2020 har vært et spesielt år som vi vil huske resten
av livet. Heldigvis har det også vært et år der boken igjen har fått en sentral
plass i folks liv. Mange snakker om tidenes bokhøst, og mange av landets
ypperste forfattere har utgitt noen av sine beste bøker.
For Cappelen Damms forfattere er det et gullår med høsting av mange av de gjeveste prisene og meget godt salg. Tore Renberg har fått Bokhandlerprisen, Jenny Jordahl Brageprisen for beste barne- og ungdomsbok og Beate Grimsrud Brageprisen for beste skjønnlitteratur.
I tillegg har flere Cappelen Damm-forfattere fått andre viktige priser, og 22 Cappelen Damm-bøker har i år fått terningkast 6 av avis-anmelderne.
Tollak til Ingeborg er årets beste bok ifølge alle som jobber i norsk bokhandel. Selve prisutdelingen var i år digital, men Tore Renberg fikk likevel uttrykke sin begeistring til alle landets bokhandlere:
«Dette var skikkelig herlig! Jeg takker for tilliten fra norske bokhandlere, som har stemt fram Tollak til Ingeborg. Det er himla gjevt å få denne anerkjennelsen fra de storlesende fotsoldatene som arbeider på golvet i norsk bokheim, ansikt til ansikt med leserne. Jeg vil også hilse til mine mange gode kolleger, jeg vet konkurransen var svært sterk i år.
Brageprisen for skjønnlitteratur til Beate Grimsrud
Brageprisen er en av litteratur-Norges gjeveste priser. Vinnerne bestemmes av en oppnevnt jury. I år ga de Brageprisen for beste skjønnlitteratur til Beate Grimsruds Jeg foreslår at vi våkner. Her er klipp fra juryens begrunnelse:
«Den rommer alt man håper skal befinne seg mellom to
permer når man åpner en ny bok. Vinnerromanen er rett og slett et
overflødighetshorn av skarpe formuleringer, presise observasjoner, svimlende
filosofiske tanker og vilter fantasi. (…)
Vi skulle så gjerne fått anledning til å følge dette unike og fantastiske forfatterskapet i mange år fremover, men slik gikk det dessverre ikke. Vi er derfor svært glade for å kåre Jeg foreslår at vi våkner av Beate Grimsrud som døde tidligere i år til vinner av årets Bragepris for skjønnlitteratur. Romanen er et høydepunkt i et originalt forfatterskap med solide, slitesterke bøker som fortjener et langt liv.»
Brageprisen for barn- og ungdomslitteratur ble i år tildelt Jenny Jordahl for hennestegneseriebok Hva skjedde egentlig med deg?
Jenny Jordahl er illustratør, designer, blogger og tegneserietegner og forfatter. Hva skjedde egentlig med deg? en tankevekkende tegneserie om vennskap, utenforskap og å leve med spiseforstyrrelser. Hovedpersonen Janne er ikke som de andre i familien sin.
Brageprisjuryen uttaler om vinneren:
«Vinneren i kategorien barne- og ungdomslitteratur behandler alvorlig problematikk og gjør inntrykk på leseren. Likevel er den lett å lese og viser stor omsorg for – og tillit til – barneleseren. Årets vinnerbok er en viktig bok som engasjerer gjennom flere sanser: Den presise dialogen mellom personene illustreres av levende tegninger, og er intens i både form og innhold. Tydelig fargebruk, ordløse oppslag og en visuell framstilling av hovedpersonens indre forsterker de ulike følelsene hennes.
Det er en veletablert forfatter og illustratør som er
årets prisvinner – med en bok som lar oss komme tett på et barn med
spiseforstyrrelser. Gratulerer til Jenny Jordahl med Brageprisen for den
grafiske romanen Hva skjedde egentlig med deg?»
Cappelen Damm forfattere har også høstet en rekke andre priser i år. Vi kan for eksempel nevne at Karin Fossum og forfatterne av ungdomsboken Helt ærlig, Astrid Nylander Almaas og Kirsten Holtmon Resaland ble tildelt Riksmålsforbundets litteraturpris 2020.
Torgrim Eggen mottok Språkprisen 2020, mens Marianne Mjaaland fikk Åpenhetsprisen og Martin Svedman Saabye-stipendet. I tillegg har Hedda H. Robertson fått Tanums kvinnestipend, Ingvild Schade fikk Bjørnsonstipendet og Kim Leine Vestfold og Telemarks litteraturpris.
Flere Cappelen Damm-forfattere er nominert til viktige priser som ennå ikke er utdelt.
Og så jubler bokhandlerne for et godt førjulssalg: Det er all grunn til å glede seg over et gullår både for leserne og Cappelen Damms forfattere.
I denne episoden av Boktips’ podcast møter du Jenny Jordahl som akkurat har fått Brageprisen for beste barn- og ungdomsbok med tegneserien Hva skjedde egentlig med deg? Hilde Østby forteller om sin bok om kreativitet og hjernevitenskapen bak ideene, og til slutt snakker Marianne Mjaaland som sin bok Bare litt spesiell? En psykiaters dagbok.
Intervjuene i denne episoden av Boktips-podcasten ble tatt opp på Boktips live 29. oktober.
Brageprisen for barn- og ungdomslitteratur ble i år tildelt Jenny Jordahl for hennestegneseriebok Hva skjedde egentlig med deg? Jenny Jordahl er illustratør, designer, blogger og tegneserietegner og forfatter. Hun er velkjent for sine samarbeidsprosjekter med Marta Breen, med bøker som F-ordet og 60 damer du skulle ha møtt og ikke minst Kvinner i kamp som er solgt til 27 land.
Hva skjedde egentlig med deg? er Jenny Jordahls første bok der hun alene er forfatter og
illustratør. Det er en tankevekkende tegneserie om vennskap, utenforskap og å
leve med spiseforstyrrelser. Janne er ikke som de andre i familien sin. Det
sier bestemor. De andre er slanke, mens Janne er stor. Hva skjedde egentlig med
henne?
Høsten 2016 syklet Hilde Østby med hodet først inn i en steinbro. Ulykken gjorde at hun ble veldig kreativ, og hun ville finne ut hvorfor. Det førte til boken Kreativitet – hjernevitenskapen bak ideene og hvorfor dagdrømmene skal redde verden.
Hilde Østby er idéhistoriker, journalist og forfatter. Hun debuterte i 2013 med den kritikerroste romanen Leksikon om lengsel. I 2016 ga hun ut Å dykke etter sjøhester – en bok om hukommelse sammen med sin søster Ylva Østby. Den er siden oversatt til 20 språk.
Marianne Mjaaland (f. 1955) er psykiater med doktorgrad i kirurgi og en mastergrad i folkehelse. Hun har også jobbet som journalist i Aftenposten og som leder i privat næringsliv. Bare litt spesiell? En psykiaters dagbok er hennes sjette bok.
I Bare litt spesiell retter Marianne
Mjaaland psykiaterens fagblikk mot seg selv og sitt berg-og-dalbane-liv.
Skyldes det kropp eller sjel, kjemi eller biologi, eget sinn eller samspill med
andre?
Adventstida har begynt, jula er i vente. En jul med eller uten glitrende snø, svidd ribbe, dårlig samvittighet, forventninger, innfridde forventninger, ensomhet, familielykke, tradisjoner, håp og varme. Det kan føles overveldende med alt som liksom står på spill i jula. Og hva med årets jul? Hvordan kommer den til å bli, egentlig?
– Det blir en jul som alle andre juler her i huset. Tipper jeg. Helt vanlig standard. Nesten som en lørdag, bortsett fra at vi har dratt fram plastjuletreet som vi har hatt i fem år nå og som har pynten på seg der inne i boden. Jeg har vel ikke rydda noe særlig, kan jeg tenke meg, i hvert fall ikke vasket vinduer, antageligvis ikke vasket gulvet. Vi pleier heller ikke pynte oss så veldig. Men juleduken er på bordet, og det er oss. Det er vi. Det er den lille familien. Og moren min. Og de fem hundene. Kohorten, som det heter.
Gro Dahle oppsummerer forventningene til sin egen julefeiring, og har allerede fått oss til å senke skuldrene noen hakk.
Hun er nærmest blitt en bauta for mange, en som representerer noe trygt og jordnært, uten at det på noen måte blir kjedelig. En som hjelper oss med å skille det vesentlige fra det uvesentlige. Og uavhengig av om det er i en barnebok eller en bok for voksne, står det høystemte og hverdagslige, det fine og det vonde, side om side på sin helt egen Gro Dahle-aktige måte. Så også i hennes nye diktsamling Gave.
– Denne gangen havnet jeg midt ute i jul og glitrende skoger, forteller Gro Dahle om Gave.
Men det begynte først som en serie dikt rundt Jomfru Maria-skikkelsen.
– Jeg liker å leke med allusjoner, referanser og velkjente figurer fra historie, religion og mytologi. Og Jomfru Maria dukket opp som en slik skikkelse i sin kamp mot den pågående, innpåslitne engelen som absolutt ville presse seg inn på soverommet hennes nattestid, sier forfatteren, og fortsetter:
– Dette er jo bibelens store me too-skandale. Hele kristendommen er faktisk bygget på et seksuelt overgrep, hvis vi skal ta bebudelsen for god fisk, for jomfru Maria var jo bare tretten år og altfor ung – og hva om hun kanskje også sa nei – eller prøvde å si nei, ønsket å si nei, men klarte det ikke? Presset ovenfra, fra en mann med temmelig overbevisende autoritet, var stort, og derfor, i lys av de siste årenes fokus på me too, syns jeg dette er en interessant situasjon. Så det begynte med bebudelsen og Josef, stakkars – og Jesusbarnet, som heller ville ha en ball enn all verdens kjempekjedelige gaver som gull, røkelse og myrra. Og da var jula der som motiv, og julediktene begynte å strømme på.
– Sånn sett var det ikke et bevisst valg av jul som tema, det ble slik, slik jeg aldri vet hvor jeg skal og aldri planlegger i forkant. Idéer har jeg heller ikke, men jeg har alle disse ordene, som jeg går tur med, og så slipper jeg dem løs og følger etter dem og ser hvor de går, hva de graver fram, hva de snubler inn i. Da er det ofte overraskende hvor jeg ender opp.
I Gave endte hun altså opp med å skrive om jula så det varmer, så det glitrer. Og også så du kan få kuldegys. Her er familier som samles rundt et stort bord og mange tradisjoner. Her er Maria som skal føde og ikke helt forstår hvordan hun kunne bli gravid. Her er mirakler og sju slag og snø og sammenbrudd og tur med hunden og stjernenatt og gaver og gammelt agg og krangler og fødsel og tårer. For tida rundt jul er så tett. Av forventning, glede, skuffelse.
En av dem som innimellom redder jula, er hunden. Som i flere andre av Gro Dahles bøker er hunden også i Gave en slags trygg havn: «Hunden kan redde alle.», og «Det er de som ikke vet / at det går an å bruke en valp / som anker.».
– Ja, i jula er det vel spesielt stort behov for en lyttehund eller en trøstekatt, sier Gro Dahle, og fortsetter:
– Hundene selv tror jeg har det helt ok når det er jul. Masse rester, slintrer og saus, kaker som faller ned under sofaen, masse kos i sofaen og familien hjemme, tid til hunder og tid til klapp og kanskje tid til en tur til og med. Skjønt vi har vel ikke dyr for dyrenes skyld, vi har dem vel for vår del.
Og så er det mødrene, som ved mange anledninger holder det hele sammen. De får flere hyllester i Gave. Hvordan ser du deg selv som mor i jula?
– Jula er vel mødrenes tid, antar jeg. Jeg er både mor og datter, og unnskyldninger og dårlig samvittighet er floket inn i håret mitt. Det er vanskelig å være bra nok både som datter og mor. Og det er temmelig intenst følelsesmessig på alle kanter, forteller forfatteren.
Gjennom sitt forfatterskap har Gro Dahle gjort mye for å synliggjøre vanskeligstilte barn, og å gi dem håp og trøst. Om dette har hun bl.a. sagt at «Jeg går inn i mørke kroker og kott og ser om det er noen barn der. De skal ikke sitte der alene.».
Har du noen råd til hvordan vi kan være med på å inkludere de barna som nå i desember, og spesielt årets desember, kanskje havner litt utenfor all julekosen?
– Det er mange som strever med jul. Noen fordi det er så mange krav og forventninger, så mye sosialt press, noen fordi alle de nærmeste er samlet tett i tett og som gjør alt ekstra sårbart, noen fordi de sosiale omstendighetene hjemme er vanskelige med rus eller omsorgssvikt eller fattigdom. Jeg vet ikke hvordan sensitive barn eller barn i vanskeligstilte hjem skal inkluderes, men jeg håper på bøkene, at bøkene kan være der, at bøker kan trøste og støtte og gi språk for det ordløse og vanskelige, at de kan tilby både flukt og tilflukt og invitere inn i fortellinger som gir rike, fine stunder, sier Gro Dahle.
Så – hva er egentlig det viktigste for henne i jula?
– For min del er det verken farlig med ribbe eller mandelpoteter eller snø. Men jeg håper på Tre nøtter til Askepott! Det er den største stasen i jula, for vår del her i huset. Frokost i den store sofaen og dyner og pyjamaser. Turen gjennom mørket til moren min for å spise julemiddag. Stille, stille langs veien, hundrevis av lys overalt. Og så da? God tid sammen! Kanskje spille Dominion? Kanskje se film?
