Trygve Skaug selger bøker som få andre her i landet. Han viser at poesi virkelig er en sjanger for vår tid, og at dikt også kan ta plass på bestselgerlistene.
Trygve Skaug er en mester i det å uttrykke noe allmenngyldig om de vanskeligste og mest såre emnene på en enkel og uhøytidelig måte, både i sine aller korteste dikt og i sine sanger. Antakelig er det derfor han treffer på samme tid så bredt, hardt og mykt?
Skaug er rett og slett blitt et litterært fenomen, noe hans over 190 000 følgere på Instagram daglig har glede av. Skaug er Norges klart mest populære poet for tiden, og samtidig er han en av våre mest folkekjære artister. I vinter har vi kunnet følge ham som artist i TV2s Hver gang vi møtes. Også i sangene har Skaug noe av den magiske virkningen på sine tilhengere.
Under får du oversikt over alle diktsamlingene utgitt av Trygve Skaug, i tillegg til smakebiter fra de fire siste. Felles for alle utgivelsene er at de inneholder lune og kloke dikt om kjærlighet, trøst og lengsel.
Trygve Skaugs første topplassering på Bokhandlerforeningens bestselgerliste var med ungdomsdiktsamlingen Følg med nå i 2019. Da var det altså hele 34 år siden en diktsamling toppet denne lista.
I Følg med nå hadde Skaug samlet sine mest skjellsettende dikt, med tematikk som opptar ungdom: Sex, psykisk helse, vennskap, angst, kjærlighet og mye mer.
Fregnejente / fregnegutt hvem sier at alt skal stemme på bare én prikk
I 2020 ga Skaug ut to diktsamlinger. Den første har tittelen Ikke slipp og var også nummer en på bestselgerlisten. Skaug skriver om kjærlighet, trøst og lengsel på en måte som treffer bredt.
Husk at du er langt nede nå og at jeg har veldig lange armer
Samme høst kom Hjemmekamp, som la seg rett under Ikke slipp på topplista for lyrikk. I denne boken serverer han både nye og trofaste lesere sine greatest hits, det vil si et utvalg av dikt fra de tidligere samlingene 50 kubikks hjerte og Den siste. I tillegg har boken flere nyskrevne perler.
Hvem er skomakeren din jeg må komme til bunns i hvordan du som trår så varsomt kan sette så djupe spor i et hjerte som er så hardt som mitt
Trygve Skaugs nye diktsamling Opprykkinneholder mange nye dikt som aldri har vært i bokform, i tillegg til et utvalg av de beste diktene fra de tidligere samlingene 50 kubikks hjerte og Den siste.
Jeg er som en åpen bok for deg og du er verdens vakreste dyslektiker det kribler i hvert komma når du fomler deg frem mellom linjene
I tillegg til de nevnt over startet Trygve Skaug med å utgi fire samlinger på eget forlag. Disse, eller i alle fall noen av dem, kan fremdeles kjøpes på Trygveskaug.no.
Studerer du omslaget til Arne Vestbøs Brummenæs & Torgersen, skjønner du fort at Hanna Brummenæs (1860-1942) og Bertha Torgersen (1864-1954) ikke var de mest typiske kvinneskikkelsene i Haugesund på starten av 1900-tallet: «Mannedamene» ble de kalt av mange.
Selv kalte de seg kompanjonger, både profesjonelt og privat (det kommer vi tilbake til), og var pionerer innen det fullstendig mannsdominerte skipsredermiljøet.
Fortellingen
om skipsrederne Brummenæs & Torgersen er ikke bare en glemt del av Norges stolte sjøfartshistorie, men rører
også ved temaer som norsk kvinnekamp og skeiv
historie.
Forfatter, NFFO-generalsekretær og Haugesunder Arne Vestbø har brukt de siste årene på å nøste i trådene som er igjen etter de to mystiske kvinnene. Det har vært lettere sagt enn gjort: Ingen barn og ingen gjenlevende vitner som kjente dem, gjorde at arkivmateriale som møtereferater og avisutklipp var alt han hadde å gå på.
– Det er
noe av det som trigger meg, sier Vestbø.
– Jeg synes det er spennende detektivarbeid. Man kan fort tenke at man ikke har nok kilder, men man må ta de kildene man har og gjøre det beste ut av det. For det viser seg jo at vi mennesker etterlater ganske mange spor som, når man begynner å nøste i det, kan være kilder. Da kan for eksempel en trekningsliste fra en basar bli et viktig spor.
Det viser seg jo at vi mennesker etterlater ganske mange spor
Arne Vestbøs Brummenæs & Torgersen er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format. Se video fra lanseringen av boka på Haugesund Folkebibliotek her:
På tiden
da Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen ble født, var Haugesund et lite tettsted
med rundt 1000 innbyggere. 50 år senere hadde innbyggertallet vokst til 15 000,
takket være skipsfart og sildefiske.
– For
menn av en viss formue var det derfor helt naturlig på begynnelsen av
1900-tallet å involvere seg i rederivirksomhet. Ingen kunne vokse opp i en sånn
by på den tiden uten å tenke at man på en eller annen måte skulle ha noe med
sjøen å gjøre, forteller Vestbø.
Forfatter Arne Vestbø (Foto: NFFO)
Like naturlig var det ikke for kvinnene. Etter å ha møtt hverandre i 20-årene, hadde Brummenæs og Torgersen startet en klesforretning i Haugesund med måtelig suksess. Men i 1909 skulle de bli pionerer, da de ble majoritetseiere i dampskipet «Goval». Det skulle bli starten på det som på sin høyde var Haugesunds – på den tiden en av Norges mest sentrale skipsfartsbyer – fjerde største rederi.
En skulle
kanskje tro Brummenæs & Torgersen ble møtt av skulende blikk og slibrige
kommentarer fra menn i høye hatter. Men den gang ei. Brummenæs & Torgersen fikk
riktignok en god del oppmerksomhet de første årene, men ble likefullt anerkjent
og respektert av sine samtidige.
En av de største overraskelsene jeg fant, var at de ikke møtte mer motstand enn de gjorde
– En av
de største overraskelsene jeg fant, var at de ikke møtte mer motstand enn de gjorde.
Når man leser om de første kvinnene i andre yrker, slik som de første
kvinnelige legene, møtte de mye motstand. Men i Haugesundsavisene var omtalen stort
sett positiv: «Så stilig at det finnes to kvinnelige skipsredere i Haugesund»,
kunne man lese, sier Vestbø.
Det er et inntrykk ettertiden har visket bort. Vestbø tror at synes vårt på denne epoken er farget av husmoridealet som utover århundret gjorde seg gjeldende.
– Kanskje var det sånn på den tiden at det var åpnere for nye ting enn vi tror. Det var på starten av 1900-tallet at vi fikk de første kvinnelige legene, advokatene og politibetjentene. Det var ikke mange av dem, men de dukker opp på den tiden. Så en eller annen form for åpenhet rundt disse tingene var det jo faktisk, sier Vestbø, som også knytter åpenheten til Haugesund formidable vekst på samme tid: Her var det nok kake til at alle, selv kvinner, kunne bli med på festen.
Dampskipet «Goval» laster i Haugesund. Skipet var det første Brummenæs & Torgersen ble majoritetseiere i. (Foto: Haugalandmuseet)
Forretningsmessig kløkt
Men der det var stor fest i Haugesund det første tiåret i det nye århundret, murret det ute i Europa. Ikke lenge etter utbruddet av første verdenskrig i 1914, eide Brummenæs & Torgersen fire skip, med til sammen ca. 80 ansatte. Tre ble senket av tyske ubåter, mens det fjerde kolliderte i et annet skip og sank. Men det som fort kunne bli slutten på kompanjongenes rederieventyr, er istedet et godt eksempel på de to damenes forretningsmessige kløkt.
– Forsikringsutbetalingene
for å miste skip under krigen, var helt enorme. Etter krigen satt de igjen uten
skip, men hadde mye penger, forteller Vestbø.
Forsikringsutbetalingene for å miste skip under krigen, var helt enorme
Etter
krigen kom en stor oppgangstid i verdensøkonomien, men Brummenæs & Torgersen
satt rolig i båten. Høsten 1920 kom et stort konjunkturfall og en dramatisk
forverring i verdensøkonomien. Flere av Haugesunds største rederier går da
konkurs. Først da, kjøper skipsrederdamene et nytt skip for en billig penge fra
konkursrammede rederier som var tvunget til å selge.
– Denne strategien høster de ganske stor anerkjennelse for. De blir blant annet spurt om å drive båtene til et konkursrammet rederi på vegne av banken. Rundt 1930 er de på høyden av sin suksess, som Haugesunds fjerde største rederi med seks skip, forteller Vestbø.
Både Brummenæs og Torgersen var aktive i kvinnesaksforkjempere. I tillegg til være med på å etablere den første kvinneforeningen i Haugesund, var Hanna Brummenæs den første kvinnen som får plass i bystyret i Haugesund, med flest stemmer av alle kandidatene som stilte til valg.
– De
var aktive kvinnesakskvinner begge to. Var det å gå inn i skipsfarten et
feministisk prosjekt for dem?
– Det er en av de tingene som har overrasket meg, at de ikke virker så bevisste på det. De hadde absolutt en bevissthet om kvinnesaken. Men det er aldri noe eksempel på at de selv går i bresjen for å få flere kvinner i skipsfarten. Man kunne sett for seg at de tok initiativ til å gi muligheten til kvinner å jobbe på deres båter, for eksempel. Men den koblingen gjør de ikke. Det er litt fascinerende, sier Vestbø.
Utsikt fra trappen til Brummenæs & Torgersen. Trolig fra en prikkedag (markedsdag) i Haugesund midt på 1890-tallet. (Foto: Haugalandmuseet)
– Åpenbart at de hadde en kjærlighet til hverandre
Fortellingen
om Brummenæs & Torgersen er byr på mange slike overraskelser. Flere av dem, sett med et
moderne blikk, motstrider noen
av forestillingene en kanskje har om tidligere tiders syn på minoriteter.
Vestbø mener han har funnet klare indisier som tyder på at forholdet mellom Brummenæs & Torgersen ikke kun handlet om business. Paret bodde sammen og er i alle kilder titulert som en enhet, forbundet med tegnet «&».
– For eksempel
når de vinner lodd på en basar, er det ikke Hanna Brummenæs eller Bertha
Torgersen som vinner, men «Brummenæs & Torgersen». Og når de har et
jublieum eller lignende, nevnes de alltid sammen, sier Vestbø.
Vi kan ikke slå fast at de var kjærester, for det ville de ikke kalt seg
Bertha Torgersen. (Foto: Haugalandmuseet)
Begrepet
«lesbisk» var imidlertid ikke noe som fantes i deres samtid. Dermed ville det
være en anakronisme å omtale dem slik, mener Vestbø.
– Vi kan
ikke slå fast at de var kjærester, for det ville de ikke kalt seg. Men at de
hadde en kjærlighet til hverandre, at de var partnere og hadde et samliv er
åpenbart, forteller Vestbø.
–
Hvordan ble det sett på?
– Det er ett av de stedene vi ikke har noen gode, eksplisitte kilder som sier noe om det. Men forskere som har greie på dette, mener at det ikke var uvanlig at du kunne finne slike par i kvinnesaksmiljøene, uten at det ble sett på som veldig oppsiktsvekkende. Det at folk markerte avstand til menn og bodde i kollektivlignende husstander var ikke så uvanlig, forteller Vestbø.
I 1942 dør Hanna Brummenæs. I dødannonsen skriver Bertha Torgersen: «Min kjære kompanjong, Hanna Brummenæs, har avgått ved døden».
Vestbø mener
ordet kompanjong, som paret også brukte i alle offentlige dokumenter, fanger
det spesielle forholdet mellom dem.
– Det er en diskré flertydighet der, hvor det ligger noe mer enn forretningskompanjong, sier Vestbø.
Senere
skulle Torgersen bli gravlagt i samme grav som Brummenæs. Slik fikk
kompanjongene hvile på samme vis som de hadde levd: Sammen.
Nå håper Vestbø at flere får øynene opp for alt historien har å by på.
– Jeg ønsker å vise frem at historien inneholder mye mer enn den ved første øyekast kan synes å gjøre. Det finnes så mange fascinerende mennesker som har gått foran oss og bidratt, men som vi har oversett.
Hanna Brummenæs og Bertha Torgersen er nå gravlagt i samme grav. (Foto: Arne Vestbø)
Arne Vestbøs Brummenæs & Torgersen er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.
Denne ukas dikt er hentet fra diktsamlingen Almanakk av Håvard Rem. Rem er en av våre fremst poeter. Han har et rikt og variert forfatterskap og har i alt utgitt ti diktsamlinger. Almanakk er hans første diktbok på åtte år, og den kom ut i november 2020. Den består av ett dikt for hver dag i året, fra 1. januar til 31. desember. Årets mange merkedager er markert med egne dikt, fra påske og jul til kvinnedagen og podagradagen.
Her er sangtekster, sonetter, blues, nidviser og stev om forelskelse og alderdom, om svangerskap og terrorhendelser, om døgnet og året, om livet og tiden etter siste istid. Mange av dem er minnedikt om mennesker som har gått bort de siste årene, kjente og ukjente, fra Rolv Wesenlund til forfatterens mor.
Ukas dikt er Rems langfredagsdikt som han har kalt «Førtiende langfredagsdikt».
Jeg vet ikke om akkurat du har levd men jeg tror at en som deg ble korsfestet En fredag om våren når livet våkner ble hender og føtter kvestet Det må gjøre vondt å hive etter pusten når kroppen er naglet og naglen er rusten
I flere år enn du selv skal ha levd har jeg skrevet et langfredagsdikt når dagen har vært der og tankene også En blir ikke ferdig med slikt Din død har jeg tenkt å beskrive så lenge jeg selv er i live
Det er vel en måte å feire på i en bar i en by i nord med folk som ikke plages av at de ikke vet hva de tror I min egen ungdom var barene stengt den dagen du ble hengt
I år blir diktet om påskedag og nakne kors uten pinte kropper Naturen ville det slik at nå springer de første bjørkeknopper Det skyldes at påsken kom sent i år og at klimaet sørger for tidlig vår
Øistein Borge har de siste årene opparbeidet seg en solid tilhengerskare med sine stilsikre krimromaner om privatetterforsker Bogart Bull. De fire bøkene som foreløpig er utgitt har alle hatt internasjonalt tilsnitt og format, og Borge har høstet mye ros for sitt gode blikk og presise språk. Men da forfatteren, som er bosatt på Mallorca, skulle gjøre research til sin femte roman om Bogart Bull, satte pandemien en lei stopper for det.
