uke.

Hanne Sigbjørnsen: Tegnehanne
Jeg stilte opp med høytlesing av krimdikt da Hans Olav Lahlum lanserte sin nye kriminalroman om K2 og Patricia, Sporvekslingsmordet, sist uke. Da fikk jeg også denne boka overrakt til takk, med bånd håndtegnet av – og hilsen fra – tegneren. De som har lest Tegnehanne i Aftenposten, vet at hun løfter selvbiografisk kleinhet til Knausgårdske/Bonde Tusvikske høyder. De enkle og uttrykksfulle tegningene får meg til å angre de tusenvis av timene av mitt liv jeg har brukt på å skravere.

SETT:

Løvekvinnen (kino)
Stort og flott og skamløst sentimentalt. Finstemt spill av Rolf Lassgård som stasjonsmesterpappa og særlig av Aurora Lindseth-Løkka som den syv år gamle og imponerende hårete Eva Arctander. (Jack Pierce hadde grått av glede.) Filmen kunne sikkert tatt det mer ut i svingene, men har minst to scener som vil kalle fram tårene hos alle unntatt de mest hardbarkede publikummere, begge i forbindelse med tog, og man føler gruen hver gang jenta som er annerledes skal utsettes for verden utenfor hjemmet: «Å nei! Bli heller hjemme!»

Eddie Izzard. Dress to Kill (dvd)
En av mine favorittstandupkomikere. Mest fordi han er morsom, på en britisk og kunnskapsrik og surrealistisk og liksomsleivete måte, men også fordi han snakker til sitt publikum som om de vet ting og fordi han ikke opererer med oppbrukte og usanne komiske premisser om kjønn eller folkeslag. Dress to Kill er fra 1998, tatt opp i San Francisco og et av hans beste show. Izzard påstår i likhet med en del andre komikere at religiøse terrorister ikke har noe med religion å gjøre, dessuten forveksler han Europa med EU og rekker i overkant mye tunge, men signe ham, 11. september hadde fortsatt ikke hendt den gangen og alle disse tingene er jeg uansett villig til å overse i et show hvor han bruker de siste fem minuttene på å gjenfortelle handlingen i Speed på fransk, på en sånn måte at det er morsomt også for oss som ikke kan fransk. Eller bare litt. Très drôle!

Innlegget Jeg forgiftet meg selv i litteraturens tjeneste dukket først opp på Forlagsliv.

Byen jeg kommer fra, er en plankebroenes by hvor det er ørlite grann juks med det aller meste. Det gjelder også meg. I en alder av tjue var jeg ingen råner, men spilte gitar på gatene i Asbury Park og hadde inntatt en solid plass blant dem som allerede i flere år hadde ”løyet” i sannhetens tjeneste … kunstnere, med liten k. Likevel hadde jeg fire ess på hånda. Jeg var ung, hadde nærmere ti års erfaring fra å spille på puben, en fin gjeng lokale musikere som var vant til spillestilen min og en historie å fortelle.

Denne boka er både en fortsettelse av fortellingen og en søken etter dens opprinnelse. Som rammer har jeg satt hendelser i livet mitt jeg tror har preget både den og mitt virke som utøvende musiker. Et av spørsmålene fansen på gata stiller meg om og om igjen, er:

”Hvordan gjør du det?”

På disse sidene vil jeg forsøke å kaste et visst lys over hvordan, og viktigere enda, hvorfor.

Rock’n’roll – overlevelsesutstyr
DNA, naturlige evner, innsikt i håndverket, utvikling av og en begeistring for en estetisk filosofi, rått begjær etter … berømmelse? … kjærlighet? … beundring? … oppmerksomhet? … kvinner? … ja, og så pengene da. Og til slutt – for å kunne ta den helt ut absolutt hele kvelden igjennom – en heftig flamme som rett og slett … ikke slutter å brenne.

Dette er noen av elementene som vil kunne komme godt med dersom du står ansikt til ansikt med åtti tusen (eller åtti) hylende rockefans som venter på at du skal utføre dine tryllekunster. Venter på at du skal trekke noe opp av hatten, ut av løse lufta, noe av en annen verden, noe som før de trofaste møtte opp her i dag, ikke var annet enn et rykte basert på sang.

Jeg er her for å vise at det alltid like flyktige, aldri helt troverdige ”oss” faktisk finnes. Det er min tryllekunst. Og som alle gode tryllekunster begynner det med litt bløffmakeri. Så …

Selvbiografien Born to Run har verdenslansering 27. september 2016. I forbindelse med boklanseringen slippes også samleplaten Chapter and Verse, som inneholder 5 tidligere uutgitte låter – det er altså mye å glede seg til i høst for fans av Bruce Springsteen. 

Innlegget Bruce Springsteen – Born to run dukket først opp på Forlagsliv.

Det er ikke bare hva du faktisk kan og vet som avgjør dine muligheter i arbeidsmarkedet. Du blir det du og andre tror du passer til som mann eller kvinne, innvandrer eller nordmann.

Noen yrker fremstår som «kvinnejobber» fordi det stort sett alltid er en kvinne som utfører jobben. Det er for eksempel nesten bare kvinner som arbeider i helse og omsorg. I disse jobbene vil arbeidstakeren, men også oppgavene og kompetansen som kjennetegner jobben, ofte forbindes med kvinner og det kvinnelige. Tilsvarende eksisterer det «mannsjobber» i arbeidsmarkedet. Det er nesten bare menn som jobber med bygg og anlegg, transport og informasjonsteknologi. Med økt migrasjon eksisterer det også etter hvert «innvandrerjobber». Noen av de mest minoritetstunge arbeidsplassene i Norge er renhold, kollektivtransport og drosjenæringen. Hva handler disse forskjellene om? Er det slik at menn og kvinner, innvandrere og nordmenn tar ulike valg og har forskjellige drømmer for yrkeslivet? Eller er det også forhold utenfor oss selv som avgjør hvilken jobb vi ender opp med?

Dine valg og ferdigheter

Jenter og gutter har ulike drømmer om hva de skal bli som voksne. Psykologer har vist hvordan vi helt ned i åtteårsalderen danner oss et bilde av hva som er et godt og passende yrke for menn og for kvinner. Mens jenter ikke lar seg friste av de mest maskuline og realfaglige jobbene, orienterer gutter seg aktivt bort fra feminine yrker. Men vi velger ikke bare utdanninger ut fra hva vi kan og er best i, altså våre faktiske ferdigheter og muligheter. Jenter og gutter vurderer sine ferdigheter forskjellig. Uavhengig av faktiske ferdigheter oppvurderer for eksempel gutter sin kompetanse i matematiske fag, mens jenter nedvurderer den. Dette fører til at gutter oftere enn jenter velger utdanninger og yrker som fordrer matematisk kompetanse. Det betyr at vi også velger yrker ut fra hva vi oppfatter som passende for vårt kjønn – altså det vi tror vi er best til.

Sosialisering inn i ulike kjønnsidentiteter gir ikke bare ulik smak og verdier, men også ulike kompetanseformer. For eksempel har mange mannlige ingeniører det til felles at de har hatt en oppvekst der de delte en teknisk interesse og fellesskap med sin far. Et fellesskap som blant annet ga dem en naturlig omgang med, og ønske om, å jobbe med teknologi. Ifølge antropologer vil et slikt bånd mellom generasjoner, her båndet mellom fedre og sønner, forklare noe av mannsdominansen i tekniske yrker. Når det gjelder forskjeller mellom den etniske minoritet og majoritet, er det få studier som argumenterer for at dette skyldes ulik smak og verdier. Her er det snarere etniske minoriteters mangel på relevant kompetanse som vektlegges. Etniske minoriteters problemer i arbeidsmarkedet forklares med en «mismatch» mellom deres kompetanse og markedets etterspørsel. Det tar tid å lære seg språk, kulturelle normer og verdier i et nytt land.

Andres valg

Mye tyder altså på at det er trekk ved individet, som hva vi liker og hva vi (tror vi) kan, som avgjør hvor vi til slutt havner i arbeidsmarkedet. Et etnisk og kjønnsdelt arbeidsmarked kan likevel ikke bare forklares med kvinner og menns smak og verdier, eller innvandreres manglende kompetanse. Det handler også om hvordan vi blir møtt av viktige «portvoktere» som lærere og rådgivere på skolen, og arbeidsgivere i arbeidsmarkedet. Vi vet at arbeidsgiveres rekrutteringspraksis er knyttet til deres oppfatning av at noen arbeidsoppgaver og ferdigheter er mer eller mindre «passende» for ulike grupper. Arbeidsgiveres bruk av slike kulturelle stereotypier for å skille mellom attraktive og lite attraktive arbeidstakere kan føre til diskriminering. For eksempel viser norske eksperimenter med fiktive jobbsøknader at kvinner favoriseres i kvinnedominerte yrker, at menn favoriseres i en del mannsdominerte yrker, at kvinner har et fortrinn i kjønnsblandede yrker, og at enkelte bransjer er mer eller mindre stengt for kvalifiserte jobbsøkere med innvandrerbakgrunn. Kvalitative studier viser imidlertid at personer med innvandrerbakgrunn foretrekkes i en del lavtlønnsjobber. Etnisitet blir et pluss eller en «bonus» på bunnen av arbeidsmarkedet. Diskriminering og favorisering av visse grupper bidrar med andre ord til å forsterke et kjønns- og etnisk segregert arbeidsmarked.

Kvinnelige ingeniører og mannlige helsearbeidere

I boka Kvinnejobber, mannsjobber og innvandrerjobber, følger jeg et knippe unge voksne som er på vei inn i det norske arbeidslivet. Det de har til felles er at de har valgt en typisk kvinne- eller mannsdominert utdanning. Noen av gruppene, som for eksempel mennene på bioingeniør, har tatt et såkalt utradisjonelt og kjønnsutypisk valg. Mens andre, som mennene på datateknologi og kvinnene på sykepleie, har tatt et såkalt kjønnstradisjonelt utdanningsvalg. Ut fra et livsløpsperspektiv kan vi anta at folk vil bli flinkere til å omsette troen på egne evner til prestasjon og ambisjoner ettersom de blir eldre, for eksempel at når kvinnene på datateknologi først har tatt et ikke-tradisjonelt valg, vil dette gi positiv bekreftelse. Min studie viser at det motsatte er tilfelle. Kulturelle stereotypier om kjønn og datateknologiske ferdigheter står så sterkt at de former menn og kvinners ambisjoner og valg selv på høgskolenivå. Som en av mennene sa, «det er ikke noe sosial galt med jenter, men de er inne på et felt de ikke forstår – hva er en dataingeniør? Kanskje de trodde at de kunne lære alt her». Kompetansen jentene «mangler» er en uformell kompetanse, som det å ha skrudd og mekket på datamaskiner i oppveksten. I det datateknologiske studiet ble mannlighet tett forbundet til hva studentene så som kjernekompetanse. Selv om ikke alle mennene i min studie hadde en slik bakgrunn, eller var racere i datateknologi, ga slike kulturelle forståelser om kompetanse dem en trygghet og selvfølgelig tilstedeværelse. Dette var et ideal som begrenset de kvinnelige studentene. Selv med en høgskoleutdanning, følte de seg mindre kompetente og hadde lavere ambisjoner enn mennene. Der mennene så for seg at de skulle gå inn i høystatusjobber, så kvinnene for seg at de måtte begynne på bunnen i arbeidsmarkedet.