I år blir antakelig også kjæresten til den ene datteren hennes med på julemiddagen. Det blir en god blanding av nye og gamle tradisjoner.
– Det blir litt ekstra spennende! Han liker pinnekjøtt og kålrotstappe. Så da får vi prøve noe nytt. Og vegetarianerne og veganerne våre får Beyond-pølse, og det blir stuffing uten kalkun, det blir rotmos. Og potetgrateng, regner jeg med. Og jeg tror det skal gå bra. Jeg håper det. Satser på det. Og julegavene er i hus. Jeg er i grunnen helt klar.
Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.
Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.
Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.
Beveren og jeg lever i fred med hverandre, men følger hver våre stier og linjer i landskapet. Det er en gammel hann som lever her alene, med sine nedarvede anleggsaktiviteter. Jeg ser ham som regel idet lyset kommer. Når morgentåken løser seg opp og driver i tynne slør over det sorte vannspeilet. Han vet godt at jeg er her, men lar seg ikke merke med det.
Kvist for kvist styrker han demningen nede ved oset i sørenden. Selv har jeg lagt leieren min på respektfull avstand til huset hans, det er så gammelt at det mest av alt ligner en tett, bevokst tue. Make eller unger holder han seg ikke med i år, det er kanskje slutt med slikt for hans del. Jeg vet ikke stort om beverens kjærlighetsliv, men merker meg at han følger sin egen rytme uten å la seg forstyrre av verken vær eller vind. Eller av min inntreden i det landet som er hans. Når jeg ligger og studerer glørne i bålet om natten, føler jeg et underlig fellesskap med ham, der han ligger sammenrullet i sin tørre hule under vannflaten. Vi gjør ingen fortred, og holder oss verken med guder eller plikter.
Jeg har valgt tjernet med omhu. Det ligger vanskelig til for den som ikke vet nøyaktig hvordan man skal manøvrere i terrenget. Nordenden er sperret av et brattheng av granitt som stuper rett ned i vannet, og i øst og vest ligger et nesten ufremkommelig landskap av steinrøyser og tettvokst blandingsskog. Inn hit fører ingen sti, og fiskeren og jegeren går uansett forbi. Bare noen kilometer lenger opp ligger ørretvann og reintråkk i massevis. Mens pytten jeg har slått leir ved, gir den besøkende abbor og en og annen gjedde. Det er godt nok for meg.
Alt virker så langt borte. Som noe som skjedde for ti år siden. Eller som noen har fortalt meg om. Hendelser som utspilte seg i et fremmed land i en annen tid. Mennesker på flukt. Pest. Innskrenkninger og oppløsning av gamle spilleregler. Intriger som ikke er til å begripe seg på.
Når jeg ligger her i skogen og følger skyenes flukt over himmelen, er det nesten umulig å ta alt dette på alvor. Jeg hadde ikke noe der å gjøre. Jeg spilte de andres spill, og slikt ligger ikke for meg. Jeg skulle ha pakket sekken i det samme viruset nådde Europa. Jeg skulle ha gått over Finnmarksvidda og inn i Nord-Finland, og så skulle jeg latt nyhetene komme drivende med måneders mellomrom, via ordknappe samer og utmeldte løsgjengere som meg selv. Jeg skulle ha skydd verden, og samtidig ha levd helt i kjernen av den. Næring. Søvn. Hvile. Bevegelse. Solen og månen og dagen som følger etter natten. Det bor folk i ødemarken som bare har blitt fortalt om internett, og som ikke tror noe særlig på det de hører heller. Det finnes fremdeles et Utenfor.
Men foreløpig er dette det beste jeg kan klare når det gjelder en midlertidig utmelding fra fellesskap og innbilt fornuft. Det er her jeg skal holde meg til de andre har kjempet sin krig til ende. Hva raker deres hemmeligheter meg? Jeg går ikke rundt og lurer på hvem som er skyldig og hvem som kan frifinnes. Hvem er det de jakter på? En kvinne som har forlatt mannen sin? Et par polske håndverkere som kanskje hadde en hjelpemann? En brann som, når alt kom til alt, ikke skadet noen? Og der ute i havet: Stein Kristian Skutes realiserte drømmer og skurkestreker.
Stående der nede på kaia i Ranvik, var det som en tung rus gled av meg. Som om jeg plutselig våknet og var edru og sterk, og ivrig etter å leve igjen. Azur Pasovic. Sylvia og Helge Leines. Oda Juvik. Otto Landsmark. Hva angikk alle disse maskene og underlige viljene meg?
Jeg leser ikke. Jeg hører ikke musikk. Jeg svømmer naken i tjernet, og i skumringen fisker jeg det jeg trenger til middag. Så røyker jeg en joint til kaffen, og snakker med de åndene som skogen og natten og jeg dikter opp sammen. Det er et fint liv. Det er sånn det skal være. Til helvete med resten.
Men en natt når Julia meg. Jeg ser henne helt tydelig, hun står ute i vannet ved den vesle sandstranden, og jeg forstår at det er et speilbilde fra en annen tid og et annet sted. I løpet av noen korte dager var vi løsrevet fra de andres verden, og gjorde ting med hverandre som derfor ikke angikk andre enn oss selv. Hun er helt uten klær, og vakker og rund, og hun forsvinner like raskt som hun kom, for slik er det med de som har gått inn i fjellet, de lever etter skjulte lover som ingen andre kan forstå.
Når jeg våkner neste dag, vet jeg at det jeg så ikke var en drøm, og at Julia Romtveit ikke lenger er blant de levende.
Første del av Barack Obamas etterlengtede presidentmemoarer, Et lovet land, ble utgitt over hele verden 17. november. Allerede ligger den på bestselgerlister i både inn- og utland, og boka har blant annet blitt kåret til en av årets ti beste av The New York Times.
Det er en åpenhjertig og selvreflekterende Obama vi møter i Et lovet land. Boka er en fengslende og dypt personlig beretning fra historiens verksted – sjeldent har vi kommet tettere på hvordan det kan føles å sitte i verdens mektigste posisjon som på disse sidene. Vi får være med i kulissene under Obama-periodens definerende hendelser, så vel som inn på soverommet i Det Hvite Hus og rundt middagsbordet med familien. Boka, som er på drøyt 700 sider, avsluttes med drapet på Osama bin Laden i 2011.
Det følgende intervjuet er gjort av Barack Obamas amerikanske forlegger, Crown Publishing Group (CPG) i forbindelse med lanseringen av boka. Intervjuet er gjengitt eksklusivt i Norge her på Boktips. Teksten er oversatt av Gunnar Nyquist.
Obama på Fredsprisutdelingen i Oslo Rådhus, 2009. Obama skriver: «Jeg syntes ikke jeg fortjente en plass blant de banebrytende mennene og kvinnene som hadde mottatt Nobels fredspris tidligere. I stedet oppfattet jeg utmerkelsen som en oppfordring til handling.» (Foto: JOHN MCCONNICO/AFP via Getty Images)
CPG: I innledningen til Et lovet land, skriver du om ditt sammensatte syn på USA, men også at du fortsatt har tro på hva USA kan bli. Hva betyr «et lovet land» for deg? Og hvordan ser du på det løftet i dag, nå som du ikke er president lenger?
Barack Obama: Det jeg vil fremheve, er min grunnleggende tro på Amerika – til tross for alle våre utfordringer, til tross for historien og tragediene med slaveriet og raseskillelovene, krig og diskriminering, til tross for alle gangene da vi kom til kort.
Så er det jo en referanse til Bibelen og det at Moses ikke nådde det lovede land, en 40 år lang ørkenvandring. Det er også en referanse som gir mening for svarte amerikanere og til det Martin Luther King snakket om.
Det jeg gjerne vil ha sagt, er at selv om vi kanskje ikke når dit i vår levetid, selv om vi svikter eller går oss bort på veien, er jeg fremdeles trygg på at vi før eller siden vil komme dit, at vi kan skape en bedre union av stater, ikke en perfekt union, men en bedre union.
Den reisen jeg beskriver, handler om en ung mann som finner ut at han vil delta i den prosessen og som til slutt blir USAs president, som blir skjelt ut og herset med, men som kommer helskinnet fra det og fremdeles tror på mulighetene.
En ung Barack Obama sammen med sin mor, Ann Dunham. (Foto: The Obama-Robinson Family Archives)
CPG:Du gir en levende skildring av hvordan det er å være USAs president, den daglige blandingen av gleder og skuffelser, tilbakeslag og små seire. Hvordan endret din forståelse av «presidentjobben» seg gjennom de åtte årene?
Barack Obama: Jeg vil nevne et par ting. Den første er hvilket privilegium det er å tjene sine landsmenn. Vi forstår det i teorien, men å kjenne ansvaret tynge i det daglige er noe annet.
Det å være president har vært sammenlignet med å løpe stafett. Jeg har alltid tenkt at det er som å overta stafettpinnen fra en lang rekke mennesker som har gått foran, noen av dem heroiske, andre som ikke lyktes like godt. Men når du er ute og løper, hvis du tar i og gjør så godt du kan, og du får til en god veksling, og landet eller verden er et litt bedre sted enn da du overtok, da kan du kjenne en viss stolthet og vite at du har spilt en viss rolle. Det tror jeg vi lyktes med.
Du må naturligvis lære deg å leve med presidentrollens unike ensomhet
Samtidig erfarer du at enda så mye makt og prakt som følger med presidentembetet, er det likevel bare en jobb, og den føderale administrasjonen består av mennesker som deg og meg, og der finnes mye av den samme dynamikken og spenningene som på mange arbeidsplasser, selv om omgivelsene er litt spesielle.
Du må naturligvis lære deg å leve med presidentrollens unike ensomhet, både av sikkerhetsgrunner og på grunn av jobbens egenart. Plutselig kan du ikke gå tur lenger, ikke sitte i parken og spise en sandwich, ikke gå på konsert. Du skjønner ikke hvor verdifullt det er å kunne være anonym før du ikke har muligheten til det lenger. Det er bare noe helt eget.
Når det er sagt, er det en gave å være president eller presidentkandidat: Du får sett et større tverrsnitt av landet, du får møte mange flere mennesker og får en bedre fornemmelse av hvor variert befolkningen er og hva vi har felles. Alle disse stemmene blir en del av deg, hvis du lytter. Det er en stor gave, og det er noe av grunnlaget for den optimismen jeg fortsatt har.
Michelle Robinson og Barack Obama på deres bryllupsdag, 3. oktober 1992. (Foto: The Obama-Robinson Family Archives)Familien Obama: Barack, Michelle, Sasha og Malia. (Foto: The Obama-Robinson Family Archives)
CPG:Du forteller at du pleide å avslutte arbeidsdagen med å lese brev du fikk fra vanlige amerikanere. Hvorfor var det så viktig?
Barack Obama: Da jeg var president, mottok Det hvite hus hver dag flere tusen brev og e-poster. Jeg bestemte meg for å lese ti stykker hver dag, så jeg ba medarbeiderne mine gjøre et representativt utvalg, som jeg leste om kvelden.
Det var for å minne meg selv om at det jeg gjorde, ikke handlet om meg. Det handlet ikke om storpolitikk. Det handlet ikke om å bli populær. Det handlet om folk der ute og deres hverdag, folk som enten trengte hjelp eller var sinte fordi jeg gjorde noe galt. Folk som fortjente å bli hørt. Til å begynne med skjønte jeg ikke helt hvor viktig denne vanen skulle bli for meg. Den hjalp meg å beholde bakkekontakten.
Jeg tror denne vanen hadde å gjøre med en mer grunnleggende visjon for hva vi prøvde å gjøre under valgkampen og jeg som president. Det handler om å lytte til folk. Spørre hvordan de har det og hva som er viktig for dem. Hvordan de kom fram til det de tror på. Hva de vil gi videre til barna sine.
Jeg erfarte at hvis du hører godt etter, har alle en spesiell historie. En formende fortelling om hvem de er og om deres plass i verden. Den er de villig til å dele med deg, hvis de bare føler at du faktisk bryr deg. Slik dannes limet som holder personlige relasjoner sammen. Det oppstår tillit, og det oppstår fellesskap. Og i siste instans, det var i hvert fall min teori, er det det limet demokratiet trenger for å fungere.
Fra Et lovet land: «Jeg går gjennom talen om helsereform til en samlet Kongress sammen med taleskriver Jon Favreau. Jeg kunne være en krevende redaktør». (Foto: Pete Souza/The White House)
CPG:De første ukene du var president, ble du stilt overfor en rekke kriser som krevde umiddelbar handling, ikke minst i utenrikspolitikken: krigene i Irak og Afghanistan, terrortrusselen og klimaendringene, de internasjonale følgene av finanskrisen. Hva var prinsippene du navigerte etter i internasjonale spørsmål? Hva mener du er USAs rolle i verden?
Barack Obama: Helt fra første stund var det klart at vi ikke kunne opptre alene i håndteringen av de største utfordringene – fra den globale finanskrisen til klimaendringenes skadevirkninger. I en verden som ble enda tettere sammenknyttet i min tid som president, måtte vi tilby amerikansk lederskap for å få andre med på å gjøre noe med våre felles problemer. Men de samme kreftene for global integrering som har gjort oss avhengig av hverandre, avdekker også dype bruddlinjer i den eksisterende internasjonale orden.