I stedet lot Øistein Borge seg inspirere av landsbyen han selv bor i. Sjangeren gav seg nesten selv – det måtte bli en landsbykrim, men med moderne tilsnitt, og spansk atmosfære i stedet for den britiske vi fra før kjenner så godt fra denne typen krim.
Det er allerede klart at Borge behersker også denne krimsjangeren med glans. Blant dem som har snakket fint om Matadorens siste dans er Tom Egeland. Han valgte nylig å trekke fram boka sammen med to andre påskekrimfavoritter i TV2s God Morgen Norge.
I Matadorens siste dans blir vi kjent med den sympatiske kriminalbetjenten Lennox Hartly. Han flytter til den lille spanske fjellandsbyen Montepaz i Andalucía for å nyte pensjonisttilværelsen.
Ganske snart oppdager Lennox at kona, Emma, er i ferd med å bli dement. Konas venninne, Penny, flytter inn og er uvurderlig hjelp i denne situasjonen. Relasjonen mellom Lennox og Emma er nydelig beskrevet, og gir en spesiell dimensjon til boka. Men først og fremst er dette et klassisk mysterium med mange mistenkte når drapet skjer.
Den vellykkede forretningsmannen Sergio Moncayo kommer til landsbyen, kjøper den dyreste eiendommen, bestemmer seg for å legge ned den lokale puben og å starte en restaurant. Så inviterer han et kresent utvalg landsbybeboere til bryllupet sitt. Ikke nødvendigvis nøkkelen til popularitet.
Så skjer da også det fatale. Sergio blir stukket ned og drept på sin egen bryllupsfest. Lennox havner tilbake i manesjen som etterforsker, noe han stortrives med, selv om det lokale politiet helst vil løse saken selv. Lennox skal imidlertid vise seg god å ha. Mange av de 957 innbyggerne har ting å skjule, og snart slår en kalkulerende morder til på nytt …
Øistein Borge (f. 1958) krimdebuterte i 2016 med sin første bok om Bogart Bull Den syvende demonen. Både denne og oppfølgeren Det som aldri dør (2017) fikk varm mottakelse av norsk presse. Borge ble nominert til både Rivertonprisen og Mauritz Hansen-prisen i 2017. I 2019 kom Jeg er nummer 13 og i 2020 kom den fjerde boken om Bogart Bull: Bastarden. Øistein Borge bor på Mallorca der han jobber som forfatter på fulltid.
Ulikt de fleste andre norske forfattere er Sunniva M. Roligheten født i dette årtusenet. Den 20 år gamle debutanten vant Ambjørnsen-prisen allerede i 2016, og var året etter med i Cappelen Damms debutantantologi Signaler. Selv har Roligheten et avslappet forhold til sin egen alder, og er mer opptatt av å fortelle historier. Debutboka Når alt er av papir utforsker en jeg-persons forhold til egne minner.
Hvert avsnitt i Når alt er av papir starter med «jeg husker». Vi får et innblikk i en oppvekst med en spesiell pappa på en gård, papirklipping, en periode i et mellomhus med mamma, en ny pappa i byen og en irriterende lillebror. Hovedpersonen vokser opp, og opplever etter hvert verden på egen hånd, både hjemme i det ekle kollektivet sitt og på andre siden av jordkloden.
– Jeg-et i boka har et kaotisk blikk på virkeligheten. Et viktig tema i Når alt er av papir er forholdet jeg-et har til egne minner. Hun sjonglerer mye mellom hva som er sant og usant, forteller Sunniva M. Roligheten, og tilføyer at hun håper boka kan vekke både vonde, fine og såre følelser.
Bokas kapitler er delt opp som skolelekser med hvert sitt fag og tema, en liten illustrasjon og innledning. Tanken rundt dette har vært å lage systemer for tankene og minnene til hovedpersonen.
– Jeg tror alle automatisk sorterer og organiserer tankene sine, og det samme gjelder for jeg-et i denne romanen. Hun har et behov for å forstå seg selv og virkeligheten, og det gjør hun gjennom å sortere minnene sine, sier Roligheten.
Navn og alder: Sunniva M. Roligheten, f. 2000 Jobber med/opptar meg ved siden av skrivingen: Jeg liker veldig godt å både lese og tegne, men for tida går det i linoleumstrykk. Siden 10. mars i fjor har jeg vært arbeidsledig og rimelig desperat etter et prosjekt av noe slag. Hvor og når skiver jeg: Hele tida? Neida. Idéer kommer ofte når jeg prater med folk, men når jeg setter meg ned for å skrive, er det som oftest på biblioteket eller en kafé. Leser nå:Det er nok nå av Linn Stalsberg og Huset med arken & andre noveller av Tsjekhov (litt om hverandre). Hører på: Hva som enn finnes av doku-podcaster på NRK og mye filmmusikk fra Kon-Tiki. Største inspirasjonskilde: Det er så mange! Frode Grytten? Sara Stridsberg? Eller Gert Nygårdshaug! Jeg vet ikke om han inspirerer skrivinga mi, men han inspirerer meg i livet, liksom! En bok som har betydd mye for meg: Frode Gryttens Bikubesong og Afrodites basseng (i Nygårdshaugs Mino-serie). Tre ting jeg hver morgen sjekker på mobilen: NRK, Instagram og mail<3
Vant Ambjørnsenprisen som 16-åring
Skriveprosessen har vært lang og omfattende. Det hele startet da Roligheten vant Ambjørnsenprisen i 2016, og fikk videre veiledning av Ingvar Ambjørnsen. I 2017 var en utvida versjon av den samme teksten å finne i Cappelen Damms debutantantologi Signaler.
– Når det jeg hadde skrevet fikk litt anerkjennelse, ble jeg ganske gira og fortsatte å skrive, forteller debutanten.
Tre år senere, etter å ha skrevet innimellom når inspirasjonen slo til, deltok Roligheten på et lederkurs og forstod at hun var nødt til å gjøre noe med det manuset hun hadde liggende. Hun sendte det derfor inn til Cappelen Damm.
– Da jeg innså at det jeg hadde drevet og pusla med faktisk skulle på trykk, tok skrivinga virkelig fart! Det har vært perioder hvor jeg har drømt om boka, og hvor hver minste samtale eller tankerekke har gjort at det har dukka opp nye idéer til boka, forteller Roligheten.
– Jeg blir veldig ofte inspirert av menneskene rundt meg, eller stedene jeg befinner meg på, påpeker hun.
Sunniva M. Roligheten har alltid gått med en forfatterspire i magen. Da hun var liten, skrev hun masse bøker, med hjelp fra de voksne der det var nødvendig.
– Mamma fant to bøker jeg hadde «skrevet» da jeg ikke kunne skrive. På den ene, «Flua som ikke kunne svømme», hadde jeg bare tegnet en trist flue på forsiden, og mamma hadde vært nødt til å skrive. Jeg innså at jeg måtte kunne stave for å lage egen bok. Da jeg lærte meg å skrive, ble produksjonen betraktelig høyere, forklarer Roligheten.
Debutanten jobber nå for å utvikle videre skriving og seg selv som forfatter.
– Jeg har lyst til å skrive en helt fantastisk bok – tenk å kunne vite at man har skrevet noe sånt som Bikubesong! Det må være ganske kult. Og alle sier jo at øvelse gjør mester.
Hvordan føles det å få lov til å gi ut bok i en så ung alder?
– Det er utrolig gøy! Men jeg håper også at de som leser boka først og fremst gjør det for innholdet, og ikke for alderen min, sier Roligheten.
– Mitt største ønske er at folk nesten ikke trenger å lese boka, men at de sluker den. Og til sist håper jeg folk vil klippe den opp.
Nordahl Grieg (1902 – 1943) var en av våre mest markante diktere i sin levetid. Han var journalist, lyriker, forfatter, dramatiker, og politisk aktivist. Grieg ble en av de «unge døde» da han ble skutt ned i et fly over Berlin i 1943.
I 1945 ble det utgitt en samling av Nordahl Griegs dikt som ble kalt Friheten. Den ble ekstremt populær og er fremdeles den mestselgende norske diktsamling noensinne. Samlingen inneholder en rekke av de mest kjente kampdiktene fra krigen, bl.a. «17. mai 1940», «Kongen» og ukas dikt «De beste».
Hør Nordahl Grieg selv lese sitt kampdikt «17. mai 1940» over radio fra Tromsø på nasjonaldagen 1940. På dette tidspunkt var Tromsø radio den eneste frie radiostasjonen i Norge.
De beste
Døden kan flamme som kornmo; Klarere ser vi enn før Hvert liv i dens hvite smerte: Det er de beste som dør.
De sterke, de rene av hjertet Som ville og våget mest; Rolige tok de avskjed, En etter en gikk de vest.
De levende styrer verden, En flokk blir alltid igjen, De uunnværlige flinke, Livets nest beste menn.
De beste blir myrdet i fengslet, Sopt vekk av kuler og sjø. De beste blir aldri vår fremtid. De beste har nok med å dø.
Slik hedrer vi dem, med avmakt, Med all den tomhet vi vet, Men da har vi sveket de beste, Forrådt dem med bitterhet.
De vil ikke sørges til døde, Men leve i mot og tro. Bare i dristige hjerter Strømmer de falnes blod.
Er ikke hver som har kjent dem Mer rik en de døde var – For menn har hatt dem som venner Og barn har hatt dem til far.
De øket det livet de gikk fra. De spøker i nye menn. På deres grav skal skrives: De beste blir alltid igjen.
Anne Østgaard har jobbet med litteratur i flere tiår, og har lenge samlet på dikt om døden. Nå er antologien Dødsdikther – 49 diktere er representert med over 90 dikt. Dette er ikke først og fremst dikt om sorg og til trøst, men absurde, bisarre, humoristiske, folkelige, groteske, morbide, mørke og underfundige dikt.
Vi spør Anne Østgaard litt ut om den nye samlingen, hennes rolle som gravferdstaler og om det å snakke om at vi alle tross alt skal dø.
– Ja, Dødsdikter rett og slett en samling med dikt om døden i all sin gru og i all sin mangfoldighet. Og med mange ulike blikk, betraktninger og tilnærminger. Fra det mørkeste mørke til det humoristiske og sorgmuntre.
– Hvordan fikk du ideen til en slik diktsamling?
– Jeg fikk ideen høsten 2019, da jeg gikk på kurs i regi av HumanEtisk Forbund for å bli autorisert gravferdstaler. Det var naturlig nok mye fokus på død; betraktninger, fakta, holdninger og ritualer rundt død og dødsfall.
– Siden jeg har jobbet med litteratur i flere tiår, har jeg god oversikt over bokmarkedet. Det finnes «trøste og bære»-bøker og bøker om sorg. Både sakprosa og skjønnlitteratur. Særlig lyrikk. Men en samling med dikt om døden, som kan inspirere, provosere og more, kjente jeg ikke til. Jeg tenkte at en slik antologi ville fylle et hull. Et behov.
Den institusjonaliserte døden
– Hvilket behov er det?
– I vår tid er døden institusjonalisert og profesjonalisert. De fleste dør på sykehus og sykehjem. Og det er fagfolk som tar seg av de døde; leger, pleiere, ansatte i begravelsesbyråene. Døden fremstår som noe fremmed og skremmende, og er et tema mange styrer unna. Dette til tross for det ugjenkallelige faktum at vi alle skal dø. Selv når noen har fått en dødsdom, kan det være vanskelig for de nærmeste å snakke sammen og med den døende om det som skal skje.
– Jeg håper at denne boken kan invitere til samtaler om døden. Og være «en håndsrekning» til større fortrolighet med døden. Jeg visste at humor måtte være et element i en slik samling.
Når døden rammer, er det ingen ulempe å ha lest om, reflektert rundt og samtalt om døden, selv om vi aldri kan være fullt ut forberedt og forsont med døden som livets definitive slutt.
Anne Østgaard
– Hva slags dikt finner vi i samlingen?
– En av de første tekstene jeg la inn i manus, var Alf Prøysens muntre Koleravise, som handler om en skinndød mann, rammet av den forferdelige kolera-pandemien som herjet verden i over hundre år. Pussig nok – ikke lenge etter var verden igjen rammet av en pandemi. Både diktet, som også er tonesatt, og temaet død, kjentes enda mer relevant. Etter hvert gikk jeg løs på forfatterskap der jeg kunne vente å finne noe egnet, på enkeltsamlinger, antologier, samlede dikt og jeg søkte på nettet. Mye kjente jeg til fra før.
– Jeg har med forfattere fra flere århundrer, som Dorte Engelbretsdatter, som levde på 1600- og 1700-tallet, Johan Herman Wessel fra 1700-tallet og Henrik Wergeland fra 1800-tallet. Men de fleste forfatterne levde og virket på 1900-tallet, som Jens Bjørneboe, Erik Bye, Georg Johannesen, Tor Jonsson og Herman Wildenvey.
– Mange av bidragsyterne er blant våre fremste samtidsforfattere: Lars Saabye Christensen, Gro Dahle og Karin Fossum. Flertallet er norske, men jeg har også funnet plass et par nobelprisvinnere, polske Wisława Szymborska (1996) og amerikanske Louise Glück (2020). Og utvalgte svenske, danske og britiske forfattere. Diktsamlingen viser at man kan nærme seg døden på svært ulikt vis.
– Jeg synes det er interessant hvordan legen og poeten Paal-Helge Haugen forenes i dette diktet, «Lite læredikt om døden»:
Til kjeveleddet er det knytt mange små musklar for å gjere rørslene jamne og presise. Lukkemusklane er mykje kraftigare enn opnemusklane. Etter døden vert musklane slappe, og på grunn av tyngdekrafta vil då underkjeven sige ned. For å unngå dette plar ein binde opp underkjeven åt den døde med eit tørkle.
– Og hvordan Iben Sandemoses raseri og bunnløse sorg kommer frem i et av diktene hun skrev etter at hennes elskede døde brått:
Da tenkte jeg på han kødden av en kirurg, han som i telefonen sa du var stabil, han som fikk meg til å måke av bilen i langsomme sveip, kjøpe aviser, en appelsin, ruste meg til en lørdag med deg mens du ble bedre, han som kom ut fra rommet ditt med oppgitt uttrykk og henslengte armbevegelser, han som sa han ikke kunne gjøre mer for deg for nå døde du, det sa han mens den våte snøen ennå dekket meg, mens jeg var andpusten og rød i kinnene, full av håp. Jeg kjente blodet renne nedover halsen i dag, som blodet rant nedover kirurgens grønne frakk da jeg satte tennene i ham.
