Jeg har aldri likt religiøse sekter. De gir meg angst. Da jeg skulle ut av inngangsporten vår her på Majorstuen på lørdag, ble jeg møtt av en velkledd kvinne og en liten pike som ringte på dørklokkene hos oss. Jeg satte opp et vennlig smil, helt til jeg oppdaget hva hun holdt i hånden. Vakttårnet. Dette intolerante dommedagsheftet – dette er altså kun min personlige mening –  som vekker så sterk motvilje hos meg. Tankene går til min barndom, da vi ble oppsøkt av Jehovas Vitner på sykkel med ordene «Herren kommer til høsten». Et utsagn som skremte oss inn i huset og som fikk min mor til å låse døren.

Misjonsoppdrag
Vel ute i Bogstadveien viste det seg at Jehovas Vitner ikke bare var på vår dør, de var overalt. På hvert bidige hjørne langs Bogstadveien sto det en liten gruppe av dem, pent kledd i dress og skjørt – og med et underlig lys i øynene. De var tydeligvis ute på årets store misjonsoppdrag i Oslos lekreste handlegate. De fleste handlende gikk i en halvsirkel utenom dem, ingen virket særlig interessert. Nesten som om de var romfolk med tiggerkrus fra Deli de Luca. Bare at her var det noe annet i tillegg – ikke nød, men religiøs overbevisning. Jeg følte et sterkt ubehag, som om jeg ble invadert. Og hele tiden dette underlige lyset i øynene deres – hvor tar de det fra?

Jeg har mine tidligste barndomsminner fra vekkelsesmøtene på Sion; varme, dampende affærer som kunne vare i timevis med sang, flammende taler, gråtende vitnesbyrd, bekjennelser og tilgivelse, frelse, åndsdåp, besvimelser.

Oppstandelse
I sin nye roman Oppstandelse tar Eivind Buene oss med til de små, stygge bedehusene vi finner så mange av langs norske landeveier. Noen av dem er forlatt, de fleste er forfalne. De ser stusslige ut når man betrakter dem utenfra. Men, som Buene skriver, har du levd på innsiden av dem, ser du ikke den stakkarslige takpappen eller de glisne vinduene fordi du forbinder det med fellesskap og menneskelig varme. Disse små bedehusene betyr fellesskap og gudsdyrkelse. I Oppstandelse får vi bli med på innsiden.

Eivind Buenes roman er inndelt i flere bøker og kapitler, men har egentlig to hoveddeler: en religiøs og en seksuell. Begge disse livsområdene spiller en vesentlig rolle for hovedpersonen David, som søker etter ekstasen i eget liv.

Religiøs radikal
I den første delen følger vi Davids oppvekst i en pinsemenighet på Østlandet. Det er et overraskende frilynt hjem han vokser opp i, men i tillegg til familiemedlemmene befolkes hjemmet av Gud, Jesus og Den hellige ånd. Det er altså mange å forholde seg til i det lille huset. I tenårene blir David mer og mer religiøs radikal. Sammen med likesinnede begynner han å misjonere. Amerikanske predikanter er de store idolene. Høydepunktet i den første delen av romanen er utflukten til Uppsala og Livets Ord, hvor predikanten Ulf Ekman holder vekkelsesmøte.

Samtidig begynner Davids seksuelle oppvåkning. Først gjennom et svermerisk avstandsforhold til den guddommelige Carola Häggkvist, deretter et adskillig mer håndfast forhold til pastorens lærevillige datter. Eivind Buene lar overgangen skje gradvis og leder oss over til et nytt kapitel i hovedpersonens liv.

Ekstase
I annen del treffer vi David igjen. Han er blitt en anerkjent kunstner og er gift med Vilde. Sammen med henne har han funnet religiøs ekstase på et annet område, nemlig det seksuelle. Det ligger i sakens natur at dette etter hvert også må inkludere andre mennesker. De finner sine likesinnede i ekteparet Kim og Kamilla, som de leier et feriehus sammen med. Sammen forsøker de å frigjøre seg fra tradisjonelle bånd og egen sjalusi ved å tøye egne grenser. Men hvor langt kan man egentlig gå før det er gått for langt?

Det å ha blitt sett av Guds øye, tenkte han. Det er ingenting som kan måle seg med det. Den Hellige Ånds nærvær. Nesten ingen ting, Kjente han ikke noe lignende i går, sammen med Kamilla? Sammen med Kamilla og Vilde. Og Kim. Alle fire nakne og levende, sprellende på lakenet. Var ikke det en hellig stund?

Religion og seksualitet
Religion og seksualitet har kanskje mer med hverandre å gjøre enn vi tror. Eivind Buene trekker opp noen tråder mellom områder vi kanskje trodde var helt adskilte. Dette er en stor roman – både med hensyn til emnene den tar opp og målt i sidetall. Eivind Buene er kanskje mer kjent som komponist enn han er som forfatter. Det er håp om at hans fjerde bok Oppstandelse kan endre på det.

Man vet ikke hvor langt man kan gå før man har gått for langt.

Innlegget På innsiden av bedehusmiljøet dukket først opp på Forlagsliv.

I neste uke kommer Lucinda Rileys Helenas hemmelighet ut på norsk. Riley er en av de forfatterne som selger mest her i landet, og dette er en samtidsroman med alle de vanlige Riley-ingrediensene: lidenskap, drama og romantikk.

På bare fem år har Lucinda Riley blitt en av de mest solgte forfatterne her til lands, og populariteten er ikke blitt mindre etter at hun i andre bind i serien De syv søstre la handlingen til Norge. I Stormens søster utspiller ikke bare dramaet seg i Norge, men Edvard Grieg har også en sentral rolle i bokens viktigste kjærlighetshistorie. Stormens søster har nå ligger tre uker på toppen av bestselgerlisten for pocket.

Snart 600.000 solgte bøker
For fem år siden kom Lucinda Riley for første gang til Norge for å lansere Orkideens hemmelighet. Som ansvarlig for markedsføringen av Riley hadde jeg med meg NRKs Bokprogrammet, for å ønske henne velkommen på Gardermoen. De skulle lage en reportasje om hvordan vi skulle forsøke å få Riley til å bli en bestselgende forfatter i Norge. Bokprogrammets Siss Vik intervjuet meg som «ekspert på bestselgerromaner», mens jeg kjørte min egen bil ut til Gardermoen for å hente Lucinda Riley. Jeg mottok henne peonrød i ansiktet av sjenanse og med en orkidé i hendene, men siden den gang er vi blitt godt kjente. Hun har til og med oppkalt den mannlige hovedpersonen i Stormens søster etter min yngste sønn: «Jens Halvorsen – den onde». På Gardermoen den gang sa jeg til Siss Vik at hvis vi klarte å selge totalt 20.000 eksemplarer av Orkideens hemmelighet, så ville det være en stor suksess. Nå etter seks romaner har Lucinda Riley snart solgt 600.000 eksemplarer her i landet! Og det blir langt flere nå når den nye bestselgeren kommer ut.

En samtidsroman fra Kypros
Lucinda Riley skriver underholdningsromaner i det vi her på huset kaller Happy Tears-sjangeren. Hun er en ekspert på å koble dramaer fra fortiden med nåtidens handling, men denne gangen er det mer av en samtidsroman. Noen av oss vil også lese Helenas hemmelighet som en slags nøkkelroman. Uansett finner du naturligvis alle de Riley-ingrediensene: Lidenskap, drama og kjærlighet. Jeg skal ikke røpe for mye av handlingen, men litt: Det har gått tjuefire år siden Helena tilbrakte noen magiske uker på Kypros, der hun forelsket seg for første gang. Etter å ha arvet det forfalne huset Pandora av gudfaren, vender hun nå tilbake for å tilbringe sommeren der sammen med familien sin. Men Helena vet at det sjarmerende stedet skjuler et nett av hemmeligheter hun har holdt skjult for ektemannen William og sønnen Alex. Når hun ved en tilfeldighet treffer på ungdomskjæresten sin, settes en kjede av hendelser i gang som gjør at fortiden truer med å ødelegge idyllen. Både Helena og Alex vet at livet aldri vil bli det samme igjen hvis Pandoras hemmeligheter blir avslørt.

Helenas hemmelighet gikk rett til topps på den tyske bestselgerlisten da den kom ut der for en stund siden. Det er en herlig underholdningsroman, som jeg er sikker på at Lucinda Riley fans vil elske. Og har du ikke prøvd Riley før, er det virkelig tidspunktet nå. Da vil du bli hektet og ha mange andre bøker å glede deg til.

Innlegget Mer lidenskap, drama og romantikk fra Lucinda Riley dukket først opp på Forlagsliv.

Jeg har skrevet en roman om det ubeskrivelige, om å miste et barn i et uoppgjort drap. For å komme sjokket og sorgen nærmest mulig, holdt jeg flertallets erfaringer på avstand, og lyttet til bare én stemme.

I april 2008 ble den norske studenten, Martine Vik Magnussen, drept i London. Gjerningsmannen er kjent, men er fortsatt ikke straffet. Han beskyttes av manglende utleveringsavtaler mellom England og Jemen, hvor han flyktet etter å ha begått drapet. Helt siden da har Martines far arbeidet for å stille gjerningsmannen for retten. Like lenge har jeg fundert over hva en slik uopprettelig og uoppgjort forbrytelse gjør med et menneske. Klarer det å forvalte sorgen, eller vil det gå seg fast i bitterhet og hevntanker?

Det subjektive perspektivet
Svaret er selvsagt like forskjellig som antallet rammede. Under forarbeidet til min roman, Endetid, valgte jeg derfor å bare snakke med bare en person, for å være sikker på at jeg dermed ville få et svar som ikke er utjevnet av gjennomsnittet, men som likevel er like riktig som alle andre. Ved å velge det subjektive perspektivet til dette ene mennesket, fant jeg at både smerten og savnet etter et tapt barn ble tydeligere, nærere og mer personlig.

Det ene mennesket jeg snakket med var nettopp Martines far, Odd Petter Magnussen

En forbrytelse som berører
Det ene mennesket jeg snakket med var nettopp Martines far, Odd Petter Magnussen. Valget ble gjort både fordi forbrytelsen hans datter ble utsatt for berører meg sterkt, og fordi Magnussen er på min egen alder og bor på samme sted som meg, hvor mine egne barn har vokst opp parallelt med Martine. Nærheten gjorde det lettere for meg å overføre den ekstreme belastningen som pårørende til et myrdet barn utsettes for, til den oppdiktede hovedpersonen i Endetid. Denne navnløse faren er langt fra noen gjennomsnittsperson, og har en historie, temperament og yrke som gjør at han tolker og reagerer annerledes på hendelsene enn personene rundt ham.  Som prest opplever han for eksempel at trøsten han hadde gitt andre i liknende situasjoner, ikke hjelper ham selv. I stedet dyrker han sorgen og blir stadig bitrere etter hvert som livet rundt ham vender tilbake til det vante.

En slik reaksjon er både vanlig og fullt mulig ifølge psykologien, særlig i kombinasjon med rus og hvis tankegangen forsterkes av at nytt håp gjentatte ganger blir knust av det hovedpersonen tolker som svik.

Moralsk tvilsom
Romanen er dessuten skrevet i presens og i jeg-form. Dette subjektive «her-og-nå»-perspektivet gjør dermed hovedpersonens tanker og handlingsmønster virkelig, rettferdig og for ham logisk, selv om han velger en moralsk tvilsom og mer dramatisk strategi enn Odd Petter Magnussen har gjort i kampen for rettferdighet for sin datter. Det er jeg-personens meninger og handlinger i øyeblikket som er «riktige» for ham, og ikke terapeutenes råd og gjennomsnittets erfaringer.

Det samme gjelder hovedpersonens oppgjør med presterollen og sin kristne tro. Når han ikke lenger finner trøst og mening i den, utløses en grunnleggende tvil til Kirkens dogmer og grunnleggende trossetninger. Skal hans drepte datter en gang i framtiden presse seg opp gjennom jorden og gjenoppstå til et evig liv, eller ikke?

Subjektivitetens privilegium er å eie sannheten.

Løftet om et liv etter døden
Her er jeg igjen ved subjektivitetens privilegium. Selv om mange av dagens teologer vil si at hovedpersonens tolkninger tilhører middelalderen, er det dette trosløftet han har levd med helt fra barndommen. Slik han ser det, er det nettopp løftet om et liv etter døden som er belønningen for troen og den livsførsel som følger med. Det er dette menigheten bekjenner i fellesskap i kirken hver søndag, og som vi forteller våre barn på søndagsskolen og til de pårørende i en begravelse. Dersom Kirken har forlatt dette, tenker han, men unnlatt å fortelle det, har den forrådt de troende. Troen den forkynner er da redusert til en lindring for dødsangst og en primitiv forklaring på universets tilblivelse, og ikke lenger selve sannheten og meningen med livet.

Også her er det subjektiviteten som gir fortellingen liv. Det er langt fra sikkert at tankegangen til hovedpersonen er riktig, teologisk sett, fra Kirkens offisielle synspunkt. Men så lenge hovedpersonen opplever det slik, er det slik det er for ham. Subjektivitetens privilegium er å eie sannheten.

Innlegget Subjektivitetens privilegium dukket først opp på Forlagsliv.