Vi står oppe i en pandemi som kommer i tillegg til langvarige utfordringer – flyktningkriser, økonomiske konflikter, sjåvinisme med mer. Mer enn et kvart århundre etter den kalde krigen er verden på mange måter mer velstående enn noen gang, og likevel hersker det stor usikkerhet. Til tross for enorme fremskritt er det blitt vanskeligere å regjere, og spenninger mellom nasjoner kommer raskt til syne når folk mister tilliten til institusjonene.
Vi står oppe i en pandemi som kommer i tillegg til langvarige utfordringer – flyktningkriser, økonomiske konflikter, sjåvinisme med mer
Så vi står overfor et valg. Vi kan prøve å få på plass en bedre modell for samarbeid og integrering. Eller vi kan trekke oss tilbake i en sterkt splittet verden og komme i konflikt med hverandre etter gamle skillelinjer mellom nasjoner, folkegrupper, raser og religioner.
Etter min mening er ikke svaret å avvise global integrering. Vi må samarbeide for at fruktene av integreringen skal kunne nytes av flest mulig, og at de økonomiske, politiske og kulturelle problemene som følge av integreringen blir tatt opp og behandlet.
Jeg tror også at samtidig som vi har våre egne utfordringer, har USA en moralsk og praktisk forpliktelse til å fremme en internasjonal orden basert på universelle verdier og etablerte normer og regler. Vår innflytelse skyldes ikke bare militær og økonomisk makt – den har sin bakgrunn i den historien vi representerer. På samme måten som vi konsekvent har arbeidet for å perfeksjonere vår egen forbundsstat, må vi hele tiden prøve å gjøre mer i verden forøvrig.
Fra Et lovet land: «Jeg sitter ved siden av svigermoren min, Marian Robinson, og følger med på stemmeopptellingen. «Dette blir nesten litt for mye,» sa hun. Jeg skjønte hva hun mente». (Foto: David Katz. Gjengitt med tillatelse fra HarperCollins Publishers)
CPG:Som USAs første svarte president ga du mange amerikanere en følelse av stolthet og fremskritt – men du skriver at din tilstedeværelse i Det hvite hus avstedkom en oppfatning om at naturens orden var endret. Hvordan vil du si du har satt spor etter deg når det gjelder raserelasjonene i USA?
Barack Obama: For det første trodde jeg aldri at den fanatiske rasismen ville bli feid vekk i og med at jeg ble valgt. Det sto klart for meg. Jeg har aldri ment at vi lever i en post-rasistisk tid.
Jeg tror at det som skjedde mens jeg var president, var en reaksjon blant folk som mente jeg symboliserte muligheten for at de eller gruppen de tilhører, skulle tape status, ikke på grunn av noe jeg gjorde, men bare fordi jeg ikke så ut som alle de tidligere presidentene. Mitt blotte nærvær gjorde folk urolig, i noen tilfeller eksplisitt, i andre tilfeller ubevisst, og så var det enkelte som greide å utnytte den frykten. Ser du tilbake på kraften i Palins folkemøter kontra McCains – bare se på forskjellen i begeistring blant de republikanske velgerne. Det sier noe om i hvilken grad identitetspolitikk, nasjonalisme og konspirasjoner appellerte til folk. Du kan trekke en linje derfra til påstanden om at jeg ikke er født i USA, som Donald Trump fremsatte, og til at Trump vant presidentvalget.
Mitt blotte nærvær gjorde folk urolig
Men samtidig, mens jeg var president, vokste det opp en hel generasjon unge som ikke syntes det var noe merkelig eller uvanlig at en svart mann innehadde landets høyeste embete.
Det har alltid vært uenighet i spørsmål som lenge har stått sentralt her i landet, ikke bare om rase, men om klasse, kjønn og følelsen av at noen er mer amerikanske enn andre, mer verdige statsborgere – hvem vi regner vi inn under merkelappen «Vi, folket» – som alltid har vært stridstemaer. De siste fire årene har vi sett at disse spørsmålene fremdeles er av stor viktighet, også da det ikke var en svart president.
Men generelt, når du snakker med barna mine og deres generasjon, er deres holdninger i det store og hele mer åpne – ikke bare når det gjelder rase, men også når det gjelder kjønn og seksuell orientering. Det er grunnen til at jeg ikke ser så mørkt på det. Jeg tar det likevel alvorlig, for historien beveger seg ikke i en rett linje. Holdninger kan gå både den ene og den andre veien. Vi må alle være årvåkne og jobbe så hardt vi kan, oppvise det beste i oss og si farvel til ting i amerikansk kultur som har vært så destruktive.
Amerika som eksperiment er i sannhet viktig for verden, ikke på grunn av historiske tilfeldigheter som gjorde oss til verdens mektigste nasjon, men fordi Amerika er det første reelle forsøket på å bygge et stort, multietnisk og flerkulturelt demokrati. Vi vet ennå ikke om det vil holde. Det må hver nye generasjon arbeide for.
Fra Et lovet land: «Min første dag bak Resolute-skrivebordet – en gave fra dronning Victoria i 1880, laget av virke fra skroget til det britiske skipet HMS «Resolute», som ble berget fra pakkisen av et amerikansk hvalfangstskip». (Foto: Pete Souza/The White House)
CPG:Du er svært åpenhjertig om utfordringene med å være ektemann og far samtidig som du skjøttet presidentembetet. Hvordan greide du å fylle begge disse rollene og skille mellom arbeid og familieliv?
Barack Obama: Fra første stund var det å stille til valg som president et veddemål, et veddemål om hva slags land vi er. Jeg ba Michelle, Sasha og Malia satse sammen med meg, selv om de ikke likte tanken på et liv viet politikken. Vi var velsignet med god helse, en solid krets av venner og familie, dyp kjærlighet til hverandre og en felles tro på at vi hadde noe å bidra med. Så vi satset.
Skal jeg være ærlig, ble den tyngste foreldrejobben gjort i tiden før vi flyttet inn i Det hvite hus – og det var ikke jeg som gjorde den. Den ble gjort av Michelle, mens jeg reiste fra stat til stat og drev valgkamp. Den store byrden jeg la på familien i de to årene jeg drev presidentvalgkamp, lar seg vanskelig overdrive. Jeg var avhengig av Michelles styrke og foreldreferdigheter og barnas usedvanlig gode humør og modenhet, som de uten videre tok med seg til Det hvite hus.
Fra Et lovet land: «Hvis jentene stakk innom, var det alltid det beste som skjedde den dagen». (Foto: Pete Souza/The White House)
Jeg er utrolig stolt over døtrene våre og hva det er blitt av dem. Som familie nøt vi det privilegium å få se verden og møte spennende mennesker, og det å kunne observere fra dag til dag hvor sterkt og tilpasningsdyktig landet vårt er. Jeg fikk mer tid sammen med barna enn jeg sannsynligvis ville hatt hvis jeg hadde fortsatt som senator, siden jeg bodde i etasjen over «butikken», som beskrevet i boken. Det gjorde at jeg kunne spise middag med familien halv sju hver kveld, selv om jeg kanskje måtte tilbake på jobb etterpå.
Den store byrden jeg la på familien i de to årene jeg drev presidentvalgkamp, lar seg vanskelig overdrive
Det betyr ikke at det ikke var ubehagelige eller kinkige situasjoner, som å måtte ringe en familie og forklare at Secret Service-agenter måtte gjennomsøke huset deres før Sasha kom på besøk, eller overtale en tabloidavis til ikke å trykke et bilde av Sasha og vennene hennes på kjøpesenteret. En tur ut med døtrene for å kjøpe is ble plutselig et stort prosjekt som innebar stengte gater, innsatsstyrker og pressefolk.
Var det stunder da jeg tvilte eller var motløs? Ja visst. Var det tider da det var en belastning for oss som familie? Dessverre, ja. Men stilt opp mot min tro på USAs muligheter og vår evne til å bevege oss mot høyere idealer tror jeg jeg snakker for hele familien når jeg sier at håpet likevel vinner.
Fra Et lovet land: «31. august 2010: Det er rett før jeg kunngjør slutten på stridsoperasjonene i Irak, sittende bak samme skrivebord som president Bush startet dem fra. Det tok sin tid, men løftet ble innfridd». (Foto: Pete Souza/The White House)
CPG:Du reflekterer over noen vanskelige valg tidlig i livet – «mellom å arbeide for forandring innen systemet og å motarbeide det; mellom ønsket om å ville lede og å sette folk i stand til å endre sin egen situasjon; å ville være i politikken, men ikke være styrt av den». Hva er ditt råd til neste generasjon som bakser med de samme spørsmålene og krefter som drar i hver sin retning?
Barack Obama: Som så mye her i livet er det ikke et spørsmål om enten-eller – det er både-og. Når du prøver å oppnå den typen gjennomgripende endringer vi snakker om – enten det gjelder inntektsforskjeller, rasediskriminering eller klimakrisen – er det ingen tvil om at vi trenger grasrotaktivisme og demonstrasjoner som får folk til å åpne øynene. Som rister dem ut av selvtilfredsheten. Som får dem til å tro at de kan forme sin egen skjebne. Samtidig må vi benytte de politiske maktmidlene vi rår over – organisering, valgdeltagelse, å stille til valg – for å oppnå store, varige endringer som fører til reelle fremskritt.
Du kan ikke bare velge en president og lene deg tilbake og håpe at han eller hun får jobben gjort
Jeg er optimistisk. Det vi har sett de siste fire årene, er en enorm energi og entusiasme – og målbevissthet – hos brede lag av amerikanere. Og fordi folk engasjerte seg og stemte, kan vi sende Joe Biden og Kamala Harris til Det hvite hus. Jeg er overbevist om at de vil gjøre alt de kan for å samle oss som nasjon. Men det blir ikke enkelt, så vi må fortsette å engasjere oss og støtte dem.
For sannheten er: Du kan ikke bare velge en president og lene deg tilbake og håpe at han eller hun får jobben gjort. Du må fortsette å holde deg orientert og engasjert, og du må fortsette å stemme. For som vi så i mine to perioder, selv om du har flertall i både Huset og Senatet, er det ikke sikkert du får beholde det. Og blir du sittende med et senat som heller vil blokkere enn å samarbeide, er du nødt til å vinne valg. Den eneste måten å gjøre det på, er ved å fortsette å delta og utvide velgerbasen til du får en administrasjon som er som deg og avspeiler dine interesser. Det er tilfelle på føderalt plan, og det er tilfelle på delstatsnivå og lokalt.
Fra Et lovet land: «Palestinere i Gaza ser meg tale i Kairo 4. juni. I valgkampen hadde jeg lovet å holde en tale til verdens muslimer, for jeg mente at det å erkjenne kildene til spenningen mellom Vesten og den islamske verden ville være et første steg mot fredelig sameksistens». (Foto: REUTERS/Ibraheem Abu Mustafa)
CPG:Du har sagt at demokrati ikke bare er noe vi blir tildelt, men noe vi aktivt må skape sammen. I en stadig mer polarisert og splittet verden, hvordan kan vi ta vare på de demokratiske idealene?
Barack Obama: Det er ingen tvil om at landet er dypt splittet nå. Når jeg tenker tilbake på første gang jeg ble valgt i 2008, føltes ikke landet så splittet som det er nå, politisk, kulturelt, ideologisk og i enkelte tilfeller religiøst og geografisk, noe som er alvorligere enn politisk uenighet. Jeg tror dette langt på vei har å gjøre med endringer i hvordan folk blir informert. Jeg har snakket om dette før, og jeg skriver om det i boken. Ser du på Fox News, får du en annen virkelighetsoppfatning enn hvis du leser The New York Times, og den forskjellen var ikke så tydelig før, for da hadde du lokalaviser og mer overlapping når det gjelder hvor amerikanerne får informasjon fra.
Men nå, til dels på grunn av sosiale medier og ekkokamre, er det mange av dem som stemte på Donald Trump, som ikke mener at koronapandemien ble dårlig håndtert, stikk i strid med fakta. Jeg mener at i fravær av et felles faktagrunnlag, hvis vi ikke har evnen til å skille på sant og usant, vil ikke meningsbrytingen fungere. Og da vil heller ikke demokratiet fungere. Så vi må presse institusjonene våre til å svare på disse utfordringene.
Men skal dette demokratiet bestå, krever det aktiv deltagelse fra oss alle
Samtidig må vi fortsette å engasjere oss – og ikke bare hver gang det inntreffer en tragisk hendelse som setter uretten i landet i skarpt relieff, eller hvert fjerde år når det er presidentvalg. Skjer ikke den bedringen du ønsker, ta en nærmere titt på hvem eller hva som står i veien. Jeg vet det kan være slitsomt. Men skal dette demokratiet bestå, krever det aktiv deltagelse fra oss alle, og at vi konsentrerer oss om de viktige spørsmålene – ikke bare i valgår, men også mellom valgene.
Til syvende og sist har jeg tro på mine medborgere, særlig den neste generasjonen, som har en medfødt tro på alle menneskers likeverd, og som insisterer på å realisere prinsippene som foreldrene og lærerne deres sa var riktige, men som ikke alltid blir oppfylt i praksis.