Da linedanseren var kommet halvveis, tok tauet slutt.
Memento mori
– Du sa innledningsvis at du gikk på kurs for å bli gravferdstaler, hva innebærer det?
– I vår sekulære tid er det mange mennesker som ikke ønsker prest eller en annen religiøs gravferdstaler og seremonimester. Like fullt har alle behov for ritualer knyttet til et dødsfall. Jeg har stilt meg til rådighet som frivillig gravferdstaler og seremonimester gjennom HumanEtisk Forbund. Organisasjonens tilbud om en humanistisk gravferd er et høytidelig og verdig alternativ til en religiøs seremoni. Det er både givende og krevende å møte mennesker i sorg, og bidra til at den seremonielle avskjeden med et kjært menneske blir så god som mulig.
– Og hvordan kommer antologien Dødsdikt inn her?
– Når døden rammer, er det ingen ulempe å ha lest om, reflektert rundt og samtalt om døden, selv om vi aldri kan være fullt ut forberedt og forsont med døden som livets definitive slutt. Innholdet i Dødsdikter en påminnelse: Memento mori! Husk du skal dø! I tillegg til det jeg sa innledningsvis om at boken er tenkt som en «håndsrekning» til større fortrolighet med døden.
Det spirer og gror der ute, og i tiden foran oss er det mye spennende å oppdage ute i naturen. Ta med barna ut på tur, enten det blir utflukt i nærmiljøet eller lengre turer. Her har vi samlet noen bøker som kan inspirere hele familien til å komme seg ut.
Småfolkbøkene av Marit Røgeberg Ertzeid har blitt veldig populære hos barnehagene, og i den siste utgaven er det skogen barna kan utforske nærmere.
For de litt større barna er kanskje Fugler i skogen noe. Her kan 6-12-åringene lete etter ulike fugler ved hjelp av grafikk som kan minne om spillet Pokémon.
For de som liker å binde blomster selv er den nydelige boka Hemulens herbarium fra Tove Janssons Mummiunivers ute nå.
Harvests hakkespettbok handler om å være ute i naturen sammen med barn, og hva man kan finne på av morsomme og lærerike aktiviteter. Den er full av små og store historier, av bilder, tips og turforslag og passer både for den erfarne turfamilien og for de familiene som ennå ikke har kommet seg ut. Med denne boka håper forfatterne å inspirere småbarnsfamilien til å komme seg mer ut i naturen.
Småfolkbøkene er faktabøker som passer for barn fra to år og oppover til de yngste skolebarna. I den siste Småfolk-boka lærer barna om skogen og om elg, maur, blåbær, forskjellige trær og andre kjente arter. Her kommer dere tett på naturen, gjennom store nærbilder og uvanlige fakta. Visste dere for eksempel at trær og sopp er gode venner, og at mauren kan trylle?
I samme serie følger også boka Småkryp for småfolk hvor dere kan lære mer om småkrypene i norsk natur, og de finnes det mange av! Her er både biller, edderkopper, fluer, humler, marihøner, maur, meitemark, mygg, snegler, sommerfugl, stankelbein og veps. Faktaene er fortalt på en lettforståelig måte, med fine nærbilder av insektene.
Fugler i skogen er en kul bok full av morsomme illustrasjoner som passer for spill-generasjonen. I denne lærer barna å kjenne igjen de vanligste fuglene i Skandinavia, som svarttrosten, rødstrupa og kråka. Her får dere vite hvordan fuglene ser ut, hvor de bor og hva de spiser. En moderne, inspirerende og brukervennlig fuglebok. Hvorfor ikke lage en konkurranse om hvor mange fugler dere finner på turen?
Her er en liten perle til de som både er glad i natur og i Mummiuniverset. I Hemulens herbarium kan du lese om rundt hundre vanlige nordiske planter. Fra blomster og gress til skogstyper og andre biotoper. Boka er illustrert med klassiske skoleplansjer og har mange fine illustrasjoner fra Mummidalen. Her får dere også vite hvordan man lager en plantepresse, i tillegg finnes det sider til å oppbevare egne plantefunn. Rundt boka finnes et vakkert bånd som binder boken sammen, slik at alle skatter dere har samlet holdes på plass.
Hvorfor ikke kombinere lesetrening med litt inspirerende kunnskap om naturen? Løveungen Norske rovdyr passer for de aller ferskeste leserne. De norske rovdyrene har både spisse tenner og skarpe klør. Dyrene er kanskje ikke så lette å få øye på, men de finnes alle sammen der ute i den norske naturen. Og skulle man være så heldig at man senere møter et rovdyr på turen, er det bare å sitte stille og beundre synet.
Alle tre i skogen er en fargerik og fantasifull myldrefortelling om å dra ut i skogen for å lete etter kosedyr som har forsvunnet. Den er på rim og passer godt for de som er 3-6 år og øver på språk. I boka møter vi Ane, Brage og Vera som leter etter Brumle og Reven. Men i skogen er de ikke alene og mye rart kan skje. Det er Nora Brech som har laget de nydelige illustrasjonene.
Elgen er et majestetisk dyr som dere kanskje har sett ute på bilturen. Men hva driver den egentlig på med inne i skogen? I Skogens konge kan du lese om hvor elgen bor og hva den spiser, men også om hvordan elgmelk smaker og hvorfor elgens mage produserer 400 liter gass i døgnet. Du kan til og med lære deg å lokke på elgen, det er kanskje noe å teste når dere er ute på tur senere?
Biblioteket i Pariser en fortelling somutforsker både vennskap og konsekvensene av valgene man tar. Den viser også at ekte heltemot kan finnes på helt uventede steder.
Biblioteket i Paris har fått en stor leserskare etter at den kom ut, og dessuten mange fine anmeldelser. Publishers Weekly beskriver den rett og slett som «vidunderlig», og skriver videre: «Bokelskere vil bli dratt mot den realistiske fortellingen og det sterke vennskapsbåndet mellom en enke og en ensom, ung jente.»
Handlingen i Biblioteket i Paris begynner like før andre verdenskrig bryter ut. Vi møter Odile Sauchet, en ung og ambisiøs jente. Hun har fått både drømmejobben på det amerikanske biblioteket i Paris, og i tillegg har hun en kjekk og snill kjæreste. Men alt snus på hode når nazistene gjør sitt inntog i den franske byen. Odile står i fare for å miste alt hun er glad i, inkludert biblioteket. Hun innser hvor viktig rolle bøker kan spille i kampen, og blir med i motstandsbevegelsen. I all hemmelighet smugler hun og de andre bibliotekarene bøker ut til byens jøder, som ellers ikke har lov til å besøke biblioteket. Når freden endelig kommer tilbake til Frankrike, er det desverre ikke en frihet som venter henne, men heller et ubeskrivelig vondt svik.
Over 40 år senere vokser Lily opp i en amerikansk småby. Hun mister moren altfor ung, noe som setter spor hos henne. Lily bli en ensom og frustrert tenåring. En dag blir hun kjent med en eldre fransk dame som bor i nabohuset, og utferdstrangen hos Lily blir sterkere. For etter hvert som Lily avslører finner mer ut av naboens mysiske fortid, forstår hun at de to har mer til felles enn noen kunne ha trodd.
Romanen, som utkom i forbindelse med hundreårsjubileet til Det amerikanske biblioteket i Paris, er en bok for de som «elsker bøker og bibliotek», konkluderer nettstedet Kirkus Reviews med.
Forfatteren Fiona Davis er også svært begeistret for romanen. Hun skriver at den gir «et nytt innblikk i andre verdenskrig i Frankrike som vil appellere til bibliofile verden over».
«Jeg falt pladask for Odile og Lily, i deres medgang og motgang, fra aller første side. Med sin grundige research er Biblioteket i Paris er en fascinerende og uimotståelig bok”, forsetter Davis.
Har selv jobbet ved biblioteket i Paris
Forfatteren Janet Skeslien Charles er selv oppvokst i Montana i USA. Hun veksler mellom å bo i USA og Frankrike når tilværelsen tillater det. I Paris jobbet hun en periode som programansvarlig ved det amerikanske biblioteket i byen.
Charles har undervist i kreativ skriving i 15 år. Tidligere har hun også utgitt den prisvinnende romanen Moonlight in Odessa.
Fylt med tragedier og kontroverser, er Hunter Bidens livshistorie virkelig noe utenom det vanlige. Det er derfor ikke overraskende at boka Alt det vakre, som hadde verdenslansering 6. april, harskapt stort engasjement, både for sitt oppsiktsvekkende innhold og litterære kvaliteter.
I Norge blir boka sammenlignet med både Karl Ove Knausgård og navnebror Hunter S. Thompson, og anmelderne trekker frem tematiske paralleller til historien om Thorvald Stoltenberg og datteren Nini.
Hunter Biden (f.1970) er jurist og kunstner. Han har sin utdannelse fra Georgetwon University og Yale. Han har hatt styreverv i en rekke firmaer og veldedige stiftelser, deriblant styremedlem i Amtrak og styreleder i Verdens matvareprogram i USA. Han er sønn av USAs 46. president Joe Biden og far til tre døtre: Naomi, Finnegan og Maisy. Han bor nå med sin kone Melissa Cohen Biden og deres sønn Beau i California.
Boka Alt det vakre hadde verdenslansering 6. april.
I anmeldelsen på NRK.no skriver Knut Hoem at boka er «sjokkerende åpenhjertig», og mener Hunter Biden viser «på overbevisende vis hvor vanskelig det var å leve videre» etter bilulykken som Hunter selv var med i.
Aftenpostens anmelder Ingunn Økland skriver at «Hunter Bidens selvbiografi er gripende og galgenhumoristisk». I den rosende anmeldelsen peker hun på at forfatteren har «en ståpåvilje av knausgårdske dimensjoner. Han pirker og borer i følelsene det utløser».
Borer i skam og rusmisbruk med en ståpåvilje av knausgårdske dimensjoner.
Ingunn Økland, Aftenposten
Økland hyller Bidens skjønnlitterære stil «med fabelaktige karakterskildringer og ville hallusinasjoner», og trekker frem et illustrende eksempel: «En gigantisk ugle viser veien når bokens hovedperson og crackrøykende sjåfør har mistet retningssansen på en nattlig kjøretur.»
Selv om boka får en ekstra dimensjon av å være skrevet av sønnen til en sittende president, ville den vært lesverdig uansett, mener Økland.
Der Aftenposten sammenligner boka med Knausgård, tyr Dagbladets Marius Wulfsberg til klassikeren over alle klassikere innen ruslitteratur når han beskriver Hunter Bidens skildringer av stoffmisbruket: Hunter S. Thompsons Frykt og avsky i Las Vegas.
Sjokkerende, intenst og troverdig om død og rusavhengighet
Marius Wulfsberg, Dagbladet
«Når han i kapitler med titler som ‘I fritt fall’ og ‘Dophue’ legger alle hensyn til side, skriver han sjokkerende ærlig om sitt liv på kjøret. Hans intense og detaljerte skildringer av å kjøpe, koke og røyke crack på de mest lugubre steder, sitter som skudd», skriver Wulfsberg.
Anmelderen gir boka terningkast fem, med begrunnelsen: «Sjokkerende, intenst og troverdig om død og rusavhengighet». Wulfsberg oppsummerer med å si at «Alt det vakre er rett og slett en erindringsbok utenom det vanlige».
Farskjærlighet, korrupsjon og forhold til brorens enke
Det har ikke manglet på kontroverser rundt presidentsønnen, noe blant andre Donald Trump har forsøkt å utnytte ved flere anledninger. «Hvor er Hunter?!» ble et hånlig refreng på flere av hans valgkampmøter, som et stikk til hans motkandidat Joe Biden.
Også anklagene om korrupsjon som kom i forbindelse med Hunters stilling i styret til det ukrainske selskapet Burisma, har lenge hektet ved han. I boka forteller Hunter Biden at han angrer på at han tok jobben, men legger til at det var pengene herfra som finaniserte mye av hans rusmisbruk.
Om det noen gang var et forhold som var dømt til å mislykkes, var det vårt
Hunter Biden i boka «Alt det vakre»
Det har heller ikke gått ubemerket hen at Biden i en periode hadde et forhold til broren Beaus enke. De to fant sammen i sorgen etter Beaus død, men Hunter skriver i boka at «Om det noen gang var et forhold som var dømt til å mislykkes, var det vårt».
Det har vært knyttet spenning til hva Hunter ville skrive om forholdet til sin far, og hvorvidt boka ville skade presidentens omdømme. Det ser ikke ut til å stemme: Alt det vakre er en rørende skildring av samholdet i en familie rammet av dype tragedier, og Joe får mye av æren for å hjelpe Hunter ut av stoffmisbruket.
Naturen dør hen. Bevisene er overalt. Det har skjedd i løpet av min levetid. Jeg har sett det med mine egne øyne.
Kanskje har intet nålevende menneske sett så mye av jordas mangfoldige natur som David Attenborough. I mer enn et halvt århundre har den britiske programlederen laget naturdokumentarer som er sett av mange milliarder mennesker. Hvilken verdi det hatt for folks kunnskap om og respekt for naturen, kan vi bare gjette oss til.
Boka Et liv på vår planet av David Attenborougher tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.
Den aldri hvilende Attenborough har rapportert fra bakkenivå, med solrynker, khaki-uniform og sin karakteristiske, hviskende stemme, som om han ville unngå å forstyrre det livsmangfoldet som utspilte seg rundt ham.
Han hadde en egen måte å være i naturen på, det var aldri noen avstand mellom han og den. Han plasserte seg selv midt oppe i maurtua, ikke ved siden av den, kan man si. Han befant seg i sentrum av begivenhetene han rapporterte fra, som en utenriksreporter i menneskemengden på Tahrirplassen under den arabiske revolusjonen. Bare at her dreide seg ikke om politikk og menneskerettigheter, men om reptiler, fugler, fisker og pattedyr.
David Attenborough sammen med malayabjørnen Benjamin, fra «Zoo Quest». (Foto: David Attenborough)
«Jeg ville undersøke om det var mulig å fri seg fra den menneskelige tilstanden og forestille seg et liv i et annet vesens verden,» skriver David Attenborough.