Man skulle ikke tro det var mulig i denne gjennomregulerte, veldrevne og temmelig streite byen, men i Treschowstrasse står en ruin av en bobil, den har stått der lenge, jeg kan ikke huske første gang jeg ble oppmerksom på den, det kan være et tiår siden, kanskje mer; den står der med flate dekk og rustne felger, en gang for alle parkert under et lønnetre av formidabel størrelse, den er dekket av seig sevje som drypper fra treets greiner hver vår, og den trekker til seg eksos og svevestøv, den farger det gamle, opprinnelig hvite kjøretøyet koksgrått.

Som regel er det mørkt når jeg går i denne gaten, bilen er for lengst blitt en merkestein langs en av mine nattlige løyper

Som regel er det mørkt når jeg går i denne gaten, bilen er for lengst blitt en merkestein langs en av mine nattlige løyper, av og til får jeg det for meg at den slett ikke står der om dagen, ja at den kanskje rett og slett ikke sees av andre enn meg selv, at den bare er til i min høyst private verden; det virker til og med sannsynlig når jeg tenker på den orden og flid som preger denne bydelen, og ganske særlig denne gaten, der murvillaene ligger tilbaketrukne, halvt skjulte av smijernsgjerder, malte murer og trimmede hekker. Den etterlatte bobilen blir et hemmelig signal til meg fra en annen dimensjon, en annen tid, fra noe som var, men som for lengst er forbi.

Går man tett på, (og det gjør jeg) kan man se at begge vindusviskerne er brukket av og fjernet, det samme gjelder sidespeilene, frontruten halvt dekket av gammelt løv (limt fast av dette seige, udefinerbare sekretet som treet utskiller), men man kan tydelig se at det på dashbordet ligger en tjuepakning Prince som er halvt åpnet, og et par solbriller dekket av det samme svevestøvet som nå utgjør dette døde kjøretøyets pels. På førersetet: En tom vinflaske; jeg kan huske du drakk den et sted på veien til Navarra, asfalten var glatt og livsfarlig, det var midt på natten, og du ville straffe meg for et eller annet, sommerdekk, senhøstes. Du helte i deg rett fra flasken, og sang som en full sjømann.

Tvers over gaten ligger en liten kjellerkneipe, nærmest en imbiss, den er av det slaget som ikke stenger, og av og til sitter eller står jeg der og drikker i all min søvnløshet; bilen godt synlig når man henger ved disken. Og om det er gatebelysningen og det møkkete kneipevinduet som spiller meg et puss, vet jeg ikke, men sett slik fra den samme disken, virker det som om lyset inne i bilens boenhet er slått på, det er som om du holder på med et eller annet halvt forstekt der inne; skyggen din som flakker frem og tilbake. Leter du etter noe?

På de nettene som jeg får sove, drømmer jeg ofte om deg.

På de nettene som jeg får sove, drømmer jeg ofte om deg. Vi ligger på de smale veiene oppe i fjellene, og det er mørkt, og hele tiden krangler vi, og drikker av den billige vinen som vi kjøper på gårdene vi passerer, vi kjøper ost og vin og brød, og så kjører vi videre. Ja. Slik kan jeg gå og tenke på deg, og på alt det som var mellom oss, på disse nattlige vandringene i utkanten av Eppendorf. Jeg kan skille lukten din fra eimen av de mugne teppene i bobilens senger, og den irriterende latteren din fra vinden som blåser gjennom byen.

En kveld på våren, vinteren har fått et tilbakefall, det er snø i luften, går jeg Treschowstrasse til ende sammen med Susi.

-Se der, sier Susi, – så fint de har det!

Døren på den gamle bobilen er brutt opp, den henger skjevt på et hengsel, og fra bilens indre strømmer det varme lyset fra mengder av stearinlys. I døråpningen, og på huk ved siden av, sitter to pønkere og griller en kylling på en engangsgrill, de gliser med dårlige tenner, og heller i seg boksøl.

Til det sier jeg sikkert både det ene og det andre, men jeg går der i sluddet og tenker på deg, og på lukten din som allerede er svidd bort av tennvæske og kull, og på den jævlige latteren din som endelig har lagt seg til ro i munnhulen til hun som sitter der på huk med skittengrønt hår, og suger på en joint.

Jeg drømmer ikke om deg lenger. Pønkere får ikke være i fred på denne kanten av byen, bilen er fjernet, den råtne gummien i dekkene har gjort seg til en del av asfalten, og endelig er du helt borte. Jeg går her i gatene med Susi nå. Hun som jeg har diktet opp, og skapt i mitt eget bilde. En kvinne av det slaget jeg kan stole på.

Innlegget Del 16: Bobilen dukket først opp på Forlagsliv.

Det er noe eget med mat som fremkaller minner. Mat man lengter litt hjem til. Som grøt. I den nye boken til Buxrud, Sollerman, Dring & Wang Grøt – på ville veier er det massevis av deilig grøt – både grøt man husker fra barndommen og grøt man ikke er blitt helt kjent med ennå, men som det frister å skape nye minner med.

Det er noe trygt og godt med grøt. Bare selve ordet er liksom lunt og koselig. Jeg fikk grøt hos farmor da jeg var liten. Det tror jeg det er mange av oss som fikk. Semulegrøt var det beste jeg visste. Havregrøten hennes var jeg også veldig glad i. Farmor var alltid hjemme, hun puslet rundt på kjøkkenet – det var alltid noe som putret på komfyren. Jeg kunne kjenne duften av grøt i det jeg åpnet døren. Som for øvrig alltid sto ulåst. Jeg elsket å sette meg ved respateksbordet og helle melk på grøten og strø sukker og kanel over. Noen ganger raspet farmor eple som hun drysset på toppen.

Det er omsorg i grøt – blir du bedt på grøt, så er det noen som bryr seg, tenker jeg. Og lager du grøt til noen, er det med kjærlighet. Tenk på den første grøten barna fikk – hvordan du passet på at den ikke var for varm, hvordan du åpnet din egen munn på vidt gap mens du puttet skjeen med grøt inn i barnemunnen.

Grøten har funnet veien tilbake til kjøkkenbordet mitt – det handler ikke bare om nostalgi og gode minner. Det handler om næring og sunt kosthold, om gode smaker og matglede. Og så vil jeg gjerne at barna mine skal få ekte grøtminner. At vi skaper mattradisjoner sammen. Da blir det drømmegrøt, byggrynsgrøt, zoats og proteingrøt. Det blir kanskje litt mindre sukker enn på min barndoms grøt, men det blir mye mer nøtter, gryn, bær, vanilje og honning. Og så blir det mandelmelk og kokosmelk hvis vi ikke vil ha kumelk. Blir det grøt til overs, lager vi pannekaker eller bananbrød. Alle oppskriftene fins i boken Grøt – på ville veier. Her er en liten forsmak:

BODEGAGRØT
Forfatterne av boka Grøt på ville veier liker å gå på Bondens Marked. – Der kan vi blant annet kjøpe honning fra Helnora Honning. De produserer fantastiske honningsprodukter, blant annet en variant smaksatt med ingefær. Du kan lage en sirup selv, slik vi har gjort her. Eller finne en god honning og smaksette den selv med fersk, fint revet ingefær, forteller de.

Bodegagrøt til 2 personer:

1 dl hel bygg eller spelt
1 dl quinoaflak eller hel quinoa
6 dl melk/ kokosmelk – vi liker å blande en klype salt

INGEFÆRSIRUP
1 dl skrelt, grovt revet, fersk ingefær
1 dl honning
5 dl vann
Frukt, som papaya, granateple, appelsin, plomme og ristet kokos.

Tilberedning
Legg hele gryn i vann om natten. Lag også gjerne sirup. Start med ingefærsirup hvis du vil lage den selv. Ha ingefær og vann i en kjele og kok opp. La det putre i 1–1 ½ time, til blandingen reduseres til under halvparten. Sil av over i en bolle. Avkjøl en smule og bland inn honning. Denne honningen holder seg lenge i kjøleskapet. Kok opp spelt i 2 dl melk. Tilsett mer etter hvert. La det putre i 30–40 minutter. Ha i flak eller hel quinoa. Flak trenger kun noen minutter, hel quinoa trenger 10. Husk å skylle dem først, hvis du bruker hel. Ha i kjelen sammen med spelten og la det putre til alt kjennes klart på grynene. Hel quinoa får en hale når den er klar. Smak til med salt. Server grøten med biter av frukt, revet kokos og ingefærsirup.

Les mer og kjøp boka på cappelendamm.no

Hanne Buxrud er frilans matskribent og fotograf. Glad i hverdager og tidlige morgener. Per Sollerman er fotograf med bakgrunn fra restaurantbransjen, med maten, råvarene og menneskene i hovedfokus. Sunniva Dring er produktutvikler for United Bakeries, frilans matstylist og sykler fort. Ann Kristin Wang er frilans matstylist, kokebokforfatter og meddriver av Kampen Bistro i Oslo.

Innlegget Mat man lengter hjem til dukket først opp på Forlagsliv.

– Å skrive er en måte å oppholde seg i det eksistensielt vanskelige, kanskje til og med smertefulle, uten å gå under.

Casper André Lugg er en av de unge stemmene man bør merke seg. Tidligere i år ble han tildelt Bokhandlerforeningens forfatterstipend, som skal gå til forfattere i etableringsfasen. Juryen omtalte diktene hans som avloggede, usporbare dikt som er enkle å lese, men som krever mye av oss. I tillegg uttalte de at «blikket ut og vekk frå diktarstemma, med den akutte orienteringa mot eit anna individ, er heldig og vitalt – det er på ein måte rause og uegoistiske dikt, dette, biletskapinga i balanse med erkjenninga. Og det er heilt enkelt vakkert».

Lugg er født i 1985 og bor på Manstad i Fredrikstad. Han debuterte med Lite rekviem i 2011, og i fjor kom Dagene er som gress. Nå er han aktuell med Nymånedagene, en «vakker diktsamling som viser oss hvordan det å gi avkall på seg selv og alle nyttehensyn fører oss nærmere livskjernen».

Hvorfor skriver du?
– Jeg skriver fordi jeg kan, og ikke kjenner noen vei utenom lenger. Det er det enkle svaret. Men også fordi det er en måte å oppholde seg i det eksistensielt vanskelige, kanskje til og med smertefulle, uten å gå under. Arbeidet med en form, som kunsten grunnleggende sett er, gir meg mulighet til å gi stemme til en akutt livsfølelse. Og samtidig delta i den store samtalen som den litterære tradisjonen er. Etter mitt syn forvalter stor litteratur en form for samtidighet, som ikke er det samme som samtiden – med andre ord; gjennom lesning og skriving deltar man i et slags felleskap på tvers av alle tider.

Hva er det ved sjangeren dikt som appellerer til deg?
– Jeg vil ikke nødvendigvis oppvurdere diktsjangeren på bekostning av andre sjangre, selv om det er her jeg ser størst muligheter for min egen stemme. God poesi kan vel så mye finne sted i en sterk roman som i en diktsamling. I begge tilfeller ser jeg kanskje poesien som en slags formmessig og tematisk rystelse, en vanskeliggjort form som tvinger deg til å erkjenne langsomt, og utvidet.

–

I diktene utforsker han temaer som tap, sorg, barndom, språk/språkløshet, far-sønn-forhold, natur og de store, eksistensielle spørsmålene. Morten Langeland påpeker i Klassekampen tematiseringen av farsskikkelsen, og skriver at Nymånedagene «tilhører en søkende religiøs tradisjon. Jakten på mening ved tilværelsen foregår hovedsakelig i den nære naturens skiftninger mellom lys og mørke». Lugg selv peker på to linjer i boken: «én som går innover mot en form for overgivelse, og varhet for omgivelsene, og én som er mer utadrettet, samfunnskritisk og politisk».

–

Finnes det en tematisk sammenheng i diktsamlingene dine?
– Alle bøkene henger for så vidt sammen. Lite rekviem befattet seg relativt situasjonelt og episodisk med en fars dødsleie. I Dagene er som gress var jeg mer opptatt av selve tapserfaringen på et overordnet plan, en bevegelse som fortsetter i Nymånedagene. Men jeg er nok ikke den som er best skikket til å beskrive eventuelle sammenhenger og overganger mellom disse utgivelsene. Redaktøren min sa på et tidspunkt noe sånt som at det er som om de to første utgivelsene lander i og med den tredje. Det er jeg i så fall glad for.