Fra Et lovet land: «Dronning Elizabeth II var inkarnasjonen av det spesielle forholdet mellom USA og Storbritannia, og Michelle og jeg likte alltid å være sammen med henne.» (Foto: Pete Souza/The White House)
CPG:Hva er budskapet du håper å formidle med Et lovet land?
Barack Obama: De siste årene har jeg tenkt mye på tiden som president, og i Et lovet land har jeg prøvd å gi en ærlig vurdering av presidentvalgkampen og presidentgjerningen, de viktigste hendelsene og folkene som formet dem, min egen oppfatning av hva jeg gjorde riktig og hvilke feil jeg begikk, de politiske, økonomiske og kulturelle kreftene som mine medarbeidere og jeg sto overfor – som vi som nasjon fremdeles strever med.
I boken har jeg også prøvd å gi leserne et inntrykk av den personlige reisen Michelle og jeg foretok i de årene, med både høydepunkter og nederlag. Og til slutt, i en tid da USA står midt oppe i så gjennomgripende forandringer, byr boken på mer vidtfavnende tanker om hvordan vi kan bygge bro over kløftene, gå videre og sørge for at demokratiet fungerer for alle – en oppgave som ikke er avhengig av en enkelt president, men av oss alle som engasjerte borgere.
Foruten å være underholdene og informativ håper jeg fremfor alt at boken vil inspirere unge mennesker over hele landet – og over hele verden – til å ta imot stafettpinnen, ta ordet og være med og gjøre verden til et bedre sted.
En noe usannsynlig trio gjester dagens podcast: Suzann «Tutta» Pettersen har de siste 20 årene vært i verdenstoppen i en av verdens største idretter. Nå forteller hun sin historie i boka Uten mot, ingen ære.
Tidligere statsminister Thorbjørn Jagland har ikke noen mindre imponerende karriere – nå er han ute med sine politiske memoarer, Du skal eie det selv.
I tillegg får du høre NRKs legendariske Russland-korrespondent Hans-Wilhelm Steinfeld, som har skrevet bok om Vladimir Putin.
De tre er sjeldent å se på samme bane, men felles for dem alle er at de er å høre i denne episoden av Boktips’ podcast. Episoden ble tatt opp på det litterære talkshowet Boktips LIVE den 18. november.
Suzann Pettersen eller «Tutta» er en verdensstjerne i verdensidretten golf. Hun har ligget i tetsjiktet i golf, en av verdens største individuelle idretter i 20 år. Alpinstjernen Kjetil André Aamodt har sagt om henne: «Suzann er sannsynligvis det råeste idrettsmenneske Norge har hatt.»
Her
snakker Tutta om sin selvbiografi, Tutta.Uten mot, ingen ære.
Den er forteller hun åpent om oppturene og nedturene i en rik karriere. Her får
du innblikk i mentaliteten til en vaskeekte vinnerskalle.
Thorbjørn Jaglands politiske karriere er svimlende – fra en oppvekst i enkle kår i Lier har han gått veien via AUF-leder til partisekretær, partiformann Arbeiderpartiet. Han har vært statsminister, utenriksminister og stortingspresident, og senere leder av Nobelkomiteen og generalsekretær i Europarådet.
Jaglands politiske liv speiler på mange måter den historiske utviklingen i Norge og Europa det siste halve århundre. Hans selvbiografi, Du skal eie det selv, dekker tiden din fram til 2002, og den gir et unikt innblikk i dramatiske hendelser på toppen av norsk politikk, og i de indre kontorer på Youngstorget og Stortinget.
Hans-Wilhelm Steinfeld kjenner de flest av oss fra NRK-Dagsrevyen, der han jobbet i 37 år. Av disse var han gjennom fire perioder stasjonert 18 år som utenrikskorrespondent i Moskva.
Gjennom sine år som Moskva-korrespondent fikk Steinfeld et unikt kontaktnett for innsyn i sovjetisk (russisk) og østeuropeisk politikk.
Det er utallige historier om hvordan han var tettere på russiske ledere enn noen annen journalist. Her forteller han om årets bok fra hans hånd: Putin.
Shilpi Somaya Gowda er forfatteren bak den internasjonale bestselgeren Indias datter. Nå har hun skrevet en uforglemmelig roman om en familie i oppløsning.
Vi var en familie er en inderlig skildring av fire mennesker som desperat forsøker å finne veien fra en smertefull fortid, og til en håpefull fremtid.
I Vi var en familie møter vi familien Olander. En typisk vellykket kjernefamilie i en globalisert verden. Jaya er indisk, og Keith er amerikansk. De møttes i London som unge, og flyttet deretter under solen i California. Ekteskapet er av den sterke typen, – basert på felles verdier og en sterk kjærlighet til barna sine.
Men det gode utgangspunktet hjelper ikke når tragedien plutselig rammer. Ekteparet er i ferd med å gå hvert til sitt; Jaya søker seg mot det spirituelle, mens Keith jobber og jobber. Datteren er i ferd med å bli selvstendig, med alt det innebærer, mens lillebroren Prem er vitne til en familie som er i ferd med å gå til grunne.
Den norske redaktøren for Vi var en familie, Oda Skard, sier at romanen både gir innsikt og inviterer til refleksjon.
-Boka passer for alle som liker å lese om relasjoner og bånd innad i en familie – mellom ektefeller, mellom foreldre og barn, og ikke minst mellom søsken. Den er lærerik og innsiktsfull på mange plan, den handler mye om sorg, skyld og savn, men den handler også om at man må finne sin vei i livet uansett hva som skjer. Og at det er lov å trå feil og starte på nytt. Boka gir også et fint innblikk i en spirituell og alternativ livsstil.
Og selv om det er en vond historie å følge ekteparet i, gir romanen også håp:
-Selv om boka til dels er uendelig trist, gir den også håp – om hvordan man kan komme seg gjennom kriser, hvordan man kan legge fra seg en enorm skyldfølelse, hvordan man kan knyte sammen kjærlighetsbånd som man trodde var brutt for alltid. Denne historien sitter i deg lenge!
Forfatter av storselgeren «Indias datter»
Forfatteren Shilpi Somaya Gowda er fra Toronto i Canada. Hun har hatt stor suksess med sine tidligere romaner, Indias datter og Gyllen sol. Gowda har en MBA fra Standford og en bachelorgrad fra University of North Carolina. Akkurat som hovedpersonene bor Shilpi i California sammen med ektemann og barn.
Forfatter David Diop blander historisk research og kliniske, nærmest journalistiske skildringer fra skyttergravene med muntlige fortellertradisjoner fra Senegal.
Både The New York Times og The Times hyller den relativt korte boka i sine anmeldelser. Her hjemme triller Dagbladet og Nettavisen henholdsvis 6 og 5 på terningen – og roser den norske oversetteren av denne særegne prosaen, Tom Lotherington.
Boka Om natten er alt blod svart er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.
6 i Dagbladet – hyllet av The Times og The New York Times
Jon Rognlien i Dagbladet er blant dem som er svært begeistret i sin terningkast seks-anmeldelse:
«Det er så fortvilet, og samtidig så hverdagslig enkelt og forståelig at boka klatrer opp til de helt store litterære høyder», skriver han i sin anmeldelse.
Utenlands har også den britiske avisen The Times lagt sin elsk på Diop, og skriver at boka «er en intens utforskning av de dehumaniserende effektene av krig og kolonialisme. Den korte boka eksploderer med ekstraordinær kraft – leserne kommer ikke til å glemme den med det første.»
Han kaller boka en «spare yet extraordinary novel», og skriver: «Når vi når bokas sjokkerende, men likefullt overskridende slutt, har historien blitt forvandlet til noe mystisk, esoterisk; den tar en syklisk form.»
Romanen handler om senegalesiske Alfa Ndiaye som kjemper under fransk flagg under første verdenskrig, sammen med sin barndomsvenn Mademba Diop. Mademba faller rett ved skyttergraven, livstruende skadet, rett foran Alfa. Mademba ber Alfa om å drepe ham så han slipper å blø langsomt i hjel midt i ingenmannsland.
Men Alfa er ikke i stand til å gjennomføre et barmhjertighetsdrap på vennen sin. Etter hvert som han innser hvor feig han har vært, begynner han å gå fra forstanden. Han innleder et ritual for å hevne vennen sin – hver natt dreper han en tysk soldat og tar med en avkappet hånd i sekken.
Til å begynne med beundrer de andre Alfas mot, men etter hvert begynner det å gå rykter om at han ikke er en helt, men en trollmann. Alfa må fjernes fra fronten. Men hvordan snakker du en demon til fornuft? Og hvor langt er Alfa villig til å gå for å gjøre det godt igjen overfor sin døde venn?
Jon Rognlien i Dagbladet fremhever også oversetterarbeidet som er gjort av Tom Lotherington:
«David Diop har vært heldig med sin norske oversetter, Tom Lotherington, som igjen har skapt ypperlig norsk litteratur ut av et fransk forelegg. Det ser så lett ut når det er så vellykket, og det er det som er mesterskapet.»
I Nettavisen er det Jan Ø. Helgesen som har anmeldt Om natten er alt blod svart. Han gir også terningkast fem og konkluderer med at «skal du lese bare en oversatt afrikansk roman i år, er ikke David Diops Om natten er alt blod svart noe dårlig valg.»
Diops roman har også imponert den litterære verdenen. J.M.G. Le Clézio, som selv vant Nobelprisen i litteratur i 2008, har sagt om Om natten er alt blod svart at den er «en særdeles treffende refleksjon over krigens ondskap, i tillegg til en dyptpløyende utforskning av menneskesjelen.»
David Diop (født 1966) er professor i litteraturhistorie ved Universitetet i Pau og Pays de l’Adour ved de franske Pyreneene (foto: Alice Joulot).
Braksuksess med debutbok
Hvem er så denne David Diop som har gjennomført dette mesterverket? Diop er til daglig er professor i litteraturhistorie ved Universitetet i Pau og Pays de l’Adour ved de franske Pyreneene. Han har senegalesisk far og fransk mor.
Han ble født i Paris, men vokste opp i Dakar. Diop brakdebuterte som romanforfatter med Om natten er alt blod svart, som ble nominert til alle de store prisene i Frankrike høsten 2018. Siden har boka vunnet Strega-prisen i Italia for beste oversatte roman, og blitt nominert til Den europeiske litteraturprisen i Nederland.
Boka Om natten er alt blod svart er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.
«Jeg sørger over vårt febersyke, hostende, kvalte, kjempende Europa. Men etter den første korona-panikken begynner det likevel å bli rom for ettertanke. Hvor står vi? Hvor bærer dette hen?»
Dette skriver den nederlandske historikeren Geert Mak i sin siste bok Store forventinger På sporet av den europeiske drømmen. Europa 2000-2020. Her formidler og forklarer Mak nyere historie slik bare han kan gjøre det.
Han tar for seg de to første tiårene i det 21. århundre, og skriver blant annet om innføringen av euro, konsekvensene av angrepet på tvillingtårnene i New York, situasjonen i Øst-Europa og Russland, bankkrisen, forholdet til USA, Nord- kontra Sør-Europa og flyktningestrømmen.
Mak avslutter med betraktninger rundt korona-pandemien, og konsekvenser denne har for oss. Han peker på at det snakkes om at dette kan være slutten på den forbløffende, omveltende tiden av globalisering og nyliberalisme, og – som han sier – fra tid til annen kan man også høre ordet «paradigmeskifte» falle.
Denne plutselige og totale stillstanden fører til globale forstyrrelser i ukjent skala.
Mak skriver blant annet «Vi står ved begynnelsen av et historisk brudd som minner om 1989 eller om Den store depresjonen. De fleste av dagens historikere sammenligner disse månedene først og fremst med sommeren 1914, og jeg tror de har rett. Før første verdenskrig brøt løs, hadde verden noen tiår med tilsynelatende ubekymret globalisering bak seg.»
Terningkast 6: «Stoff til tusen viktige samtaler om Europa»
«Hvis journalistikken er førsteutkastet til historien, kan det vanskelig gjøres mye bedre enn det Geert Mak har gjort, både i 1999 og nå. I den ferske boken er det stoff til tusen viktige samtaler om Europa, samtaler som er helt nødvendige om vi ikke skal ende som det golde kontinentet», skriver anmelder Sven Egil Omdal i Stavanger aftenblad og gir boken terningkast 6.
Dokumentarboken Store forventninger begynner i nord, nærmere bestemt i Kirkenes som kan kalles «Norges geopolitiske brennpunkt». Kirkenes har knapt 3500 innbyggere, den er et knappenålshode på kartet, likevel er denne avkroken en geopolitisk heksegryte, skriver Mak.
Boken er en oppfølger til Geert Maks suksess Europa, som utkom både i bokform og som TV-serie på NRK. Europatok for seg det 20. århundre og hvordan, for mange, en grufull periode preget av to verdenskriger har formet oss. I sin nye bok skriver Mak om de første to tiårene i det 21. århundret, der historiefabrikken igjen går for full gass og der vår velordnede europeiske verden av fred og ærlig fortjent velstand igjen truer med å velte.
Hva skjedde med den europeiske verden i den turbulente starten på det 21. århundre?
Geert Mak forteller:
– For nesten tjue år siden skrev jeg en bok om Europa i det 20. århundre. Den sluttet i 1999. Og skrek etter en fortsettelse: Hva skjedde med den europeiske verden i den turbulente starten på det 21. århundre? Jeg skulle selvsagt inderlig gjerne kunne kikke over skulderen til den flittige historiestudenten som i 2069, etter et halvt århundre, skal skrive en oppgave om vår tid. Noen munter historie blir det ikke, frykter jeg, men sikkert interessant.