Han ville formidle livets magi, og det har han klart, kanskje bedre enn noen annen. I hans memoarer, Et liv på vår planet, vender han blikket bakover mot sin egen fortid og alt det fantastiske han har opplevd. Og han retter det framover, mot den planeten som vil være her etter hans egen levetid.
Hvilken planet vil det være? spør Attenborough. Hvordan vil livet arte seg om hundre år?
Et liv på vår planet er en fascinerende bok. Ikke bare fordi den forteller historien til et ekstraordinært menneske, men fordi den forteller historien til den naturlige verden, og forklarer oss sammenhengene som gjør at den står i fare for å kollapse.
I boka «Et liv på vår planet» gir 94 år gamle Sir David Attenborough sitt vitnesbyrd og en visjon for fremtiden. (Foto: Åsmund Holien Mo)
Vi lever i en tid hvor bevisstheten rundt vår egen påvirkning på miljøet er stor. Men det er vanskelig å få oversikten, å vite hva man skal gjøre, både som enkeltmenneske og kollektiv.
Hva er det viktigste? Hvor er krisen størst? Hva haster det mest å restaurere? Hvilken av de mange destruktive prosessene må reverseres først?
Attenborough forklarer disse intrikate sammenhengende på en enkel og engasjerende måte. Av alle bøker som omhandler disse spørsmålene, er dette den beste jeg har lest fordi den ikke først og fremst baserer seg på teori, men på feltarbeid og empiri.
I vår tid foregår store deler av miljødebatten på Twitter og i fjernsynsstudioer
En stor stim med seksbånds travellyfisk ved Cabo Pulmo på sørspissen av Baja California i Mexico. (Foto: Leonardo Gonzalez/Shutterstock)
I vår tid foregår store deler av miljødebatten på Twitter og i fjernsynsstudioer, så langt unna den naturlige verden man kan tenke seg. Knølhvalen og fjellgorillaen er bare teori. Artsnavn på skapninger vi ikke vet noen ting om. Den intime forbindelsen Attenborough skapte mellom seeren og naturen, er ofte helt fraværende. Men ikke i Et liv på vår planet. Der er denne forbindelsen i høyeste grad til stede, fordi Attenborough aldri glemmer at hans lesere er vanlige folk, uten spesielle fagkunnskaper om meteorologi, geologi. Er det noe han har lært gjennom sine 70 år som formidler av naturkunnskap, så er det dette:
«Jeg hadde fra svært ung alder ment at den viktigste kunnskapen var den som ga innblikk i hvordan naturen fungerte. Det var ikke lover oppfunnet av mennesker som interesserte meg, men prinsippene som styrte livet til dyr og planter.»
NATURBAUTAEN
Sir David Attenborough
(Foto: Conor McDonnell, WWF)
Sir David Attenborough (f. 1926) er en en britisk programleder som er kjent for sine naturprogrammer og -filmer og som programleder i BBC i mer enn 50 år, deriblant Planet Earth og The Blue Planet. I 2020 ble filmen A life on our planet sluppet på Netflix i forbindelse med boka «Et liv på vår planet».
Attenborough har mer enn 32 æresutnevnelser fra britiske universiteter, mer enn noen annen person. Over 20 arter er oppkalt etter Attenborough. Han fikk ærestittelen Sir i 1985.
Livet på vår planet er delt inn i tre ulike seksjoner. I første del ser Attenborough tilbake på sitt liv og sin karriere. Hvordan så verden ut da han som ung mann spilte inn sin første naturdokumentar for BBC? Den var en helt annen enn den er i dag. Og hvordan vil den se ut i fremtiden? I 2030? 2080? I år 2100?
Perspektivene er skremmende, og Attenborough skriver overbevisende om hvor akutt krisen er og hva vi må gjøre for å bremse utviklingen. For eksempel når han beskriver permafrosten i nordområdene, som nå smelter på grunn av varmere klima og som forskere antar vil nå sitt vippepunkt i 2040, det punktet hvor smelteprosessen vil være irreversibel.
I tusenvis av år har permafrosten stengt inne
anslagsvis 1400 gigatonn karbon – fire ganger mer karbon enn menneskeheten har
sluppet ut de foregående 200 år, og dobbelt så mye som det finnes i atmosfæren.
Opptiningen vil slippe løs denne karbonen, gradvis, over mange år, og dermed åpne
en gasskran for metan og karbondioksid som det sannsynligvis aldri vil la seg
gjøre å skru igjen.
Memoarene hans er en førstehånds beretning om disse vippepunktene og den store akselerasjonen som har inntruffet i takt med industrialiseringen. Den rammer alt: energiforbruk, vannforbruk, demningsutbygging, utbredelsen av telekommunikasjon, turisme og økningen i landruksareal.
Den største tragedien er likevel det akselererende forfallet av jordas biologiske mangfold
Den største tragedien er likevel det akselererende forfallet av jordas biologiske mangfold. Arter dør ut fordi deres habitater forsvinner. Regnskogen i Amazonas krymper. Havisen på polene smelter. Våtmarker dreneres. Dette er den største og mest akutte av alle kriser, for «bare når milliarder av ulike individuelle organismer gjør det beste ut av hver eneste ressurs og mulighet de kommer over, og millioner av arter lever i samspill på en måte som gjør at de opprettholder hverandre, kan planeten fungere effektivt.»
Vi må gjøre verden villere. Vi må legge ideen om vekst bak oss en gang for alle. Vi må gå over til ren energi. La store havområder være i fred. Legge beslag på mindre plass. Og hvis vi skulle klare dette, reversere prosessene før det er for sent, skape flere habitater og et større biologisk mangfold enn vi har i dag – hvordan ville verden sett ut da?
«Det ville,» skriver David Attenborough, «vært en magisk verden».
Trygve Skaug selger bøker som få andre her i landet. Han viser at poesi virkelig er en sjanger for vår tid, og at dikt også kan ta plass på bestselgerlistene.
Trygve Skaug er en mester i det å uttrykke noe allmenngyldig om de vanskeligste og mest såre emnene på en enkel og uhøytidelig måte, både i sine aller korteste dikt og i sine sanger. Antakelig er det derfor han treffer på samme tid så bredt, hardt og mykt?
Skaug er rett og slett blitt et litterært fenomen, noe hans over 190 000 følgere på Instagram daglig har glede av. Skaug er Norges klart mest populære poet for tiden, og samtidig er han en av våre mest folkekjære artister. I vinter har vi kunnet følge ham som artist i TV2s Hver gang vi møtes. Også i sangene har Skaug noe av den magiske virkningen på sine tilhengere.
Under får du oversikt over alle diktsamlingene utgitt av Trygve Skaug, i tillegg til smakebiter fra de fire siste. Felles for alle utgivelsene er at de inneholder lune og kloke dikt om kjærlighet, trøst og lengsel.
Trygve Skaugs første topplassering på Bokhandlerforeningens bestselgerliste var med ungdomsdiktsamlingen Følg med nå i 2019. Da var det altså hele 34 år siden en diktsamling toppet denne lista.
I Følg med nå hadde Skaug samlet sine mest skjellsettende dikt, med tematikk som opptar ungdom: Sex, psykisk helse, vennskap, angst, kjærlighet og mye mer.
Fregnejente / fregnegutt hvem sier at alt skal stemme på bare én prikk
I 2020 ga Skaug ut to diktsamlinger. Den første har tittelen Ikke slipp og var også nummer en på bestselgerlisten. Skaug skriver om kjærlighet, trøst og lengsel på en måte som treffer bredt.
Husk at du er langt nede nå og at jeg har veldig lange armer
Samme høst kom Hjemmekamp, som la seg rett under Ikke slipp på topplista for lyrikk. I denne boken serverer han både nye og trofaste lesere sine greatest hits, det vil si et utvalg av dikt fra de tidligere samlingene 50 kubikks hjerte og Den siste. I tillegg har boken flere nyskrevne perler.
Hvem er skomakeren din jeg må komme til bunns i hvordan du som trår så varsomt kan sette så djupe spor i et hjerte som er så hardt som mitt
Trygve Skaugs nye diktsamling Opprykkinneholder mange nye dikt som aldri har vært i bokform, i tillegg til et utvalg av de beste diktene fra de tidligere samlingene 50 kubikks hjerte og Den siste.
Jeg er som en åpen bok for deg og du er verdens vakreste dyslektiker det kribler i hvert komma når du fomler deg frem mellom linjene
I tillegg til de nevnt over startet Trygve Skaug med å utgi fire samlinger på eget forlag. Disse, eller i alle fall noen av dem, kan fremdeles kjøpes på Trygveskaug.no.
Som så mange andre tv-serier før den bygger også Netflix-hitenSnabba Cash på et bokunivers. Forfatter Jens Lapidus var forsvarsadvokaten som bestemte seg for å vise tingene fra forbryternes ståsted. Hva er det som får mennesker til å se på kriminelle handlinger som eneste utvei?
Selve startskuddet for hans debut og internasjonale gjennombrudd Snabba Cash (på norsk CASH), og noe som skulle komme til å prege hele hans forfatterskap, var en hendelse i rettssalen. Tre av Jens Lapidus‘ klienter, alle unge menn tiltalt for ran, klatret rett og slett opp på bordene i retten og beskyldte dommeren og samfunnet for ikke å forstå deres situasjon.
Snabba Cash ble en av 2000-tallets mest omtalte og solgte bøker i Sverige, og ble fulgt opp av Aldri fucke opp og Livet deluxe. Alle de kritikerroste bøkene tar oss på usentimentalt vis med på innsiden av Stockholms skruppelløse kriminelle underverden, og til sammen utgjør de Stockholm Noir-trilogien.
Da Ingvar Ambjørnsen anmeldte sisteboka i VG og ga den terningkast 6, skrev han under overskriften «Storslagent fra samfunnets skyggesider» bl.a.: «Med disse tre bøkene tar Jens Lapidus tempen på, ikke bare Sverige, men hele det Nye Norden». Netflix-serien Snabba Cash bygger på universet kjent fra trilogien og har i tillegg Jens Lapidus med på laget som manusforfatter.
Jens Lapidus avslutter sin Stockholms-trilogi som han begynte den: Med en intens, troverdig og klok roman.
Thorbjørn Ekelund, Dagbladet
Om forfatteren
Jens Lapidus
(Foto: Martin Stenmark)
• Født i Stockholm i 1974.
• Jobber, ved siden av å være forfatter, som forsvarsadvokat for et av Sveriges ledende advokatbyråer.
• Kjent for sine hardkokte krimbøker Cash, Aldri fucke opp og Livet deluxe om Stockholms lysskye underverden. Serien er blitt kalt «Stockholm Noir». Bøkene er utgitt i over 30 land.
• Har etter Stockholm Noir-trilogien også utgitt de tre senere filmatiserte krimromanene Vip-rommet (2014), Sthlm delete (2016) og Top Dogg (2017) om det umake etterforskningsparet Teddy og Emelie. Har også skrevet noveller og tegneserieroman og står sammen med sin kone Hedda Lapidus bak krimserien «Dillstadbanden» for barn.
• Aktuell med Netflix-serien Snabba Cash, som bl.a. bygger på hans brakdebut fra 2006 med samme navn (på norsk: CASH).
TV-serien hylles: – Bortimot perfekt
Med så god mottakelse for bokserien har fallhøyden vært stor for TV-serieskaperne. Men Netflix-serienSnabba Cash gjør alt annet enn skam på bøkene, skal vi tro anmelderne.
«Bortimot perfekt. Snabba Cash er svensk gangsterdrama med makspuls», skriver Dagbladet, og gir terningkast 5. Anmelderen mener serien er «velprodusert, med kvalitet i alle ledd […] drivende godt og selvsikkert fortalt» og at den «gjør en forbilledlig innsats i å vise at forskjellen mellom organisert kriminalitet på gateplan og aggressiv kapitalisme i toppetasjene ligger i virkemidler og garnityr, ikke i moral».
TV2s anmelder Camilla Laache gir også terningkast 5 og synes serien «sitter på så mange nivåer. […] Den er medrivende med én gang, actionspekket og du blir glad i karakterene. […] Den viser at det skruppelløse er likt, både på gateplan og på høyere nivå, blant rike og fattige».
Også VG er positive til Snabba Cash: «Serieskaperne ønsker å bygge intensitet og uutholdelig spenning. Det klarer de jammen. […] Serien er godt spilt, ikke minst av Abdallah og Ahmed. Og det hjelper at den tar utgangspunkt i noe som føles relevant for den tiden og de samfunnene vi faktisk lever i».
Jens Lapidus‘ krimdebut Snabba Cash utkom på norsk under navnet CASH. I boka dykker vi ned i Stockholms underverden, hvor det regjerer psykopater uten hemninger på alle samfunnets nivåer. Fra salongene på Östermalm til blokkene i forstedene. Fra klubbene rundt Stureplan til bordellene der jenter fra Øst-Europa blir holdt fanget.
Stureplanbratsen JW som selger kokain på de hotteste stendene. Den småkriminelle Jorge som kjenner kokainbransjen bedre enn noen, men som ikke vil selge lenger. Torpedoen Mrado som tar hånd om innkreving og hvitvask av penger for Radovan, mafiabossen. Alle disse tre føres sammen av underverdenens helt særegne logikk, og det kan bare ende på én måte: som en kamp på liv og død.
I Stockholms underverden finnes ikke noe politi. Der regjerer andre makthavere. Det finnes bare én vei. Hindringer ryddes hensynsløst unna. Vil man opp og fram, må man respektere sjefen, Radovan Kranjic.
Politimannen Thomas Andrén angriper systemet. Forstadsgutten Mahmud al-Askori vil diktere betingelsene selv. Leiesoldaten Niklas Brogren starter krig mot samfunnet. Alle dras de inn i Radovans gravitasjonfelt. Ingenting er umulig, alt er til salgs – men prisen kan bli høy, altfor høy.
Arven er ført videre. Fra far til datter. Fra søster til bror. Holdningen, æren, makten. Skitne penger, samme hvor de kommer fra, vil være hvite etter at de er blitt vasket av rett person: JW har ikke kastet bort tiden i fengsel. Han planlegger et stort comeback.
Jorge er lei av sin nye A4-tilværelse hvor han selger café latte og cappucino. Livet deluxe lokker i bakgrunnen mens han planlegger sitt siste brekk. Denne gangen dreier det seg om store penger. Men politiet er på sporet. En politimann har infiltrert Stockholms indre kriminelle sirker, han er i nærheten av Jorge. I nærheten av JW.