Kan du fortelle litt om prosessen fra idé til ferdig dikt?
– Det er ingen klar linje fra idé til dikt. Den amerikanske poesi-kritikeren Helen Vendler har sagt noe sånt som at den som leser ikke overhører eller følger stemmen i et dikt, men selv blir denne stemmen gjennom lesningen. Fritt etter minnet. Formen blir innholdet, og innholdet blir formen. Slike overføringer skjer på alle nivåer i diktarbeidet – det er med andre ord ikke mulig å tegne opp tydelige kategorier. Det jeg betrakter som avgjørende i selve arbeidet er en form for disiplin, å legge til rette for en slags årvåkenhet, som i mitt tilfelle betyr stillhet, langsomhet, lange turer til fots. Og lesning! Det legges altfor lite vekt på lesningens dannelse når det er snakk om hva det vil si å skrive – lesningen er avgjørende, alltid. 

nattåke

du merkes
av vannviddet

som den mørke linjen
i svaberget

der floen står

din tilregnelighet
er varsom

og usett

som et klyvende rådyrhode
i vannskorpen

Om Nymånedagene står det at den «viser oss hvordan det å gi avkall på seg selv og alle nyttehensyn fører oss nærmere livskjernen». Er det et slags mål for skrivingen?
– Det er min gode redaktør som står bak den beskrivelsen. Det er først og fremst en tematisk linje i Nymånedagene. Jeg vet ikke om det er et mål med skrivingen generelt. Men det som alltid er et mål er å føre leseren inn i et eksistensielt rom, inn i en form for lyttende varhet. Men det kan ta mange former. Jeg føler meg knyttet til den kontemplative kristne tradisjonen, der bønn ikke handler om å formulere et ønske, men om overgivelse, om å gi slipp på alle nyttehensyn og ditt hjemmelagde jeg, så langt det er mulig. Jeg kretser nok rundt denne materien gjennom poesien også.

vekstkår

tidlig om morgenen
kan du leve

uten motiver
i det
tilgivelsesgrønne

helt til stede
i din forminskning

slik furuene
kroker seg sammen

og blir lavere

jo nærmere havet
de vokser

I Klassekampen blir du i forbindelse med Lite rekviem sammenlignet med Steinar Opstad. Har du noen litterære forbilder?
– Nei, ingen forbilder. Men mange som jeg er veldig, veldig glad i! Nygard, Hauge, Opstad, Hødnebø, Fosse, Ulven og Mjelve i norsk poesi. Ellers Tomas Tranströmer, Seamus Heaney, Elizabeth Bishop. Gerard Manley Hopkins verk er jeg på vei inn i. Nelly Sachs, Paul Celan, Gennadij Ajgi, og listen fortsetter. Men først og sist Bibelen, så klart.

–

Lugg har fått varm mottakelse. Knut Ødegård skriver om Dagene er som gress at diktene «luggjar ikkje, derimot krev dei mykje av lesaren, først og fremst at vi finstiller sanseapparata for å ta inn meldingane som lett vert borte i larmen kring oss», og kaller Lugg en «vesentleg, ung poet vi bør notera oss blant dei lovande».
Steinar Opstad skriver:

«Mine personlige kvalitetskriterier i bedømmingen av poesi er billedskapende evne i kombinasjon med filosofisk/erkjennelsesmessig dybde og musikalitet. Etter mitt skjønn har Lugg alt dette. Han har kimen til noe virkelig stort».

I Nymånedagene videreføres disse kvalitetene, det billedskapende og det erkjennelsesmessige. Han vender seg både innover mot «livskjernen», og utover mot samfunnet. Med sin tredje diktsamling vedvarer Lugg å være vesentlig.

Innlegget Å nærme seg livskjernen – Intervju med Casper André Lugg dukket først opp på Forlagsliv.

Romanen Arv og miljø dreier rundt et klassisk arveoppgjør, der to sommerhytter på Hvaler står sentralt. To døtre skal arve hyttene. En datter og en sønn har delvis brutt med familien, men melder seg på i arvetvisten. Historien som avsløres setter voldsomme krefter i sving i familien og er tidvis rystende lesning.

«Feberhet incesthistorie», slik beskriver Aftenpostens Ingunn Økland boken. Hun skriver videre: «Det skulle ikke forundre meg om Arv og miljø blir stående som årets heftigste norske bok (…) Vigdis Hjorth har aldri spart på kruttet, men her overgår hun seg selv.»

Cathrine Krøger i Dagbladet gir boken terningkast 5, og uttrykker sin begeistring slik: «Bare Vigdis Hjorth klarer å behandle et tungt tema på en så stram, intelligent og poetisk måte (…) stilsikker, med sin blanding av dissekerende analyser, desperasjon og forbløffende bilder.»

I Adresseavisen skriver Ole Jacob Hoel: «Et forsøk på å beskrive det unevnelige, som til tider lykkes så godt at papiret rister når du leser (…) Vigdis Hjorth har skrevet sin sterkeste roman.»

VGs Guri Hjeltnes slutter seg entusiastisk til med følgende: «Som hun kan skrive, Vigdis Hjorth, rett inn i liv og livsvalg de fleste gjenkjenner rundt oss og i oss.» Og gir også boken terningkast 5.

Aftenpostens Kaja Korsvold har fulgt Vigdis Hjorth gjennom det meste av hennes forfatterskap. Hun har satt følgende tittel på sitt lanseringsintervju med forfatteren: «Hun vil sette lys på tilværelsens skyggesider.» Til Klassekampens Kaja Schjerven Mollerin sier Hjorth selv om sin nye roman og sitt øvrige forfatterskap: «Når jeg skriver, er det alltid et forsøk på å skape mer mening.»

«Om temaet denne gangen er enda mer tabubelagt enn tidligere, blir det ikke viktig for meg hvor mye selvbiografi som ligger under. Hjorth omgjør livserfaring og filosofisk engasjement til slående, virksom litteratur.» sier Anne Cathrine Straume i sin anmeldelse på NRK Bok. Og sier avsluttende «Vekslingen mellom de kroppslige reaksjonene, sinnet, angsten og de mer reflekterende partiene gjør dette til en akutt roman. Fortellingen blir skjelvende og sylskarp, febril og analyserende.
Ja, det merkes at Vigdis Hjorth er en dreven forfatter.
Ja, det skal sies at «Arv og miljø» er en glitrende roman.»

Ikke noen tvil. Vigdis Hjorths roman Arv og miljø er boken du MÅ lese i høst!

Innlegget Kritikerne roser Vigdis Hjorth! dukket først opp på Forlagsliv.

– Hvordan visste du om meg? spør gutten. I stedet for å gå ut sammen med de andre i klassen, har han banet seg vei framover der jeg står med bøkene mine. Han ser grundig på meg som om han leter etter noe i ansiktet mitt. – Har du vært hjemme hos meg? spør han. Jeg rister på hodet. Jeg tror ikke jeg kjenner ham, tror ikke jeg har sett ham før. Han er bare en av mange i en stor gymsal ved en skole på et ukjent sted. Kanskje går han i femteklasse, kanskje sjette, og jeg har akkurat lest opp Blekkspruten for mellomtrinnet med bildene på storskjerm. Bildene har mannen min, Svein Nyhus, lagd. Jeg har skrevet teksten. Boka kommer nå i september. Det er en bildebok om incest, hvor et barn som blir kalt Gullet blir fanget av Blekkspruten.

Gutten som har kommet fram spør om hvordan i all verden jeg kan vite om ham, vite om det, for det er jo hemmelig. Har jeg snakket med broren? Er det han som har fortalt det? Hvordan ellers kan jeg vite om det, at det var sånn det var, hvis jeg ikke har hørt det fra noen?

Jeg sier at jeg ikke visste om ham, men at det er mange andre som har fortalt om sånne hendelser, og at denne historien om Gullet på en måte handler om alle de barna som har det sånn hjemme. Jeg har bare samlet ordene og fortellingene fra mange i slike situasjoner, sier jeg. For det har jeg, mange av formuleringene i boka er sitater som jeg har hentet fra barns egne beskrivelser, formidlet til meg via incestsenteret og lest i intervjuer og artikler.

Faglig samtale
– Det er det at døra blir lukket, kanskje også låst, sa lederen av Incestsenteret i Vestfold da jeg var der i fjor høst for en faglig samtale og informasjon. – Ofte blir gardinene trukket for også. Og barna snakker ofte om at stemmen forandrer seg og at pusten blir annerledes, og de snakker ofte om blikket, at blikket plutselig blir så alvorlig. Og så er det hendene, at de ikke blir kvitt hendene, at hendene er der hele tiden, at de tenker på hendene, slipper ikke unna de hendene.

– Jeg trodde jeg var den eneste som hadde det slik, sier han og ser på meg, og jeg nikker og sier at jo, sier at det er mange, tusenvis. Så mange som to, tre tusen barn i året i Norge kontakter et av de 22 incestsentrene for å få hjelp. Kanskje flere, for det er nok mange flere som har blitt utsatt for seksuelt misbruk og som ikke forteller om det. Og disse tror ofte de er alene om det, for de vet ikke om noen andre. For det er jo så hemmelig.

Det hemmeligste av det aller hemmeligste
Det er hemmelig med overgrep og vold i hjemmet, hemmelig med psykisk syke foreldre også, mor med angst eller deprimert far. Og hemmelig med alkohol- og rusmisbruk, hemmelig med fengsel, hemmelig med omsorgssvikt. Men incest er det hemmeligste av det aller hemmeligste. Det som er hemmelig på denne farlige måten, må snakkes om og skrives om, det trengs samtaler om dette, og bildebøker. Det trengs å åpnes opp, det trengs ord og historier, fabler og allegorier. For vi trenger ord og setninger om det som er vanskelig – og fortellinger om det vi ikke vil vite.

Det var ikke så lett å vite hvordan jeg skulle begynne å skrive om det, hvilke ord jeg skulle bruke, hvor trygt eller hvor utrygt jeg kunne skrive, hvor farlig eller ufarlig fortelingen skulle være. For jeg ville ikke gjøre barn redde. Ikke redde for å si noe, ikke redde for kropper og mager og pupper og romper og hårete bein og store hender, ikke redde for voksne menn eller store gutter. For de fleste store menn og store gutter er snille og vennlige og trygge.

Så hvordan fortelle da, uten å skremme, men allikevel bevisstgjøre? Hvordan fortelle slik at både voksne og barn kan lese boka? Hvordan formulere slik at det ikke ble et pedagogisk hefte, ikke et informasjonsskriv, ikke en lærebok, ikke en samling råd – men en tekst med skjønnlitterære kvaliteter? Hvordan finne en kunstnerisk balanse mellom barn, tenåring og voksen, mellom fiksjon, underholdning og alvor?

Ord som redskap og verktøy
Jeg hadde ingen ord om dette temaet, ingen fortellinger om incest og var redd for å skrive om det. Jeg tenkte at jeg ikke kunne klare det, at det ble for vanskelig, for mye risiko. Men fordi jeg virkelig ville prøve å formulere noe rundt dette, fordi jeg ønsket det, måtte jeg lete etter ordene. Jeg måtte prøve å finne de ordene som ikke fantes, skrive dem fram, lete etter allegorier, metaforer, språklige bilder, konkretisere det usagte. For ordene om incest må kunne være tilgjengelige, må kunne finnes av de som trenger dem, må kunne brukes.

Både voksne og barn trenger språk for de vanskelige erfaringene sine, både voksne og barn trenger historier for de lukkede rommene, de innelåste erfaringene, de stengte opplevelsene. Og barn trenger å vite at noen vet, at noen har vært der og at ordene som finnes og kan brukes om disse erfaringene, for det trengs ord både for det som er trygt og for det som er utrygt.

Ord kan være redskap og verktøy. Det handler om å gi barn ord for å kunne gjenkjenne og identifisere vonde følelser, å gjenkjenne trygge og utrygge situasjoner. Jeg håper på å kunne gi barn ord for å kunne fortelle om sine erfaringer, gi dem ord for å kunne snakke om det som har skjedd, om det de har opplevd, fortelle de altfor farlige hemmelighetene sine.

Ordene er frigjøringsverktøy, språket er et redskap for å åpne opp, lufte ut de innelåste hemmelighetene som eser der inne i mørket. For usagte hemmelige hemmeligheter er mye farligere enn fortalte hemmeligheter. Hvis det er noen som vet, så kan kanskje noen hjelpe, og bare det å si det, er hjelp i seg selv, å fortelle åpner en lufteluke. Derfor kan ordene gi håp. Og trøst. Og mulighet.

Boka som en hemmelig venn
Også boka i seg selv kan være en trøster. En bok om incest kan være en støtte for et barn som har opplevd dette, en slik bok kan være en hemmelig venn, en som vet om, en som lytter. Boka blir dermed et vitne om det som har skjedd – og en vikar – som forteller en parallell versjon av leserens egen, farlige fortelling. Blekksprutord om blekkspruterfaringer.

Og gutten som står foran meg i gymsalen, vil gjerne ha boka med seg, for han vil gjerne vise den til moren sin, for hun må få vite om det hun også. Det kan være en begynnelse, tenker jeg og gir ham teksten jeg leste. Og så går han ut av gymsalen og ut til klassen som ikke vet noen ting om hemmeligheten han bærer på. Men kanskje han nå har fått ordene han trenger for å fortelle?

– Du må si det til noen, sier jeg, han vinker bare og løper ut.

Innlegget Gro Dahle om å skrive om vanskelige ting dukket først opp på Forlagsliv.

Husker du Casino-grøsserne fra 80-tallet?
Nå er de tilbake for å hjemsøke deg! Dukker som dreper, knusende blikk og ondskap uten grenser, er noen av ingrediensene i de første bøkene.
Bli med i vår KONKURRANSE, så kan du vinne en bokpakke som garantert gir deg frysninger! 

Det begynner å bli mange år siden Casino-grøsserne underholdt titusener av norske lesere og solgte over en halv million eksemplarer. Den populære bokserien var i salg gjennom hele åtti- og nittitallet. Temaene var mange, fra reinkarnasjon og besatte dukker til hjemsøkte hus og bankeånder, med det ene til felles at de ga deg skikkelige kuldegysninger og anløp til mareritt om natten. Bøkene var lette å kjenne igjen på de sorte bokomslagene med et stort hull i midten, iøynefallende illustrasjoner og selvlysende, grønne boktitler.

Gamle favoritter
Vi jobber i forlaget som utga disse bøkene, og var enige om at det var synd at de sto og støvet ned i arkivet og kun var å finne på loppemarked! Gjett om vi hadde det moro da vi tok på oss oppgaven å lese gjennom gamle favoritter for å finne ut hvilke som fremdeles holdt mål! Tre utvalgte ble plukket ut og gjennomgått språklig, og det visuelle uttrykket ble modernisert litt for å nå ut til nye lesergrupper.