Innvandrerbakgrunn kan også være en faktor for ekskludering i utdanningsløpet. På bioingeniørutdanningen, en kvinnedominert profesjon, ble særlig det å fremstå som tillitsfull og ærlig koblet sammen med å beherske norsk språk og å ha de rette holdningene til likestilling. Selv om språkkunnskaper i seg selv kan være viktig, ble språk også en sekkebetegnelse for en rekke uformelle egenskaper, som bidro til at mannlige studenter med innvandrerbakgrunn opplevde at de ble ekskludert fra det faglige fellesskapet på bioingeniørstudiet. Som de kvinnelige dataingeniørene hadde også disse mennene lave ambisjoner for egne muligheter i arbeidsmarkedet. Problemet er ikke bare at «utradisjonelle studenter» kan føle seg litt på siden. Slike erfaringer påvirket også deres syn på egen kompetanse, hva de så for seg at de kan få til i et fremtidig yrkesliv, og om de «egentlig» hører hjemme i karrieren de har valgt. Det påvirket deres forståelse av nederlag og suksess, og formet deres handlinger i overgangen til arbeid. Der den mannlige datastudenten som fikk karakteren «D» tenkte at han bare må jobbe litt hardere, ble den kvinnelige studenten overbevist om at hun hadde valgt feil studieretning.

Den usynlige hånd

Sosial mobilitet gjennom høyere utdanning handler om mer enn å tilegne seg kunnskap og meritter. Det handler også om å lære seg «spillets» uformelle regler, og om å passe inn i noen tause, men vel så viktige, standarder. Det å ikke lykkes med å leve opp til en uuttalt standard, kan føre til en følelse av forskjellsbehandling uten at den som havner utenfor helt klarer å sette fingeren på det som skjer. Det er et problem hvis unge studenters ambisjoner og valg begrenses av kulturelle forståelser av hva menn og kvinner, innvandrere og nordmenn, typisk kan og ikke kan. Kulturen på studiet blir da en slags «usynlig hånd» som skaper og opprettholder et kjønns- og etnisk delt arbeidsmarked. Slipper vi aldri unna denne «usynlige hånden»?

For at kulturelle forståelser av kompetanse skal ha en betydning, må det eksistere en felles enighet om at de er viktige og legitime. Det er først når vi tror at kvinner er bedre enn menn i å gi omsorg, at vi vil handle i tråd med disse forventningene, i vår forståelse av både egne og andres ferdigheter. I situasjoner der slike kulturelle antagelser utfordres, vil en slik sammenheng mellom kompetanse og kjønn utfordres og få mindre betydning. Et godt eksempel er forsøket med asiatiske kvinners prestasjoner i matematikk. I forsøket gjør gruppen med asiatiske kvinner det svært bra på matematiske oppgaver når de presenteres for stereotypien om at asiater er gode i matematikk. Men når den samme gruppen kvinner presenteres for stereotypien om at kvinner er dårlige i matematikk i forkant av oppgaveløsingen, gjør de det prestasjonsmessig svakt. Den samme gruppen kvinner kan altså gjøre det bra eller dårlig matematisk avhengig av hvilken stereotypi som gis betydning i selve situasjonen.

Min studie viser også at det er langt fra gitt at det å tilhøre kjønnet som er i mindretall i en manns- eller kvinnedominert utdanning, leder til at man blir begrenset og opplever forskjellsbehandling. Sykepleierne jeg fulgte hadde en åpen forståelse av hva som kjennetegner den gode sykepleieren. Et paradoks her var at det var kvinnene, ikke mennene, som fremstilte seg som annerledes og som utypiske sykepleiere. Kvinnene så på seg selv som harde og tøffe. De presenterte seg selv som ambisiøse og en som aldri hadde holdt en klut i hånda. Både de mannlige og kvinnelige studentene foretrakk en teknisk kompetanse som innebefattet instrumenter, maskiner og standardiserte prosedyrer i en sykehuskontekst fremfor en «ren» omsorgsrelasjon til pasienten. Hvorfor var det så viktig å fremstille seg som utypisk sykepleier for de kvinnelige studentene? En fortolkning kan være at det å være ambisiøs sykepleier, forbindes med idealer som ikke lenger er koblet til feminitet. Kulturen som tidligere forskning har beskrevet som en kvinnekultur som ekskluderer menn, er i endring. Sykepleiestudentene jeg møtte satt på mange måter spørsmål ved hva som kan omtales som mannlige og kvinnelige kompetanseformer i et kjønnssegregert yrke. Poenget er at kulturelle forståelser av kompetanse lett kan få en betydning og miste sin betydning i en kjønnssegregert karriere. Dette kommer helt an på hvilke kompetanseidealer som verdsettes i forskjellige utdanninger og yrker. Her har ledere, lærere og rådgivere i høyere utdanning, og ikke minst arbeidsgivere, en viktig oppgave og et særlig ansvar. Kulturelle forståelser av kompetanse kan gjøres både viktige og uviktige i opplæringen av fremtidens arbeidskraft.

Essayet stod på trykk i Dagbladet 27. august 2016. Gjengitt med tillatelse.

Tirsdag 6. september lanserer vi boka på arrangementet «Drømmejobben»: Kjønn og etnisitet – spiller det en rolle?» hos Cappelen Damm. Arrangementet er gratis og åpent for alle! Klikk her for mer informasjon om arrangementet.

Innlegget Den usynlige arbeidshånd dukket først opp på Forlagsliv.

Dette er bestevennen min, Kasper. Han er med meg og løser mysterier. Det er ikke alltid han har like lyst, men han pleier å bli med for det.

Vi bor i en liten småby som heter Grimsrud. Alle sier at det er så normalt her, men der tar de feil! Grimsrud er den snåleste plassen i hele verden. Det skjer masse mystisk og uforklarlig her hele tiden.

Kasper og jeg har gjort det til vårt oppdrag å løse mysterier og bekjempe mørkets makter i Grimsrud. I kjelleren under huset mitt har vi en hemmelig base med våpen og oppfinnelser som vi bruker når vi skal etterforske.

Men nå må jeg nesten stikke. Jeg har en mistanke om at den nye naboen vår kanskje er en varulv …
Vi snakkes!
– Edward R.

PS: Vårt første mysterium kommer ut i bokform den 30. august og heter Kong Grimms Hevn.

Innlegget Hei! Jeg heter Edward Rubikon og jeg liker å løse mysterier. dukket først opp på Forlagsliv.

Den amerikanske valgkampen er i full gang, og det er lett å la seg fascinere av alt som skjer. Blir det Donald Trump eller blir det Hillary Clinton som blir verdens mektigste menneske etter valget i november?  Dette, og mye annet, drøfter Hallvard Notaker i sin dokumentar Amerikansk valgkamp – Image, penger og moderne politikk.

Om boken Amerikansk valgkamp – Image, penger og moderne politikk: 
Hva løfter noen opp til å bli verdens mektigste menneske, mens andre etterlates som evige tapere? Notaker tar for seg det store politiske feltet av image, penger, organisasjon, mediestrategier, TV-reklamer, debatter, meningsmålinger og velgere – til sammen fenomenet ”amerikansk valgkamp”. En skarp, underholdende og tilgjengelig introduksjon til mekanismene for moderne politikk.

I denne episoden av Bokprat har Notaker fått med seg to valgkampeksperter for en grundig prat om mange av aspektene rundt valgkampen i USA. 

Gjestene er Bente Kalsnes, som er stipendiat i medievitenskap ved Universitetet i Oslo hvor hun blant annet arbeider med bruken av sosiale medier i valgkamp. Hun har også dekket spørsmål om politikk og teknologi som journalist og driver sin egen blogg. Og Ketil Raknes, høyskolelektor ved Høyskolen Kristiania hvor han underviser i PR og samfunnspåvirkning. Han er tidligere statssekretær for SV og kommunikasjonsrådgiver. 

Har du hørt podkasten og leter etter forfatter- og forskernavnene de lovet å legge ut? Her, alfabetisk:
Alan Gerber og Donald Green
Sasha Issenberg
Daniel Kreiss
Rasmus Kleis Nielsen
Zeynep Tufecki
Aggregate Effects of Large-Scale Campaigns on Voter Turnout* av Ryan D. Enos og Anthony Fowler.
Frank Luntz

Noen vi har glemt? Spør @HallvardNotaker på Twitter.

Du finner også Bokprat i din foretrukne podcast-app. 

Innlegget Bokprat: Amerikansk valgkamp dukket først opp på Forlagsliv.

Vi feirer så mye morsomt her i livet. Fødselsdag, bryllup, barn, utdanning eller kanskje bare en ny jobb – alt kan bli feiret med en middag eller en fest. Men vi feirer aldri nederlag, når vi mislykkes eller opplever andre triste ting. Det er imidlertid i slike øyeblikk vi virkelig hadde trengt venner, latter, masse vin og god mat – eller sjokoladekake? 

Å slå opp med noen, bli separert eller skilt er kanskje ikke å mislykkes, men det er som regel heller ikke så morsomt. Og det er en grunn til at det skjer, ellers hadde det ikke skjedd.

Så hvis man er en god venn, skal man jammen støtte opp og feire istedenfor å henge med hodet. Da min søster ble skilt, hadde vi et separation celebration party hjemme hos meg, og det er faktisk en av de morsomste middagene jeg har vært med på. Alle vi jenter som står Hannah nær møttes i våre fineste kjoler hjemme hos meg. Vi holdt taler og ga Hannah gaver. Vi lo og gråt, og innimellom spiste og drakk vi bare det beste.

Så ta sjansen på å gjøre noe som ikke er så morsomt til noe helt fantastisk. Iallfall for en kveld. Psst! Før vi gikk videre, fikk hun den fineste presangen av alle: En liten svart bok med navn og telefonnummer til alle de flotte single gutta i byen.

Som del av separation celebration party-menyen er disse lekre minisjokoladekakene perfekte!

Minisjokoladekaker
24 stykker.

1½ dl hvetemel
3 dl sukker
4 ss kakao
125 g smør
3 små egg
minimuffinsformer eller knekkformer

TOPPING
100 g Philadelphiaost
25 g smør, romtemperert
3 ts vaniljesukker
¼ dl melis
ferske bær

Forvarm stekeovnen til 175 °C.
Rør sammen de tørre ingrediensene.
Smelt smøret og hell det over de tørre ingrediensene. Visp sammen. Tilsett eggene. Ha røren i en kakesprøyte.
Sett formene på en stekeplate dekket med bakepapir. Fordel røren i formene. Stek på midterste rille i stekeovnen til kakene så vidt er stekt, men fremdeles er litt klissete i midten – det tar 4–6 minutter avhengig av størrelsen på formene. Avkjøl.
Visp sammen alle ingrediensene til toppingen. Ha blandingen i en kakesprøyte. Sprøyt topping på kakene. Pynt med valgfrie bær.

Innlegget Lekre minisjokoladekaker til helgen? dukket først opp på Forlagsliv.

Har du lurt på hvor alle sommerfuglene har tatt veien? Eller biene? Det mumles om en nært forestående økologisk katastrofe, men kan hende er sannheten en helt annen. Kanskje har de flyttet inn i magen til de mange forfatterne som holder på å gå opp i limingen på grunn av høstens boklansering.