Samtidig er noen ute etter selve Gudfaren, Radovan Kranjic. Noen begynner å spørre seg hvordan livet ville vært uten ham. Hvem vil bli Stockholms nye konge – eller dronning? Metodene varierer – beskyttelsespenger, ran, kokain, hallikvirksomhet. Jakten på penger, makt og et luksusliv i solen fortsetter. Målet er lett-tjente penger, «snabba cash» – og Livet deluxe.
Ulikt de fleste andre norske forfattere er Sunniva M. Roligheten født i dette årtusenet. Den 20 år gamle debutanten vant Ambjørnsen-prisen allerede i 2016, og var året etter med i Cappelen Damms debutantantologi Signaler. Selv har Roligheten et avslappet forhold til sin egen alder, og er mer opptatt av å fortelle historier. Debutboka Når alt er av papir utforsker en jeg-persons forhold til egne minner.
Hvert avsnitt i Når alt er av papir starter med «jeg husker». Vi får et innblikk i en oppvekst med en spesiell pappa på en gård, papirklipping, en periode i et mellomhus med mamma, en ny pappa i byen og en irriterende lillebror. Hovedpersonen vokser opp, og opplever etter hvert verden på egen hånd, både hjemme i det ekle kollektivet sitt og på andre siden av jordkloden.
– Jeg-et i boka har et kaotisk blikk på virkeligheten. Et viktig tema i Når alt er av papir er forholdet jeg-et har til egne minner. Hun sjonglerer mye mellom hva som er sant og usant, forteller Sunniva M. Roligheten, og tilføyer at hun håper boka kan vekke både vonde, fine og såre følelser.
Bokas kapitler er delt opp som skolelekser med hvert sitt fag og tema, en liten illustrasjon og innledning. Tanken rundt dette har vært å lage systemer for tankene og minnene til hovedpersonen.
– Jeg tror alle automatisk sorterer og organiserer tankene sine, og det samme gjelder for jeg-et i denne romanen. Hun har et behov for å forstå seg selv og virkeligheten, og det gjør hun gjennom å sortere minnene sine, sier Roligheten.
Navn og alder: Sunniva M. Roligheten, f. 2000 Jobber med/opptar meg ved siden av skrivingen: Jeg liker veldig godt å både lese og tegne, men for tida går det i linoleumstrykk. Siden 10. mars i fjor har jeg vært arbeidsledig og rimelig desperat etter et prosjekt av noe slag. Hvor og når skiver jeg: Hele tida? Neida. Idéer kommer ofte når jeg prater med folk, men når jeg setter meg ned for å skrive, er det som oftest på biblioteket eller en kafé. Leser nå:Det er nok nå av Linn Stalsberg og Huset med arken & andre noveller av Tsjekhov (litt om hverandre). Hører på: Hva som enn finnes av doku-podcaster på NRK og mye filmmusikk fra Kon-Tiki. Største inspirasjonskilde: Det er så mange! Frode Grytten? Sara Stridsberg? Eller Gert Nygårdshaug! Jeg vet ikke om han inspirerer skrivinga mi, men han inspirerer meg i livet, liksom! En bok som har betydd mye for meg: Frode Gryttens Bikubesong og Afrodites basseng (i Nygårdshaugs Mino-serie). Tre ting jeg hver morgen sjekker på mobilen: NRK, Instagram og mail<3
Vant Ambjørnsenprisen som 16-åring
Skriveprosessen har vært lang og omfattende. Det hele startet da Roligheten vant Ambjørnsenprisen i 2016, og fikk videre veiledning av Ingvar Ambjørnsen. I 2017 var en utvida versjon av den samme teksten å finne i Cappelen Damms debutantantologi Signaler.
– Når det jeg hadde skrevet fikk litt anerkjennelse, ble jeg ganske gira og fortsatte å skrive, forteller debutanten.
Tre år senere, etter å ha skrevet innimellom når inspirasjonen slo til, deltok Roligheten på et lederkurs og forstod at hun var nødt til å gjøre noe med det manuset hun hadde liggende. Hun sendte det derfor inn til Cappelen Damm.
– Da jeg innså at det jeg hadde drevet og pusla med faktisk skulle på trykk, tok skrivinga virkelig fart! Det har vært perioder hvor jeg har drømt om boka, og hvor hver minste samtale eller tankerekke har gjort at det har dukka opp nye idéer til boka, forteller Roligheten.
– Jeg blir veldig ofte inspirert av menneskene rundt meg, eller stedene jeg befinner meg på, påpeker hun.
Sunniva M. Roligheten har alltid gått med en forfatterspire i magen. Da hun var liten, skrev hun masse bøker, med hjelp fra de voksne der det var nødvendig.
– Mamma fant to bøker jeg hadde «skrevet» da jeg ikke kunne skrive. På den ene, «Flua som ikke kunne svømme», hadde jeg bare tegnet en trist flue på forsiden, og mamma hadde vært nødt til å skrive. Jeg innså at jeg måtte kunne stave for å lage egen bok. Da jeg lærte meg å skrive, ble produksjonen betraktelig høyere, forklarer Roligheten.
Debutanten jobber nå for å utvikle videre skriving og seg selv som forfatter.
– Jeg har lyst til å skrive en helt fantastisk bok – tenk å kunne vite at man har skrevet noe sånt som Bikubesong! Det må være ganske kult. Og alle sier jo at øvelse gjør mester.
Hvordan føles det å få lov til å gi ut bok i en så ung alder?
– Det er utrolig gøy! Men jeg håper også at de som leser boka først og fremst gjør det for innholdet, og ikke for alderen min, sier Roligheten.
– Mitt største ønske er at folk nesten ikke trenger å lese boka, men at de sluker den. Og til sist håper jeg folk vil klippe den opp.
J.K. Rowlings nye barnebok, Julegrisen, lanseres tirsdag 12. oktober 2021.
– Det er en stor begivenhet at J.K. Rowling nå kommer med sin første barneroman etter Harry Potter. Vi gleder oss til å dele denne varme, spennende og fine historien med norske lesere. Julegrisen har klassiker-kvaliteter som vil engasjere og berøre leserne, sier redaksjonssjef i Cappelen Damm, Hege Eikenes Randen.
Enkeltstående fortelling for hele familien
Julegrisen publiseres samtidig i Storbritannia, Australia, New Zealand, Ireland og India av Hachette Children’s Group, i USA og Canada av Scholastic, og på over tjue ulike språk av forlag rundt om i verden, så dette er virkelig en global utgivelse.
Julegrisen handler om en gutts kjærlighet til det kosedyret han er aller mest
glad i, og hvor langt han er villig til å gå for å finne det igjen. Fortellingen
gjør leseren varm om hjertet, samtidig som handlingen er så spennende at boken
er vanskelig å legge fra seg. Det er en enkeltstående beretning, uten sammenheng
med noen av J.K.
Rowlings tidligere bøker, og den passer for barn fra åtte år og oppover. Dette
er en fortelling hele familien kan kose seg med, fra en av verdens største
historiefortellere.
Jack er svært glad i kosegrisen han fikk da han var liten, Gisse Gis. GG har alltid stilt opp for ham og fulgt ham i tykt og tynt. Så en julaften skjer det forferdelige: GG blir borte. Men på julekvelden kan mirakler skje, det som er forsvunnet, kan komme til rette igjen, og alle slags ting kan bli levende – også leketøy. Og Jacks nyeste kosedyr – Julegrisen (GGs irriterende stedfortreder) – har en dristig plan. Sammen legger de to ut på en magisk reise for å lete etter noe som er blitt borte, og for å redde den beste vennen Jack noen gang har hatt…
Julegrisen er J.K. Rowlings første roman for barn siden Harry Potter. Boken er hennes mesterlige tilbakevending til utgivelser for yngre lesere etter fjorårets The Ickabog. Den ble publisert som gratis føljetong på nett for barn i lockdown. Hennes samlede royalties av utgivelsen som fulgte, ble donert til Volant, den veldedige stiftelsen hennes, for å hjelpe sårbare grupper under påvirkning av covid-19-pandemien. Hun gleder seg til å gjenoppta kontakten med yngre lesere denne vinteren med utgivelsen av Julegrisen.
Boken oversettes til norsk av Kjersti Velsand og vil utgis i gaveformat
med fullfarget omslag. Den vil inneholde ni dobbeltsider og dekorative kunstneriske
innslag i svart-hvitt av den prisbelønte illustratøren Jim Field. Omslagsdesignet
vil gjøres kjent i løpet av de nærmeste månedene.
J.K. Rowling er forfatteren bak de sju Harry Potter-bøkene, som er solgt i over 500 millioner eksemplarer, er oversatt til over 80 språk og har blitt til 8 filmer som alle har gjort braksuksess. Hun har også skrevet en serie med tre supplerende bøker til inntekt for veldedige formål, blant dem Fabeldyr og hvor de er å finne, som senere ble inspirasjon for en ny filmserie. Harrys tilværelse som voksen ble senere videreført i et teaterstykke, Harry Potter og barnets forbannelse, som J.K. Rowling skrev sammen med dramatiker Jack Thorne og regissør John Tiffany.
I 2020 vendte hun tilbake til et yngre publikum
med eventyret The Ickabog, som hun først publiserte gratis på nett for
barn i lockdown. Senere donerte hun de samlede royaltyinntektene fra utgivelsen
for å hjelpe sårbare grupper som var berørt av covid-19-pandemien.
J.K. Rowling har mottatt mange priser og
utmerkelser for bøkene sine, også for detektivserien hun har skrevet under
navnet Robert Galbraith. Hun støtter en rekke humanitære formål gjennom veldedighetsstiftelsen
sin, Volant, og er grunnlegger av organisasjonen Lumos, som arbeider for å
skaffe barn på barnehjem og i institusjoner bedre livsforhold.
Så langt tilbake hun kan huske, ville J.K.
Rowling bli forfatter, og hun er lykkeligst når hun kan sitte og dikte opp
ting. Hun bor i Skottland med familien sin.
Jim Fielder en prisvinnende illustratør, karakterdesigner og animasjonsregissør. Han har jobbet med svært ulike prosjekter, fra musikkvideoer og vignetter til reklame og bøker.
Den første
billedboken hans, Cats Ahoy!, ble
tildelt Booktrust Roald Dahl Funny Prize og nominert til Kate Greenaway-prisen.
Siden har han illustrert en rekke bestselgende barnebøker som har vunnet flere
priser, blant dem Oi Frog! og The Lion Inside, serien Rabbit and
Bear for de yngste, David Baddiels romaner for barn mellom 8 og 12, og sin
egen debut som som forfatter, Monsieur
Roscoe – On Holiday, en tospråklig bok som introduserer de første franske
ordene.
Jim er oppvokst i Farnborough, har jobbet i London og bor nå i Paris med sin kone og lille datter.
Torsdag 15. april arrangerer Senter for seniorpolitikk nettseminaret «Veien til et langt og lykkelig arbeidsliv» med Mette Bugge. Les mer og meld deg på her!
Fettprosent, muskelmasse, beinmasse og BMI.
I 40 år hadde hun skrevet om andres fysiske form og prestasjoner. Nå var det
hun selv som skulle analyseres fra innerst til ytterst.
Mette Bugge fikk teste en vekt som kunne
gi svar på om kroppen hennes var like gammel som antall bursdager hun hadde hatt.
– Det er tre år siden nå, så jeg var 66 år den gangen. Vekten analyserte min biologiske alder til 51. Jeg var så stolt! Men på bussen hjem spurte sjåføren om jeg ville ha honnørbillett. Da skjønte jeg at alder inni og utenpå er to helt forskjellige ting.
Mette Bugge er norsk sportsjournalist
nummer én. I 43 år har hun vært fast ansatt i Aftenposten. På pressekortet
hennes står det svart på hvitt at hun er en ener.
– Ja, det er litt morsomt. Jeg er det eldste medlemmet som er igjen i Norske sportsjournalisters forbind. Alle som begynte før meg har sluttet. Så nå er jeg medlem nummer 1.
Hvor mange atleter, trenere og
idrettsstjerner hun har intervjuet aner hun ikke.
– Jeg har vært kjent for å levere tre saker daglig og jeg har jobbet i over 40 år. Så vi snakker tusenvis. Opp mot ti tusen, kanskje.
Slikt kommer man ikke umerket fra.
Toppidrettsutøvernes mentalitet har smittet over på Mette.
– Aldri gi deg, alltid sulten, den første som rekker opp hånda for å lære noe nytt. Det er mye der som er direkte overførbart til arbeidslivet.
Boka Senior – Veien til et langt og lykkelig arbeidsliv er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.
Husk å stille krav til seniorer, men husk også å støtte dem.
Bruk seniorenes erfaringskompetanse, den er gull verdt.
Still titusenkroners-spørsmålet som skaper entusiasme: Hva har du lyst til å bidra med nå?
Tips til seniorer:
Ikke tenk på deg selv som en som har gått ut på dato.
Inngå gjensidig mentorordning med en ung kollega, dere har begge mye å lære.
Still titusenkroners-spørsmålet som skaper entusiasme: Hvordan vil du bli husket når jobblivet er over?
Farvel, stereotypier
Folk over 60 blir så lett slitne. De
mister gjennomføringsevne. De ønsker ikke å utvikle seg lenger. Stereotypiene
om seniorer i arbeidslivet er mange, og det er lite som irriterer henne mer.
– Å bruke alder som et mål på yteevne blir helt feil. 67-åringer er like forskjellige som 40-åringer. Av oss to kan det være du på 44 som er latsabben.
I 2016 ble Mette kåret til årets seniorprofil i Norge. I begrunnelsen ble det lagt vekt på at hun fremsto som en aktiv og attraktiv ansatt som synliggjorde hvilke ressurser seniorene representerer for det norske arbeidslivet. Kåringen ble også starten på boka Senior. Veien til et langt og lykkelig arbeidsliv, som nettopp har kommet ut. Kanskje har vi alle noe å lære av det hun selv kaller Bugges metode?
– Norge trenger at flere seniorer jobber lenger. I 2030 er det for første gang flere eldre enn barn og ungdommer i dette landet. Skal velferdsstaten gå rundt er det helt nødvendig å få det beste ut av sånne som meg.
Det beste, hva er det? Igjen tenker hun
som en idrettsstjerne.