Videre sier Mak: – Både USA og senere EU vil alltids kunne betraktes som store historiske prosjekter. Prosjekter der frie borgere prøvde å ta historiens løp i egne hender, i stedet for å måtte tåle det. Prosjekter som hadde sitt utspring i opplysningstidens idealer, i menneskerettigheter, frihet, likhet og brorskap– også internasjonalt brorskap. Hvor kom så raseringen av noe så flott fra? Med sin avstand i tid har min ungdommelige historiker god oversikt. Det har ikke jeg. Hun gjør meg misunnelig.
Dette perspektivet må også med i debatten
Mak har ikke denne typen avstand i tid, men han makter å kombinerer den store historien om de første tiårene av det 21. århundrets Europa med overraskende detaljer og personlige historier som gir fremstillingen et ansikt, en smak og en lukt. Hans unike tilnærming og fortellerevne gjør den nære fortiden levende. Og bok byr på en fremragende oppsummering.
«Boken er en sammenhengende demonstrasjon av journalistikkens beste sider. Geert Mak skriver selv at han snubler rundt med et stearinlys i et mørkt hus, men det blir faktisk mulig å se bedre der han beveger seg fra Kirkenes i Nord til Samos i sør. Hans metode er å kombinere omfattende lesing av både klassisk litteratur og døgnets nyheter med utallige møter med mennesker på alle nivåer. I Istanbul lytter han til tehandlere, gatefotografer og sigarettgutter som ikke ser karikaturene av profeten som uttrykk for frihet, men som krenket egenverd, «et angrep på deres siste skanse mot total ydmykelse». Dette perspektivet må også med i debatten om europeiske verdier.»
Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.
Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.
Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.
En søndag ettermiddag går jeg gjennom skogen til den gamle vokterboligen ved sundet. Jeg tar ofte denne turen nå. Det er fint å sitte i kveldssola på verandaen der nede, så jeg har med meg kaffe og bakverk. I begynnelsen syntes jeg det hvilte noe uhyggelig og litt sjuskete over dette stedet. De forlatte rommene. Madrassen på gulvet. Nå vet jeg at det bare er lokale ungdommer som følger naturen og driftene. Jeg har forresten ikke sett eller hørt noe til dem, og nå tar sommeren snart slutt.
Jeg setter meg på verandaen, og skal akkurat skjenke opp kaffe fra termosen, da jeg ser en liten, rød plastjolle som noen har trukket opp på stranden nede ved restene av brofundamentet. Et par årer ligger i bunnen av båten. Ingen påhengsmotor. Ja vel. Så er jeg ikke alene.
Det bryr meg ikke stort. Jeg har tenkt så ofte på det i det siste. At dette i grunnen har gått veldig greit. At jeg faktisk ikke har kommet opp i en eneste ubehagelig situasjon i den tiden jeg har vært her. Før jeg forlot Oslo hadde jeg alle mulige fantasier og forestillinger om hva som kunne komme til å skje. At jeg forsnakket meg eller ble tatt i løgner. Jeg hadde en drøm som stadig vendte tilbake, der jeg ble hentet av noen mørkkledde menn midt på natten, og ført bort. Bruddstykker av et avhør. Men ingen ting har skjedd. I butikkene blir jeg behandlet som alle andre. Ingen har spurt hva jeg heter, med unntak av Maria og barna. Men både de og Bjarte og Sune tilhører «familien». De som «lever annerledes» i Stein Kristian Skutes forunderlige system her ute. Jeg stiller ikke mange spørsmål, jeg heller. Særlig fordi jeg vet at de åpner dette litt anarkistiske kongeriket for meg litt etter litt. Lar meg bli en del av det på naturlig vis. Jeg vet at Stein vil ta meg med ut på øyene etter hvert. Det haster ikke.
Han står ute på et lavt svaberg og kaster med stang. En kar i sekstiårene, med sportsklær og kort, grått hår. Selv på avstand kan jeg se at han er unormalt brun i huden. En sånn brunfarge som man får når man er mye ute hele året, og ikke bare når det er sol. En friluftsmann. Strømmen går stri her i sundet på denne tiden av døgnet, og han kaster rolig og systematisk. Litt lenger inne på svaberget kan jeg se den hvite buken på det jeg tipper er en sei eller makrell. Jeg blir sittende og se på ham i noen minutter, men når han ikke får noe, finner jeg frem en roman jeg har lånt av Maria. Murakamis «1Q84». Som har den egenskapen at den virker helt hypnotiserende på meg. Skyver meg inn i en parallell tilværelse.
Eller sovnet jeg? Jeg er ikke riktig sikker. Men når jeg slår øynene opp, har solen akkurat senket seg bak grantoppene på den andre siden av sundet.
– Unnskyld? Han står borte ved rekkverket på den andre siden av verandaen. – Det var ikke meningen å vekke deg! – Det går bra, sier jeg. – Jeg var ikke en gang klar over at jeg sov.
Han nikker mot boken som ligger i fanget mitt. – Jeg håper ikke det var boken. Jeg synes nemlig det er en av hans aller beste. Langt bedre enn «Kafka på stranden», som alle var så opptatt av en periode. Jeg er helt enig, men det sier jeg ikke.
– Forresten er jeg visst litt uærlig nå, fortsetter han. – Jeg hadde faktisk til hensikt å vekke deg. Han smiler, og holder opp en fyrstikkeske som vannet drypper av. – Du skulle ikke tilfeldigvis ha fyr? Jeg skled på en stein, og så …
– Det kan jeg hjelpe deg med, sier jeg, og finner frem den fyrstikkesken som alltid ligger innpakket i plastfolie i den høyre sidelommen på sekken. Han nikker anerkjennende. – En som har vært på tur før et par ganger.
– Gammel speider, sier jeg og smiler. Liker fyren. Han utstråler både ro og vennlighet. Han tar kjapt imot esken når jeg kaster den til ham, og tryller frem en velbrukt pipe som han tydeligvis har stoppet ferdig. Litt senere kjenner jeg den søtlige duften av pipetobakk. Han betrakter med gjennom den blå tåken, og kaster esken tilbake. – Takk! Jeg skal ikke plage deg mine uvaner.
– Ikke tenk på det, sier jeg. – Det minner meg om barndommen. Far røykte pipe. Jeg trodde nesten dere var en utdødd rase. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg så en piperøyker. – Nei. Og det er kanskje like greit.
Vi snakker litt om før og nå. Og så må jeg selvsagt spørre om han har fått noe fisk. Bare et par makreller. Når jeg finner frem en ekstra plastkopp, takker han ja til både kaffe og et vaffelhjerte. Nordmenn på tur. Han lar fiskeutstyret stå, og kommer og setter seg ved siden av meg. Jeg legger merke til at han holder meteren og vel så det, og det sier jeg også.
– Ja, det har blitt et underlig år. Han rister på hodet, og trekker av pipa. Vaffelen ruller han sammen og stikker i munnen når han har blåst fra seg. – Jeg lurer på hvordan dette skal ende. Eller … Om det får noen ende, i det hele tatt.
– Det får vi da inderlig håpe, sier jeg. – Tja. Hva er det Elling sier? At alt går over – i noe annet? Var det ikke det, tro? – Du mener at vi ikke kommer til å vende tilbake til der vi var før dette tok til? – Det har vi vel egentlig aldri vært i stand til. Eller hva? Rykke tilbake i tid? Vi ler. – Nei, sier jeg. – Du sier noe.
Men så blir han alvorlig. – Jeg tror ærlig talt at det vil bli dramatiske endringer. Eller kan du tenke deg at hotell, restaurant og reiseliv noen gang vil bli slik vi opplevde det før dette skjedde? Det kan ikke jeg.
– Nei. Det er nesten uvirkelig. Det er bare noen måneder siden vi diskuterte hvordan vi skulle få redusert flytrafikken for å bedre miljøet. Mange mente at det var umulig. Og nå er det så det støkker i en når man ser et fly på himmelen. Det er nesten som i en …
– Fortelling av Murakami, sier han, og nikker mot boken som nå ligger ved siden av meg. – Verden er den samme som i går. Trærne. Veiene. Sol og måne, og mann og kvinne. Alt er som vi kjenner det. Og likevel er verden grunnleggende annerledes.
Ja, tenker jeg. Og annerledes er dette også. Å sitte sånn og småprate med en mann med en utstråling som dette. Den rolige stemmen. Det brunbarkede ansiktet og hendene. Duften av pipetobakk. Men det som først og fremst vekker min noe nølende interesse, er følelsen av å være i selskap med en med trygghet og livserfaring. Det er ikke så mye det han sier, som måten han sier det på. En fornemmelse av soliditet. Hel ved. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at nå får jeg passe meg, for denne karen er ikke som Stein Kristian Skute. Her har vi å gjøre med en mann som slett ikke har drukket seg av med sin egen seksualitet. Her er batteriene fulle, og kanskje er mine det også, selv om jeg ikke en gang har tenkt tanken på mange måneder. Det kiler litt i magen, og så tenker jeg at det har du kanskje bare godt av, jenta mi. Ja. Nesten helt sikkert.
Så sitter vi stille en stund, og jeg merker at det også er fint. At det ikke blir pinlig på noen måte. Han patter på pipa og nipper til kaffen. To unggutter i en gammel kogg drar forbi oss ute i sundet. De vinker, og han vinker tilbake. Drikker ut av koppen, og setter den forsiktig fra seg.
– Nei, jeg får komme meg hjemover. Han reiser seg smidig som en ungdom, og skal til å rekke meg hånden, før vi begge husker hvilken verden vi lever i. Ler. – Det var hyggelig å prate med deg! Og takk for kaffe og vafler! Mitt navn er for øvrig Otto Landsmark, og det kunne jeg vel egentlig ha sagt først, og ikke sist. Man blir visst uhøflig av å gå her og slenge alene.
– Selv takk for selskapet, sier jeg, og presenterer meg, jeg også. Reiser meg og følger ham bort til stanga og fiskevesken. Men så snart han vender ryggen til meg, går det et søkk i meg. Otto Landsmark … Det er noe … Det er noe jeg ikke får tak i.
Men når han skyver den vesle jolla ut i vannet, og skal til å smyge seg om bord, kjenner jeg ham igjen. Med hundre prosent sikkerhet. Otto Landsmark er mannen som passerte meg i mørket den natten noen hadde tatt seg inn i villaen til Stein Kristian Skute. Han som visste hvordan han skulle håndtere en dirk.
Radioprogrammet med gammel-lensmannen husker jeg imidlertid ikke før jeg kommer et godt stykke opp i bakken. Da må jeg sette meg på huk og spy meg tom. Presenterte jeg meg som Renate Dahl, eller sa jeg Renate Husum Dahl som i gamledager? Jeg kan rett og slett ikke huske det. Men nå vet jeg altså meget godt hvem Otto Landsmark er. Faen også!
Camilla Groth (f. 1973) har et særegent forfatterskap. Helt siden debuten med Nature Boy i 2008 har naturen og vårt forhold til den stått sentralt i hennes diktning. Høstens diktsamling Rundt jorda tar utgangspunkt i jordas sårbarhet. Der veves dyr, innsekter, virus, skyer, søppel, mennesker og naturfenomener sammen med språklig lekenhet, alvor og poetisk overskudd.
Rundt jorda er en samling med 15 sonetter, og det utgjør det man kaller en sonettkrans. Uttrykket «en sonett» har sitt opphav i det italienske uttrykket sonetto som betyr liten klang, sang. Sonett er en bunden diktform man antar har sin opprinnelse i Provence. Den ble videreutviklet på Sicilia på 1200-tallet og popularisert av Francesco Petrarca på 1300-tallet. I England utviklet de sin egen variant, der Shakespeare var en prominent representant. I moderne tid dukker formen opp mer sporadisk.
En sonettkrans består vanligvis av 15 sonetter med tematisk sammenheng, der siste verselinje i hver sonett er den første verselinjen i den neste. Den 15. og siste sonetten er dannet av førstelinjene til de 14 foregående.
– Det har vært spennende å leke med språket innenfor en så streng og allerede gitt form som sonettkransen er. Det åpner opp en annen dør inn til poesien. Og under, eller i stoffet i boka ligger det, tror jeg, et ønske om at mennesket skal gjenopprette forbindelsen til naturen, hvor det jo også fins en iboende orden, en intelligens om du vil, eller et slags naturens rim- og rytmemønster, sier Camilla Groth selv om hvorfor hun valgte den spesielle formen i sin diktsamling.
Hør her’a av Gulraiz Sharif har tatt Norge med storm. Det er ungdomsromanen som har sprengt alle aldersgrenser og som ble nominert både til Bokhandlerprisen og Brageprisen. Leserne jubler, kritikerne jubler og til og med politikere som Ordføreren i Oslo og Trine Skei Grande jubler.
I denne episoden av Boktips-podcasten kan du høre Gulraiz Sharif fortelle om Hør her’a, om bøker han har lest opp gjennom livet og om scenene som gjør at han selv får latterutbrudd og utbryter:
Det er sommerferie og Mahmoud på 15 år ser for seg lange dager på benken utenfor blokka sammen med kompisen sin, enøyde Arif. Denne sommeren skal imidlertid bli annerledes, for familien får besøk av Onkel ji fra Pakistan og Mahmoud får i oppgave å vise onkelen rundt i Oslo.