Selv har jeg en bøtte full av de små, kravlende krypene sentralt plassert i nervesystemet. De surrer rundt der inne og gir meg ikke fred. Det har vært en sommer av det urolige slaget. Hvordan vil det gå med boken? Det er det store spørsmålet. Håp det ene øyeblikket. Mismot det neste. Det går bra. Nei! Det går dårlig. Nei! Det går bra. Ja! Liv og død for meg, samtidig som det jo bare en bok blant ufattelig mange andre bøker denne høsten. Bøker som så gjerne vil bli kjøpt av deg, lest av deg, likt av deg. Elsket og beundret, kritikerrost, prisbelønt, filmatisert og oversatt til alle verdens språk. Det er det vi håper på, alle sammen her vi går og er som vandrende insektshotell. Summande. Snart braker det løs. Eller blir det en stummende stillhet? Ingen som bryr seg? Nei!

Det har vært intenst
Det gjelder å glede seg over prosessen. Endelig er jeg ferdig. Faktisk ferdig. Finito, finale. Siste ord er definitivt skrevet. Verden leker gjemsel er sendt til trykking. Nå er det ingen vei tilbake. Gleden over endelig å være i mål, blander seg med skrekken over at jeg ikke kan skrive flere utkast, pusse, flikke, stryke eller skrive om for å få den rette rytmen, den flyten jeg vil ha i språket, i teksten. Det har vært intenst. Så mange stadier. Fra det famlende førsteutkastet der jeg ikke helt visste hvor det bar. Jeg hadde bare denne følelsen av at det var viktig, det jeg ville skrive, at et eller annet sted dirret det, fordi jeg var inne på noe. Vesentlig.

Ingenting overlates til tilfeldigheter
Etter noen ukers nervepirrende venting, fikk jeg tilbakemelding fra redaktøren, som var positivt innstilt og gav meg noen viktige innspill. Så var det bare å skrive på nytt, skrive om, skrive ut, kutte og ordne. Ny runde med venting og tilbakemelding fra redaktøren. Det er mye å passe på. Mye som skal stemme. Etter at karakterene, historien, stemningen, landskapet, beskrivelsene, scenene sitter. Så er det overganger, detaljer, flyt og brudd. Alt skal stemme. Ingenting overlates til tilfeldighetene. Det er så lett å overse små feil. Eller store. Jeg er heldig. Jeg har en dyktig redaktør, han er en god leser, og for hver gang jeg leverer manuset og får en tilbakemelding, løfter teksten seg til et nytt nivå. Jeg elsker det. Å se hvordan teksten vokser for hver gjennomskrivingen, at den blir bedre for hver gang. Helt til jeg etter fjerde utkast fikk kontrakt. Etter femte var MANUSET klart til å vaskes, så kom korrekturen og endelig, endelig, endelig blir manuset en roman mellom stive på permer på Norges største forlag. Hurra!

Alt som kan gå galt
Etter å ha lest korrekturen for siste gang, en visshet om at boken er god. En følelse av at det kan gå bra. Gleden er så klart kortvarig, kommer i blaff, før den forsvinner igjen. Så er det på an igjen. Etter hvert som lanseringen nærmer seg, gires angsten opp til uante høyder. For anmeldelsene, for mangelen på anmeldelser, intervju og bokbad, angsten for at boken havner bakerst, innerst inne i kroken med ryggen ut i bokhandelen, for alt som kan gå galt. Man blir ikke kvitt en bøtte sommerfugler sånn helt uten videre. Snarere vokser den, de formerer seg der inne, trives, tar større og større plass, summingen så høy at jeg til tider har problemer med å høre mine egne tanker her jeg troner øverst på det massive fjellet av selvopptatthet.

Hvordan skal dette gå? Så mange bekymringer, så lite tid.

Les mer om Verden leker gjemsel her. Forhåndsbestill boken her.

Innlegget Så mange bekymringer, så liten tid dukket først opp på Forlagsliv.

Det er en underlig tid vi lever i. Identitet er tydeligvis ikke lenger noe man oppdager underveis, men en jakt på bekreftelser om at man har satt sammen de riktige bitene. Når noe mangler, ofte påvist av en urealistisk forventningsramme der prestasjoner er førende, søker man hjelp til å fullføre prosjektet i stedet for å være på leting etter en stund etter neste bit.

Det er i alle fall slik forbedringsindustrien ser oss. Forretningsideen om at vi må bli bedre utgaver av oss selv er i voldsom vekst. Primærmålgruppen, som tidligere var frustrere 40-åringer og umotiverte arbeidstagere i rutineyrker, er nå ungdom. Privat leksehjelp, stressmestringskurs og normaliseringen av ”generasjon prestasjon” som diagnose på en kultur i drift, er definerende elementer for stadig flere av de mellom 15-35 år. Der noen driter i dette og ler det bort, merker andre det på kroppen i form av psykiske lidelser, telt og målt ved hjelp av nasjonale undersøkelser.

En taus bekymring
For andre igjen forblir det en taus bekymring, som ikke er stor nok til å lage oppstyr av, men som ikke er liten nok til å glemme helt. Et sted mellom helsevesenet og kompisgjengen dukker derfor forbedringsindustriens ansikter opp. De markedsfører seg som en alliert i din kamp for det sanne liv, klar til å gi deg det nødvendige dyttet slik at du selv kan finne din vei fremover. Bak vennlige ord og proft organiserte seminarer er det imidlertid en enkel psykologi: bryt ned, bygg opp – og ta godt betalt for infrastrukturen.

Jeg tror på et alternativ. Prestasjoner vil selvsagt alltid være en del av en kultur der mennesker rangeres etter hva slags økonomisk samfunnsnytte de bidrar med. I mange tilfeller er det faktisk helt greit. Men identitet generelt behøver ikke være en kalkulatorøvelse, som dessuten må utføres innen et bestemt tidsintervall. Å finne ut hvem man er, slik David i Carl Frode Tillers fengslende romantrilogi Innsirkling prøver på, vil mislykkes hvis ikke utgangspunktet er ens eget.

Desto større grunn er det å være optimist på de unges vegne. Til tross for at Forbedringsindustrien er skrevet med en ekstra rynke i panna, er jeg glad for at flere og flere tar til orde for å gjøre det som virkelig vil svekke forbedringsindustriens makt: å krympe markedet for dens tjenester.

Det er mange måter å gjøre det på, men det mest paradoksale er kanskje å vende forbedringsindustriens logikk mot dem selv: ikke la andre tenke for deg.

Innlegget En underlig tid dukket først opp på Forlagsliv.

Endelig er den her, Erik Fosnes Hansens femte roman. Et hummerliv er en bok du ikke greier å legge fra deg, der den mangefasetterte historien ruller frem med både komikk og tragedie. Et hummerliv handler å bli voksen, om å måtte strekke seg litt lenger enn man tror man kan, om å forstå det man ikke vil forstå og om den avstanden som kan oppstå mellom dem som egentlig elsker hverandre.

Gjennom de utsøkt tegnede karakterene skildrer Fosnes Hansen hvordan selvbedraget kan bli en overlevelsesmekanisme og hvordan vi lyver for oss selv og andre fordi det er for vanskelig å være ærlig. I denne stort anlagte fortellingen gir forfatteren oss et glimrende tidsbilde og en rystende og skildring av en uvanlig familie.

Et hummerliv handler om Sedd, en gutt på grensen til voksenlivet og hotellet som er hans barndomshjem.

Her kan du høre forfatteren selv lese fra romanen: 

Innlegget Erik Fosnes Hansen leser Et hummerliv dukket først opp på Forlagsliv.

«Ordene mine er det eneste som finnes i rommet, de fyller hvert hjørne med detaljene sine, kaster seg klosset tilbake, er fanget inne.»

Pelargonia, debutromanen til Frederik Svindland, blir beskrevet som en oppvekstroman uten handling. Paradoksalt nok, siden det er nettopp i oppveksten de store hendelsene opptrer, de som preger en. Likevel, når jeg minnes barndommen, er det gjerne det begivenhetsløse jeg husker – lange sommerferier, kjøreturer, middager og skoledager. Også i Pelargonia viker store hendelser for det mer stillestående, men i lesningen finner jeg likevel driv, dramatikk og konflikt.

Ordene i sentrum
Er det ikke også sånn at handling kan oppstå på flere nivåer? Det er ordene som er i sentrum. De fengsler, henger stille i luften og treffer. Til tross for gåtefulle skildringer, er det som om språket er helt åpent, med setninger og observasjoner så vare at de fremstår som sårbare, vendt ut mot leseren. Fortelleren uttrykker en følsomhet for omverdenen, for små nyanser som endringer i været, fargen på solen, uroen i morens bevegelser. «Øyeblikkene, det er som om de betror seg til meg», betror han oss, alt er betydningsfullt. Tiden står nesten stille. Samtidig ligger en hel oppvekst, med oppturene og skuffelsene det innebærer, begravd i Svindlands billedrike setninger.

«Jeg gjør denne kraften til min. Jeg gir meg selv de samme lovene. Jeg børster vekk skrukketroll fra mørket under dørmatten, jeg samler kongler som har skjellene lukket, jeg kjenner den uforgjengelige styrken som skriver seg fra de tonene, som fra solen som henter sin kraft fra sin egen kjerne, som spiser av seg selv uten å forminskes. At denne perioden skal bli så betydningsfull for meg, at jeg kan gå tilbake og kjæle med den slik, gang på gang uten å pine den ut – det er bare smerte man kan gjøre sånt med. Det er bare den som fornyer seg på det viset. For det finnes også en annen glød, og den skal brenne hull i meg en dag.»

Det presise språket
Frederik Svindland er født i Bergen, vokst opp Porsgrunn, og har gått på forfatterskolen i Bø. Debutromanen skildrer oppvekst i Norge, fra barndom til ung voksenalder, og er i hovedsak drevet av språket. Fortellerens blikk er sentralt, og på en billedrik og kjærlig måte skildres hverdag og natur, med skog, insekter og hageblomster. I sentrum står mor og far – lengselen etter dem, frykten for at de blir eldre. Det presise språket gjør at jeg lett kan gjenkjenne avstanden som oppstår når du flytter hjemmefra, og kjenne på fornemmelsen av at tiden både går fort og står stille hos de du forlot. I minnene er alt uforandret. Skildringen av en ny dag understreker det repetitive: «Hver dag må solen og jorden nærme seg på nytt, det er et vennskap som stadig begynner forfra». Hver dag er den samme, hver vår vekkes naturen til live, naturens syklus er løsrevet fra historien. Hendelser og forandringer glir inn i hverandre, minnene er på en måte løsrevet tid og sted. Likevel tegnes barndomsmiljøet, et gjenkjennelig norsk landskap, ved hjelp av uvante bilder, som her:

«Himmelen over er sprø og blå. Og vinden styrter inn i kupeene som et kok av skålformede maneter».

Motsetninger
– Jeg skriver ikke godt om ting som ikke vedgår meg som person, sier Svindland i et intervju med Varden. Og det er nettopp det nære det handler om. Familielivet, barndomsmiljøet, er skildret sanselig, med oppmerksomhet – blikket zoomer helt inn på en maur, et blad, morens blikk, farens korte pust. Skildringene er presise, billedrike og sanselige. Det er i setningene, eller snarere mellom dem, at handlingen ligger. I skildringene ligger en nåtid, fortid og fremtid. Naturen er i stadig aktivitet, og stillhet og lyd opptrer i samspill og som motsetninger gjennom romanen, i setninger som: «Et vindkast soper med seg det øverste snølaget fra et av hustakene og driver det virvlende gjennom luften, jeg greier akkurat ikke å fange stillheten som er i det». I tillegg finner vi også en kontrast mellom harmoni og disharmoni, skjønnheten i miljøet som beskrives og melankolien som oppstår fra erkjennelsen om en tapt idyll.