Tre bøker i serien, som vi nå kaller «Hjemsøkt», kommer ut i høst. Første bok, Blind forbannelse, er i salg allerede nå i dagligvarehandel og kiosk.

John Sauls Blind forbannelse utkom for første gang i 1980, og handler om en blind pike som faller i døden etter å ha blitt mobbet av en ufyselig jentegjeng. Mange år senere kommer hun tilbake for å ta hevn …

Vinn bokpakke!
Fortell oss om din skumleste leseopplevelse og bli med i trekningen av en flott bokpakke som vil gi deg frysninger!
Send din opplevelse til oss på epost: blogg@cappelendamm.no, så er du med i trekningen!

Bok 2, Dødens øyne, er i salg fra 24. oktober. Bok 3, Annabelle, er i salg fra 5. desember.
Se etter Hjemsøkt-bøkene i dagligvarehandel og kiosk!

Innlegget GRØSS! – tør du å lese disse? dukket først opp på Forlagsliv.

Sebastian Krogh Eidbo (f. 1990) debuterer i disse dager med Hvor er hjernen, en crazy liten bok for de aller ferskeste leserne, med forfatterens egne illustrasjoner. Her møter vi Victor, som ikke bare er et monster, men er også en skikkelig rotekopp. Når han og pappa skal dra på skolen oppdager Victor nemlig at han har rotet bort hjernen sin! Boken er en såkalt Løvunge, med en monsterartig og grøssende vri, og inngår i lettlestserien Leseløver.

Sebastian er utdannet tekstforfatter fra Westerdals og har også studert litteratur ved UiO. Han har jobbet «litt rundt omkring» som frilanser, blant annet et år som manusforfatter for Det er lov å være blid-redaksjonen i TV2 med Else Kåss Furuseth.

– Gratulerer som barnebokdebutant! Hvordan kjennes det å få sin første utgivelse i hånden?
– Tusen takk. Det føles ganske flott. Selv om det er en ganske liten bok så er det noe eget med å se drodleriene sine masseprodusert og satset på av et forlag. Særlig når jeg også står bak forsiden. Den gjør seg godt i glanset format.

– Som utdannet tekstforfatter er du skrivevant. Hvordan har du hatt nytte av dette i arbeidet med boken?
 – Nå startet faktisk boka som en oppgave på Westerdals, så den er bokstavelig talt en del av tekstforfatterutdanningen min. Jeg fikk hjelpsomme tilbakemeldinger derfra før jeg tok den til forlaget. Jeg liker å tro at den både fungerer for barn som tar den «at face value», og for voksne som tar den mer som en teit parodi på billedboksjangeren. Det har nok en del å gjøre med at jeg ville få medelevene mine til å le. Jeg kan glede lesere av dette intervjuet med at jeg lyktes!

– Du er ikke profesjonell illustratør, men har vist deg som en habil tegner som også har illustrert din egen bok. Hvordan var prosessen fra idé til ferdig bok, siden du ønsket å levere både tekst og illustrasjoner?
– Tekst og tegning var ganske sammenvevd. Boka er opprinnelig nærmest improvisert fram, der jeg startet med den grunnleggende ideen, og så tegnet side for side og la til teksten underveis. Når han (NB! Spoiler!) finner en grillkylling inne i hodet, så var det rett og slett noe jeg tegnet inn for gøy og tok det videre derfra.

– Du serverer en ganske absurd fortelling om Victor, som roter bort hjernen sin. Hvor kom ideen fra?
– Jeg tror ideen dukket opp som en parodi på bilde-/pekebøker som stiller spørsmål av typen «Er det sånn man gjør [helt ordinær enkel ting]?» og du nærmest hører barnet i hodet svare «Neeeeeeei!» Så da falt det naturlig å skape en hovedperson som er så dum som det overhodet går an, ved å ta bort hjernen hans. Som en bonus endte vi opp med et av århundrets hittil mest gripende litterære mysterier. 

– Har du et mål med historien din utover å underholde de yngste leserne?
– Som sagt ønsker jeg gjerne å underholde de eldre leserne også. Jeg framførte hele boka som PowerPoint-presentasjon under lanseringsfesten til barnenummeret av Kamilla til relativt stor suksess, og det var veldig gøy. Når det gjelder de mindre barna så vil jeg gjerne lage noe som bare er dust og morsomt og ikke prøver å prakke på dem noe pedagogisk budskap i det hele tatt. Og gjerne er litt morbid. Jeg tror barn setter pris på det, om ikke de vet hva ordet betyr.

– Jeg har forstått at du selv har et nært forhold til bøker og til lesning. Har du noen litterære favoritter? Forbilder?
– Definitivt Ulf Løfgrens Ludde og den rampete bamsen.

– Hadde du tenkt boken din som en Løveunge? Altså en bok for barn som er i ferd med å lære seg å lese eller nettopp har løst koden?
– Steffen Sørum viste noen Løveunger da vi hadde ham som gjestelærer på Westerdals, og det var definitivt den sjangeren jeg lot meg inspirere av. Samtidig så hadde jeg ikke selv noe forhold til Løveungene før det, så den er nok vel så inspirert av andre ting jeg leste som liten, ala Tassen og Ludde og sånne pekebøker for de aller minste. Er det noen andre som husker Ludde? Det var ganske bra greier. 

– Var det opplagt at den første boken din skulle være en barnebok?
– Ikke egentlig. Jeg har ambisjoner om å gi ut noe for de litt eldre på et tidspunkt også, men det krever nok en del mer jobb på skrivesiden, om ikke på tegnesiden. Sånn sett er det kanskje ikke så rart at barneboka ble ferdig først. Når det er sagt så viser det seg jo at tegneferdighetene mine er akkurat så naive, klossete og selvvlærte at de passer perfekt som barnebokillustrasjoner, så kanskje er det bare jeg som ikke har innsett at barnebok var den opplagte veien å gå før nå.

– Hva vil du si kjennetegner en god barnebok?
– Det må vel være at den tar barna på alvor som mennesker? At den ikke snakker ned til dem. Jeg føler de er med på vitsen i «Hvor er hjernen?» hvertfall, og forstår at den er ment å være dust. Jeg ler med barna, ikke av dem, og vi ler alle av Victor. Den gutten må ta seg sammen.

– Hvilke forventninger har du til mottagelsen av boken din? I bokhandelen, blant publikum og i mediene?
– Jeg forventer vel ikke noen knausgårdsk interesse blant tabloidene, men det hadde vært kult om den ble fast inventar på noen barneskoler/barnehager. Så hadde det jo ikke gjort noe om den solgte godt, men det er ikke pengene som var hovedmotivasjonen for å gi den ut. Jeg sier som jeg pleide å gjøre i smiskete oppsummeringer i skoleoppgavene mine: «Jeg håper dere liker å lese den like godt som jeg likte å skrive den!»  

– Har du noen nye bokplaner du kan dele med oss?
– Jeg har akkurat fullført et engasjement på noen måneder, så dere skal ikke se bort fra at jeg setter meg ned og lager en ny liten sak de nærmeste ukene. Hvem vet – Victor har fortsatt en hel rekke vitale organer å rote bort. Men sannsynligvis blir det noe helt annet..

Innlegget Sebastian Krogh Eidbo om å rote bort vitale organer dukket først opp på Forlagsliv.

En hyggelig følge av å skrive bøker er at man blir invitert til litteraturfestivaler. Forrige uke var det tjuefemte gang Bjørnsonfestivalen i Molde gikk av den berømte stabelen. Ledelsen har sørget for å åpne festivalen mot byen, blant annet ved å be noen av gjestene holde folketale på Plassen. Talerne i år var leder ved Nobels fredssenter Liv Tørres, Dag O. Hessen, Shabana Rehman og jeg.

Og her er talen. Bortsett fra det jeg sa aller først, da jeg forklarte den corny fargen på håret mitt.

FESTIVALTID
Ny litteraturfestival, nye muligheter. Hvis man er sørvestpå, kan man oppsøke Kapittelfestivalen i Stavanger 14.-18. september, med en skokk av spennende arrangement. Skal dit selv: Karstein Volle og jeg snakker Muffens med Guttorm Andreasen (med én s) torsdag ettermiddag, jeg holder foredraget Norsk litteraturhistorie fritt etter hukommelsen (med illustrasjoner på lysark) torsdag kveld, Bjørn Ousland og jeg tegner fra, forteller om og leser Glemmestedet for inviterte skoleklasser fredag formiddag.

TAKK, MATHISMOEN
Miltbranndød rein i Sibir, varmere hav og vær som dreper mennesker. Hadde det ikke vært for Ole Mathismoens miljøgladnyheter i Aftenposten, hadde jeg gått ned i kjelleren og blitt lenge.

DET FINESTE JEG SÅ DENNE UKA
Kjørte over Valdresflya, inn i en sky, og fikk med ett se en reinflokk helt inntil veien, flere titalls dyr i bevegelse noen meter unna, stille, som i sakte film, nesten blå i tåka. Ikke veldig ville dyr, men likevel. Et syn som kan få en til å glemme miltbrannbakterier.

DET NEST FINESTE JEG SÅ DENNE UKA
Gene Wilders bruk av pauser for komisk effekt.

OGSÅ SETT:

Frankenweenie (dvd)
Tim Burton presenterer: Historien om gutten som vekker sin ihjelkjørte hund til live med Frankenstein-metoder. Oppfinnsomt og bortimot rørende. Kunne stått seg på å fortelle historien om en gutt som gjør noe rart og skummelt i en vanlig verden i stedet for, som her, en gutt som gjør noe rart i en verden der alle er rare og skumle. Vakkert stop-motion-animert i svarthvitt.

Elementary S3
BBCs oppdatering av Holmes-fortellingene, Sherlock, er ambisiøs, selvforelsket, fascinerende, frustrerende og egnet for kultstatus. Sherlock har hittil blitt til tre sesonger á tre halvannentimers filmer pluss en julespesial sendt for et år siden. CBS’ amerikanske fetter Elementary har blitt til fire sesonger på til sammen 96 episoder, hver av dem på litt over førti kompakte minutter. Det er bare å glemme tacos eller andre snacks som forutsetter at du tar blikket fra skjermen; da kommer du til å falle av. I Elementary har Sherlock flyttet til Manhattan for å avruse seg, jobber som rådgiver for NYPD og har en kvinnelig Watson, spilt av Lucy Liu. Den amerikanske serien er lettere i steget, men inneholder de samme gjennomgående temaene knyttet til Holmes-rollen: Vanskene med å knytte seg til andre mennesker, fremmedgjøringen og misbruket. Femten Emmy-nominasjoner, fem priser.

I kategorien «Skulle gjerne ha sett»: De to Sherlock-skuespillerne Benedict Cumberbatch og Johnny Lee Miller har begge bakgrunn fra det britiske National Theatre, og spilte mot hverandre i Frankenstein i 2011, der de vekslet på å spille henholdsvis Doktor Frankenstein og Monsteret. I regi av Danny Boyle, med musikk av Underworld. Oppsetningen ble overført til kinoer i store deler av verden, men dessverre ikke Norge.

SLÅTT AV FØR RULLETEKSTEN:

För att inta tala om alla dessa kvinnor
Bergman lager komedie og sin første fargefilm, om en sleip biografiforfatters forsøk på å få verdens største cellist i tale, mens kvinnene i tittelen kjemper om hans oppmerksomhet. I likhet med en del andre komedier laget av genier er denne jekselgnissende umorsom. Flinke skuespillere fjaser i fort film med ragtimepiano på lydsporet. Filmen er fra 1964, men det er tute meg også Dr. Strangelove, A Hard Day’s Night og Rosa Panter-filmen Et skudd i mørket. Bergmans kvinner er vakre, det skal de ha. Og de fargene.

LEST:

Rørvik & Aalbu: Purriot og den forsvunne bronsehesten
Grønnsakdetektiven tar saken. Ikke for lesere med ordspillvegring.

Philip Newth: Marmelade på månen
Munter kultbarnebok om en smart hund som tenker som et menneske og rømmer hjemmefra. Bildene kommer tett og til dels uforklarlig: «Feite Fred skrek som en gris i stekeovnen.» Fint og Graff-inspirert illustrert av Hilde Kramer.

Mímir Kristjánsson: VEStKANtTROLL
Satire over Ap-politikere, VG og Øystein Stray Spetalen i thrillerformat. I form kliss likt Per «Anonym» Kristiansens Kongepudler og oppfølgere. Jeg lo ikke høyt under lesinga, men mistenker at jeg kan ha smilt en del. Kristjánsson kan stoffet sitt, men noen av avsløringene om hovedpersonene er mer ærtabærtapåfunn enn skarpsynt satirisk avkledning. Friksjonsfritt skrevet, særs lettlest.

Lucas Varela: The Longest Day of the Future
Tegneserie fra fremtiden. Store selskaper i krig med hverandre, roboter, lemlestelse og en smule Chris Ware-aktig patos.

Benjamin Barra: Terror Assaulter: O.M.W.O.T. (One Man War Against Terror)
Voldelig, banal og teit actionfortelling av intelligent serieskaper som vet bedre, men ikke kan dy seg. Med sex av både hetero- og homovarianten. Kunne vært tegnet av den flinkeste gutten til å tegne i åttendeklassen din. Replikkene er så stusslige at figurene knapt er i stand til å fortelle annet enn hva som skjer der og da. «You shot the gun out of my hands.» «You’re licking my breasts.» Det burde ikke være morsomt, men det er det.