Hør her’a har foreløpig fått fem terningkast-fem anmeldelser, og kritikerne har nærmest slåss om å finne den fineste beskrivelsen av romanen.
Nora Steenberg i Bok365 leder kanskje i den kampen med sin konklusjon: «Norge trenger kanskje Covid-vaksine, men bokbransjen trengte denne vitaminsprøyta fra Gulraiz Sharif.»
«Alle» elsker Hør her’a
Hør her’a er en type bok som har
fått svært mange til å måtte uttrykke sin begeistring. Mange som ikke vanligvis
ytrer seg offentlig om en bok, har nå kastet hemningene. For eksempel mente Ida
Fladen at Hør her’a «var helt fantastisk, faktisk en av de bøkene jeg
har likt best gjennom livet.» Mens Ordføreren i Oslo, Marianne Borgen, la ut på
Facebook at «dette er en spennende, rørende, morsom og varm bok.»
Denne uka var det Trine Skei Grande
som ble blodfan: «Jeg skulle lese før jeg la meg, for liksom å slappe av. Men
jeg lo og lo så jeg ikke fikk sove.»
Gulraiz Sharif forteller om Hør
her’a og Mahmouds opplevelser i Oslo den sommeren han var 15 år. I andre
del av podcasten handler det om bøker Sharif har lest. Han kan for eksempel
avsløre at han tok seg et helt år fri da han var student, bare for å lese romaner.
Astri C. Kleppe (f.1951) er fysiker. Hun debuterte i 1990 med diktsamlingen Bilder tegnet i dagslys, og har siden gitt ut ytterligere fire diktsamlinger.Aldo Meyers visjon er hennes andre novellesamling.
I den drømmeaktige novellesamlingen Aldo Meyers visjon beveger A C Kleppe seg i grenseområdet mellom strikt naturvitenskap og noe helt annet.
Fysikeren og mystikeren Aldo Meyer har hatt en visjon om noe underliggende som binder allting sammen, også menneskers bevissthet, drømmer og skjebner. Dette er utgangspunktet for disse drømske og originale fortellingene om familierelasjoner, kjærlighet og verdensgåter.
For Oskar Sonne var matematikken den vakreste av alle kunstarter. Han var betatt av den elegante bevegelsen i en beregning, veven av matematiske tråder som blir trukket fra et punkt til et annet. Men det mest bemerkelsesverdige var at en matematisk likning kunne avsløre ting som ingen i sin villeste fantasi kunne ha forestilt seg, sånn som da antimaterien ble oppdaget takket være en likning. Matematikken er klokere enn oss, tenkte Oskar, den omfatter alt, og den lyver aldri.
Denne dagen var han høyt oppe i luften, på vei til et fysikermøte i Norge. Han strakte ut bena så godt han kunne i det trange flysetet, og kikket på det tomme arket som lå på det lille bordet foran ham. En flyvertinne kom forbi med kaffe og varme rundstykker, og Oskar, som elsket kaffe, tok takknemlig imot koppen. Han lot blikket gli ut mot den blå uendeligheten utenfor vinduet mens han forsiktig drakk av den varme væsken. Vi er bare en liten partikkel som suser av gårde på tvers av gravitasjonsfeltet, tenkte han. Rundstykkene og kaffen og flykroppen og pilotene og alle vi som sitter her – en eneste liten partikkel underveis i tiden og rommet.
Han drømte at han sto ved en kjempemessig tavle og foreleste. Så skrev han langsomt opp verdenslikningen, og viste at den hadde to forskjellige løsninger.
Og hele tiden hørte han kvinnen ved siden av som drøvtygget på rundstykket sitt mens hun konsentrert leste i boken som lå på fanget hennes.
Hele studietiden hadde han grublet over hva verden egentlig er, og dette forunderlige at vi faktisk kan gjøre beregninger og forutsi hvordan en ball vil bevege seg gjennom luften, eller hvor en månerakett kommer til å lande, som om hvert øyeblikk er haket fast i neste, i et eneste, grenseløst nå. I perioder var han søvnløs fordi han ikke kunne slippe disse tankene. Verden var et regneark, nei, tusener på tusener av regneark.
Han kikket på papiret på bordet foran seg, og tenkte på forelesningen sin. Kanskje han kunne begynne med å snakke om likninger i sin alminnelighet, det ville jo være mange studenter til stede. Jo, det var et godt grep. Han fikk fram pennen sin og skrev Introduction.
Flyet skaket så folk skrek. Kvinnen ved siden av ham gråt, men fikk raskt fram et lite lommespeil og begynte å tørke bort maskara som var rent ut.
Flyvertinnen kom forbi og serverte mer kaffe, men den fikk stå en stund, den var altfor varm. Han gomlet på den siste biten av rundstykket, han var med ett så deilig trett, og straks han lukket øynene, sovnet han.
Han drømte at han sto ved en kjempemessig tavle og foreleste. Så skrev han langsomt opp verdenslikningen, og viste at den hadde to forskjellige løsninger. Da han prøvde å forklare at verden bare bruker den ene løsningen, det ene svaret, innså han plutselig at det var blitt foretatt et feilaktig valg. Verden var basert på feil løsning, det var på grunn av dette at manglene, ondskapen, forråtnelsen var oppstått, og nå var det opp til ham å bruke den andre løsningen i stedet.
Han skrev som besatt, snart var tavlen fylt med beregninger. Da kjente han plutselig en sviende smerte på hånden, og satte seg årvåken opp. Kaffen var rent ut, fremdeles glovarm, over hånden hans, og flyet ristet betenkelig.
Han stirret på papirarket og så at han hadde skrevet et eller annet i søvne, det så ut som en likning. Han pleide alltid å skrive med fyllepenn, og blekklinjene vevet seg inn i hverandre i et vakkert virvar. Hjertet hans begynte å galoppere – det forekom ham at han hadde skrevet ned verdenslikningen fra drømmen, med den løsningen som verden ikke hadde valgt, og at det var derfor flyet ristet så veldig.
Flyet skaket så folk skrek. Kvinnen ved siden av ham gråt, men fikk raskt fram et lite lommespeil og begynte å tørke bort maskara som var rent ut. Flyet krenget som en båt i vanskelig sjø, og Oskar holdt seg krampaktig fast i setet sitt, men i samme øyeblikk som resten av kaffen rant ut over papiret hans og forvandlet skriften til en uleselig flekk av blått og brunt, rettet flyet seg opp. Folk gråt av lettelse, noen begynte lamt å klappe hender.
Han stirret på det tilsølte papirarket. Øverst på siden sto det fremdeles Introduction. Da en smilende flyvertinne gikk forbi og spurte om de hadde noe søppel de ville kvitte seg med, laget han en ball av papirarket og lot den gli ned i den sorte plastposen som ble holdt fram. Kvinnen ved siden av ham la håret til rette, og han kikket på henne og smilte. Hun gav ham et varmt smil tilbake, som om hun skjønte at han nettopp hadde reddet livet hennes.
– Uff, det er så ubehagelig med sånn turbulens, ikke sant? sa hun og slo sammen boken og dyttet den ned i nettet foran seg. Han nikket, og hun la hodet bakover og lukket øynene. En metallisk flyvertinnestemme forkynte at de ville lande om tyve minutter, men damen ved siden av hadde visst sovnet. Før han rettet opp bordet sitt, tok han nysgjerrig ut boken hennes og kikket fort på framsiden. Eichmann i Jerusalem – en rapport om ondskapens banalitet, sto det på tittelbladet. Han satt en stund og så på boken. Tenk om det var sant, tenk om ondskapen ville vært borte med den andre løsningen. Han smilte for seg selv og ristet på hodet, la tilbake boken, og lukket øynene for å drømme videre.
Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.
Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.
Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.
Kapittel 74 (Renate): Alt kan sees og betraktes fra ulike vinkler
Stein sitter i den brede vinduskarmen på kjøkkenet og ser ut over fjorden gjennom det åpne vinduet. Han er kledd i en militærgrønn piratbukse, og en kamuflasjemønstret skjorte så stor som et tomannstelt. Den store sigaren som han pleier å gå rundt og tygge på, er erstattet av en filtersigarett. Det er den tredje siden jeg fortalte ham om mitt møte med Otto Landsmark.
Jeg blåser på den glovarme kaffen i koppen min, og venter. Han røyker sigaretten helt inn til filteret før han sneiper den i askebegeret. Reiser seg og fører begge hender gjennom håret. Smiler. – Du er helt sikker på at det var ham? Som du så den kvelden her nede?
– Ja. Ikke hundre prosent, men ja. Jeg føler meg helt sikker. Da jeg så ham gå om bord i båten, husket jeg bevegelsene hans. Han er veltrent og smidig, og hundre prosent trygg. Det er som om han blir en del av båten. Jeg husker at det var akkurat det jeg tenkte da jeg så ham nede på brygga her den natten.
Han nikker. – Jeg tror også det var ham. – Det var Landsmark du tenkte på da du nevnte det med dirken? – Absolutt. – Det virket ikke som det plaget deg nevneverdig? Han ler litt. – Nei, du vet … Når man kjøper det største huset i bygda, selveste kongsgården, så å si – så er ikke det for å bruke det som skjulested for noe som helst. Så vidt meg bekjent, finnes det ikke noe innenfor disse veggene som er ulovlig, eller som kan peke i retning noe ureglementert. Det måtte da i tilfelle være at Sune eller Bjarte har glemt igjen en joint, og hva enn han så etter, var det definitivt ikke noe slikt. Han er til og med klar over at vi driver litt gartnervirksomhet rundt om på holmer og skjær. Hadde vi drevet stort, med fulle drivhus og sånt, hadde det vært noe annet. Nei, da var det nok heller regnskaper og slikt …
– Men han har da gått av med pensjon, er det ikke sånn? – Jo, jo, men du vet. Når du har holdt på å rote rundt i andres skuffer og skap siden du var ung, er det ikke bare å holde opp fra den ene dagen til den andre. Det blir en del av personligheten din, ikke sant? Det er jo i bunn og grunn det samme med oss kjeltringer, er det ikke det, da?
– Jeg vet ikke akkurat om jeg kjenner meg igjen i den der, sier jeg, og merker til min irritasjon at den ble litt for spiss. – Nei men kjære deg, Renate, det var da ikke deg jeg hadde i tankene nå. For Guds skyld, jente! Tar jeg ikke mye feil, går du til og med rundt med et snev av dårlig samvittighet. Nei. Jeg tenkte på sånne som meg selv og Bjarte. Ja, og Sune, selvfølgelig. For ikke å snakke om … Ja. Det kan være det samme. Det eneste jeg ikke liker er at han ikke stilte deg et eneste spørsmål. Ja, bortsett fra om du hadde fyr, da.
– Nei, jeg har tenkt i de samme banene selv. Det var derfor jeg gikk rett hit. – Hm. Mistet fyrstikkesken da han skulle tenne snadda … Ja. Slikt skjer, naturligvis. Likevel … Og du er helt sikker på at han var der da du kom? – Helt sikker. Jeg la merke til jolla med det samme, og fikk øye på ham borte på svaberget rett etterpå.
– Og det er ikke sånn at du er der hver dag? Det er ikke en vane? – Jeg synes det er fint å sitte i kveldssola der nede. Men jeg er der ikke regelmessig. Det er ikke sånn at noen kan regne med å møte meg der. – Nei, kanskje ikke. Men kanskje han selv har vaner. Han kan selvsagt ha sett deg der. Dersom han befant seg i skogen på den andre siden av sundet, ville du neppe ha lagt merke til ham en gang.
– Uff, nå synes jeg at dette begynner å bli litt ubehagelig. – Nei, ta det helt med ro. Det røde lyset blinker ikke. Ikke på noen måte. Tro meg. Jeg har en viss trening i å analysere situasjoner som dette, så jeg er veldig glad for at du kom til meg med det samme.
– Jeg har jo tenkt at det for lengst er kjent at det har flyttet inn en fremmed på Gaupet, sier jeg. – Og at denne dama leier huset av deg. – Naturligvis. Bjarte har dessuten gitt deg en fin dekkhistorie. Ikke noe merkelig med det. Og som gammel lensmann har det naturligvis også nådd Otto Landsmarks ører. Det er sikkert som banken.
– Ja, men da virker det jo underlig at han ikke kobler meg med denne fremmede dama fra Oslo når han ser meg på verandaen der nede, sier jeg. – Eller hur? – Nei, det er jeg helt sikker på at han gjør. Selvfølgelig visste han at det er deg som bor på Gaupet. – Så du mener at det var så opplagt at det ikke var noen grunn til å spørre en gang? – Ja, det kan godt være så enkelt. At han rett og slett bare er en høflig mann. For det tror jeg i grunnen at han er. Kanskje han lukter en opprivende skilsmisse. Et eller annet sår som skal leges. Noe sånt. Herregud, hvor mange skjebner tror du en landsens snut som han har vært innom, i løpet av en lang karriere? Hundre? Regn heller med tusen. Han har vasset i andres elendighet hele livet. Og han er ute av etaten for godt. Det kan til og med tenkes at han ikke ville ha gjort noe som helst, dersom han visste du hadde strøket av gårde med en million. Det er absolutt mulig.