Oppmerksom på alle bevegelser
Tittelen er navnet på en populær blomst, som symboliserer romantikk og nostalgi. Dette kommer tydelig frem i skildringene av både natur og foreldrene. Jeget er oppmerksom på alle bevegelser, og små detaljer vekker store følelser: «Om jeg kunne få faren min til å forstå hvor dypt det rører meg å se ham kverne pepper over osteskivene sine». Avstanden mellom han og barndomsidyllen øker. Han sørger over at foreldrene eldes. Den dårlige samvittigheten som oppstår når man flytter, for eksempel over alt man ikke har fått snakket om, er gjenkjennelig og sår:

«Bekymringene deres er en sjø av smeltet stein som velter og glir, ordene mine er den lille skorpen som stadig legger seg oppå. Jeg kommer til å bli så ensom når de dør.»

Svindland setter ord på en lengsel etter noe tapt. Romanen hyller og fastholder de små begivenhetene, de øyeblikkene som setter spor, og detaljene som utformer barndomsparadiset.

Innlegget Med språket som drivkraft dukket først opp på Forlagsliv.

Audrey Carlan har med serien Calendar Girl i løpet av kort tid sust til toppen av bestselgerlistene i mange land – også i Norge! Denne uken var hun på Norges-besøk, og det har vært en sann glede å ha denne entusiastiske forfatteren på forlaget.  I løpet av noen få dager rakk hun å hilse på fansen på kveldsarrangement, i tillegg til diverse intervjuavtaler og et aldri så lite stopp i podcaststudioet! Det ble en skikkelig energisk samtale om skriving, suksess, reising på flere plan og  – selvsagt – om sex!

Om Calendar Girl-serien: Mia Saunders trenger penger. Mye penger. Hun har ett år på seg til å betale farens spillegjeld til gangsteren som har banket opp faren hennes og fremdeles truer ham på livet. For å være nøyaktig trenger hun én million dollar.

Oppdraget er enkelt. Hun skal jobbe som eksklusiv eskortepike i tolv måneder, og betale ned på gjelden underveis. Hver klient leier henne for en måned av gangen. Jobben går ut på å være selskapsdame – sex skal kun skje frivillig og er ikke en del av kontrakten.

Les mer om bøkene i Calendar Girl-serien på våre nettsider. 

Hør Bokprat med Audrey Carlan her: 

Innlegget Let´s talk about sex, baby…. dukket først opp på Forlagsliv.

Jeg er gift med en pasjonert birøkter, og får min daglige dose av honning – og av faktafortellinger om bier. Mye av det jeg får høre er utrolig spennende. Og av alt birøktermannen har fortalt hittil har bidronningas sang vært det som interesserte meg aller mest.

Ja, du leste riktig: Både dronningen og hennes undersåtter kommuniserer gjennom lyd.

Dronningens sang kalles for dronningtuting på norsk, queen bee piping på engelsk. Når et bifolk oppfatter at dronningens feromoner ikke har samme kraft som før, begynner de å lage dronningceller. Inni disse ligger larver som er identiske med arbeiderbiene. Men de mates med dronninggelé som gjør dem større og med andre egenskaper enn arbeiderne.

Om en kube blir dronningløs kan arbeiderne faktisk legge egg, men det blir bare droner (hanner). Bare en paret dronning kan lage egg som blir til hunner og hanner. Hun er koloniens sentrum, hun holder kuben gående.

Men når en dronning ser at det er dronningceller i kuben, da vet hun at trøbbel kommer. En ny dronning vil utfordre henne til kamp. Kanskje kommer hun til å dø. Eller kanskje blir hun kastet ut. Men det finnes en fredelig løsning – og det er gjennom sang!

Når dronningen synger for de ufødte biene som ligger i vokscellene og venter på å krype ut, vil disse svare. Og også ufødte dronninger synger – og får svar. Slik kan de sondere hvem av dem som står sterkest i bifolket – og hvem som kanskje må ta med seg et mindre hoff og flytte til et annet sted.

Det er dette som boken Dronninga kallar handler om: En bidronning som ser at noe er galt i kuben. Kan det være sykdom? Er det henne det er noe galt med? Eller er det en ytre fiende? Hun kaller på sine undersåtter…

Samspillet mellom bisamfunn og dronning er det vi har vært opptatt av å skildre i denne boken. En dronning kan ikke klare seg alene, og bifolket trenger sin dronning, sine droner, ryddebier, pleiebier, soldater, speidere og sankere for å leve videre.

Teksten er skrevet av Per Olav Kaldestad. Det har vært en stor glede å samarbeide, og det er første gang jeg har opplevd at en forfatter skriver seg inn i en idé som jeg som illustratør har grepet fatt i. Vi var i dialog om samarbeid kun et år etter at vi hadde laget diktboka Med kråkenebb og kråkeføter (Cappelen Damm 2010). 

Et bildeboksamarbeid vokser sakte fram. Ideer kastes fram og tilbake. Oppbygning og regi er viktig: Om problemene som truer biene skal behandles i en bildebok, hvordan får vi leserne til å bry seg? Og hva slags uttrykk kunne en slik bok ha?

Det skal Per Olav og jeg snakke litt om på lanseringen av boken 5. september kl 18.00 på Litteraturhuset i Bergen (lokalet heter Zinken Hopp). Er du nysgjerrig på å høre mer? Velkommen skal du være!

Bla i boka:

Innlegget Om bienes hemmelige liv, dronningtuting og Dronninga kallar dukket først opp på Forlagsliv.

I tillegg til å runde 70 vitale år, kan den produktive og allsidige forfatteren og eventyreren Gert Nygårdshaug se tilbake på et 50-år langt forfatterliv som omfatter hele 40 bøker, breddfulle av kunnskap og engasjement. Utgivelsen som markerer trippeljubileet har fått tittelen Budbringeren, og er nok en bok i serien der Kripos-etterforskeren Skarphedin Olsen og nevøen Fredric Drum spiller hovedrollene.

Gert Hermod Nygårdshaug
Gert Hermod Nygårdshaug (1946) er fra Tynset, men har i mange år bodd i Lier utenfor Drammen. Han kan se tilbake på et broket yrkesliv, som innebærer at han har prøvd seg både som sjømann, skogsarbeider, snekker, ungdomsarbeider og filosofilærer. Han er en usedvanlig kunnskapsrik mann med til dels uvanlige interesser, og kan vise til et brennende politisk engasjement på venstresida. Han har markert en sterk motstand mot religion, og ytret seg friskt om mangt i kronikker og debatter. Men først og fremst er Gert Nygårdshaug kjent som forfatter, selv om han i et intervju med nrk.no’s Hilde Bjørnskau nylig sier: «Hagen er livsverket mitt. Alt det andre er bare hobby. Skrivingen også..»

Debuterte med diktsamling
Nygårdshaug debuterte i 1966 med diktsamlingen Impulser. Han har senere utgitt flere diktsamlinger, romaner, noveller, kriminalromaner og barnebøker, i tillegg til sakprosa. Han er tiljublet av kritikere og publikum, og har mottatt en rekke priser. I 2007 ble romanen Mengele Zoo (1989 ) kåret til «Folkets favorittbok». Boken er pensum på franske gymnas,og inngår i en økotrilogi, Mino, basert på grundig research, noe som også preger hans øvrige forfatterskap. En periode på 80-tallet bodde den reiseglade og kunnskapssøkende forfatteren en periode sammen med indianere i Amazonas. Han har også oppholdt seg lange perioder i Mexico og Venezuela. Urkulturer, arkeologi og historie er blant hans hovedinteresser. På den mer livsnytende siden inngår sportsfiske, hagebruk, litteratur, matlaging og vin.

Sagt om Gert
Mange mener mye om Gert Nygårdshaug, både om forfatterskapet hans og om mannen, pappa’n, naboen, vennen, kollegaen, debattanten og sambygdingen. Her er noen utvalgte ytringer, beskrivelser og historier som bidrar til å tegne et mer komplett bilde av verdensborgeren og trippeljubilanten Gert Nygårdshaug:

Den mest velmenende og snille personen jeg vet om
«Som far er han den mest velmenende og snille personen jeg vet om. Som samfunnsdebattant oppfatter jeg ham som både kritisk og veldig nytenkende, og det overrasker meg stadig hvor oppdatert han er. Om man snakker om verden i et globalt perspektiv er han ekstremt fremtidsrettet, med skremmende god intuisjon.»
Hans Jørgen Nygårdshaug, sønn

Aldri kjedelig i Gerts nærvær
«Jeg har lært utrolig mye av denne karen. Det er aldri kjedelig i Gerts nærvær. Om jeg skal komme med noen stikkord som beskriver Gert, må det bli:
Nysgjerrig
En god lytter
Meget fantasifull
Enormt kunnskapsrik
Full av humor
Moden, men barnslig
Utålmodig
Skarp
Mat- og hagefreak
Elsker Bamsemums som nattmat
Morgenfugl»
Vidar Brastad, kompis og nabo

Skulle vært både verdensberømt og søkkrik
«Hadde det vært opp til meg, skulle Gert Nygårdshaug vært både verdensberømt og søkkrik.»
Ingrid Brekke, Aftenposten

En stor glede å lese bøkene hans, og ikke minst å møte ham
«Jeg husker ikke helt når jeg som kulturjournalist første gang kom borti Gert Nygårdshaug, men det må ha vært på 90-tallet. Det er alltid en stor glede å lese bøkene hans, og ikke minst å møte ham. Han er raus, vennlig, byr på seg selv og huset og det fantastiske biblioteket han har bygget – og den enestående hagen der en kan gå på oppdagelsesferd gjennom hele sesongen. Han kaller den sitt livsverk og har slept hver stein på rett plass, flyttet en bekk og bygget hvileplasser. Sist jeg var på besøk hadde han to katter på fire måneder og Gert hadde bygget et to etasjers hus til dem av en diger pappeske, med mange rom og vinduer og dører, perfekt for to små å utfolde seg i. Og – esken sto midt på stuegulvet! Sånt kan jeg like.»
Reporter Hanne Skrikerud, NRK

– Du, tror du at du kunne finne ut hvor denne fisken er fanget?
«En typisk aften på restaurant med Gert Nygårdshaug. Det serveres en ferskvannsfisk Gert har et nært og langvarig forhold til. Han spør servitrisen:
«Du, tror du at du kunne finne ut hvor denne fisken er fanget?» Hun stusser, men går ut på kjøkkenet for å faktasjekke spørsmålet. Ikke lenge etter kommer hun tilbake og oppgir et sted. «Er det mulig å få navnet på fiskeren?» spør Nygårdshaug. Han venter ikke noe svar, men vender tilbake til vår samtale, som mest sannsynlig dreier seg om — for syvende gang — å forklare hva dette Higgs-bosonet antas å være, og hva det vil innebære for vitenskapen dersom det virkelig fins.»
Torgrim Eggen, forfatter og venn

Med en befriende sans for humor
«Nygårdshaug skriver krim med en befriende sans for humor, som sjangeren ellers ikke er bortskjemt med.»
Geir Rakvaag, Dagsavisen

Tenker politisk rødt, men i all handling er det grønt
«Gert tenker politisk rødt, men i all handling er det grønt. Bare grønt! Hadde politikere hørt på denne ildrøde og ildgrønne mannen for tretti år siden så hadde vi garantert hatt en bedre klode i dag. Keep on singing, Gert!»
Inge Tenvik og Jan Elisabeth Lindvik, venner fra filmens verden