LAGT BORT:

Elena Ferrante: Mi briljante venninne
Følte meg etter 252 sider såpass sikker på hvilken vei dette bar at nysgjerrigheten glapp. Denne boka er på over 400 sider og er det første av fire like tjukke bind. I Gyldendals klassikerserie er Sult på 195 sider. Hele smæla! Hvis du ikke kan si det på under 1100 sider, har du for mye på hjertet. 

HØRT:

Axel Kielland: Farlige hvetebrødsdager (cd)
Etter en bok av Dagbladjournalisten og teaterkritikeren, først utgitt på svensk i 1944. Dramatisert og instruert for NRK av radioteaterkjempen Jon Lennart Mjøen i 1977. Regelrett spennende. Den scenen man gleder seg til når man ser Hitchcock-filmer igjen: Her kommer sånne som perler på en snor. Den kvinnelige hovedrollen blir gradvis mindre selvhjulpen og snartenkt utover i handlingen, stadig mer henvist til å fortelle sin mannlige ledsager hvor vågal han er, men det er straffen for å være en kvinnerolle fra 1940-tallet. Med Lise Fjeldstad og Per Sunderland som amerikansk journalist og svensk forretningsmann, pro forma-gift og på flukt i Tyskland i 1944. Utgitt av Lydbokforlaget i 2007.

The Millennial Whoop (Youtube)
Leste om dette fenomenet i Klassekampens musikkmagasin. Endelig noen som satte ord på det.

Innlegget Det jeg sa til moldenserne dukket først opp på Forlagsliv.

Det kunne vært meg, tenker jeg. Det kunne vært meg, som uten å mene det har blitt en morder. Jeg ser ned på avissiden hvor det står at en middelaldrende dame har blitt påkjørt og drept i trafikken.

Jeg messet inni meg at det er menneskelig å feile.

Jeg slenger vesken på passasjersetet. Foten trykker inn gassen. Trafikken glir lett, og elleve minutter senere svinger jeg inn på parkeringen. Jeg skal starte arbeidsdagen med forelesning og er ute i god tid. Vil ikke risikere at nærmere 100 studenter må vente på meg. Det har skjedd. Jeg skulle ta trikken og feilberegnet. Trikken var fullstappet, det var altfor mange irrelevante holdeplasser og sekundene ble raskt til minutter. Da klokka passerte halv ni og jeg skulle ha startet undervisningen, unnlot jeg å følge med på tiden. Jeg messet inni meg at det er menneskelig å feile, pulsslagene var merkbare i tinningen. Studentene ventet med økende utålmodighet. Noen prøvde å google telefonnummeret mitt. De så forundret ut da jeg heseblesende løp inn i auditoriet, og rev av meg jakken mens jeg startet å forelese. Noen dager er det viktigere å ikke gjøre feil. I noen yrker er det mindre slingring. Likevel gjør alle feil innimellom.

Han forteller at han valgte tannlege, fordi han ikke ville orket ansvaret det er med å være lege.

I dag er jeg her i god tid, jeg har startet lysbildefremviseren, blendet vinduene, hentet mikrofonen. Det er fremdeles ti minutter igjen, så jeg scroller gjennom facebookoppdateringene, deler en lenke til en artikkel en kollega har skrevet og setter mobilen på lydløs før jeg putter den i vesken. Jeg går bort til en student på første rad for å småprate, spør ham hva han synes om genetikk, temaet for forelesningene mine. Det er gøy det, svarer han, men jeg vet ikke om jeg kommer til å få så mye brukt for det i jobben. Jeg skal bli tannlege, legger han til. Jeg smiler og prøver å komme på en måte han kan få brukt for genetikk på. Han fortsetter å snakke før jeg rekker å si noe. Han forteller at han valgte tannlege, fordi han ikke ville orket ansvaret det er med å være lege.

De må ofte prøve og feile for å finne riktig behandling. De vil gjøre feil.

Det begynner å fylles opp på benkeradene. Unge kvinner og menn med seksere i de fleste fag fra videregående. Noen med trange sykkelbukser og svette panner. Få røyker, og de drikker lite. For de er hjemmekjære og har blitt heiet frem av foreldrene som har fortalt dem at de kan bli hva de vil, bare de bestemmer seg for det. Nå sitter de i salen for å bli fremtidens tannleger og leger. Mange med en Mac eller iPad foran seg, klare til å ta notater. Om noen år skal de hver morgen ta på seg en hvit frakk for å behandle det norske folk for sykdommer og plager. Men de vil ikke alltid stille riktig diagnose eller gi medisiner som virker. De må ofte prøve og feile for å finne riktig behandling. De vil gjøre feil. Hvert år dør to tusen mennesker av feilbehandling.

Jeg slukker lysbildefremviseren, studentene forlater salen, jeg kommer på noe jeg glemte å si, håper at de leser om det i boka, så de kan svaret til eksamen. En liten glipp, en liten forglemmelse fra min side.

Vi leser av arvematerialet, kjenner hele kroppens oppskriftsbok.

Jeg setter bilen i revers, irriterer meg over at jeg ikke rygget inn. Det er uoversiktlig, jeg ser i bakspeilet, sidespeilene, vrir hodet bakover. Det er midt på dagen og nesten ingen biler på veiene. Jeg kjører ut på Ring 3. Om ti minutter skal jeg ha et møte med en av doktorgradsstipendiatene. Hun har noen avvikende resultater hun ikke forstår. Det er mye vi ikke forstår om kroppen. Vi leser av arvematerialet, kjenner hele kroppens oppskriftsbok. Oppskriftene er skrevet med kun fire bokstaver, likevel klarer vi bare i liten grad å tolke hvordan kroppen er programmert. Vi kan ikke forutsi alle sykdommer et menneske vil rammes av, og vi vet bare sjelden hvorfor en medisin av og til virker og av og til ikke.

For han vet at man ikke alltid kan være feilfri.

Jeg svinger ned Tåsenveien, skrur på radioen. Solen skinner inn vinduet, jeg myser og girer som svar på det høye turtallet. Nå skal snart Silje, romankarakteren min, ut i verden. Silje har kommet inn på medisinstudiet, men har lagt opptaksbrevet i skrivebordsskuffen og tatt seg et tenkeår istedenfor. Silje vet egentlig hva hun vil, hun liker å forstå mekanismer og prosesser i kroppen, men faren vil ikke at hun skal bli lege. Han bekymrer seg over at datteren er en del av en generasjon som skal mestre alt. For han vet at man ikke alltid kan være feilfri. Han er redd, men Silje kjenner ikke dybden av denne redselen, bare at faren heller vil at hun skal overta optikerbutikken hans. Samtidig trenger hun hans støtte for å finne sin plass i verden. Brått dør faren av hjerteinfarkt.

Stayin’ alive dundrer fra radioen. Jeg tapper hånden mot rattet i takt med musikken. Takten Silje vet man skal holde når man gir hjertekompresjoner. Jeg lener meg fremover for å skru opp volumet. En dame med barnevogn er på vei over veien. Foten min hugger på bremsen. Jeg tviholder på rattet. Kvinnen stivner midt i kjørebanen. Bilen stopper like foran barnevognen.

Innlegget Det kunne vært meg dukket først opp på Forlagsliv.

Mat er Italias sjel, og norsk-italienske Mariangela di Fiore har vært på en spennende matreise gjennom syv av Italias regioner og laget bok om det: Mitt Italia – en kulinarisk reise. På veien møtte hun mennesker som villig delte sin kunnskap og sine italienske favorittretter – og som bød på seg selv og ekte matglede. Blant dem er Kjøkkenvenninnene fra Roma. Her får du deres historie.

– Dette har vært, og er fortsatt, ukas høydepunkt! Uansett hvor vanskelig livet er, uansett hvor sliten og lei jeg er, så blir jeg alltid glad av å stå på kjøkkenet sammen med disse damene, forteller Margherita og kikker smilende på de andre damene som utgjør Le amiche di cucina, Kjøkkenvenninnene.

Det er lørdag formiddag og vi sitter samlet rundt et bord utendørs i vakre Trastevere i Roma sentrum. Rundt oss sildrer det i vann fra fontener, og noen duer er stadig innom oss i håp om å sikre seg noen smuler av kjeksene vi dypper i kaffen.

Kvinnene er i forskjellige aldre og livsfaser, men deler alle den genuine iveren og interessen for matlaging. De prater og ler i munnen på hverandre, åpenbart glade over å være sammen. Veiledet av den energiske og karismatiske kokken Necci Bertini har de romerske damene møttes hver uke i femten år for å lage og spise mat sammen, noe som er blitt et hellig ritual for de fleste av dem.

– Vi har fulgt hverandre gjennom oppturer og nedturer i livet, gjennom sykdom, fødsler og død. Vi har ledd og grått mens vi har stått ved grytene. Noen har falt fra på veien, andre har kommet til, men kjernen har hele tiden vært den samme, forteller Sabrina, en annen av Kjøkkenvenninnene.
– Og Necci har vært vår trofaste gastronomiske guide, sier hun og etterfølges av heftig applaus fra de andre kvinnene. Det er ingen tvil om at sjefskokken Necci Bertini har en stor stjerne hos Kjøkkenvenninnene, som ikke kan få fullrost henne nok. Og ikke før er navnet hennes nevnt, så står hun der i døråpningen og klapper energisk i hendene:
– Til grytene, jenter!

Kvinnene er ikke vanskelige å be.
– Necci har delt sin entusiasme og kunnskap med oss og lært oss så å si alt vi kan om mat, forteller Carmen mens vi skynder oss inn på kjøkkenet. Necci selv rister bare på hodet av oppstyret rundt seg. – Hva mer kan man ønske seg enn å få dele sin lidenskap og kunnskap med så mange matglade kvinner? spør hun retorisk.

Kjøkkenvenninnene bor alle i og rundt Roma, sådet er den romerske maten som er basen i deres matklubb. I dag står den kanskje mest romerske retten av alle på menyen, nemlig pastaretten amatriciana, og mens Necci varter oss opp med smaksprøver på ost, oliven og nystekt brød, blir både jeg og resten av gjengen satt i sving med å rive pecorino-ost og skjære guanciale i biter, en slags røkt svinekjake som er svært populær i romersk matlaging.

Og mens jeg står der, omringet av disse energiske matglade damene, fulle av latter, kan jeg virkelig forstå hvorfor de setter disse ukentlige treffene så høyt. Det gir en helt spesiell og avslappende lykkefølelse å stå slik og lage mat sammen. Selv om amatriciana tradisjonen tro skal serveres med bucatini, en typisk romersk spagetti med hull i midten, insisterer Necci Bertini på ditali, små pastarør.

– Jeg syns bucatini er noe søl å spise, forklarer hun. Å gå imot tradisjonene er det imidlertid ikke mange som tør å gjøre i Roma, men den frittalende Necci lar seg ikke skremme.
– Mat skal være moro! sier hun og holder frem en panne full av nylaget . – Akkurat som livet. Man må ikke ta alt så alvorlig hele tiden! sier hun til full jubel fra de andre kvinnene.
– Nå skjønner du sikkert hvorfor jeg pleier å si at å tilbringe tid med Necci og Kjøkkenvenninnene har gjort mer for meg enn en hvilken som helst psykolog ville klart, hvisker Margherita i øret mitt, før vi setter oss til bords for å nyte vår amatriciana.

Les mer om Mariangelas napolitanske bestemor her.

Hør Bokprat med Mariangela her:  

Innlegget Kjøkkenvenninnene i Roma dukket først opp på Forlagsliv.

“I looked at that photograph of the boy in his cage bed and
felt he has absolutely no voice. This touched me as nothing
else has because I can think of nobody more powerless than
a child, perhaps with a mental or a physical disability, locked
away from their family. It was a very shocking realisation to
me and that’s where the whole thing started”.
J.K. Rowling

I 2004 så J.K. Rowling en artikel i The Sunday Times om barn som ble holdt innestengt i gittersenger på institusjoner. Hun ble beveget til å adressere det hun så som et forferdelig problem og grunnla LUMOS, en organisasjon som kunne jobbe for å ende institusjonalisering av barn over hele verden.

Akkurat nå lever over 8 millioner barn bortgjemt på barnehjem, glemt av verden. De blir ofte ofre for vold og forsømt. Noen ganger blir de ofre for trafficking og solgt videre.
Mange ganger har disse barna foreldre og familie som elsker dem og ønsker å ta vare på dem, men som ikke er i stand til deg på grunn av fattigdom.
Den gode nyheten er at dette er et problem som kan løses. Disse familiene trenger bare hjelp til å få barna sine hjem.

Lørdag 17. september kl. 21.15 vil J.K. Rowling ha en livesending på Facebooksiden til LUMOS, hvor hun vi snakke om organisasjonen og sakene den jobber med.
Siden finner du her: https://www.facebook.com/lumos.at.work

Vis din støtte til saken med emneknaggen #wearelumos. 

I denne animasjonsfilmen kan du høre J. K. Rowling selv fortelle om LUMOS:

Innlegget LUMOS – J. K. Rowlings nye hjertesak dukket først opp på Forlagsliv.