– Ja, sier jeg. – Men når du snakker nå, så får jeg et inntrykk at det kan være andre muligheter ute å gå her også? – Selvfølgelig. Det er jo sånn livet er. Alt mulig kan sees og betraktes fra ulike vinkler, og med ulike hensikter. Men din sak, dette underslaget, er rett og slett ikke en stor nok greie til at Oslo har gått ut med noen form for riksalarm. Særlig ikke i den perioden som landet var i, i mars. Det er helt utelukket.
– Nei vel, sier jeg, og jeg merker at jeg har blitt litt uvel. – Men hva tror du kan være hensikten hans da? Dersom det ikke bare handler om høflighet. Eller å ta hensyn til meg? – Nei, det er det jeg ikke får helt hull på, Renate. Det er akkurat som om han bare er fremme og lukter litt på deg. Som en vennlig, men litt nysgjerrig hund. Og så lurer jeg på en ting. Du sier at du ikke er sikker på hvilket navn du ga ham da han selv hadde presentert seg som Otto Landsmark.
– Nei, det er riktig. Akkurat da gikk det helt i sort. Det var aller første gang jeg befant meg i den situasjonen. Hadde dette skjedd uken etter at jeg kom, hadde jeg med sikkerhet presentert meg som Renate Dahl. – Enig. Det er jeg også sikker på. Da var du nervøs og årvåken. Men tror du det ville ha hatt en avgjørende betydning dersom du faktisk presenterte deg for Landsmark som Renate Husum Dahl nå i ettermiddag? – Nei, sier jeg. – Ikke dersom det du sier stemmer. At jeg ikke er ettersøkt.
Den store mannen begynner plutselig å le. Han ler så han hikster. Så kommer han bort og legger armene sine om meg. Trykker meg inn mot den digre magen sin. Stryker meg over håret. Hvisker meg ømt i øret: – Å, kjære Renate Husum Dahl. Deg kunne jeg virkelig ha elsket! Du lyver meg rett opp i ansiktet helt uten å nøle. Og det til tross for at du ikke har det aller minste talent for slikt. Jeg blir helt rørt! Han skyver meg litt fra seg. – Se! Ser du at jeg har tårer i øynene? Kom nå! Jeg tror du trenger en gin tonic.
Herregud, tenker jeg. Når fikk jeg sist en bamseklem?
– Da jeg begynte med dette prosjektet, tenkte jeg at det lå en frihet i å skrive fra et barns perspektiv, fordi man kan introdusere leseren for elementer de allerede kjenner, uten å komplisere. Man kan skrive om verden slik den egentlig er, fordi for barnet er ingenting selvsagt.
I romanen Solen treffer andre ting enn oss får vi innblikk i en liten families uforløste konflikter, idet romanens jeg-person reiser med mamma og lillebror på bilferie til mormor. Gjennom uskyldige barneøyne er vi vitne til kompliserte relasjoner, og vi blir raskt trukket inn i historien ved å spekulere rundt alt som ligger mellom linjene. Hvorfor fortalte ikke mammaen at de skulle komme på besøk? Hvorfor klarer jenta ikke å få sove inne i huset? Og hva flykter den lille familien egentlig fra? Anna Albrigtsen forteller at hun jobbet med å la ting stå på spill for karakterene, og å la det «dirre» mellom dem.
– Det var viktig for meg at de ulike karakterene representerte ulike ting og ulike viljer, og jeg jobbet derfor en del med å «konsentrere» dem; å tydeliggjøre dem, rett og slett. Jeg tenker at alle personene i romanen er veldig forskjellige fra hverandre, og at dette kanskje gjør at de ikke når fram til hverandre.
OPPTAR MEG VED SIDEN AV SKRIVINGEN: Jeg liker å lese og å reise, og er opptatt av scenekunst.
HER SKRIVER JEG: Romanen er skrevet på universitetsbibliotekene i Bergen og Berlin, kontorene på litteraturhusene i Bergen og Oslo og diverse kafeer. Jeg skriver aldri hjemme.
LESER NÅ: Årene av Annie Ernaux, og Reven var alt dengang jeger av Herta Müller.
HØRER PÅ: Pheobe Bridgers og Dekameronen på lydbok.
STØRSTE INSPIRASJONSKILDE: Først og fremst annen litteratur, men også søte anekdoter folk forteller, om naboene sine og grandtanter og grandtanters venner.
TRE NETTSTEDER JEG ALLTID SJEKKER: NRK, Instagram og mailen min.
Perspektivet får fram dobbeltheter
Videre forteller Anna at universet og personene kom til henne før handlingen, og at dette har ført til at hun har kunnet dryppe handlingen utover sidene, og på den måten holde en del tilbake, slik at det som står på spill, kan få være underforstått. Spesielt tankevekkende er jeg-personens årvåkne blikk i nærheten av moren, som alltid tråkker litt for hardt på gasspedalen når hun kjører bil. Bare ikke når mormor er med.
– Jeg ønsket å skrive fram en dobbelthet hos moren. For eksempel når hun vekker datteren om nettene og tar henne med ut på kjøreturer, tenker jeg at dette kan ses som et forsøk på å skape nærhet til datteren, selv om det også kan leses som en form for omsorgssvikt. Også når hun selger familiens bil, er dette ment som en god handling fra morens side, men oppfattes ikke som det av jeg-personen fordi hun skjønner at det vil bli vanskeligere å besøke mormoren.
Anna har bachelor i teatervitenskap fra Universitetet i Bergen, og har gått forfatterstudiet i Tromsø. Arbeidet med romanen begynte her, da hun fikk i oppgave å jobbe med et lengre prosjekt. Anna forteller at hun tok utgangspunkt i noen korttekster hun hadde skrevet tidligere, men fikk en ganske kritisk tilbakemelding fra gjesteforfatteren som var invitert til samlingen for å lese. Etter dette bestemte hun seg for å endre premissene for teksten.
– Blant annet endret jeg perspektivet, gjorde det til en førstepersonsfortelling, prøvde å jobbe mer intuitivt med teksten og tenkte at jeg ikke måtte ha noen tydelig idé. Det var veldig frigjørende.
Uutnyttede muligheter i språket
Etter studiet ble Anna raskt kontaktet av sin nåværende redaktør som hadde lest det bearbeidede bidraget hennes fra skolens antologi – men endringene fra originalteksten stanset ikke her. Anna har flere eksperimenter hun ønsker å utforske med romanen, og forteller at noe av det mest utfordrende har vært å skrive for voksne lesere fra et barns perspektiv.
– Jeg måtte jobbe mye med språket. Det kunne ikke være for voksent eller komplisert, så jeg måtte finne en balanse, slik at språket var interessant og troverdig, men ikke for barnslig.
Anna ønsket også å teste grensene for lesningen av hovedpersonens forestillingsevne. Jeg-personen er utvilsomt et fantasifullt barn, og Anna ønsker å finne ut hvor mye av hennes imaginære verden som kan oppfattes som virkelighetsbeskrivelser.
– Når jeget ser familien sin gjennom veggene i huset, tenker jeg at jeget forestiller seg dette, men håper at det også kan leses som noe konkret som faktisk skjer. Eller at jeget tror så sterkt på det at det oppleves virkelig.
Er det mulig å skrive «Jeg har begynt å se gjennom vegger» og insistere på at dette virkelig er noe som skjer? Eller vil en leser automatisk lese dette som en forestilling eller som en metafor? Det finnes veldig mange muligheter i det skjønnlitterære språket som ikke utnyttes så ofte, i hvert fall hvis man utelukker sjangerlitteratur, som fantasy og science fiction.
Snart er julen her, men først: Adventstiden. En for mange trivelig tid, full av forventninger og forberedelser.
Men er du eller noen i familien av den utålmodige typen, kan det kanskje bli litt for mye venting. Da er det godt å ha noe å fylle den med, og hva er vel bedre enn quiz?
Vi har funnet frem en adventsquiz fra Marit O. Bromarks Julequiz 2020. Boka kommer i ny og fersk utgave hvert år, og har for mange blitt en viktig tradisjon som både sikrer julestemningen og døyver ventetiden.
Julequiz er en sikker vinner med 1000 spørsmål og svar i mange ulike kategorier. Her finnes det noe for enhver smak, både unge og gamle.
Boken har også en egen del om julen med spørsmål om juletradisjoner, julemat, julefilmer, julesanger og jul generelt.
Denne episoden av Boktips’ podcast er av den kriminelle typen. Du får høre intervjuer med to av Nordens mest leste krimforfattere: Hans Olav Lahlum og Hans Rosenfeldt. Lahlum forteller om sine to krimromaner i høst, mens Hans Rosenfeldt, som bl.a. er kjent som skaperen av Broen, forteller om Ulvesommer, den første boka i en ny krimroman-serie.
I tillegg får du høre en av årets mest lovende krimdebutanter Ellen G. Simensen fortelle om den kritikerroste Tro meg når jeg lyver.
Hans Rosenfeldt er en av Sveriges mestselgende krimforfattere i duoen
Hjorth Rosenfeldt. Serien om rettspsykiateren Sebastian Bergman har solgt over
4 millioner eksemplarer på verdensbasis. Hans Rosenfeldt er også kjent som
manusforfatter av bl.a. Broen og Marcella.
I Boktips-podcasten forteller Hans Rosenfeldt om sin nye krimroman-serie. Også denne gang er det en kompleks kvinnekarakter i hovedrollen.
Ulvesommer er første bok med etterforsker Hannah Wester. Handlingen foregår i Haparanda, som ligger helt nordøst i Sverige, på den finske grensen. En ulv blir funnet død, og undersøkelsene viser et makabert funn: det er rester av et menneske i ulvens mage. Den avdøde spores opp og viser seg å være en person knyttet til en brutal narkotikahandel i Finland.
Det
er ti år siden Hans Olav Lahlum debuterte som krimforfatter. I tillegg til å ha
skrevet en rekke store biografier har han hvert år siden gitt ut én krimroman.
I år feirer han jubileet med to krimromaner. Det er Svanemordet, den niende boka om etterforskningsduoen K2 og
Patricia, og Oppdraget som er en historisk krim fra andre verdenskrig. Flere
kritikere mener at Hans Olav Lahlum aldri har vært bedre som krimforfatter.
Når man snakker om forfattere og skriving, er det ofte språket det legges vekt på. Vi glemmer nesten at det handler om oss, at all skriving handler om hvordan vi er mot hverandre og hvilken plass vi tar i verden. I Tone Myklebust sin novellesamling Det stoppar ikkje her viser forfatteren en unik evne til å se andre mennesker.
–Er du en av dem som sitter på bussen og kaféen og legger merke til hva som foregår mellom folk?
– Definitivt. Eg tykkjer menneskeleg samspel er noko av det mest spennande som finst, og har alltid vore ein observatør. Heilt frå eg var lita har eg dessutan lagt spesielt merke til hender. Andre detaljar ved eit menneske kan forsvinna frå minnet, men hender eg har sett nøye på, gløymer eg stort sett aldri. Eg kan f.eks. framleis sjå for meg kva slags klokker folk eg gjekk i klasse med på vidaregåande skule brukte. Ei anna sær interesse eg har, er å sjå debattprogram på TV med lyden av. Kroppsspråk, mimikk, maktbalanse, attraksjon og aversjon mellom debattantane stikk seg mykje meir ut når lyden er vekke. Eg synest det er fascinerande, sier Tone Myklebust.
Jobber med/opptar meg ved siden av skrivingen: Er utdanna og har tidlegare jobba innan pedagogikk/leiing, men begynte i 2010 på Forfatterstudiet ved Kunstakademiet i Tromsø. Har sidan for alvor meldt overgang til litteraturverda, og jobbar nå deltid som bibliotekar mens eg skriv og studerer bibliotek- og informasjonsvitskap. Er opptatt av kunst generelt òg, i tillegg til litteratur, fotografering spesielt.
Hvor og når skriver jeg: Har alltid med meg penn og notatbok, men liker best å skriva tidleg om morgonen, med det same eg vaknar, før noko eller nokon har stukke hòl på dagen min. Har eige skriverom, med tilgang berre frå soverommet. I tilknyting til dette finst det ein liten veranda som eg trekker ut på i fint vêr. Elles er rolege kaféar ein favoritt, f.eks. den på Hå gamle Prestegard på Jæren.
Leser nå: Ei novellesamling eg fekk anbefalt av redaktøren min: Ingen hører til her mer enn du, av Miranda July. I forkant av den las eg Dei sju dørene av Agnes Ravatn og Vår vesle av Kristin Auestad Danielsen, begge romanar. Nokre norske samtidsnovellistar eg set stor pris på er Bjarte Breiteig, Ingvild Rishøi og Laila Stien. Danske Helle Helle har eg òg lese mykje av.
Hører på: Avheng av sinnsstemninga eg er i eller sinnsstemninga eg ønskjer å koma i, men liker uansett best å ta inn musikk berre via øyrene. Opplever ofte det visuelle i ei framføring som veldig forstyrrande. Ser derfor lite musikkprogram på TV. Leonard Cohen, Stein Torleif Bjella og Tønes er artistar eg har stor sans for. Til skriving fungerer instrumentalmusikk best.
Største inspirasjonskilde: Menneske, menneske, menneske. Det skjøre og skeive og uperfekte. Natur i alle fasongar, kunst som treffer meg og språket i seg sjølv.