– Selv om du er blitt verdensmester eller olympisk mester kan du ikke fortsette å gjøre akkurat de samme tingene som før. Du trenger nytt verktøy, nye ski eller sko eller ny robåt. Du må alltid ha lyst til å utvikle deg. Og blir du sjuk eller skadet, må du alltid ha evne til å komme tilbake, med sterkere kraft enn før.
Det var Mettes sjef som ringte. Året var
2015, og det virker kanskje ikke så overraskende at hun skulle få et slikt
spørsmål. Men foranledningen var spesiell. Noen måneder tidligere hadde hun
fått diagnosen kreft med spredning. Ennå var hun ikke ferdig med behandling.
Verken sjefen eller hun selv visste sikkert at hun kom til å bli frisk.
– Likevel spurte han som han gjorde. Det betydde så mye. Sommeren etter satt jeg sammen med 80 000 andre på åpningsseremonien i Maracanã i Brasil. Gode ledere kan ha alt å si. For en sjef som backer meg og har stor tro på meg er jeg villig til å strekke meg langt.
Mettes sjef er 42 år, og har fra første stund har han gjort det klart
at han ønsker å dra veksler på det hun har mer av enn ham: tonn med erfaring.
– Jeg kan komme til ham med tips og vink om forhold i redaksjonen som han ikke har hatt tid til å få med seg. En kollega som trenger en oppmuntring eller påskjønnelse, sånne ting. Det setter sjefen min stor pris på. En annen ting han verdsetter er at jeg tåler en støyt. Han sier: Det er ingen jeg kan være så brutal med som deg. Jeg har bestemt meg for at jeg skal tåle tilbakemeldinger. Det er ingen som gir dem for å være slemme.
Arbeidslivet og livet sjæl. De to har mye til felles. For eksempel: at
de en gang tar slutt.
Mette vil bare ikke at det skal skje for tidlig. Likevel skjer det,
stadig vekk.
– Hvert år mister vi masse god kompetanse, bare fordi folk har hatt bursdag 70 ganger. Karen Marie Ellefsen. Arne Scheie. Og mange med dem. Mennesker med masse kompetanse og mye energi, som helt åpenbart fortsatt har mye å bidra med. Likevel får de ikke lov til å jobbe videre. Sånt gjør meg trist.
Hennes egen bursdag nummer 70 er bare måneder unna. Med det når hun
også Aftenpostens aldersgrense.
– Jeg tror det skal ordne seg. At jeg kan fortsette på en form for kontrakt. Eller som frilanser med eget firma.
Det beste ville være om aldersgrensen ble hevet, mener hun. Ikke bare i
hennes mediehus, men i det offentlige som sådan.
– I private bedrifter kan man jobbe til man er 72. Nå vurderer politikerne å heve aldersgrensen i offentlig sektor til det samme. Det støtter jeg fullt og helt.
For Mette er jobben selvrealisering, en måte å få utløp for energi og
prestasjonstrang. Men den er også noe mer.
– Hvis jeg bare sitter hjemme og lager mat og driver med håndarbeid, da blir jeg ikke god å være i hus med. Jeg er overbevist om at jeg blir en bedre partner, mor og bestemor av å ha mitt eget liv, av å jobbe.
Gjennom hele karrieren har hun ønsket å få høyere andel jenter blant
sportsjournalistene. Og når det kommer en sommervikar som skal få sin første
sjanse til å prestere, er hun klar. Flere har blitt overrasket over hvor raskt
spørsmålet har kommet, og flere har takket henne for en god karrierestart. For
det er få som har kildenettverk som Mettes. Få som har gjort flere
sportsintervjuer. Få som vet mer om hva skal til for å få en stressa atlet
eller trener til å åpne seg. Skal hun da knipe på kontakter og metoder?
Selvsagt ikke. Hun peker med en finger opp mot evigheten.
– Før jeg drar «dit opp» vil jeg etterlate meg noe. Andre trenger ikke gjøre samme feil som jeg har gjort. Og hvis jeg kan lære bort noe er det helt supert.
Til syvende og sist er det dette det handler om, sier hun.
– Hvem vil du være og hvordan vil du bli husket? Vil du være den gamle grinebiteren som aldri bidro med noe og trakk kollegene dine ned? Eller vil du være den som hjalp folk på vei og skapte god energi? For meg er det valget fryktelig enkelt.
Boka Senior – Veien til et langt og lykkelig arbeidsliv er tilgjengelig som e-bok og i fysisk format.
Likte du romanen Stoner, bør du definitivt lese denne saken. For i den nye serien kalt Oversette mesterverk, har landets fremste eksperter og oversettere plukket ut noen klassikere som enda ikke er oversatt til norsk.
Felles for disse er at de er moderne mesterverk som stadig oppleves som aktuelle, og som ofte sier noe om å være mennesket, slik tilfellet definitivt er for første bok ut: Reise i måneskinn av den ungarske forfatteren Antal Szerb.
Reise i måneskinn er en intellektuell roman som handler om det å være offer for omgivelsene, om ikke å være i stand til å bryte med skjebnen. Men det er også en uhyre underholdende og lesverdig fortelling, hvor alvoret hele tida blir blandet med fortellerens dødelig presise humor.
«Reise i måneskinn, publisert første gang i 1937, har fascinert generasjoner av ungarske lesere og regnes fortsatt som en «må ha lest»-roman blant det lesende publikum», skriver oversetter Éva Dobos i etterordet.
Reise i måneskinn ble en stor suksess da den utkom, og er det fortsatt 80 år etter.
Ved romanens start er hovedpersonen Mihály på bryllupsreise i Italia med sin kjære Erzsi. Hun har forlatt sin første ektemann til fordel for Mihály. Han på sin side, har lagt bak seg en bohemaktig ungdomstid og satset på en borgerlig karriere i familiefirmaet. Men møtet med en gammel venn i Ravenna, fremkaller minnene fra ungdommene tilbake. Mihály streifes av en fantasi om å avslutte forholdet til Erzsi.
Da han stiger om bord i feil tog på en liten italiensk jernbanestasjon, tolker han det som et tegn. En annen reise begynner, en reise i skyggene og smugene på jakt etter Mihálys egentlige jeg.
Oversetter Éva Dobos forklarer at den fysiske reisen Mihály tar, egentlig er et bilde på noe større:
«Romanens ungarske tittel er Utas és holdvilág, som ordrett oversatt betyr Den reisende og måneskinn. Rammen er riktignok en fysisk reise, men den egentlige handlingen er en indre reise gjennom ungdomsår fulle av opprør, lengsler og ufullbyrdet kjærlighet. Den reisende er forfatteren selv, og karakterene boken er befolket med, er hentet fra hans nære krets. En kan lett se avtrykk av Szerbs eget liv i en tid da samfunnets normer veide tungt, og som den fritt tenkende humanisten som han var, ønsket han å bryte konvensjonene.»
En vidunderlig klassiker
«En vidunderlig klassiker … Reise i måneskinn er en roman som i likhet med Stefan Zweigs Verden av i går eller John Williams’ Stoner har alle forutsetninger for å treffe et nytt og stort publikum», skrev Svenska Dagbladet om romanen da den kom ut på svensk.
Også her i Norge har den fått omtale. Dagsavisens Endre Uglestad Aas skriver om den nye utgaven: «Lengsel og løsrivelse, kjærlighet og nostalgi er medrivende skildret i en europeisk kultroman som nå foreligger på norsk for første gang.»
Antal Szerb avsluttet sin doktorgrad i tysk og engelsk litteratur som 23-åring. Allerede som 33-åring ble han leder av Det ungarske litterære akademi og fire år senere blir han professor i litteraturhistorie ved universitetet i Szeged.
Antal Szerb var en produktiv forfatter før han selv ble sendt i en konsentrasjonsleir. Foto: Petőfi Literary Museum
Szerb var en produktiv forfatter, han skrev tre romaner, en novellesamling og flere essaysamlinger. Han utga også flerbindsverket Verdens litteraturhistorie som fremdeles blir lest i hjemlandet. På 30-tallet ga han ut antologien Hundre dikt. Denne utgivelsen var en protest mot datidens aksemakter og deres motstand mot og undertrykkelse av multikulturelle uttrykk.
Da krigen brøt ut, fikk Szerb raskt problemer på grunn av sin jødiske herkomst. Han ble fratatt professorstillingen, internert – og slått i hjel av vokterne i en konsentrasjonsleir i januar 1945.
Men romanen lever altså videre, lenge etter hans død. Avslutningsvis i sin positive omtale av boka, tillater Endre Uglestad Aas i Dagsavisen et sitat fra boken:
«Kjærligheten tar vare på øyeblikk, det øyeblikket da den blir til; og den som er elsket, blir aldri gammel, hun forblir sytten år i sin elskedes øyne, og det rufsete håret og den lette sommerkjolen flagrer gjennom et helt liv i den samme vennlige brisen som blåste da, i det skjebnesvangre øyeblikket».
«Med slike setninger viser Szerbs at han hører hjemme i den kanoniserte europeiske toppdivisjonen», konkluderer Uglestad Aas.
Anita Krohn Traaseth slipper ny sakprosabok. Syv år etter bestselgeren Godt nok for de svina kommer Fisken på disken. På omslaget er det overbevisende blurber fra en gründer, en BI-professor og en NHH-professor. Det handler om ledelse og næringsliv. Og mye mer enn det.
Vi møtes slik de fleste møtes for tiden,
på en skjerm. Fjeset hennes kommer smilende inn i min stue. Hun tar meg med på
en rundtur i nytt hus, før hun setter seg ned og vipper kamera for å vise at
hun sitter inntullet i et pledd. Der er vi like. Så svøpt i pledd, i hver vår
stue, skal vi snakke om Fisken på disken.
Fisken
på disken. Et gåtefullt barnerim, et mantra om
sjømat, en rasende fiskehandler som klasker en diger torsk på bordet. Jeg likte
tittelen umiddelbart, og jeg forstod den ikke helt.
– Hva er bakgrunnen? spør jeg.
– Egentlig hadde jeg planlagt å kalle
boken Godt nok for de svina II, sier
Anita, – men det syntes forlaget var kjedelig.
Jeg støtter forlaget her, for selv om Godt nok for de svina er en svinaktig
god tittel, er det litt lettvint bare å føye til et totall.
– Da spurte jeg meg selv: Hva boken handler om? fortsetter Anita, – og svaret på det er at den handler om å ta valg, å tørre å si ifra, selv om det kan få konsekvenser. «Å legge fisken på disken» er et uttrykk for akkurat det. Jeg har brukt det i mange år.
Uttrykket var ukjent for meg, og treffene jeg får opp på nettet, handler stort sett om Anita og Anitas bok. I Ordbog over det danske sprog finner jeg riktignok «at lægge svesken på disken», som blir forklart med «meddele noget åbent og uden omsvøb, få sandheden på bordet». Jeg liker Anitas fiskeuttrykk bedre.
– «Godt nok for de svina» er også et uttrykk?
– Ja, fra faren min. Godt nok for de svina handler om å sette grenser. Denne boken
handler om viktigheten av å ta opp ting selv om det er vanskelig og risikofylt.
Om åtte–ti år kommer det en ny bok.
– Planlegger du en animalsk ledelsestrilogi? Svin, fisker … hva er neste dyr ut?
– Maur?
– Maur?
– Maur.
I Fisken på disken møter vi en mer erfaren leder og hennes refleksjoner rundt tiden vi lever i, meningen med å lede endring, og valgene hun har tatt. (Foto: Maria Vihovde Kleppe)
– Undertittelen er Å ta valg.
– Å ta valget om å ta opp ting fordi det
er viktig og av interessen for allmenheten, å ikke la det være for å redde eget
lederskinn. Det er viktig, særlig i offentlig sektor, der lederne er lønnet av
skattebetalernes penger. Ledere i offentlig sektor sitter på unik innsikt, som
bør deles oftere, på godt og vondt. De valgene må tas før fisken begynner å
lukte, og før konsekvensen blir store og også alvorlige for andre.
– Du skriver at boken også handler om «hvorfor det av og til er viktig å gjøre ting du aldri hadde forestilt deg at du kom til å gjøre». Hvorfor er det viktig?
– Da blir livet bedre! Det blir mer
spennende når man en sjelden gang tør å være litt irrasjonell, litt impulsiv.
Jeg skriver om da jeg kjøpte en halv prestegård. På impuls.
– For det gjorde du?
– Jeg kjøpte en halv prestegård, som jeg
ikke hadde sett, sammen med en mann jeg ikke hadde møtt.
Det må man kunne kalle impulsivt uten å bli beskyldt for å overdrive, ja.
Jeg kjøpte en halv prestegård, som jeg ikke hadde sett, sammen med en mann jeg ikke hadde møtt
– «Jeg prøvde å rette meg opp, ha blikket på Gunnar og få sagt de ordene jeg hadde trent på så lenge. Men ut kom det ingenting. Istedenfor begynte tårene å renne nedover kinnene.» Dette er klippet fra scenen der du sier opp jobben som leder av Innovasjon Norge. Du har skrevet en ganske personlig bok – hvorfor det?
– Det er kontrakten jeg har hatt med
svineleserne de siste syv årene, å skrive om ting slik det er. Jeg ønsker å
være ærlig når jeg skriver, også rundt ting og situasjoner som ikke er vanlig
for ledere å dele. Jeg vil skape kontakt med leserne mine, dele erfaringer som
betyr noe, som er sanne.
– Ville en mannlig toppsjef ha skrevet dette?
– Jeg har ennå til gode å lese om en
mannlig næringslivsleder som gråter når han sier opp.
– Jeg òg.
Det er viktig å tørre å dele ulike situasjoner i arbeidslivet
– Men jeg synes det er viktig å tørre å
dele ulike situasjoner i arbeidslivet, og hvordan jeg har opplevd dem. Det gir
innsikt utover det man lærer om på lederstudier. Målet mitt er å bidra til å
forberede neste generasjon med ledere, særlig kvinner, på hva et lederansvar
innebærer.
– Nettopp. Du skriver at «Ved å dele erfaringer ønsker jeg å også bidra til at flere kvinner velger lederansvaret, for vi trenger et større mangfold av ledere i norsk næringsliv, der de aller fleste topplederne, gründerne, investorene og styrelederne fortsatt er menn.» Hvorfor er du opptatt av å få flere kvinner til å ta lederansvar?