Torsdag åpnet selveste Kronprins Haakon Barnebokfestivalen på Cappelen Damm-huset i Oslo, en gratisfestival over tre dager som feirer den norske barne- og ungdomslitteraturen. Vi spurte Kronprinsen om hvilke bøker som gjorde sterkest inntrykk på ham selv som barn;

– Det er mange, men spesielt tre kanskje; Oksen Ferdinand husker jeg veldig godt fra jeg var helt liten, fra da jeg lærte å lese. Den likte jeg godt fordi han var så snill, selv om alle forventet at han skulle være olm. Og så Astrid Lindgren, vi kommer ikke utenom Brødrene Løvehjerte, den gjorde dypt inntrykk på meg. Og til slutt Momo, kampen om tiden av Michael Ende.

Nostalgisk
På spørsmål om hva han selv har lest for sine egne barn forteller Kronprinsen at han har vendt tilbake til sine egen barndoms favoritter og lest Brødrene Løvehjerte, og Momo, Kampen om tiden.

– Oksen Ferdinand får jeg ikke tak i, så hvis noen kan trykke opp igjen den…ler han spøkefullt. (Vi har sjekket og fant Oksen Ferdinand som faktisk er trykket i nytt opplag, red.anm)

Opptatt av litteratur
Hvor viktig er det at unge blir gode lesere?

– Vi leser i hvert fall ganske mye hjemme hos oss, og synes at litteratur er et viktig vindu både inn i deler av verden vi ikke kjenner, og til hvordan andre mennesker tenker, og man lærer veldig mye om hvordan verden og mennesket fungerer. Og hvordan man selv fungerer. Og så er det gøy da, ikke minst. Så jeg tror det er veldig viktig å lese, oppfordrer Kronprins Haakon.

Feirer leseglede for barn og ungdom
På årets Barnebokfestival, som er et samarbeid mellom 17 forlag, kan du få med deg navn som Pulverheksa, Roald Dahl, Tambar og møte Lillestøster, Ludde, Karsten og Petra.

– Barnebokfestivalen er et forsøk på å få frem det fantastiske mangfoldet av nye bøker for barn og ungdom og skape arenaer der forfattere og illustratører får møte leserne sine. Vi får besøk fra Dyreparkens Hakkebakkeskogen, Snart sover du med Haddy Njie og Lisa Aisato, Legoverksted med besøk av en vakseekte Ninjago. Og kurset TEGN ET TROLL med Gry Moursund, illustratøren til Bukkene Bruse på Badeland, forteller barnebokestivalsjef Ellen Hogsnes.

– Litteraturen for barn og ungdom forbigås ofte i offentligheten, og det er synd. Klarer vi ikke å gi barna lyst til å lese, er det slett ikke sikkert at de vil være opptatt av lesing når de blir voksne heller, påpeker Hogsnes.

Se hele programmet for lørdagens Barnebokfestival

Se intervjuet med Kronprins Haakon her:

Innlegget Dette leser Kronprins Haakon for barna sine dukket først opp på Forlagsliv.

Benedicte Alexandra Lie er professor i medisin ved Universitetet i Oslo. Hun har arbeidet mye med genforskning. Nå debuterer hun med romanen Synstavle, som viser at når du vender blikket i en ny retning, kommer også flere ting til syne – samtidig som andre forsvinner. En bok vi som lesere kan kjenne oss igjen i og lære mye av.

Jeg var nærsynt som barn. Derfor ble jeg tidlig kjent med synstavlen hos leger og optikere. Denne plakaten med de store og stadig mindre bokstavene var alltid noe jeg fryktet fordi jeg følte at jeg måtte gjennom en test jeg ikke kunne bestå. Jeg grudde meg til de nederste linjene. Å være nærsynt betyr nemlig at du ser veldig godt hvis avstanden er kort, men at du ikke skjelner detaljer når du står lenger unna. Å være langsynt er som kjent det motsatte, da blir det som er nært en eneste stor tåkeheim som det er umulig å finne frem i. Og så finnes det mange andre varianter av synsfeil. Godt er det da at vi har øyeleger og optikere, som kan hjelpe oss med å finne frem til det riktige perspektivet og den riktige avstanden. Akkurat sånn virker boken Synstavle på meg.

Benedicte Alexandra Lie (født 1971) har nettopp debutert med romanen Synstavle. Vår debutant bor i Oslo, hvor hun arbeider som professor ved det medisinske fakultet ved Universitetet. Hennes spesialfelt er genforskning. Forfatterens bakgrunn er med på å tilføre denne romanen en ekstra dimensjon, selv om Synstavle står godt på egne ben, imponerende gjennomført og velskrevet som den er.

Silje er en ung kvinne som er i tvil om hva hun skal bli. Hun har egentlig ønsket å bli lege, men føler seg presset til å overta optikerfirmaet til sin far. Hun har også følt på en uforklarlig motvilje hos faren når hun har nevnt medisinstudiet som en mulighet. De krangler ofte om dette på telefonen. Derfor har Silje utsatt studiene og tatt en midlertidig kantinejobb mens hun tenker seg om.

Vendepunktet kommer den dagen faren dør. Silje og kjæresten Kristoffer drar til moren i Oslo for å være sammen med henne før begravelsen. Da blir hun tvunget til å se tilværelsen fra ulike sider. Når man retter blikket i en ny retning, kommer andre ting til syne. Man skulle kanskje tro at når man vet mer, blir valgene enklere. For Silje er det omvendt. Sorgen over farens død, gjensynet med hjembyen og ny kunnskap om familien gjør at hun en stund mister fotfestet og gjør ting hun angrer på.

Gjennom hele romanen oppdager Silje flere sammenhenger mellom seg selv og arven og miljøet som har skapt henne. En av de ukjente sidene ved familien er tante Mona, som døde tidlig og som få i familien liker å snakke om. Det viser seg at Mona, farens søster, var lege og tok livet av seg etter å ha feilbehandlet en pasient. Silje forstår etter hvert at faren kan ha hatt en annen grunn til å hindre henne i å bli lege. Det var kanskje ikke bare fordi han ville hun skulle overta forretningen. Etter hvert står Silje overfor vanskelige valg. Bidrar den nye informasjonen til at hun står friere? Eller får hun bare enda flere forpliktelser?

I følge Wikipedia ble den tradisjonelle synstavlen, som brukes både av leger og optikere, utviklet av den nederlandske øyelegen Herman Snellen i 1862. Tavlen er et hjelpemiddel for å måle pasientens synsskarphet.  I Benedicte Alexandra Lies roman spiller en gammel synstavle en vesentlig rolle i handlingen. På selve bokomslaget er de nederste linjene i synstavlen ganske diffuse, noe som gjør dem enda vanskeligere å lese på avstand. Leseren får mye å tenke på i denne boken, som i tillegg tar for seg en situasjon de aller fleste av oss kommer i før eller siden.

LES MER:
Det kunne vært meg. Benedicte Alexandra Lie blogger om seg selv og boken
Les mer om boken Synstavle på våre nettsider

Innlegget Synstavle: Har du riktig fokus? dukket først opp på Forlagsliv.

Pi er en gammel dame. Hun er 12 år.
”For en katt kan 12 år være mer enn nok,” sier dyrlegen.
”Hvordan kan en katt bli gammel så raskt?” spør jeg.
Det spørsmålet kan ikke dyrlegen svare på.

Dyr har forskjellig alder

”Dyr har forskjellig alder,” sier hun. ”En kanin kan bli eldre enn en hamster. Det fins skilpadder som lever lenger enn oss mennesker.”

Pi har begynt å oppføre seg slik jeg ser folk gjør på gamlehjem.
De sover i stolene midt på dagen.
Pi sover foran peisen.
Jeg tror Pi snart vil dø.
Den dagen gruer jeg meg til.
Hvorfor kan ikke Pi leve like lenge som meg?
Hva må til for at en katt skal bli virkelig gammel?

Eksperter og reker

Jeg har reist langt den siste tiden.
Jeg ville skrive en bok om alder og dro for å spørre ekspertene.
Havforskerne var de første jeg snakket med.
Jeg var med dem på jobb i Nordsjøen.
Fra havet halte vi opp skapninger jeg ikke visste var levende hos oss. Hai, blekksprut og slimål.
Forskerne var mest opptatt av reker.
Nå er reker blitt blant mine favoritter.

Det skjer noe rart med en reke som blir eldre. En nyfødt reke er alltid gutt. Men etter noen år blir den jente. Først gutt, gutt, gutt, gutt. Så gutj, gutj, guje, guje, gjen, gjen, gjen, jent, jent. Til slutt er de jente, jente, jente for resten av livet. Da kan reka aldri mer bli gutt igjen.

Jentereker likner på frukt og grønnsaker. De må modnes for å bli det de skal være. Akkurat som hos et eple tar modningen lenger tid hvis det er kaldt. Rekene ved Svalbard må leve lenger for å bli jente enn rekene i Oslofjorden.

Tigeren

Etter å ha vært rekeforsker dro jeg videre for å besøke en diger katt. Kanskje var det størrelsen på kattene som gjør at noen lever lenger enn andre. Den største katten jeg visste om var tigerpappaen i Kristiansand Dyrepark. Den veier over 300 kilo. Før jeg dro dit tenkte jeg at en tiger lever sikkert i 50 år. Minst. Men der ble jeg ganske skuffet.

Jeg har besøkt en planteekspert som vet om en palme som kanskje lever evig. En lege har lært meg at vi mennesker har bein og armer som er yngre enn oss selv. En professor fortalte meg at det fins bittesmå ting inn i oss styrer hvor gamle vi blir. En hjerneforsker lærte meg at det er trådene inni hjernen som gjør at den virker. Når vi lærer å sykle, er det trådene som holder styr på at vi husker det. Derfor må vi ha den samme hjernen hele livet. Babyer har så store hoder for at hjernen til et helt liv skal få plass.

– Vi du reise fra alt dette, Pi?

Det har tatt tid å skrive Hvor gammel blir en tiger?. Pi var med meg hver dag. Men så ble hun syk. Jeg så at hun kom til å dø. Så pakket jeg henne inn i et håndkle. Jeg tok Pi i armene og viste henne de tingene hun var glad i. Vi gikk til stupebrettet ved fjorden nedenfor huset mitt. Vi kikket mellom steinene etter krabber. Hele tiden holdt jeg Pi i armene. Så gikk vi i somlefart opp bakken til postkassa. Vi satt på steinen. Jeg så at hun hadde åpnet øynene.

«Tenk på det fine livet vi har sammen, Pi. Tenk på alt det du gjorde da du var liten. Tenk på alt det du fortsatt kan gjøre. Husker du alle menneskene som har klappet deg?»
Pi lå stille og kikket. Vi gikk til epletreet i hagen. Pi fikk ligge i gresset ved siden av den store steinen. Kanskje løp det en mus forbi, men vi så den ikke. Hun ble med da jeg ville se om det var kommet modne jordbær.

«Vil du reise fra alt dette, Pi? Kan du ikke bli hos meg en stund til? Hva om vi er sammen til over sommeren?»

Fortellingen om Pi og alder skrev jeg ferdig i juni. Per [Per Dybvig, red. anm.] laget tegninger av meg og katten.

På tegningene ble Pi nesten som i virkeligheten.
Så får hun et langt liv likevel.

Bla i boka på skjerm:

Innlegget Hvor gammel blir en tiger? dukket først opp på Forlagsliv.

På det norske fastlandet finner vi fire av Europas store rovdyr: ulv, bjørn, gaupe og jerv. Man skulle tro vi som selverklært miljønasjon ville sette pris på dette mangfoldet. Men slik er det ikke. Med siste ukes vedtak om å ”ta ut”, altså slakte, opp mot 70% av alle ulvene i landet, når vi allerede ligger på et etisk lavmål i vår forvaltning, er det på sin plass å reagere.

Uetisk jakt
Norske jegere og bønder utviser allerede stor oppfinnsomhet i den ulovlige jakten på rovdyr. Metodene inkluderer blant annet giftåte, hemmelige jaktlag og bønder som lokker rovdyr inn i situasjoner som kan passere som selvforsvar. Antallet dyr som har bøtt med livet i tvilsomme situasjoner er mange, men domfellelsene få.
Legg til jegerne som opererer på vegne av Statens naturoppsyn, som blant annet benytter helikopter til å jage dyrene til de stuper av utmattelse. Denne videoen fra 2014 viser en slik jakt.

Jerven risikerer også hiuttak. Forbudt ved lov, fordi det er en uetisk og barbarisk jaktmetode. Bortsett fra, selvsagt, når staten selv utfører slik jakt.
En video fra 2013 viser et jervekull som senere ble drept. Jerven går heller ikke klar av helikopterjakt. Denne episoden av NRK-serien Villmarkas voktere fra 2015 viser hvordan jegere fra Statens naturoppsyn skyter jerv fra helikopter.
En senere episode av samme serie (omtrent ved 32. minutter), viser hvordan statens jegere benytter sporhund til å lokalisere jervehi, før de graver seg ned og tar livet av jervungene. Underveis i graveprosjektet sirkler jervemor engstelig og stresset rundt. Senere blir også hun skutt.
Jervuttak fordømmes for øvrig av samtlige miljøorganisasjoner som uetisk. Likevel fortsetter praksisen.

Massakre
Denne vinteren har altså politikerne i de statlige oppnevnte rovviltnemndene vedtatt at 47 ulver kan skytes. Hardest er ”uttaket”, altså ulvedrapene, i Oslo, Akershus, Østfold og Hedmark (region 4 og 5), med 24 dyr. De øvrige dyrene kan skytes i andre regioner. Disse 47 dyrene utgjør 70% av all ulv i Norge. 70 %.
Nina Jensen i WWF beskriver vedtaket som masseslakt. Det er et dekkende begrep.