Har alltid overrasket
«Gert har alltid overrasket. Under Aschehougs hagefest tidlig på 80-tallet ankom han festen i hvit dress, og tok rikelig for seg av bordets gleder. En engere krets befant seg utpå kvelden under hagens høyeste tre. I et anfall av spontant overmot slang jeg ut: – Hvis du klatrer opp i toppen skal du få 100 kroner! Gert var ikke vond å be, og entret uten problemer den lange stammen. Men da mannen nådde treets krone og kunne skue ut over hovedstadens hustak, ble han brått edru. Veien ned ble lang og tung, og den hvite dressen ble nok aldri den samme. Men mye oppmerksomhet ble ham til del, og det har han vel aldri hatt noe imot?»
Tore Gutu, daværende leder i Norsk Forfattersentrum

En forfatter for de store formater
«Gert Nygårdshaug er en forfatter for de store formater (…) Historiene er spennende effektivt fortalt, med filmatiske kutt og forflytninger. Tekstmassen er ellers mettet med et stort naturvitenskapelig stoff, egnet til å overbevise om at Nygårdshaug har kunnskap- og forskerdekning for å rope så underholdende høyt om det han ser og vet.»
Jan Askelund, Stavanger Aftenblad

Et måltid jeg sent vil glemme
«Hans beste roman er Nullpluss. Her blir man presentert for et måltid jeg sent vil glemme. Hovedpersonen begynner nemlig å spise seg selv, tilberedt med de aller beste råvarer.»
Trond Moi, kokk og restauratør

Henger man med Gert, er det ofte god mat og god vin i nærheten
«Gert er en kunnskapsrik og engasjert person. Politisk er han solid plassert på venstresiden. Han er uredd og dristig – og har, som man sier, meningers mot. Dette har blant annet medført et sterkt engasjement for og perspektiv på økologien. Gert har også solide kunnskaper innenfor naturvitenskap, fysikk og astronomi. Og, ikke minst, evner og fantasi nok til å pønske ut sine egne teorier. Hans ytringer er basert på kunnskap, fornuft og rettferdighetssans. Og heldigvis humor, masse humor!
Gert er en utrolig hyggelig fyr å være venn med. Et besøk hos ham er aldri kjedelig og alltid utviklende. Og henger man med Gert, er det ofte god mat og god vin i nærheten … De som leser Gerts bøker, forstår at han er mer enn vanlig opptatt av mat og vin, i tillegg til sommerfugler og ørretfiske. På vårt årlige rakfisklag, der Gerts sang «Rak i bøtte, rak i sinn» har vært sunget i nær 25 år, er også religion et «hett» tema. Vennen Bjørn er kristen, og Gert lar aldri et rakfisklag forløpe uten å ha provosert Bjørns «overtro», som religionsmotstanderen Gert kaller det.»
Øivind Hartmann, venn

Heldig å få tildelt en litterær gudegave
«Gert er en engasjert og eventyrlysten kar med stor skaperlyst. Han var nok heldig å få tildelt en litterær gudegave som ble videreutviklet da han vokste opp på Tynset. Dette har jo bidratt til utallige litterære verk i ulike sjangere. Vi er stolte over at en forfatter av et slikt kaliber har trødd sine barnesko i vår kommune! Jeg håper og tror at Gert setter pris på Tynset, slik vi setter pris på ham. Jeg vet i alle fall at han har hatt stor glede av Ryansetra i Magnilldalen. Her var Gert hver eneste sommer fra han var 6 år. Setra kom etter hvert i Tynsets eie. Vår gest til Gert i anledning trippejubileet og til hans forfatterskap er å gi Gert en en ukes opphold på Ryansetra hvert år, resten av hans levetid. Til lykke med jubileet, Gert Nygårdshaug. Vi er stolt av deg!»
Vennlig hilsen Merete Myhre Moen, ordfører Tynset kommune

Romaner som damper av klokskap og bugner av kunnskap
«..umiskjennelig Gert Nygårdshaug, romaner som damper av klokskap og bugner av kunnskap.»
Sarpsborg Arbeiderblad

Nedtegnet oldemorens fortellinger
«Asbjørnsen og Moe var ikke i Nord-Østerdalen og samlet inn eventyr. Dette har imidlertid Gert Nygårdshaug veid opp for gjennom eventyrsamlinger som Gutten og trollsverdet – og flere andre bøker. Fortellingene er i stor grad nedtegnet etter oldemorens eventyrfortellinger i oppveksten.»
Folkeminneforsker og forfatter Ørnulf Hodne

Flere blogginnlegg om Gert og hans senere utgivelser er tilgjengelig på forlagsliv.no. Les også Hilde Bjørnskaus intervju med Gert Nygårdshaug på nrk.no. Og hør Hanne Skrikerud hjemme hos Gert i NRK-P2s Kulturhuset Bok.

Alle er også invitert til å delta på jubileumsfest hos Cappelen Damm forlag onsdag 7. september. Mer informasjon på Facebook. 

Innlegget Gert Nygårdshaug trippeljubilerer dukket først opp på Forlagsliv.

Augustus er John Williams’ siste triumf. Mange regner Augustus som høydepunktet i forfatterskapet hans og at den er enda bedre enn Stoner.

Da vi for to år siden lanserte John Williams’ Stoner med sitatet fra The New Yorker «den beste amerikanske romanen du aldri har hørt om», var skepsisen stor særlig blant anmelderne. Men alle som én ga seg over som for eksempel slik Ingunn Økland gjorde i Aftenposten: «Reklamen er mistenkelig flott, men lyver ikke.» Stoner ble et salgseventyr over store deler av verden nesten 50 år etter at den kom ut. I fjor kom Williams første roman, Butcher’s Crossing, ut på norsk, og nå er altså Augustus her.

LES MER OM STONER HER

National Book Award og terningskast 6
Augustus kom opprinnelig ut i 1971 og fikk «National Book Award» i USA. Det var romanen som førte til at John Williams siden er blitt anerkjent som en av USAs største forfattere. Foreløpig har bare en norsk avis rukket å anmelde boken, men der fikk den til gjengjeld en sekser. Tom Egeland skrev i VG: «Augustus» – John Williams’ roman om Romerrikets første keiser er et mesterlig opus om de dramatiske årene etter drapet på Julius Cæsar.»

En historisk fortelling fra det antikke Roma
Augustus er en historisk fortelling fra det antikke Roma. I form av brev, notater og dagbøker følger vi keiser Augustus vei til makten og etableringen av den lange fredstiden, Pax Romana. Men like mye som en roman om storpolitikk er dette fortellingen om hvordan arv, omgivelser og tilfeldigheter kan forme et menneske. Og at vi alle har et personlig ansvar, uavhengig av hvordan vi velger å leve våre liv og uavhengig av om vi ender opp som professor eller keiser.

Hvem var Augustus?
Det er et mangefasettert bilde som tegnes av Augustus. Her ser vi ham både slik venner og omverden så ham, og så møter vi hans eget selvbilde i hans egne notater. Forskjellene i beskrivelsen er rimelig store. Skildringene bygger på historiske fakta, men forfatteren har også tatt seg en del friheter.

Kritikernes hyllest
Som med Stoner kan man finne svært mange gode sitater fra anmeldelser av Augustus i internasjonal presse. Her er noen av dem:

«Den beste historiske romanen noensinne skrevet av en amerikaner.» The Washington Post

«Augustus er gripende, full av liv.» Dan Piepenbring, The Paris Review

«Det geniale med denne oppsiktsvekkende amerikanske forfatteren er at han viser hvordan liv som virker totalt merkelige kan være svært like våre egne.» John Gray, New Statesman

«John Williams har etter Stoner og Butcher’s Crossing scoret en herlig hat-trick med Augustus» De Morgen

Så dagens trygge anbefaling på en tidløs klassiker er Augustus!

Innlegget Augustus – «Den beste historiske romanen noensinne» dukket først opp på Forlagsliv.

TOKANTDRAMA
– Jeg har noe å fortelle deg, skatt.
– Ikke noe grusomt, håper jeg.
– Det er som man ser det. Jeg har bestemt meg for å gå fra deg.
– Hva? Jeg håper det ikke er en annen.
– Å, langt ifra.
– Hva er det da?
– Jeg har blitt så usigelig forelsket i meg selv.
– Deg selv!
– Og jeg har kommet til at det jeg har å gi meg er så vidunderlig at det ikke lenger finnes plass til noen andre i mitt liv.
– Så farvel da, kjære.
– Det er visst noen som snakker, men jeg hører ikke etter.

HVA SOM SKJER I MOLDE
Denne uka er det Bjørnsonfestival i Molde. Ikke festival for kinnskjegg og nasjonalt sinnelag, men for litteratur. Fredag holder jeg folketale på torget midt på dagen en gang, og foredraget «Krim som knirker» på tidlig kveld. Det som skjer i Molde, blir ikke i Molde: Hvis noen er nysgjerrige på talen, men syns Molde blir litt ute av leia, – for eksempel de som bor i Kristiansund, for å ta en tilfeldig valgt by – vil den kunne leses her eller like i nærheten om en uke.

TENK AT DET KAN NYTTE
Mandag 12. september kan man høre vitser for en god sak, når Latter holder StandupAid til inntekt for Sabonas prosjekter i Zimbabwe. Hjelp til selvhjelp, grasrotinnretning, bærekraftig. Det blir en lang remse av flinke komikere hvorav noen er sånne som alle har hørt om, og noen er sånne man burde ha hørt om. Billettene koster 300 pluss avgift. Jeg skal ikke forsøke meg som standupkomiker, men har lovet å lese noen vitser.

NÅR OLJEN TAR SLUTT
Alle har vi vårt å stri med, alle liker vi å følge med på serier. Da er løsningen serieterapi. Samfunnet må ta ansvar for å bygge opp fagutdanningen for serieterapeutene, de som skal hjelpe oss å løse våre personlige og psykologiske plager gjennom å anbefale de rette seriene, de som – direkte eller indirekte – skildrer våre problemer, får oss til å se dem tydeligere og dermed fungerer proaktivt. Serieterapeut vil være en av mange nye stillinger innen mediecoachfeltet.

BUKSER
Nå som damebukselivet nærmer seg armhulene, er det godt å se at noen ivaretar sægginga. Så en fyr som syklet med bukselinningen nedenfor rumpeballene, den passerte under pungen. Godt å se noen ta ansvar for å bryte ned det kunstige skillet mellom under- og annet tøy.

Hva vil vi ha? Slutt på klesapartheiden!
Når vil vi ha det? Nå! Eller med det aller første!

FRANK OCEAN
Leser side opp og side ned om den nye plata, om tekstene og utgivelsemåten, men ingen skriver hvordan musikken høres ut. Fortsetter det på denne måten, blir jeg pent nødt til å lytte selv. Det burde ikke være nødvendig.

KONGEN:
hyllet etter tale for de tykke og de smale.

ENDELIG OVER MIDDAGSHØYDEN
Jeg fikk bladet 55pluss i posten. «Magasin for livsstil, litteratur, kunst, reise, mat og samfunn». Bladet for mennesker som drar på langhelg til Firenze. Hadde ikke bedt om det, men noen vet visst at jeg har blitt så gammel og befinner meg i målgruppa. «Endelig voksen», står det kokett over tittelen. Som om man ikke har vært voksen lenge. Som om alle under 55 er barn og ungdom. Som om den formen for aldersbasert arroganse er noe jeg vil være med på. Som om ikke de to ordene er ment å skjule andre tanker. Som om det var mulig å få dette bladet i hende og tenke noe annet enn «Snart død».