– I 2021 er bare fjorten prosent av
topplederne i Norges tohundre største bedrifter kvinner. Bare elleve prosent av
styreledere er kvinner. Bare tre av ti gründere er kvinner. I seks prosent av
norske par tjener kvinnen mer enn mannen. Vi har fortsatt en lang vei å gå på
likestilling i norsk næringsliv og i fordeling av økonomisk makt. Jeg tror rett
og slett at norsk næringsliv blir et bedre sted med mer mangfold.
– Og ditt råd til unge kvinner som ønsker å bli ledere?
– Gå HELE veien. Ikke stopp på halvveien!
Kvinner risikerer å få nedlatende karakteristikker
Jeg skal ikke slippe dette med kjønn
riktig ennå; det er noe både Anita og jeg opptatt av. Vi spoler tilbake til
2018. Det har oppstått en konflikt mellom Anita og daværende styreleder i
Innovasjon Norge, Per Otto Dyb.
– I boken siterer du Harald Stanghelle som i Aftenposten skrev følgende: «Det er dramatisk når en meget respektert og dyktig næringslivsleder som Per Otto Dyb varsler at han går av med øyeblikkelig virkning». I samme kommentar skrev Stanghelle: «Ingen kan frata Anita Krohn Traaseth at hun er en drivende dyktig bruker av sosiale medier og en ivrig profilskaper.»
– Ja, han skrev det.
– Det blåser på toppene, og man må antagelig regne med litt av hvert som toppleder. Men jeg husker at jeg satte morgenkaffen i halsen da jeg leste dette. Det var så himla nedlatende! Har denne vinklingen noe å gjøre med at du er kvinne, tror du?
– Ja. Men det er et godt spørsmål. For det
blåser på toppene, og det har det alltid gjort. Men da kvinner entret arenaen,
forandret både våpen og taktikk seg. Når kampen står mellom mann og kvinne,
blir andre ting trukket inn, som nok ikke ville ha kommet på banen i en
konflikt mellom to mannlige ledere. Kvinner risikerer å få nedlatende
karakteristikker om personlighet, lederstil, klær og utseende og andre ytre
ting.
– Det som du tidligere har kalt «form og farge»?
– Ja.
– Og som «drivende dyktig på some»?
– Ja, for eksempel. Denne oppsummeringen
av over tyve års arbeidserfaring med ansvar for hundrevis av medarbeidere og milliarder
av kroner, med håndfaste resultater, er jo ganske interessant.
– Moren din tok livet sitt da du var i tenårene. Du har uttalt at det var terapi å skrive om det, slik du gjorde i Godt nok for de svina. Har det vært terapi å skrive om det som skjedde i de årene du ledet Innovasjon Norge, om styreleder, om mediebråk?
– Nei, terapi var det ikke, men en
fortsettelse av prosjektet mitt. Siden 2012 har jeg hatt som prosjekt å dele
mine arbeidslivserfaringer: Det jeg lærer, skal andre få nytte av, og spesielt
det som er krevende, det som få ledere deler og snakker om. I grunnen har jeg
lite agg i meg.
– Du har slengt fisken på disken underveis?
– Det er nettopp det jeg har.
– Og du har jo skrevet en roman i mellomtiden?
– «Kamel uten filter».
– Du er god på titler, og du insisterer på å ha med et dyr uavhengig av sjanger, noterer jeg meg.
– Den kamelen var en respirator. Jeg går
til det skrevne for å puste. Å skrive Kamel
uten filter ga meg overskuddet og energien til å stå i lederjobben da det
var som mest krevende.
– Et sted i boken står det at du skriver fordi det gir mening å dele, og fordi du må: «Der andre ledere er opptatt av å trene, har jeg et behov for å skrive.» Hvordan opplevde du forskjellen mellom å skrive roman og en sakprosabok? Har du lært noe fra å skrive Kamel uten filter? Er fiskeboken blitt en bedre bok enn svineboken fordi du skrev kamelboken?
(Foto: Truls Qvale)
– Det er to forskjellige verdener, det å
skrive sakprosa og skjønnlitterært. Jeg håper at det å skrive mye og ofte gjør
at man blir bedre, uansett sjanger, og uten tvil har det skjønnlitterære
formatet preget fiskeboken. Jeg hadde stor glede av å skrive Kamel uten filter. Det skjønnlitterære
er grenseløst, og et helt nytt felt for meg. Jeg er ikke ferdig med å skrive
skjønnlitterært.
– Du skriver at du googlet «Hva er en roman?»!
– Jeg gjorde det! Å starte helt fra
begynnelsen, lese seg opp på historien er nødvendig for meg uansett fagfelt.
Gjøre det grundig, og å lære av andre. Jeg meldte meg på to skrivekurs, et
digitalt med Margaret Atwood og et fysisk skrivekurs med Jan Kjærstad. Jeg
liker å lære nye ting, og i dette tilfellet lærte jeg masse av ham.
– Ja, du er ganske romanaktig også i denne sakprosaboken. Åpningen kunne jo vært åpningen av en roman. Og du opererer med en serie av cliffhangere like profesjonelt strødd ut som en hardbarka kriminalforfatter ville ha gjort det. I det hele tatt er fortellingen om dine år som toppleder av Innovasjon Norge som en thriller: Du avslører gradvis, og spenningen stiger.
(Foto: Truls Qvale)
– Det er bra å høre! Jeg har noen
skriveregler når jeg skriver sakprosa. Tre stykker.
– Fortell meg om dine tre skriveregler.
– Det skal være sant.
– Nå er du ikke romanens verden?
– Nei! Jeg mener i denne boken og i Godt nok for de svina. For jo sannere og
mer personlig det man skriver er, jo bedre og mer ekte oppleves det av leseren.
Da kan det som deles, på godt og vondt, også overføre en reell verdi for
leseren. Så spør jeg meg selv: Ville jeg ha lest dette selv? Og svaret bør være
ja. Den tredje regelen er å skrive det sånn at noen kan lære noe. Generelt er
jeg mer opptatt av hva jeg har lært som kan bringes videre, enn av hva jeg kunne
ha gjort på en annen måte. Man kan alltid gjøre ting annerledes. Jeg ønsker å
skrive uformelt, være ærlig, også om ting som ikke setter meg i et godt lys.
Min ambisjon har vært å skrive en annerledes bok om ledelse. En ledelsesbok i
tradisjonell forstand, det kan nok andre gjøre bedre enn meg.
– I åpningen har du et sitat av Frida Ånnevik:
«Hu snakker med andre ord nå, hu har nye måter å komme seg fra stor bokstav til punktum på.»
Har du nye måter?
– Håper det. Jeg er bevegelse. Jeg fyller
femti i år og er midt i livet. Jeg har nye erfaringer. Så: Ja.
Min ambisjon har vært å skrive en annerledes bok om ledelse
– Det var så åpenbart for meg da jeg leste boken at du har funnet mannen i ditt liv. Han heter Knut. Men så viser det seg, et stykke ut i boken, at det også er en annen mann i ditt liv. Han heter Henrik. Fortell meg om ditt forhold til denne Henrik.
– Ibsen! Han gikk fra å være
tvangslitteratur på videregående til å bli livslitteratur for meg midt i livet.
Her fyller Anitas entusiasme skjermen min,
og jeg synes jeg må spørre én gang til: Mener hun virkelig dette?
– Livslitteratur? Du mener det?
– Ja? Jeg elsker Ibsen. Det han skriver om
livet, om oss mennesker, om ledelse …
– Det Ibsen skriver om ledelse?
– Kongsemnerne!
Lite visste jeg at Ibsen i 1864 skrev det stykket som best forklarer oss
forskjellen på ledelse og administrasjon. Og han stiller de dypt alvorlige
spørsmålene som dagens ledelseslitteratur sjelden klarer: Hvorfor vil du være
leder? Hvorfor skal noen ville følge deg som leder? Også elsker jeg måten Ibsen
skriver om kvinner på.
– Ja?
– Han beskriver dem først og fremst som
mennesker.
– Kommer du med noen saftige avsløringer i boken? Noe som ingen journalister har klart å få ut av deg?
– Hehe. Ja.
– Fortell!
– Bakgrunnen for mange av avisoverskriftene gis for første gang. Jeg svarte ofte «Ingen kommentar». Her forteller jeg om mine perspektiv på de ulike sakene. For første gang.
– Jeg ble opprørt på dine vegne av noe av det jeg leste. Du tidde mye?
– Ja. Kunsten å holde kjeft, det lærte jeg
også, og jeg er fortsatt ambivalent til om det er en kunst jeg ønsker å
utforske særlig mer. Jeg spurte meg selv den gangen og spør i boken om det var
det riktige å ikke ta til motmæle ved flere anledninger. Jeg har fortsatt ikke
svaret på det. Dette synes jeg er vanskelig.
Fisken
på disken er en god blanding av refleksjoner,
dramatiske episoder og vanlige tirsdager på jobben, scener der Anita røyker Marlboro,
drikker kakao med døtre – og ledelsesteori og grunnkurs i forskjellene mellom
offentlig sektor og privat næringsliv. Og jeg leste den tvers igjennom med stor
glede.
– Hvorfor tror du at jeg, en middelaldrende forfatter blottet for lederambisjoner, likte boken din så godt?
– Kanskje fordi den handler om livet og
arbeidslivet, uavhengig hva slags jobb du har, uavhengig av kjønn og alder. Jeg
er opptatt av mennesker rett og slett, og det vi går gjennom når vi tar ulike
valg.
– Og dermed av samfunnet, vel? Du skriver om Norges fremtid, uten olje, om omstilling og endring på flere plan. Boken din gav meg innblikk i en verden jeg visste lite om. Jeg har lært noe om ledelse. Men jeg vet ikke om jeg har fått mer lyst akkurat … Temmelig dårlig reklame for lederjobber?
– Hehe, men så er jo topplederansvaret en
jobb for spesielt interesserte. Å alltid stå der og si at dette er enkelt, det
tror jeg ikke gagner noen. Det ansvaret er krevende. Det skal være det.
Det jeg har å melde, må helst ha en positiv effekt på andre, ellers er det meningsløst
Anita Krohn Traaseth skyr ikke å legge fisken på disken. (Foto: Maria Vihovde Kleppe)
– Det blir sikkert reaksjoner, det blir
ofte det når jeg skriver. Det er fint, det. Det gir mening når boken nå skal
leve sitt eget liv. Jeg gleder meg til å høre fra leserne. De beste
tilbakemeldingene er de som handler om at det jeg har skrevet, har truffet dem
på et eller annet vis. At det jeg skriver, bidrar til noe, hjelper noen til å
treffe beslutninger, eller hjelper noen som for eksempel står i maktkamper, til
å navigere.
– Hvorfra kommer ønsket om å gjøre opp status, skrive løypemeldinger og dele?
– Det er mitt bidrag i likestillingskampen
i næringslivet. Å gå hele veien selv, og å dele erfaringene. Det er et undervurdert
lederansvar å legge til rette for en kultur der man snakker oftere med hverandre
og ikke om hverandre. Fisken på disken. Dessuten burde det være større åpenhet
om ledelse i offentlig sektor, om hva som kan bli bedre. Derfor burde ledere derfra
oftere delta i samfunnsdialogen og bidra med sine erfaringer. Men jeg forstår
godt hvorfor så mange lar være. Det har en kostnad.
– Du er synlig. Liker du synlighet?
– Ikke i seg selv. Jeg er ikke spesielt
ekstrovert, jeg er det psykologene kaller ambivert. Jeg er bare synlig når jeg
synes det gir mening. Jeg må ha et budskap. Det jeg har å melde, må helst ha en
positiv effekt på andre, ellers er det meningsløst. Å gi håp er viktig,
spesielt når jeg skriver om krevende situasjoner. Ytringsfrihet er viktig for
meg, så viktig at jeg fikk inn i ansettelseskontrakten med Innovasjon Norge et
eget punkt om at jeg skulle kunne fortsette å være samfunnsengasjert. Å delta i
samfunnsdebattene. Å blogge, å skrive bøker.
Mange er glad for at du gjør det, Anita Krohn Traaseth, så takk for at du tar oss med bak fiskehandlerens disk!
Ukas krim er en ordentlig sidevender (for de som ikke er lettskremte, vel å merke). Bo Svernström kom med et brak inn på den nordiske krimscenen i 2019 med Ofrenes offer, som solgte 30 000 eksemplarer og ble hyllet i inn- og utland. «Sjokkerende brutal» mente flere, og volden ble kalt både sadistisk og unødvendig blodig.
«Ofrenes offer er brutalt og heftig lesning, en helstøpt krim. (…) Det er vanskelig å legge fra seg boken, for når en først har startet å lese sitter en klistret til sidene. Det er ingen tvil, Sverige har fått et nytt krim-geni, som jeg tror vil nå langt», skrev Boktimmy.
Den nye boken, Lekene, er ikke mindre skremmende. Den handler om tragiske forbrytelser, men også om hvordan vi har en tendens til å velge hva vi husker. For hvem eier egentlig historien?
Lekene er inspirert av en hendelse fra forfatterens egen barndom, da han ved et uhell, eller i hvert fall ikke med vilje, sendte en stor betongblokk i hodet til en venn med hjelp av en springfjær.
Det ble mye blod, mange sting og mye leven, men de hadde tross alt flaks – begge to. Mange år senere begynte Svenström å tenke på hva som hadde hendt om det verste hadde skjedd og vennen hadde omkommet. Hvordan hadde det påvirket livet hans?
I Lekene opplever hovedpersonen nettopp det, og handlingen starter 30 år senere, når han er voksen, og må se tilbake på hendelsen og hva den har betydd for ham.
Et dødsfall og et ødelagt liv
Hovedpersonen er 11-årige Robert som ble utpekt som den skyldige da lekekameraten hans Max døde. Nå er han 39 og husker ikke særlig mye av hva som egentlig skjedde den grufulle dagen.
Hele sitt voksne liv har han valgt å leve et tilbaketrukket liv, men en dag ringen en journalist på døren hans. Hun planlegger å skrive om den sommeren da Max ble funnet død på en forfallen tomt i nabolaget deres.
Samtidig som journalisten begynner å grave i den gamle etterforskningen blir en elleve år gammel jente funnet død i samme område. Og flere merkelige hendelser leder politiet til Robert og hendelser i barndommen hans. Kanskje ting ikke var helt slik de så ut den gangen for over 25 år siden?
Også denne boka har fått svært gode kritikker, blant annet skriver BJT at det er «en velskrevet pageturner med mange uventede vendinger. Hovedpersonene er levende og troverdige, og miljøet og atmosfæren føles virkelig autentisk.»