I 2015 meldte intet mindre enn 11 500 menn og kvinner med gevær seg til tjeneste for å skyte 16 ulv, som man da hadde lagt ut for lisensjakt. Internasjonale medier merket seg denne voldsomme lysten til å skyte utrydningstruede arter. Det er lite som tyder på at interessen blir mindre til denne vinterens jakt.

Det er da jeg tenker at det er grunn til å spørre: Hva forteller vi om oss selv, vi nordmenn, når det er så mange blant oss som virkelig, inderlig, ønsker å kverke rovdyr? Hva sier det om oss at vi ikke kan akseptere at naturen, inkludert dyrene som lever der, er både vill og ukontrollerbar? Er det ikke det som er natur?

Jeg skjønner at folk i andre land lurer på dette. Er vi i ferd med å bli det neste Canada, vi innbyggere i landet som jo fant opp begrepet bærekraft?

I går tvitret statsminister Erna Solberg til Nina Jensen at vedtaket om å slakte 47 ulver vil bli påklaget. En bedre mulighet for klima- og miljøminister Vidar Helgesen til å vise hva han er laget av, skal man lete lenge etter.

En studie i selvmotsigelser
Hvert eneste år sendes horder av sau ut på egen hånd i norsk, vill natur. Lengst nord i landet også betydelige mengder reinsdyr. For rovdyrene er husdyrene selvsagt fristende bytter. De er også enkle å nedlegge, særlig den norske sauen, som ikke opptrer særlig hensiktsmessig i møte med rovdyr.
Bondestanden argumenterer med at de har en tradisjonell rett til drive denne typen husdyrhold. I en norsk kontekst er det derfor ikke langt til argumentet om at staten må tilby bøndene en sikker villmark uten rovdyr, og dette baner vei for den teknokratløsningen vi har her til lands, med egne rovdyrsoner.
Både fagfolk og miljøorganisasjoner er kritiske til rovdyrsoner. Sonene er ikke store nok til at rovdyrene kan leve naturlig, og så er det problemet med at rovdyrene ikke kan lese skilt, og derfor ikke holder seg innenfor sonene.

Resultatet er like tragisk som det er absurd: Hvis for eksempel en ulv i en rovdyrsone oppfører seg som ulv og vandrer, slik den er ment å gjøre fra naturens side, for å etablere eget revir, blir den skutt.

En ulv blir altså skutt fordi den opptrer som en ulv.

Samme utfordring har vi langs riksgrensen: En ulv som har en langt bedre beskyttelse i Sverige, risikerer å bli skutt så fort den roter seg inn i Norge. Heller ikke den ulven har gjort noe annet enn å følge sine naturlige instinkter for å vandre og etablere revir.
Norsk rovdyrpolitikk kan ikke kalles annet enn en bisarr forestilling av selvmotsigelser. Myndigheten sier, på den ene siden, at vi skal beskytte våre truede rovdyr. Samtidig må vi også skyte dyrene. Fordi de er rovdyr. Argumentene finner vi på underveis.

Det fins faktisk alternativer til børse
Rovdyr er smarte dyr. Ikke onde drapsmaskiner som ulvemotstandere kan finne på å si, men dyr med høy grad av overlevelsesintelligens, og dessuten, i hvert fall i ulvens tilfelle, dyr med evne til å opprettholde avanserte, sosiale strukturer. Møter rovdyr hindre, er de for eksempel kvikke nok til grave under, hoppe over eller rett og slett rive ned et gjerde.

For saueflokken bak gjerdet utgjør dette selvsagt en trussel, og det kan være utfordrende for en bonde å holde rovdyr unna. Men det er faktisk mange muligheter til å gjøre dette uten å drepe rovdyret. Spør for eksempel en masai, som lever med løver tett på, og holder dyrene unna med akasietorner, bønder i Tanzania, som holder elefantene unna avlinger ved hjelp av chili, eller farmerne i land rundt om i Afrika som tilkaller en veterinær med bedøvelsespiler når løver og leoparder blir for nærgående, slik at de kan re-lokaliseres. I Sveits, et land ikke helt ulikt Norge i topografi, hvor de har både sau og ulv, holdes tapene nede blant annet ved hjelp av gjeterhunder.

Jeg sier ikke at det er enkelt, men det fins alternativer til å drepe.

Fenris og Frøya
Skjebnen til Fenris og Frøya illustrerer hvor dypt problemet stikker. Da ulvene etablerte seg i skogene utenfor Oslo, var byens befolkning overveldende positiv. Argumentet man hørte fra mer rurale strøk, som ”dere har ikke dyrene inne på trappa, så dere vet ikke hva dere snakker om”, kunne endelig motbevises.

Det gikk et år, så ble Frøya borte. Fordi det er svært sjelden at alfapar i en ulveflokk splittes, er denne forsvinningen i seg selv en sterk indikasjon på at noe har tilstøtt ulvetispa. Ryktene har vært mange, om utlagt giftåte så vel som hemmelige jaktlag, organisert fra bygder i Oslos omkringliggende kommuner.
Året etter fikk alfahannen avkom med sin egen datter. Den nye alfamoren ble senere skutt av en elgjeger fordi hunden hans ble angrepet av ulven. Hunden løp uten bånd i ulvenes revir.

I fjor vandret en ulv fra Russland og Finland til Norge med uvurderlig, friskt genmateriale. Ulven ble raskt skutt i Trysil, av en jeger i 40-årene. Mannen innrømte å ha skutt ulven, og at han visste det var ulovlig, men gjorde det likevel. Andre individer som har vandret fra Finland med friske gener, har også blitt skutt.
Undersøkelser indikerer at 50% av alle ulver som drepes i Norge og Sverige, blir drept ulovlig. Sett i forhold til antallet ulovlig felte rovdyr, er det forsvinnende få domfellelser i rettssystemet. Ulvesaken i Elverum er et unntak, der politiet har brukt store ressurser på å avdekke organisert, kriminell jakt. De kriminelle jaktmiljøene operere med samme type æreskoder som organiserte kriminelle: man snakker aldri.

Det fins ikke nøyaktige tall på hvor mange ulver, gauper, bjørner og jerver som er drept ulovlig i Norge. Forskere har estimert rundt 100 ulver siden årtusenskiftet, tallene for gaupe er mer usikre. I 2010 fant politiet en fryser full av rovdyrkadavere i Hedmark. Alle var drept ulovlig. Etterforskerne identifiserte DNA fra 34 gauper, og et høyt antall ulver og jerv.

Løp for livet, ulv!
Om ikke vedtaket i rovviltnemndene omgjøres, vil ikke trusselen for ulven kommende vinter være tjuvjakt. Og til våren vil flere kull jerveunger aldri se dagslys fordi profesjonelle jeger graver seg ned til dem, gir dem dyrene en kule for nakken før de går etter jervemor. Er du uheldig som bjørn, der du ør og vimsete etter vinterdvalen labber ut av hiet, blir du skutt der og da.

En av våre største tenkere, filosofen Norway Arne Næss (1912-2009), beskrev prinsippet om dyp økologi. En av hovedargumentene i hans tenkning var at alle skapninger har en verdi i kraft av sin egen eksistens.

Dette siste har vi nordmenn glemt. Eller vi gir faen. For ulven, bjørnen, gaupa og jerven er det bare én ting å gjøre: løp!

Skriv under på OPPROP: Ja til ulv i norsk natur! 

Innlegget LØP ULV, LØP! dukket først opp på Forlagsliv.

Jeg er oppvokst med dikt. Diktene var der fra jeg bare så vidt var født. Faren min framførte med stor følelse og ladning og skjelvende stemme Haugtussa hver gang vi kom opp på fjellet, noe vi ofte gjorde.

Til deg du hei og bleike myr
med bukkeblad
der hegre stig og heilo flyg
eg gir mitt kvad!

Og hver gang han var oppstemt, kom hele Fanitullen rullende ut med intens innlevelse og store fakter. Å, det var så flott og sterkt og herlig skummelt og underlig! Og jeg skjønte ikke fortellingen, fikk ikke med meg hva det handlet om, bortsett fra at fanden selv satt på tønna og slo takten med hoven. Det var lyden som fascinerte meg, det var rytmen og kraften og intensiteten. Både i hvordan faren min framførte diktene, men også i ordene selv, klangen av dette språket. Og jeg elsket det. For det satte i gang noe i meg, og det gjorde noe med verden, det skapte et rom i rommet, en sal. Smaken av intenst språk, lukten av språklig ladning. Det var noe mystisk som gjorde livet til noe større. Det var noe stort i denne måten å bruke ord på som kunne forandre stemning og tanker og følelser. Jeg ble løftet opp av disse diktene. Armer av ord som svingte meg opp så jeg ble helt svimmel.

Det var også noe magisk ved dikt. Jeg husker godt min første diktopplevelse. Det var et dikt jeg fikk av vekt-automaten på togstasjonen i Tønsberg da jeg var fem år, altså helt tilbake i 1967. Da var det nemlig en stor, tung jernbane-vekt hvor den som ble veid fikk vekta si printet ut på en liten lapp sammen med et dikt for 25 øre. Dette var en forunderlig og mystisk opplevelse. Og jeg opplevde ikke bare vekta, men også diktet som personlig knyttet til meg. Og jeg leste dette diktet om igjen og om igjen som om det var en profeti. For slik skulle jeg leve, dette var min retning i livet:

Gå dine egne veier!
Bruk din egen forstand!
Husk i deg selv du eier
veien til lykkeland.

I ettertid så jeg jo hvor banalt dette diktet var, håpløst klisjemessig og sentimentalt sludder. Men der og da som femåring, var det en visjon, en spådom. For diktet hadde denne kvaliteten. Den mystiske kraften.

På denne tida var det fortsatt mye rimede dikt i hverdagen, i reklamer og offentlig informasjon, som en folkelig form, i minnebøker og som dikt i blader og aviser. Og for meg da, som barn, var rimet den formen som gjorde dikt til dikt. På Forfatterstudiet i Bø mange år seinere ble diktet som form og som uttrykk frigjort fra rimet og sluppet fri, ut fra denne trange mønstrede genseren av rim og rytme. For diktet trengte ikke rim og rytme for å være dikt. Det var en sånn fantastisk oppdagelse. Å lese Jan Erik Vold, Arild Nyquist, Georg Johannessen og se hvor stødig diktet kan stå uten rim- og rytme-mønstre. Og sjøl skriver jeg ikke rim når jeg dikter. Jeg har funnet min form for hva dikt er for meg. Det er en lang vei unna Haugtussa og Fanitullen og No ser eg atter slike fjøll og dalar som deim eg i min fyrste ungdom såg.

Men hva er et dikt egentlig?
Jeg holder mye skrivekurs, noen korte, bare noen timer, andre lange over et helt halvår eller et år. Bildebok-kurs, prosa-kurs, fagskrivings-kurs, diktkurs. På dikt-kurset pleier jeg å begynne med å spørre hva dikt er. Og alle som er på dikt-kursene har veldig klare meninger om hva dikt er. Svarene kommer raskt og uten nøling. En kort tekst, sier noen, bare noen linjer! Komprimert, sier andre som også legger til: konsentrert. En syngende tekst, sier noen. En tekst med rim og rytme, legger andre til. En tekst om følelser, sier noen. Tanker, sier andre, en tekst som får oss til å tenke eller smile. Noen sier at diktet er et punkt i motsetning til prosaen som er en linje. Andre sier at diktet har metaforer og sammenligninger.

Å spørre hva et dikt er, er på mange måter som å spørre hva kunst er. Og vi kan kaste ut en mengde svar og definisjoner uten å bli så mye klokere. For et dikt kan være kort, men det kan også være langt. Det kan fylle en hel bok og vare i hundrevis av vers. Et dikt kan godt være konsentrert, men det kan også bare rulle på og prate masse og gynge og gjenta og legge til og bruse med alle ordene sine. Et dikt kan synge og være musikalsk med pusten sin og lyden sin og rytme og bokstavrim og kanskje til og med et rimmønster, men det kan også være ganske umusikalsk og tørt og hverdagslig. Et dikt kan selvfølgelig beskrive en følelse eller gi en tanke, men det kan også være bare en samling lyder uten tydelig innhold eller et nonsens-dikt uten noen som helst semantisk mening, bare lek med lyder. Og selv om diktet på mange måter er et punkt, en selvstendig enhet som står i seg selv, kan det også være en linje og en fortelling, slik som de episke diktene, heltediktene, de store kvadene. Og det kan være språklige bilder som metaforer, det kan være referanser, besjeling, men det trenger ikke være det.

Sånn sett er det vanskelig å si helt konkret hva et dikt er, for det motsatte er også mulig. Et personlig uttrykk. En språklig ladning. En vitaminpille! En springfjær! En trykkbølge! En dimensjonshopper! En brille! Et forstørrelsesglass! Et alkymistisk laboratorium! Et skattekammer! Et skrin. En Pandoras eske! Jo, i og for seg. Joda. Men hva søren tute er et dikt?