ROCKELYRIKK
Vi er gamle menn med gitarer.
Vi reiser rundt i hele verden
og spiller på fotballstadioner
og spør folk om de har det bra
og oppfordrer dem til å rocke.
De fleste problemer i verden
kan løses med rock.
Og der hvor det fortsatt fins problemer,
for eksempel i Syria, skyldes
problemene mest sannsynlig
at folk ikke har rocket nok.

SETT:

Lost Horizon (dvd)
Film fra 1937. Amerikanere og briter flykter fra kommunistopprør i Kina, kræsjlander – av grunner som ikke skal nevnes her – i Himalaya og havner i Shangri-La, der kornet står høyt, freden hersker og alle blir to hundre år gamle og snakker lavt. Filmen begynner tilsynelatende rasistisk, men henter seg snart inn når den svinger svøpen over vestlig arroganse og den dumme kulturen som har ført verden til randen av ødeleggelse.

Fremstillingen av Shangri-La, det mystiske landet skjult i fjellene, der vestlige gjester kan tilegne seg ny visdom, har inspirert både Batmans backstory og Barksklassikeren om Tralla La, «Onkel Skrue rømmer fra rikdommen», den med flaskekapslene.

Nyinnspilt på 1970-tallet som musikal, med musikk av Burt Bacharach og Liv Ullmann i syngende rolle. En angivelig kalkun som Hollywood har dysset ned, og Netflix ikke har tilbudt siden den gang de var en leietjeneste for dvd-er. Heldigvis har den latt seg oppdrive på dvd i en tvilsom spansk utgave, som jeg strigleder meg til å se.

Upstart Crow S1 E01 (dvd)
Komiserie om Shakespeare og hvordan tullete hendelser i hans eget liv ble til skuespill. Skrevet av Ben Elton, som skrev The Young Ones og Blackadder, men langt fra like morsomt. Hvorfor ikke? Trolig fordi skuespillerne denne gang betjener teksten og ikke omvendt. Og de er mange i rommet, blir stående og trosse troverdigheten mens de venter på å levere sin replikk. Med David Mitchell fra «Peep Show» og «Would I lie to you» som den plagede Will.

Min kamp (Riksteatret)
En dramatisering av 3622 boksider som fremføres på to timer og tjue minutter, med pause. Teaterstykket som bygger på romanene som bygger på virkeligheten, slik Karl Ove Knausgård husker den.

Om gutten som vil være gutt og holdes nede av sin far, og om mannen som vil være mann, men holdes nede av damesamfunnet. Men aller mest handler det om forfatteren som vil være verdens beste forfatter, men holdes nede av seg selv, av alt dette andre tjafset, av livet. Som – med nettopp disse bøkene – lykkes i å bli en av verdens mest anerkjente forfattere, men fortsatt påstår at han har mislykkes. Og det er spennende, ikke fordi det er allment, men fordi det er sært, fortalt av han som har levd det, med selvinnsikt og sanselighet og et enormt språklig register. Som han selv er inne på, kan det hende at hele prosjektet handler mer om språk enn om handling.

Skuespillerne veksler lett og funky mellom å være Karl Ove på deling og å spille ut situasjoner hvor han forholder seg til andre. Samtidig blir noe for bastant på scenen: Farens stemme over høyttaler, som Guds stemme eller som en skummel utgave av læreren i Knøttene. Og den store steinen bak på scenen, den som skal si «tungt» og «Sisyfos», men som slutter å fungere som metafor når skuespillerne klatrer opp trappa bak den og vi blir påmint om at steinen ikke er laget av stein.

Jeg har kviet meg for å lese Bok 6, den som inneholder et fem hundre siders essay om Hitler. Likevel: Mer nysgjerrig nå.

Mannen med den nakne pistol (dvd)
Austin Powers: International Man of Mystery (VHS!)
Fortsatt morsomt.

LEST:

Mark Kermode: The Exorcist. Revised 2nd Edition
Fra Modern Classics-serien til British Film Institute. Om hvorfor filmen egentlig ikke handler om djevelen, men om forholdet mellom foreldre og barn i en urolig tid. Og om uenighetene mellom forfatter-produsent William Peter Blatty og regissør William Friedkin, om redigering og utelatte scener og hvordan en ny og lengre versjon så dagens lys i 2000.
Da den norske sensuren ville klippe i Exorcisten i 1973, sa Friedkin nei. Dermed måtte åttendeklassinger fra Østlandet ta bussen til Sverige og se den der. Først i 1978 kom filmen på norske kinoer, uklippet.
I tilfelle noen fortsatt lurte: Produksjonen av denne filmen ble ikke mer rammet av død, ulykker og sykdom enn andre virksomheter med like mange involverte.
Boka som filmen bygger på er inspirert av en angivelig djevleutdrivelse i Mount Rainier i USA i 1948, behørig omtalt i boka Possessed. Blatty hadde opprinnelig tenkt å skrive om den virkelige saken, men slo det fra seg da ingen av de involverte partene ville snakke med ham.

Paula Hawkins: Piken på toget
Bestselgende thriller om død, forsvinning, voyeurisme og ferdigblandet gin tonic på boks. Tre fortellere forteller om sine møter med hverandre og flere. To tidsløp flettes i hverandre og beveger seg henholdsvis mot og bort fra kvelden Det skjedde. Uvanlig mye oppkast i én bok. Hvis du likte andre bøker som ligner på denne, så vil du garantert like denne også.

Innlegget The Greatest Love of All dukket først opp på Forlagsliv.

JEG ER KOMPIS og nabo av hagemennesket, dambaderen, gourmeten, livsnyteren, filosofen, debattanten, samleren, forfatteren og trippeljubilanten Gert Nygårdshaug. Mine gode opplevelser – som nabo og kompis, er først og fremst planlagte eller spontane møter nede i hagen hans. Det kan være et forfriskende bad i den herlige, selvmurte hagedammen eller en lesk, der utprøving av ulike øltyper står på programmet. Skjønt Gert stort sett ikke er veldig utforskende i forhold til de nye Ipas eller stouttypene. Han holder seg gjerne til klassiske ølsorter som Aass pils, Corona eller Tuborg Lite. I slike stunder er det perfekt å sitte å diskutere temaer som regnskogproblematikk, religion og bedriftsidrett på lavt nivå  – ispedd små slurker av det gode brygg.

Bygger etter egne ideer og hode
Jeg lærer utrolig mye av denne karen når vi møtes og hygger oss i hans hageoase. Anlegget er bygget helt etter hans ideer og hode, og det eneste jeg kan si noe «negativt» om, er at han til tider er litt sta og sær. Særlig når jeg irettesetter ham i forbindelse med mur- og støpearbeider. Han mener at hans metoder er holdbare, men jeg som fagmann ser – og vet, at en del av det han murer og støper ikke holder mer enn et par sesonger på grunn av feilkonstruksjoner.

Aldri kjedelig i Gerts nærvær
Om vinteren, fra tid til annen, som oftest på fredager, møtes vi i Gerts anglofilpregede bibliotek. Vi sitter da rundt det flotte maghognybordet, omkranset av et par Chesterfieldstoler. Atter nytes og testes ulike øltyper fra alle verdens hjørner, mens bjørkekubbene knitrer i den flotte klebersteinspeisen hans. Og igjen drøftes utallige temaer og problemstillinger. Det er aldri kjedelig i Gerts nærvær.

Er det mulig å beskrive Gert?
Det er ikke enkelt å beskrive Gert. Han er virkelig noe helt for seg selv. Han er meget fantasifull, nysgjerrig, utålmodig og skarp. Han er enormt kunnskapsrik. Han er moden, men veldig barnslig. Han er full av humor, og en veldiggod lytter. Han er mat- og hagefreak – og en opplagt morgenfugl. Og han er den enste jeg kjenner som foretrekker Bamsemums som nattmat.

Innlegget Når Gert går i bad dukket først opp på Forlagsliv.

”Da ville det ikke vært krig”, sies det ofte. Er det sant?

Storbritannia fikk nylig sin andre kvinnelige statsminister, og USA kan i november få sin første kvinnelige president. Med Angela Merkel som leder av Tyskland vil kvinner i så fall lede de tre største økonomiene i Vesten. Christine Lagarde er sjef for Det internasjonale pengefondet, Janet Yellen leder USAs sentralbank og her hjemme er både statsministeren, finansministeren og forsvarministeren kvinner. I høst kan dessuten FN få sin aller første kvinnelige generalsekretær. Det kan nesten virke som det faktisk er kvinner som styrer verden om dagen? I så fall, gjør det egentlig noen forskjell?

Dette er et av temaene når utenrikspodcasten Du verden! sparker i gang sesong to denne uken. Etter en braksesong med over 150.000 nedlastninger er redaksjonen tilbake i full sving for å gi deg de beste utenrikspolitiske debattene og analysene.

Likestilling mellom kjønnene
I sesongens første episode får du blant annet innsikt i hvorfor det er slik at til tross for de symbolsterke kvinnene nevnt ovenfor, så er det langt igjen før verdenssamfunnet kan skryte på seg en likestilling mellom kjønnene. Kvinner utgjør i dag samlet sett bare fem prosent av verdens politiske toppledere, påpeker Torild Skard, en av Du verden!s gjester denne uken:
I selvstendige stater anerkjent av FN er det bare 15 kvinnelige stats- og regjeringssjefer, av 283. Skard, ekspolitiker med lang internasjonal erfaring og forfatter av boken Maktens kvinner, viser samtidig til at verdens nasjonalforsamlinger fortsatt består av mindre enn en firedel kvinner samlet sett, og at kvinner utgjør bare 18 prosent av regjeringene.

At en toppleder er kvinne betyr da heller ikke nødvendigvis at det politiske resultatet blir annerledes enn om det var en mann ved roret. Vi spør seniorforsker Torunn Tryggestad ved Institutt for fredsforskning, PRIO, om det er sånn at kvinnelige ledere i større grad enn menn søker fredelige løsninger på konflikter, som ofte blir gjentatt. Du får også høre henne oppfordre utenriksministeren til å ta f-ordet i sin munn.

Norges rolle
For det er ingen Du verden!-epsiode uten et skråblikk på Norges rolle. Den 2. september lanserte Utenriksdepartementet en ny handlingsplan for kvinners rettigheter og likestilling i utenriks- og utviklingspolitikken. Utenriksminister Børge Brende kalte da Norge en «supermakt når det gjelder likestilling». Norge har et godt omdømme internasjonalt på dette, men er vi egentlig så gode som regjeringen skal ha det til?

Norge bidrar til å sette kvinners rettigheter og likestilling på den internasjonale agendaen, men overvurderer både eget bidrag og kapasitet, viste en evaluering gjennomført på oppdrag for Norad i mai i fjor, som tok for seg de siste ti årene med norsk bistand. Norad gir faglige råd for regjeringens bistand og sørger for at den evalueres og kvalitetssikres.

Jon Lomøy, direktør i Norad, direktoratet for utviklingsarbeid, kom til Du verden! for å svare for vektleggingen av kvinners rettigheter i norske bistandsprosjekter. Bare åtte prosent av de over 30 milliardene som Norge gir i bistand vært år, har kvinners rettigheter eller likestilling som hovedmål. Er det for lite?