Tre nettsteder jeg alltid sjekker:
Startar gjerne med Yr, Dalane Tidende (lokalavisa) og Facebook.
– Plutseleg kjem livet og angrip oss
I boka hennes møter vi en håndfull mennesker som stort sett alle har satt seg fast i livet. I første novelle treffer vi hundemannen, som pisser på treet til svigerforeldra. Han har blitt behandla som en hund av kjæresten sin så lenge at han har begynt å ligne på ei bikkje. Her er kvinnen som skal forlate mannen sin for en annen, men har vanskelig for å forlate rollen som den trygge kona med klesvasken i fanget. Og så er det søstera som det alltid går så bra med, men som må kyle ned ei flaske vin for få pause fra å være alle andres klippe i livet.
– Plutseleg kjem livet og angrip oss, og me må på eit eller anna vis svara på dette. Det er i slike situasjonar eit menneske kjem tydelegast fram. Noko røskar og riv og får fram det rå og upolerte. Eg trur dei fleste av oss i løpet av livet vil oppleva å føla oss trengd opp i eit hjørne. Trass i at det vestlege tilvære i dag (i alle fall i pre-koronatid) er sterkt prega av at menneske trur me kan kontrollera det meste, opplever me frå tid til annan at dette er ein illusjon, sier Myklebust.
– Novellene dine blir en måte å undersøke menneskenes tilstand på. Har du vært bevisst på det?
– Eg har i ulike samanhengar høyrt Vigdis Hjorth seia at å skriva for ho, er å undersøka. Det kjenner eg meg igjen i.
– Det er mye urettferdighet som kan finne sted på hjemmebane, som stivner til fordi man ikke har et system for å fange det opp og røske tak i det. Litteratur kan gi et annet blikk på slike situasjoner. Tror du at den sånn sett kan være frigjørende?
– Det er mange ting ein kan kjenna seg aleine om og trur at ingen andre slit med eller forstår. Å få lesa om dette i ein annan sin tekst kan bidra til at ein kjenner seg litt mindre som eit utskot. Ein kan òg få augo opp for at nokre ting handlar meir om strøymingar og liner i samfunnet enn om private forhold, og at ansvaret derfor ikkje berre kan ligga hos den enkelte.
– I novella «Ikkje for hovudscenen» møter vi ei middelaldrende kvinne som innleder et forhold til en pen yngre mann, som man i utgangspunktet kan tenke at er litt for god for henne, men så snur det, og du skriver om verdien av å ha en del livserfaring. Føler du at det også gjelder for skriving? Kunne du skrevet denne boka som 20-åring?
– Nei, det kunne eg ikkje. Fordi både kroppen, mange av tankane og til dels haldningane mine var annleis på den tida. Eg tok rett og slett inn verda på ein annan måte, og hadde nok langt fleire svar og dermed òg færre spørsmål enn no. Det er noko av grunnen til at eg synest det er så viktig at litteratur kjem frå ulike stader og miljø, men òg frå folk i forskjellige aldrar. Me bidrar alle til det konglomeratet som til saman utgjer ein slags heilskap.
Reiser i det skjulte av Ingvar Ambjørnsen er en spenningsroman som publiseres som føljetong kun her på Boktips. Handlingen utspiller seg i korona-nåtid, og Ambjørnsen er midt i skriveprosessen. Hver tirsdag og fredag publiserer vi et nytt kapittel, og mens du leser, kan du bli med i diskusjonen om boka i Facebook-gruppa Reiser i det skjulte. Her vil også Ingvar Ambjørnsen selv jevnlig stikke innom og delta med innlegg og kommentarer når han finner det naturlig.
Romanen har to fortellere: Renate og Sune. Renate har levd et normalt liv i Oslo med mann og datter, men har plutselig lagt ut på flukt. Hjelperen hennes på flukten er Sune. En del Ambjørnsen-lesere vil kjenne ham igjen fra romanen Natten drømmer om dagen. Han kan beskrives som en slags Lars Monsen-type, bare litt mer kriminell.
Handlingen utspiller seg i og rundt Varangsvik, et fiktivt sted ved kysten litt sør for Ålesund. Vi møter et miljø som operer innenfor – og mye utenfor – loven. Her er det også mange «preppere», folk som har forberedt seg i årevis på katastrofetider.
Faen også, der glemte jeg meg! Sorry! Nå risikerer vi vel å bli dausjuke, begge to! Vil du ha en liten GT?
– Ja, faktisk, sier jeg. – Men bare dersom jeg kan få blande den selv. Det skal du få slippe! Og ja – det var en løgn. Jeg skal forklare, bare jeg får summet meg litt.
Han finner frem en flaske gin fra kjøkkenskapet. – Tonic og sitron i kjøleskapet!
– HALLO? Stein? En mannsstemme når inn til oss fra gangen.
– Vi er på kjøkkenet! roper Stein. Og til meg: – Du skal se det er gamle Landsmark. Han vil sikkert ha en GT han også. He, he. Dette ligger an til å bli litt av en kveld!
Men det er ikke Otto Landsmark. Det er Erik Dekker, og han kommer sammen med en rakrygget kvinne på rundt sytti. Erik er kledd i den grønne kjeledressen som jeg har blitt vant til å se ham i. Hun er dresset opp i velbrukt Fjellräven fra topp til tå. Øynene hennes hviler på meg fra det øyeblikket hun kommer inn i rommet. Jeg føler meg øyeblikkelig som en skolejente igjen. En som har vært litt uskikkelig, og som har blitt tatt på fersken. Men det at hun studerer meg er neppe stort å bli engstelig for. At hun kommer rekende på denne måten sammen med Erik, kan ikke bety noe annet enn at hun hører til i familien.
– Dette er Gerda Schutzmeier, sier Stein, og ignorerer Erik fullstendig. – Og Gerda, dette er …
Han smiler spotsk til meg.
– Renate Husum Dahl, sier jeg.
Gerda og jeg klinker albuer og veksler fraser. Og når hun smiler, slapper jeg av med det samme. Denne kvinnen behøver jeg ikke å frykte. Hun vet dessuten godt hvem jeg er. Det merker jeg med det samme. Hun har helt sikkert ikke fått navnet mitt før nå, men hun vet at jeg er kvinnen på Gaupet.
– Nå er det sånn at Renate og jeg akkurat står i en ganske viktige samtale om sannhet og løgn og liv og død, fortsetter Stein. – Så jeg håper at dere to har en jævlig god grunn til å komme stormende på denne måten, uten verken munnbind eller antibac. Renate? Gerda vil garantert ha en gin tonic, hun også. Men som tysker skal hun selvsagt ha slangeagurk i stedet for lime eller sitron. Ha, ha. Det er ikke rart de tapte krigen! Unnskyld, du er jo på en måte tysk, du også. Vil du kanskje ha gurkengin du også? Velbekomme!
Gerda Schutzmeier finner frem tonic og sitron fra kjøleskapet, og jeg heller opp to temmelig stramme drinker. Det faller liksom helt naturlig. Denne dama vil ikke ha en slapp en.
– Vi får ta den praten ved en senere anledning, Renate. Stein rister ut en haug med isbiter i et ølglass, og setter det fra seg på benken.
– Nei, sier jeg. – Det synes jeg faktisk ikke. Tenker: Jeg vet ikke når jeg får en sjanse til å snakke med Gerda neste gang. Kanskje aldri. Hun kan være sendt av gud. Eller kanskje av Sune eller Bjarte. Jeg har en sterk følelse av at dette er et viktig møte.
– Utmerket! Det som skjer i familien, blir i familien. Nå har det seg slik at Renate har vært så heldig å treffe vår felles venn, Otto Landsmark … Han gir Gerda og Erik et kort sammendrag, og avslutter med den vesle knuten med det dobbelte etternavnet mitt. – Altså: Dahl, eller Husum Dahl. Skjønner?
Erik har så langt ikke sagt et eneste ord etter at han kom inn på kjøkkenet. Nå sier han: – Det beste er nok at du holder deg til bare Dahl. Dahl alene er null og niks. Husum Dahl er noe ganske annet.
– Enig, sier jeg, og merker at jeg rødmer. – Derfor er jeg nokså sikker på at jeg droppet Husum. Jeg har faktisk gjort det før en del ganger opp gjennom årene.
– Ja vel? sier Stein. – Droppet navnet til faren din?
– Ja, sier jeg. –Han er … Eller var litt kjent.
– Nei, dette blir spennende, sier Stein lattermildt. – Er far din kjendis?
– Nei, langt ifra, sier jeg. – Bare at … La oss gå inn på tv-rommet.
– Faren til Renate er på tv, folkens! Har han eget talkshow? Faen, jeg skrur aldri på den boksen lenger, og det gjør ikke noen andre jeg kjenner, heller. Vi må begynne å følge med. Forholde oss til virkeligheten. Ikke bare surre rundt i skjærgården og røyke marihuana mens vi snyter på skatten.
Jeg blir stående og fomle litt med fjernkontrollen. Finner
NRK tv, og blar opp i arkivet. Hva var det programserien het? Noe med «Tilbake».
Ja. Der er det. En serie mimreprogrammer der kjente personer kommenterer
nyhetsklipp fra et aktuelt år. «Tilbake til sekstitallet». Så syttitallet. Videre,
helt opp til «Totusentallet». Så vidt jeg husker skal vi tilbake til det året
da hele den muslimske verden kokte over på grunn av Muhammed-karikaturene. Var
det i 2005? Nei. Det var i 2006. Mimrekjendisene, de som skal kommentere
akkurat dette året, er Vebjørn Selbekk og Siv Jensen. Den tredje kjenner jeg
ikke til, og det spiller ingen rolle heller. Det er ikke kommentatorene som er
viktige. Jeg søker litt frem og tilbake. Veldig mange av klippene handler om
tumultene rundt om i verden i kjølvannet av karikaturstriden. Brennende norske
flagg og ambassader. Hysteriske folkemengder. Så er han der. Faren min. Han som
nå er helt hvit i håret, men som i klippet, fjorten år tidligere, bare har litt
grått i tinningene. Men de blå øynene hans er nøyaktig som den gang. Klare.
Skarpe som på en falk. Når jeg drar filmen litt tilbake, kommer navnet hans
også opp på skjermen. «Bernard Husum». «Leger uten grenser».
Stein plystrer lavt. Sier: – Hvor er dette?
– Et sted på grensen mellom Afghanistan og Pakistan, svarer jeg. – Et feltsykehus. De ble forsøkt revet i filler av en opprørt folkemengde.
Vi ser hele innslaget. Det stemmer. Faren min er intervjuet i forbindelse med at feltsykehuset har vært utsatt for et angrep. Han er helt rolig som han pleier. Han redegjør for det som har skjedd, og understreker at Leger uten grenser er en hundre prosent nøytral organisasjon, som utelukkende har som formål å hjelpe folk i nød over hele verden. Intervjueren føyer til at organisasjonen ikke mottar økonomisk støtte fra noen stat. At den er drevet utelukkende med private donasjoner.
– Tja, sier Stein. – Har han noen verv der?
– Nei, sier jeg. – Men han har sittet i styret. Og han har hatt en god del andre verv også. Så ja, han er nok en slags kjendis innen medisinske kretser. Helt i begynnelsen, før viruset nådde Europa, var han også ute med advarsler om det som var i ferd med å skje på både norske og internasjonale tv-kanaler.
– Jeg tror ikke du skal være redd for at gammellensmannen i Varangsvik følger opp dette sporet, sier Erik. – Selv om du har vært så uheldig å oppgi hele etternavnet ditt.
– Enig, sier Stein. – Dette er egentlig bare et bevis på at underslaget har blitt lagt dødt for offentligheten. Er det det du er engstelig for? At du kunne komme til å skade Leger uten grenser, dersom du skulle bli naglet for det du har gjort?
– Nei, sier jeg. – Jeg er i grunnen ikke engstelig for noen verdens ting.
Stein: – Hva sier du, Gerda? Som er lege?
Men Gerda sier ingen ting. Hun står og rører rundt i issørpa med pekefingeren, mens hun betrakter meg med et halvsmil. Alle leger har taushetsplikt. Det lærte jeg av faren min omtrent samtidig med at jeg lærte å gå.
Hvert år har Cappelen Damm en rekke skjønnlitterære debutanter. I denne Boktips-podcasten møter du en av dem, Frida Andersen. Hun vil fortelle om og lese fra boken Ingen brå bevegelser. I tillegg leser Nationaltheatrets Liv Bernhoft Osa fra den populære antologien Ukas dikt.
Boken Ukas diktbestår av de 100
mest populære diktene fra spalten «Ukas dikt» her på Boktips. Dengir oss kjente og kjære dikt i en samling som
passer for alle lesere. Blant bidragsyterne finner vi Inger Hagerup, Olav H.
Hauge, Halldis Moren Vesaas, Kolbein Falkeid, Kari Bremnes, Trygve Skaug, Lars
Saabye Christensen og mange, mange flere.
Liv Bernhoft Osa er en ledende skuespiller på Nationaltheatret.
I denne episoden leser hun tre av de mest populære diktene fra Ukas dikt.
Det er «Vi holder livet» av Inger Hagerup, «Tung tids tale» av Halldis Moren
Vesaas og «Julebord i enkeltmannsforetaket» av Jon Hjørnevik.