Diktets opprinnelse
Hvis vi går inn i etymologien for hva dikt kommer fra reint språklig, og hvis vi for eksempel ser på ordet ”lyrikk”, så kommer dette fra det greske ordet ”lyre”, som jo er et strengeinstrument, mye brukt til akkompagnement av tekst, noe som gjør at det er lett å tenke på musikk når det gjelder dikt, musikalitet, tekst til musikk eller musikalsk tekst, syngende tekst, tekst med stemning, atmosfære. Hvis vi derimot ser på ordet ”dikt” så kommer det fra det tyske ordet ”Dicht” som betyr ”tett”, og da tenker jeg på tykk og tett tekst, fyldig av innhold, tett av form, komprimert, konsentrert, kortfattet, men innholdstungt. Hvis vi går videre og ser på ordet ”vers”, så kommer dette fra det latinske ”versus” som betyr vending som kan peke mot flere muligheter, altså en vending som i formulering eller en vending i betydning noe som er snudd på , vendt på, vridd på. Og nå begynner vi å nærme oss diktets kjerne, slik jeg ser det, selve diktets potensial, at diktet snur om på det kjente, ser ting på nye måter, viser oss verden med nytt blikk. Til slutt er det ”poesi” som kommer fra gresk: ”poieo”, som betyr: ”jeg skaper”. Og i denne betydningen er diktet noe som er skapt av et jeg, et personlig skapt uttrykk, hvor både det personlige i jeget og det kreative og oppfinnsomme i å skape er viktig. Ser vi på alle disse ordene og opprinnelsene, ringer vi samtidig inn hva et dikt kan være: et personlig, kreativt, tykt og tett lydmessig uttrykk som vrir og vender på verden på en stemningsfull måte. Samuel Beckett hadde sin personlige definisjon på det han drev med, som jeg syns understøtter den etymologiske forklaringen: ”My work is a matter of fundamental sounds.” Dette syns jeg er en definisjon på hva dikt er som sammenfatter alle dikt – også de uten semantisk betydning. ”Fundamental sounds” er en vidåpen definisjon som samtidig understreker viktigheten av diktarbeidet, for det er ikke hvilken som helst lyder som er satt sammen, det er fundamentale lyder, viktige lyder, lyder av betydning, lyder med virkning!

Egen pust, egen puls
Hver dikter har sin egen tut på hornet, sa dikteren Jan Erik Vold på et tidspunkt, noe jeg syntes var veldig fint, for diktet er subjektivt og personlig, og hver dikter skriver dikt på sin særegne måte med sitt eget og særegne språk farget av den dikterens personlighet. For hver dikter har sin egen subjektive oppfatning av hva dikt er. Dette er poetikken som ligger til grunn for at denne dikteren skriver slik hun eller han gjør. På en måte har hver dikter sitt eget regelverk, sine dogmer, sin trosbekjennelse som styrer deres språk og deres tanker om hva diktet er og kan være, bør være. På denne måten er diktene og definisjonen av hva som er dikt og hva slags grep som utgjør diktverktøyet forankret i hver enkelt dikter og denne dikterens personlig-forankrede definisjon av dikt.. Konsentrasjon er ikke så viktig for meg – og jeg bruker verken enderim eller faste rytmemønstre. I verktøykassa mi ligger derimot humor og snakkemåter, systemer og metaforer og besjeling og lek med formuleringer.

Jeg tror på diktets muligheter til å fornye tankene våre, til å åpne opp hodene våre, gi oss nye luker og vinduer for assosiasjoner og trapper å tenke seg fram på, for et sted hvor språket granskes og hvor ordene oppstår i nye farger og med nye klanger, hvor undersøkelsene finner nye områder, nye veier å gå språklig. For dikteren forsker på hverdagen og på verden, på søstre og mødre og fedre – på skog og by og kropp og dyr og vennskap og sinne. På livet og døden, på sorgen og det å være menneske. På det å steike pannekaker, smøre brødskiver, spise poteter, det å sitte ved vinduet, lufte hunden – det å bade, det å gå i gresset, det å sove. De små tingene. Og de store tingene. De store stormene. Og kaos og frustrasjon og stillhet og ro og ordene i seg selv. Fosser. Katter. Hester i regnet.

For det å dikte handler, for meg, om å se på alt det som fins, alt det som er til, med undring og overraskelse. Diktet en brille. Et forstørrelsesglass. En lupe. En forskningsstasjon i randsonen eller en puls midt i verden. Hvis diktet forsvinner eller blir marginalisert, mister vi kontakten til språkets undersøkelse, de minste bestanddelene, ordenes kimer og grotter.

Dikt til hverdagsbruk og fest
Diktet er også en sjanger som egner seg til møteplasser, begivenheter, begravelser, dåp, konfirmasjon, bryllup og ikke minst til politikk og samfunnsengasjement. Politiske og engasjerte dikt kan ta plass i samfunnet og endre holdninger og tankemønstre med slagkraftige og overbevisende språklige bilder. Plutselig kan vi forstå eller se ting i et annet lys, en bølge av tanker.

I Norge har det blitt en oppsving i dikt den siste tiden. Det utgis barnedikt og voksendikt, forlagene ber om det, spør etter det, ønsker å utgi gode dikt for barn. Det har blitt et større forbruk av dikt også på instagram, twitter, facebook og i blogger. Diktet har gått fra å være marginalt og lukket, til å bli en folkelig sjanger. Blogger slik som Ren Poesi med femti tusen følgere og antologi-utgivelser av dikt har blitt bestselgere. Dette er overraskende, nærmest revolusjonerende. Og det bygges broer mellom leserne og diktet, mellom det folkelige bruksdiktet og det mer avanserte og kanskje vanskeligere tilgjengelige kunstdiktet. Dikt oppstår som motto og på russekort, som kampanjer og som noe venner sender til hverandre. Det har også oppstått en nett-tjeneste som heter e-diktet som sender dikt ut som en del av et abonnement til skoler, lærere, biblioteker, kultur institusjoner og enkeltpersoner. I Norge har vi rett og slett fått en ny epoke for dikt, der diktet brukes i samfunnet og blir en del av den offentlige kulturen, den folkelige kulturen. Og barnediktet utgis som egen sjanger, illustrerte barnediktsamlinger som er vakre og spennende. Og som danner et grunnlag for lesing og leseglede i barnehager på skoler.

Dikt er – utfra mitt ståsted – tekster i pilleform! En munnfull konsentrert energi, en ekstrakt av tanke, en buljongterning. En pille mot klisjeer og vanemønster, stereotyper og tomgang. En sjanger som er perfekt for samfunnet vårt, for skoler, barnehager, arbeidsplasser, media. For diktet er en grunnleggende sjanger som har vært en del av menneskesamfunnet så lenge vi har hatt noe samfunn, en del av vår kultur, så lenge det har vært kultur, en grunnleggende måte å formulere vår menneskelighet på, våre tanker og følelser og humør på, et grunnleggende menneskelig uttrykk for det å være i verden!

Jeg har alltid vært interessert i søstre. Siden jeg er enebarn selv, har jeg vært nysgjerrig på hvordan det er å være søster, ha en søster. Det var aldri noe savn eller noen tomhet, mer en undring. For jeg visste ikke hva det ville si, hvordan det føltes å være søster. Helt fra jeg var liten spurte jeg barn og voksne om hvordan det å ha en søster opplevdes. Hundrevis av spørsmål til hundrevis av søstre. Om det var slitsomt, mye ansvar, morsomt, masete, komplisert? En longitudinell studie av søstre over femti år. Da jeg studerte psykologi noen år på åttitallet, skrev jeg en semesteroppgave hvor jeg undersøkte søster-relasjonen og søsterskapet som en del av identiteten, å måle seg og sammenligne seg med en søster som en del av selv-utviklingen. Jeg brukte speilet både helt konkret og som metafor og kalte oppgaven for Selvbilde som speilbilde. Nå over tretti år seinere undersøker jeg søster-relasjonen med diktet som verktøy. Jeg bruker diktet som forstørrelsesglass på ulike søster-situasjoner. Jeg

prøver å observere og nedtegne hva søstre sier til hverandre, hvordan de oppfører seg mot hverandre, tenker om hverandre, prøver å finne eksempler på hvordan søstre er søstre. Diktene i diktsamlinga Søster er en undersøkelse som består av både forskning og lek, hvor diktet er metoden jeg bruker. Snapshots til et album. For jeg syns diktet med all sin mangetydighet og sin poetiske presisjon egner seg til denne type granskning. Slik liker jeg å bruke diktet – for å kartlegge og for å se bedre, åpne et blikk i blikket. Slik lager jeg meg en søster.

Ikke alle diktere er forsker og ikke alle leker slik jeg liker å leke med ord og uttrykk. Diktere jobber på helt forskjellige måter. Derfor tenker jeg at hver dikter er viktig, hver poetiske stemme, hvert ulike uttrykk, hver ulike bruk av ord og språklig grep, fordi ulike lesere trenger ulike dikt. Hele spekteret trengs. Hver eneste diktsamling! Kikkhull gjennom språket inn i verden.

Åpninger og sprekker. Glimt. Og slik er også diktsamlingen Søster en samling glimt av søsterskap uttrykt på min måte med mitt språk og mitt blikk. Noen andre ville gjort det helt annerledes. Men jeg er bare meg. Og jeg er ikke søster til noen engang. Bare en som bruker språket for å undersøke verden gjennom dikt. Og slik tenker jeg at disse diktene mine om søstre er – kikkhull inn i en søsterverden.

Innlegget Om å skrive dikt dukket først opp på Forlagsliv.

Chantal Mouffe (1943–) er en belgisk filosof som befatter seg hovedsakelig med politisk filosofi. I verket Om det politiske som ble oversatt og utgitt i 2015 i serien Cappelens upopulære skrifter er Mouffes tilnærming til politikk at politiske handlinger utgjør logikken for all forandring og det som funderer sosiale forhold. Tilsvarende står også dagens politiske kamp om hvordan de politiske subjektene blir formet og definert. I senkapitalismen er subjektet først og fremst konstituert som forbruker heller enn politisk.

Kritikk av Habermas
I Om det politiske kritiserer Mouffe Jürgen Habermas og det hans posisjon representerer. Oppfatningen om vestens politiske utvikling som en rasjonaliseringsprosess er en artikulasjon av en generelt utbredt samfunnsforståelse. Mouffes kritikk av denne liberale forståelsen av politisk utvikling er at den tenderer mot å bli ahistorisk eller hvor historien er etterrasjonalisert. Det er en posisjon som blir blind for politikkens hegemoniske dimensjon og legitimerer det liberale konstitusjonelle demokratiets moralske overlegenhet. Det er en forståelse som ikke innbefatter den kulturelle og politiske variasjonen og antagonisme som Mouffe vil si samfunnet er kjennetegnet av.

Mouffes filosofi
Samtidig antas det i liberalistisk demokratitenkning at relasjonene mellom de politiske subjektene formes etter et objektivt og begripelig mønster hvor kollektiv vilje aggregeres for eksempel gjennom periodiske valg. Hos Mouffe er det politiske feltet basert på konflikt og antagonisme. Det politiske defineres som hvordan sosiale grupper konstituerer seg selv som historiske subjekter og kollektive viljer. Samfunnet er ikke gjennomsiktig, men gjennomtrengt av antagonisme. Dette begrepet står sentralt i Mouffes filosofi og relaterer seg til begrepet om agonisme. Antagonisme er forhold hvor partene ikke aksepterer hverandres identitet og hvor det er kamp om hvilken fortolkning som skal være dominerende. Agonisme er en form for «konfliktbasert konsensus» mellom legitime motstandere.

Politiske spørsmål i dag
Paradoksalt nok blir i en slik forståelse av politikken ikke den vestlige forbruker og vestlige styresmakter først og fremst politisk agerende, men i større grad moralistisk. Vesten har gjort sine partikulære interesser synonymt med moralske prinsipper som fremstår som universelt bindende. Et eksempel her er menneskerettighetene og først og fremst førstegenerasjonsrettighetene hvor ytringsfriheten står sterkt. Mouffe trekker heller frem jihadister og fundamentale muslimer som de som i hovedsak opptar seg med politiske spørsmål i dag. Disse grupperingene klarer å skape kollektive identiteter. Muslimsk fundamentalisme gjør dette gjennom en overindividuell religiøs forestilling. Det å mobilisere følelser rundt en politisk sak og gå i døden for denne saken er noe annet enn en rent moralsk reaksjon for å forsvare såkalte universelle regler.

Manglende alternativer til nyliberalismen
Det som først og fremst er interessant med Mouffes analyse her er hvordan det etter den kalde krigens slutt, ikke lenger eksisterer alternativer til den nyliberale sosioøkonomiske modellen. De få som finnes er for eksempel islamsk fundamentalisme som strengt tatt ikke gir politiske løsninger på de katastrofale miljøproblemene vi står ovenfor, økonomiske ulikheter, og så videre. Derfor er det en mangel på legitime politiske kanaler for å uttrykke misnøye. Det finnes ikke lenger en reell venstreside som et alternativ til den eksisterende hegemoniske ordenen. Samtidig har Vesten klart å sidestille sine partikulære interesser med moralske normer som fremstår som universelt bindende. Det å motsette seg denne messianske ideen fremstår som det samme som å motsette seg selve menneskehetens felles interesser. Her er det Mouffes filosofi og forståelsen av det politiske feltet i Om det politiske representerer en alternativ tenkning.

Innlegget er en bearbeidet versjon av sak publisert på salongen.no juli 2016.

Onsdag 21. september feirer vi serien Cappelens upopulære skrifter med åpent arrangement i forlagets bokhandel Halvbroren. Velkommen!

Innlegget En kort presentasjon av Chantal Mouffes filosofi dukket først opp på Forlagsliv.