Bistand som katalysator
Svaret avhenger jo også av hvorvidt bistand som vektlegger å fremme kvinner faktisk virker. Bistand som skal fremme kvinners rettigheter og likestilling er vanskelig å måle fordi mange ulike faktorer påvirker resultatet. En annen Norad-rapport fra i fjor viste at den begrensede forskningen som finnes, ikke kan vise til entydige funn. Noen studier har funnet en positiv sammenheng mellom bistand spesifikt rettet mot likestilling og økt likestilling, mens andre viser til ingen eller en negativ sammenheng. Er det da riktig å bruke så mye penger på dette?

Ragnhild Muriaas, statsviter og forsker ved Universitetet i Bergen, har blant annet forsket på resultatet av bistand til kvinners rettigheter. Hun gjestet ”Du verden!” for fortelle noe om hva som skal til for at likestillingsprosjekter faktisk virker.

Sist, men absolutt ikke minst, kom også Gro Lindstad, daglig leder i Fokus, Forum for kvinner og utviklingsspørsmål, som består av flere av landets kvinneorganisasjoner og kvinneutvalg. Hun savner en mer helhetlig tenkning om likestilling og kvinners rettigheter i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Det hjelper ikke å få jentebarn inn på skole, hvis den ikke har et godt innhold, eller det ikke er noen jobber å få når de går ut, sier hun blant annet.

HØR EPISODEN HER.

Innlegget Hvis kvinner styrte verden – Du verden! dukket først opp på Forlagsliv.

De fleste tekstene i Den synkende byen ble til uten noen styrende baktanke om at de skulle utgis i bokform en dag. De ble skrevet for tidsskriftet Vinduet, som et hobbyprosjekt mens jeg holdt på med studier og jobb. Visste du forresten at det ikke går an å finansiere et behagelig middelklasseliv med rekkehus og stasjonsvogn ved å skrive sporadiske essays i litteraturtidsskrifter i detta nisselandet? Det er en skandale.

Uansett: Da jeg fikk vite at forlaget ville utgi disse tekstene sammen med noen nye, og at jeg hadde noen måneder på meg til å produsere resten av det som skulle bli Den synkende byen, ved siden av jobb, barnehagehenting, Fantorangen og så videre, fikk jeg det plutselig ganske travelt. Research, notater, skriving skulle jeg få til, men bare hvis jeg lot Vinduet-tekstene være i fred. Dette skulle by på noen problemer. Å la ting være i fred er liksom ikke helt min greie.

Slipp taket
Noe av det vanskeligste med å skrive er å slippe taket, å si at det er ferdig nå, dette er det beste jeg kan få til. Når jeg nå leser den forrige setningen om igjen, for eksempel, tenker jeg umiddelbart: Jaså? Noe av det vanskeligste? Er du sikker på det? Nei, det er jeg ikke. Det er mye annet også. Internett, for eksempel. Men altså:
For det første måtte jeg nå slippe taket på nytt i tekster jeg hadde skrevet for flere år siden. De lå der, lagret på maskinen min som word-filer, og jeg var nødt til å motsette meg trangen til å oppdatere, kutte, strømlinjeforme i tråd med hvordan jeg ville tatt oppgaven fatt i dag. Det eldste essayet i boken er fra 2009, og handler om Richard Yates.

Å lese det på nytt i 2016 var for det meste hyggelig – grunnen til at jeg leste det på nytt var tross alt at det skulle gis ut i bokform – men det fikk meg til å tenke en del på spørsmål om aktualitet, på bokformatets langsomme natur. Virkeligheten som beskrives kan ha endret seg totalt fra boken ble skrevet til den ble utgitt. Man slaver over tastaturet i årevis, til man sitter man der med sin inntil nylig visjonære, nå fullstendig ubrukelige prognose over Sovjetunionen på vei inn i det 21. århundre. Det var ikke så galt fatt, men det virket likevel opplagt at det hadde gått noen år.

Der Yates’ bøker forblir hugget ut i marmor, har det skallet store flak av den kulturelle konteksten jeg skisserer opp i essayet. Mad Men lages ikke lenger, og skravleklassen har lagt sin elsk på mang en TV-serie siden den gang. Romanforfatteren Joshua Ferris var på vei opp, han hadde nytt stor suksess et par år tidligere med debuten, den skarpe kontorsatiren And Then We Came to the End, og fremtiden må ha sett lys ut. Siden ble det ikke akkurat stille – han har gitt ut to romaner til – men han virker allerede passé, i en alder av 42. Yates, på sin side, døde i 1992, uten at bøkene hans plages av slitasjeskader.

Kolon eller semikolon?
Om slike spor av tid som har gått til syvende og sist er greie å forholde seg til – et essay skal ikke leses som en til enhver tid dagsaktuell nyhetsbulletin – er det andre, mindre profesjonelle og mer nevrotiske grunner til at det kan være vrient å gi fra seg kontrollen. Under innspurten i arbeidet med boken kunne jeg sende fra meg en ferdig tekst til redaktøren, godt fornøyd i øyeblikket, nå har du vært flink, bare for å våkne fem om morgenen et par dager senere, vibrerende som en gitarstreng over et upresist adjektiv, et kolon som strengt tatt burde vært et semikolon.

Dette må rettes opp umiddelbart, denne søndagen i fellesferien, ellers kan konsekvensene bli enorme: Helsides slakt i Morgenbladet, med bilde, hvor anmelderen, i tillegg til å fremheve «den slurvete adjektivbruken», bruker litt for mye spalteplass på den gangen på ungdomsskolen hun jeg var så forelsket i klina med en eller annen fyr jeg aldri hadde sett før på fritidsklubben og jeg ble så nedfor at jeg bare dro hjem uten å si ha det til noen, og alle kunne se hvor lei meg jeg ble, og det var jo helt fjernt at jeg i det hele tatt kunne tro at vi to var noe det kunne bli noe av, jeg mener hallo, bare se deg i speilet. Hvordan kunne anmelderen i Morgenbladet vite om alt det?

Eller nulling av Kulturrådet, grunnet sviktende forståelse av forskjellen på kolon og semikolon ville det stå i begrunnelsen på hvorfor boken ikke ble regnet som god nok til å kjøpe inn til alle landets biblioteker, nulling med dertil hørende økonomiske tap for forlaget, som kloke av skade ville kutte alle forbindelser, slutte å svare på eposter, utelukke enhver mulighet for videre samarbeid, og avgjørelsen ville siden bli ordrett gjengitt på Dagsrevyen under en ellers stille nyhetsdag, der det ble plass til en sak mot slutten av sendingen om de sjeldne, ja nyhetsverdig sjeldne gangene utgivelser på store forlag veies og finnes for lette av Kulturrådet.

Idet boken er sendt til trykkeriet, er det gjort. Ingen flere endringer. For noen uker siden var jeg på forlagets sommerfest, og da var dette noe jeg tenkte en del på. «Boken er nettopp sendt til trykkeriet», sa jeg til alle jeg snakket med, «så jeg får ikke gjort noe mer med den nå.» «Er ikke det deilig, da?» var det noen som spurte. «Jeg prøver å overbevise meg selv om at det er det», svarte jeg.

Og det gjør jeg fortsatt.

Innlegget La det gå dukket først opp på Forlagsliv.

I Gert Nygårdshaugs store jubileumsår har han akkurat utgitt en ny og knallsterk krim, Budbringeren, i en av Nordens beste og mest originale krimserier.

I år feirer Gert Nygårdshaug et trippeljubileum: Han er 70 år, det er 50 år siden han debuterte som forfatter, og han har akkurat gitt ut sin 40. bok. Høstens bok er den 12. i rekken av bøker om Fredric Drum og hans onkel den eksentriske Kripos-etterforskeren Skarphedin Olsen.

Tidenes beste norske bok
Gert Nygårdshaug har et fascinerende, i særklasse originalt og utfordrende forfatterskap å vise til, og serien om Fredric Drum og Skarphedin Olsen finner du ikke maken til. Han er en forfatter som virkelig viser vilje og evne til å gå sine egne veier for å løse opp stivnede virkelighetsoppfatninger. Hans spesialblanding av vide kunnskaper og tilsvarende fantasi, vitenskap og mystikk, logikk og poesi hans univers. I en avstemning blant norske lesere i 2007 ble Nygårdshaugs Mengele Zoo kåret til «tidenes beste norske bok». Den har nå et totalt opplag på 380.000 her i landet.

Drap og UFO-mysterier i Hessdalen
I Budbringeren får vi et nytt møte med den eksentriske Kripos-etterforskeren Skarphedin Olsen. Han nyter en bedre middag på nevøen Fredric Drums gourmetrestaurant, men gleder seg mest av alt til en etterlengtet fisketur til Hessdalen, en dal også kjent for merkelige lysfenomener noen mener er UFO’er. På vei hjem fra restauranten hører de et skudd, og de finner restaurantens siste gjest, skutt, liggende på fortauet. Etter hvert viser det seg at den drepte er en anerkjent forsker som har tilbragt den siste tiden i Hessdalen. Og da – mot sin vilje – blir Olsen beordret til å etterforske saken, og fisketuren blir spolert.

Det er herlig å følge grinebiteren Skarphedin Olsen på nye eventyr. Nygårdshaugs bøker er som god årgangsvin, og jeg syns at 2016-årgangen er en av hans aller beste.

«Uovertruffen sjarm»
Gert Nygårdshaug har en svært dedikert leserskare, og det er liten tvil om at de vil ta Budbringeren til sitt hjerte slik flere av kritikerne har gjort:

«(…) for det uortodokse er en vesentlig side av Gert Nygårdshaugs krimromaner. Og i årets roman dyrker han det med uovertruffen sjarm.» Geir Vestad, Hamar Arbeiderblad

«Det gir en god og varm følelse å lese «Budbringeren». Ikke på grunn av åndeløs spenning. Mest på grunn av den humrende spesielle stemningen, og de fint tilhogde setningene: «et ansiktsuttrykk som kunne ha skremt fanden opp i sin egen svovelgryte». Gunnar Gran, Stavanger Aftenblad, terningskast 5

«Det er spenning, krim, mystikk og humor i en stor herlig klase av knallgod underholdning.» Blogspot

Jubileumsfeiring i går
I går feiret vi i Cappelen Damm trippeljubileet for Gert Nygårdshaug med et møte mellom ham og dedikerte lesere. Her er noen bilder fra festen:

Innlegget Folkets favoritt-forfatter med ny krim dukket først opp på Forlagsliv.

Frederik Svindland debuterer i høst med romanen Pelargonia, en samling tekster og beskrivelser av barndom i Norge på begynnelsen av 90-tallet, som tidvis knyttes opp mot ungdom og ung voksen-alder. Her er hverdagslige objekter og hendelser beskrevet med følsomhet og kjærlighet. Boken fremstår som åpenhjertig, en samtidig gåtefull. Vi kommer tett på en roman som ikke først og fremst vil «bli sett», men bli lest. Innholdet er i hovedsak drevet av et billedrikt språk og detaljerte observasjoner. Skildringene flyter frem med kjærlig oppmerksomhet – til skyer, blomster, lyset, hvetemel, plommer og klesklyper, og til mor og far.

Debutant Svindland (født 1985) er halvt sveitsisk, er født i Bergen, men har vokst opp i Porsgrunn. Han har studert litteraturvitenskap og historie ved Universitetet i Oslo og gått på Forfatterstudiet i Bø. For tiden jobber han som bartender i Oslo.

– Gratulerer! Hvordan har debutanten det nå, med ferdig bok i hånden?
– Tusen takk. Det er veldig gøy, selvfølgelig. Og en stor glede å se foreldrene sine stolte. Dessuten begynte jeg selv å bli litt bekymret mot slutten, at jeg ikke skulle få det til, at jeg aldri kom til å bli utgitt. Jeg ble plukket opp så mange ganger, for så bare å bli sluppet igjen.

– Når bestemte du deg for å bli forfatter?
– Jeg bestemte meg vel for å ta litteraturen på alvor da jeg var 20. Jeg prøvde ikke å bli utgitt før seks eller syv år senere, men la meg i trening da jeg var 20. Før dette hadde jeg vært innom flere ulike kunstretninger, som jeg sikkert kan se på som nødvendige skritt på veien mot å bli forfatter, men som likevel utgjør en stor omvei. Litteraturen var noe jeg måtte nærme meg med forsiktighet. Jeg var lenge betenkt over denne kunstformen, jeg kunne ikke forstille meg lik mye der, og jeg var litt skremt av den nakenheten, redd for hva den ville vise meg. Som om jeg visste at jeg her ikke kunne unngå å bli kjent med meg selv.

– Du debuterer med en – kan vi si utradisjonell, roman? Var roman målet, eller har du også utforsket andre sjangere?
– Jeg forsøkte lenge å skrive en såkalt konvensjonell roman, men det førte ikke frem. Jeg skrev én side i uken. Og jeg skrev hver dag. Språket var blodfattig, handlingen trodde ikke på seg selv, syntaksen haltet. Jeg tenkte på ting som form og struktur, persongalleri, følgeriktighet. Logikk. Jeg tillot meg veldig lite. Da jeg skrev Pelargonia føltes det som om jeg tok av meg en for liten dress, eller som om jeg gjorde noe ulovlig, jeg snek meg liksom bak alle bestemmelser, alle fastsatte eksempler, jeg pekte nese til hemningene mine. Kun i ettertid har jeg forstått at dette er den måten jeg kan skrive bøker på.

– Du har gått på forfatterstudiet i Bø. Hva har dette hatt å si for skrivingen og debuten din?
– Året i Bø var utslagsgivende for utformingen av denne boken. Å gå der var en skikkelig øyeåpner. Jeg lærte virkelig å lese på Forfatterstudiet, lytte til hva tekstene hvisket, ikke bare til hva de sa. Alt jeg noen gang hadde lest måtte leses om igjen. Jeg opplevde det plutselig som om hele mitt litterære grunnsyn var basert på en misforståelse. Et forfatterstudium bryter også tvert med forestillingene om at kunst ikke er en ordentlig jobb, at skriving er noe man kan gjøre på fritiden. Dette forestillingsbruddet er avgjørende for å kunne ta seg selv og ambisjonene sine på alvor. Atmosfæren man kommer inn i der, krever at man tenker litteratur hele tiden. Der er det ingenting som er viktigere.

– Pelargonia – ikke så vanlig med bruk av blomsternavn på titler blant mannlige forfattere. Kommer bare på Johan Borgens novelle Kaprifolium. Hva var bakgrunnen for tittelvalget? Har du et nært forhold til blomster?
– Personlig har jeg ikke noe spesielt nært forhold til blomster, men moren min har det, og faren min også, de kan begge mye om ting som gror, og jeg har nok ikke kunnet unngå å registrere et og annet på veien. Pelargonier er i grunnen veldig vanlige hageblomster, du finner geranier nesten i hvert eneste bed hvor det bor eldre mennesker. Moren min dyrker dem, og moren hennes gjorde det samme, og da jeg leste førsteutkastet til manuset om igjen, var det som om det ordet der sto markert i gult.
Pelargonia. Der var tittelen.

Med språket som drivkraft – Les Johanne Jomiskos tekst om romanen Pelargonia her. 

– Du har skrevet en usedvanlig billedrik, men lavmælt roman, som ligger nær opp til prosadiktet. Tenker du at du har du funnet din «sjanger» og forfatterstemme?
– Det er nok litt tidlig å si at jeg har funnet forfatterstemmen min. Stilen min er fortsatt i etableringsfasen, og selv om jeg har brukt mange år på å utvikle den, har den ennå langt å gå før den kan sies å være et fullkomment uttrykk. Jeg opplever stadig det jeg skriver som nytt og vaklevorent, noe som tasser rundt på lykke og fromme, prøver seg frem, snuser litt her og der, utforsker ting, forkaster, betrakter med forbauselse. Men jeg håper å kunne rendyrke dette, og med tiden utvikle noe som virkelig er unikt. Helt siden småskolealderen har jeg lett etter et språk som kan gripe om det som rører seg i meg, i forsøk på å oversette sinnsbevegelsene mine, katalogisere dem og gjøre dem anvendbare. Hvis jeg en dag kan få skriften min til å se ut slik jeg gjør på innsiden, vil jeg kanskje kunne si at jeg har funnet stemmen min. Og kanskje vil jeg også kunne si at jeg endelig har forsont meg med meg selv.

– Boken din er preget av takknemlighet. Mange vil si at takknemlighet er en sjeldenhet i vår tid, noe arkaisk?
– Ja, det er kanskje det? Jeg har ikke reflektert så mye over det. Jeg er ingen intellektuell, men hvis det stemmer, kan det kanskje ha sammenheng med at folk som vokser opp nå, i vår del av verden, ikke er vant til så mye motstand. For meg er i alle fall motstand avgjørende for å få del i mine egne gleder. Når gledene ikke kommer i overmål, er det også enklere å vise dem oppmerksomhet og respekt når de melder seg. Får jeg først anledning til å nyte noe, er jeg ganske enkelt veldig takknemlig. Det er ikke det at jeg har opplevd så mye motgang, men jeg har bestandig opplevd at nytelse tar meg lenger unna utgangspunktet mitt enn det gjør med menneskene rundt meg. Jeg oppdaget tidlig at jeg kunne få veldig mye ut av lite, at skjønnheten var noe jeg sto i en slags forbindelse med, som om jeg var innforstått med omgivelsene mine, at de fortalte meg hemmeligheter. Det var liksom bare mellom oss, mellom lyset og meg, mellom vinden og dagsformen min. Det høres kanskje vidløftig ut, men så lenge jeg kan huske har jeg registrert små ting som store begivenheter. Derfor har det også vært lett for meg å blåse dem opp til ugjenkjennelige størrelser når jeg skal gjenskape dem. Jeg har jobbet mye for å omsette disse erfaringene til litteratur.  Jeg tror ellers at følsomme mennesker er nødt til å tilgi mer enn andre, og at det også er enklere for dem å føle takknemlighet, tror jeg. Selv komplimenter har jeg vanskelig for å ta imot, uten også å ville skjenke et tilbake.

– Du tegner tette og vakre bilder av moren og faren din i fortellingen, i kontrast til mange av de selvbiografiske romanene som florer og tar det store oppgjøret med foreldrene. Kan du si litt om hvorfor du har valgt å portrettere det nære; mor, far, hverdagene?
– Jeg må si at jeg opplever litteratur som tar oppgjør med opphavet sitt, litt på samme måte som jeg opplever politisk litteratur. Den gjør opprør mot noe utenfor dem selv, og selv om det sikkert kan argumenteres for at dette ytre kan sette seg på innsiden av en, er det for meg fremdeles en litteratur som rebellerer mot noe utvendig. Denne typen litteratur har bestandig forekommet meg å være litt overflatisk. Ikke til forkleinelse for de som lever av å skriver slike bøker og som gjør det med respekt for faget, men det har aldri virket tiltrekkende på meg å avsløre dyneløftende detaljer om privatlivet mitt i det jeg skriver. De tingene har jeg venner til. Det finnes en hel masse dritt å skrive om alle fedre og mødre, alle familier har sine lysskye sider, men hvorfor skal man på død og liv skrive om akkurat dét? Det enkle, det lille, det hverdagslige og ubetydelige, det ingen bryr seg om eller kanskje ikke engang legger merke til, er interessant, synes jeg. Ditte er kilder jeg øser grovt av, ressurser jeg av og til tenker at jeg burde være påholden med.

– Ved å skrive så emosjonelt og personlig, gjør du deg på et vis ekstra sårbar. Jeg mener det krever mot. Hva tenker du om det?
– Jeg har i grunnen aldri vært redd for å vise meg som sårbar eller svak. I alle fall ikke i voksen alder. Kanskje har jeg til og med lært meg å se på disse egenskapene som en styrke, fått til å bruke dem til mine fordeler. I alle fall i det jeg skriver. Jeg har aldri hatt noen anfektelser ved å fremstille meg selv som mindre sterk, maskulin eller kul enn hva jeg er tjent med. Men jeg tror ganske enkelt ikke motet har fått plass her, fordi viljen har vært så sterk for å skrive denne romanen. Jeg er modig først når jeg trosser meg selv, når det finnes en aversjon jeg må ta stilling til, en redsel som glor på meg. Men jeg gjør meg helt klart ekstra sårbar for kritikk når jeg skriver slik som dette. For eksempel vil en negative anmeldelser virke mer rammende på meg nå, enn hvis jeg hadde skrevet noe som formidlet en erfaring eller hendelse, et eller annet skjellsettende i livet til en fablet karakter. Da hadde boken plutselig ikke vært like mye min lenger, den ville tilhørt sammenhengen jeg skildret, menneskene jeg beskrev, stedet dramatikken utspilte seg i – det ville kort og godt ikke vært meg man angrep, men situasjonen. Dette er en risiko man løper når man skriver om seg selv og sitt eget, og samtidig er det en trussel man ikke må la seg skremme for mye av. I det daglige kan man kanskje være redd for å bli misforstått eller sett skjevt til. Man ønsker ikke å såre eller tråkke noen på tærne, og vil i grunnen bare bli likt av så mange mennesker som mulig. Dette er anliggender litteraturen ikke har råd til å beskjeftige seg med.

– Har du noen litterære forbilder/favoritter
– Jeg er veldig glad i tekstene til Paul Celan, Stéphane Mallarmé, Francis Ponge, Mircea Cărtărescu, Takashi Hiraide, Heinrich von Kleist, Fernando Pessoa. Her hjemme blir det vanskelig å snakke om inspirasjonskilder uten å nevne Rune Christiansen. Han er en enorm ressurs.

– Hvilke forventinger har du til mottagelsen av boken din? I mediene, i bokhandelen og hos publikum?
– Jeg er forventer en blandet mottagelse. Noen tror jeg kommer til å like den veldig godt, andre kommer sikkert til å riste på hodet. Jeg vet at jeg har skrevet en bok som ikke er for alle, og at den skal bli varmt mottatt overalt, tror jeg ikke er realistisk. Det har ikke kommet noen anmeldelser ennå, så vi får se.

– Vil du si litt til slutt om videre skriving, planer og ambisjoner?
– Jeg prøver å skrive ferdig bok nummer to, og håper på å bli ferdig til våren. Men det går tregere med denne enn med den første. Pelargonia handler for det meste om barndom; minner av typen som ofte er lagret lenge nok til at det ikke er behov for å tilsette noe når de hentes frem og skal omgjøres til litteratur. Alt er liksom der allerede. Boken jeg skriver nå er satt i nåtid, og det som er nytt kjenner jeg at ikke er like håndgripelig for meg.

Innlegget Frederik Svindland, en utradisjonell romandebutant dukket først opp på Forlagsliv.