Thrillzone i Holland ble bergtatt av denne historien. De skrev i sin anmeldelse at boken er «et vakkert stykke arbeid; med spenning, psykologisk dybde og velutviklede personer, hver med sitt moralske dilemma.»
Forfatteren av Lekene, Bo Svernström, er fra Göteborg og har selv jobbet som feauturejournalist i Aftonbladet i mange år. I tillegg har han doktorgrad i litteratur. Lekene er hans andre roman. Den første romanen han skrev fikk et umiddelbart gjennombrudd og ble solgt til hele elleve land og lå på førsteplass på Akademibokhandelens bestselgerliste i 2018.
Det er kanskje hans erfaring som featurejournalist som har gjort at han skriver så godt om vanskelige temaer. I et tidligere intervju med Boktips har han fortalt at han trives godt med sin nye tilværelse som forfatter:
– Jeg følger datteren min på åtte år til skolen hver dag, og etterpå går jeg hjem og drikker masse kaffe og skriver. Da jeg fortalte min tidligere sjef i Aftonbladet om arbeidsdagene, utbrøt han: «fy, så kjedelig!» Man må like å sitte alene og greie å motivere seg selv, men jeg har gode rutiner etter et langt arbeidsliv. Og jeg har jo heller ikke noe valg – jeg skal jo forsøke å forsørge familien min med dette!
Denne teksten stod opprinnelig på trykk i The Guardian og har blitt oversatt til norsk av Rune R. Moen. Akkurat nå får du flere av Antony Beevors bøker for kun 99,- på cappelendamm.no (spar 300,-) – se faktaboks under for mer info.
I lang tid nå har kona mi nektet å se krigsfilmer sammen med meg. Det kommer av at jeg ikke klarer annet enn å skjære tenner i irritasjon over store historiske feil, eller kremte når jeg ser en glipp i tidstypiske detaljer. Hun gjorde bare et unntak da Valkyrie kom ut, der Tom Cruise spilte grev Claus Schenk von Stauffenberg. Et slikt latterlig feil valg av skuespiller var jo nødt til å være festlig, og vi ble ikke skuffet, spesielt da Cruise kjekt gjorde honnør, nedover og avbrutt på halvveien, som om han fortsatt spilte i Top Gun. Men jeg begynte snart å skjære tenner igjen da regissøren og manusforfatteren følte seg nødt til å forbedre historien, ved å få det til å se ut som om komplottet 20. juli faktisk var svært nær ved å lykkes.
Jeg er fortvilet over hvordan amerikanske og britiske filmprodusenter føler at de har all rett til å omgås fakta helt skjødesløst, og likevel er arrogante nok til å antyde at deres versjon er like god som sannheten. Filmprodusenter fra det europeiske kontinentet er generelt sett langt mer samvittighetsfulle. Den tyske filmen Der Untergang, om Hitlers siste dager i bunkeren, respekterte de historiske hendelsene og gjenskapte dem nøyaktig.
Den beste krigsfilmen noensinne er etter mitt syn Jungelpatrulje 317, en fransk film fra 1965 som utspiller seg under den første krigen i Indokina. Dette var urfilmen om en militær avdeling, som senere regissører forsøkte å kopiere uten å kunne måle seg når det gjaldt fremstilling av karakterer og samspillet mellom dem, for ikke å snakke om moralske valg og hvordan krigen virker fordervende. Filmen får god konkurranse fra Kampen om Algeriefra 1966, som utspiller seg under den algeriske uavhengighetskrigen. Dette var en av de første krigsfilmene der det ble brukt en kvasidokumentarisk tilnærming og som tok opp det moralsk problematiske spørsmålet om hvorvidt tortur rettferdiggjøres av muligheten for å redde liv.
HISTORIEGURUEN
Antony Beevor
(Foto: John Carey)
Antony Beevor er født i 1946 og er utdannet ved Winchester og Sandhurst, der han hadde den berømte forfatteren og krigshistorikeren John Keegan som lærer. Beevor har tjenestegjort i den britiske arméen i England og Tyskland, og var offiser i regimentet 11th Hussars i årene 1967- 70. Han forlot imidlertid militærlivet for å vie seg til historiestudier og sitt forfatterskap.
Selv om Antony Beevor har skrevet fire romaner, er det hans historiske bøker som har gjort ham til en verdensberømt forfatter. Beevors store gjennombrudd kom med Stalingrad, som utkom på engelsk i 1998 og på norsk i 2002. Denne boken har solgt mer enn 1,2 millioner eksemplarer på verdensbasis.
Nysgjerrig på mer historie? Nå får du disse bøkene for bare 99,- (spar 300,-):
Få full oversikt over alle bøkene til Antony Beevor på cappelendamm.no.
Alle nyere etterfølgere mangler enhver intellektuelle
oppriktighet. De slenger datoer og stedsnavn opp på lerretet som om du nå skal
få se en virkelighetstro gjengivelse av hendelsene, mens de egentlig bare
prøver å fremstille fiksjonen sin som autentisk. Dette er i bunn og grunn et
markedsføringstriks som har utviklet seg gjennom de siste tjue årene omtrent.
Dessverre er det slik at falsk autentisitet selger. Folk vil heller se noe de
tror ligger svært tett opptil sannheten, slik at de kan føle at de lærer noe i
tillegg til å la seg underholde. I et postlitterært samfunn er levende bilder
det viktigste, og den historiske kunnskapen til folk flest har dessverre større
forankring i filmatisk fiksjon enn fakta hentet fra arkivene.
Det finnes mange eksempler på skamløse villfarelser, blant andre den beryktede U-571, der vi ser at et amerikansk krigsskip kaprer en tysk ubåt og konfiskerer en Enigma krypteringsmaskin, noe som gjør de allierte i stand til å vinne slaget om Atlanterhavet. Helt på slutten, i rulleteksten, innrømmes det kort at det i virkeligheten var mannskapet på en destroyer fra Royal Navy, HMS Bulldog, som utførte denne bragden – sju måneder før USA gikk inn i krigen.
Da Paramount Pictures markedsførte Fiende ved porten, en oppdiktet snikskytterduell som utspiller seg i Stalingrad, var de til og med frekke nok til å komme med følgende påstand: «Én kule kan endre historiens gang.» Jeg skynder meg å legge til at selv om Jean-Jacques Annaud inviterte meg til å komme til Tyskland for å se på innspillingen, hadde filmen ingenting med min bok Stalingrad å gjøre, og jeg fungerte ikke som konsulent på noen som helst måte.
Regissøren prøvde å gjøre kur til meg og overtale meg om ikke å
være altfor streng når det gjaldt dette med sannhet, for i arkivene til det
russiske forsvarsdepartementet hadde vi funnet ut at hele historien om
snikskytterduellen – skildret av Jude Law og Ed Harris – bare var et smart påfunn
fra sovjetisk propaganda. Jeg likte Annaud, men til slutt ble jeg ikke så
populær, så klart, for Paramount hadde kjøpt filmen som «en sann historie». Hans
beste replikk var: «Men Antony, hvem kan si hvor myten begynner og sannheten
slutter?»
Det egentlige problemet er at historiens behov og filmbransjens behov er grunnleggende uforenlige. Hollywood er nødt til å forenkle alt etter faste formler. Filmene derfra må ha helter og – selvsagt – skurker. Moralske tvetydigheter er altfor komplekst. Spillefilmer må dessuten ha en hel rekke faste ingredienser hvis de skal klare seg gjennom finansiering, produksjon og studio helt til billettlukene. Ett element er den «indre reisen», der hovedrollene må gjennomgå en form for moralsk forvandling som følge av opplevelsene de utsettes for. Slutten må være optimistisk, selv når det gjelder holocaust. Bare se på Schindlers listeog føleriet i avslutningen, som viser at på film er det bare de overlevende som teller.
Et amerikansk ukeblad med store opplagstall ba meg om å anmelde Saving Private Ryan. Anmeldelsen ble refusert siden den ikke sluttet seg til den utbredte lovprisingen, og jeg rister fortsatt vantro på hodet når filmen med jevne mellomrom kåres til den beste krigsfilmen noensinne. Ikke desto mindre er det en film med interessante paradokser – noen forsettlige, andre ikke. Plottet til Steven Spielberg dramatiserer på en god måte konflikten mellom patriotisk og dermed kollektiv lojalitet, og individets kamp for å overleve. De gjensidig uforenlige verdiene er, på mange måter, selve essensen av krig.
Spielberg sa den gangen at han ser på andre verdenskrig som øyeblikket som definerte historien. Man kan også mistenke at han ønsket at filmen hans skulle bli filmen som definerte krigen. I så fall er det en unikt amerikansk definisjon av historien, uten noen referanse til britenes rolle, for ikke å snakke om sovjeternes.
Åtte amerikanske soldater under ledelse av en kaptein får, etter å ha overlevd det innledende blodbadet på D-dagen, i oppdrag å finne og redde én enkelt mann, menig Ryan. Hollywoods forestilling av kreativitet tar ofte form som filmatisk forfedretilbedelse – men i dette tilfelle er det bilder og effekter som blir resirkulert. Spielberg har kanskje ikke engang tatt dem med bevisst, men blod i vannet ved den første maskingeværslaktingen under landgangen får oss til å tenke på Haisommer, en annen Spielberg-film. Og tyske Tiger-stridsvogner kan faktisk se ut som forhistoriske monstre, men når lydeffektene når de nærmer seg senere i filmen, ligner på effekten fra Tyrannosaurus rex i Jurassic Park, blir det hele liksom litt for mye.
Etter en helt bemerkelsesverdig begynnelse – antakelig den mest realistiske kampscenen som noensinne er filmet – endrer alt seg og blir formelpreget. Under spenningstoppen kombineres så å si alle klisjeer som finnes, da en svært broket håndfull menn (nesten som i 12 fortapte menn) improviserer frem våpen for å forsvare en viktig bro mot et motangrep fra en SS-panserdivisjon. Feigingen som viser sitt mot og kynikeren som brister i gråt kan begge krysse av i ruten for «indre utvikling» og er tatt rett ut fra læreboken i filmmanus. Det amerikanske flyvåpenet kommer i siste liten, akkurat som kavaleriet i cowboyfilmer fra 1950-årene. Og som prikken over i-en kommer de siste bildene av menig Ryan som gammel mann, der han står blant rekkene med hvite kors på en militær kirkegård og gjør honnør til sine falne kamerater mens tårene renner nedover kinnene.
Så hva var det Spielberg egentlig forsøkte å gjøre, bortsett fra å melke tårekanalene våre med begge hender? Var hans revolusjonære tilnærming til realisme (teamene for spesialeffekter og stuntmenn utgjør de største partiene av rulleteksten) bare et forsøk på å skjule et dypt konservativt budskap, slik noen kommentatorer påsto?
Det var ikke fullt så enkelt som det. Midt i krigens grusomheter ser det ut til at Spielberg prøver å finne tilbake til den amerikanske uskylden, den hellige gralen som eksisterte bare i Rousseau-inspirert fantasi, men som praktisk talt var innlemmet i grunnloven. Spielberg kom, i likhet med andre Hollywood-regissører på den tiden, fra en generasjon som var merket av Vietnamkrigens moralske hengemyr. Han skjønte nasjonens behov, i kaoset etter den kalde krigen, for å strekke seg tilbake mot tider med større sikkerhet og søke trøst fra det øyeblikket i historien da kampen lot til å være utvetydig riktig – andre verdenskrig. «Si at jeg har levd et godt liv», sier den gråtende veteranen på kirkegården til kona si. «Si at jeg er et godt menneske.»
«Du er det», svarer hun, og så spiller musikken opp, med trommer og trompeter. Det virker som at denne representanten for amerikanske mødre beroliger hele USA. Det virker som at hun snakker til en nasjon som på dette tidspunktet ikke er i stand til å forsone seg med sin rolle i en kaotisk verden, til en nasjon som, til tross for sin makt, kan være forvirrende naiv utenlands fordi den har et så sterkt behov for å ha gode tanker om seg selv i hjemlandet.
Selv filmer som etter alt å dømme fremstiller korrupsjon og kriminalitet sentralt i CIA og Pentagon, må slutte med nasjonalisme, med at en ørliten gruppe rene og ranke amerikanske liberalere redder demokratiet. Og det er, selvsagt, vanskelig å glemme Patrioten, med Mel Gibson i hovedrollen, det fryktløse symbolet fra filmer som gyver løs på britene, enten det er i Gallipoli eller med blå krigsmaling i det skotske høylandet som Braveheart.
Andrew Marr omtalte med rette Patrioten, som utspiller seg under den amerikanske uavhengighetskrigen, som «ufyselig». Som han påpekte: «Svarte amerikanere, som i virkeligheten vil forbli slaver takket være krigen, og som i stort antall vervet seg for britene, kan ses i strid skulder mot skulder med sine hvite ’rebellbrødre’. Britene blir fremstilt som dekadente sadister og seriekrigsforbrytere, akkurat som i andre amerikanske filmer. Den enorme støtten fra de franske bourbonnerne, som hjalp til med å vinne krigen, er retusjert bort. Og det faktum at de fleste nybyggerne faktisk tok parti med kong Georg, blir glemt uten noe mer om og men.»
Patriotisme gjennomsyret også de britiske krigsfilmene fra 1950- og 1960-årene – The Dam Busters, Reach for the Sky, The Cruel Sea, Helter i Telemark, The Battle of the River Plate, Cockleshell Heroes. Patriotismen kamuflerte seg i selvbeskjedenhet, men den overstrømmende marsjmusikken i avslutningen styrket alltid vår tro på at vår egen sak var riktig. Vi har lenge gjort narr av alle klisjeene fra denne perioden, og har ikke kunnet tro på at noen faktisk snakket sånn. Men da jeg gjorde research til min nye bok Arnhem: Kampen om broene, fant jeg ut at tyske offiserer faktisk sa følgende til de britiske fallskjermsoldatene som ble tatt til fange: «For dere er krigen over.»
En av yndlingskommentarene mine, skrevet ned av en underordnet lege på den tiden, er reaksjonen til oberst Marrable, sjefen for et provisorisk sykehus i Nederland, da pansergrenaderer fra Waffen-SS inntok bygningen. Mens han fortsatte å patte forsiktig på pipa si, sa han til sitt medisinske personale: «Fin forestilling, folkens. Ikke bry dere om tyskerne. Bare fortsett som om ingenting har skjedd.» Jeg har alltid vært skeptisk til forestillingen om «en nasjonal karakter», men et nasjonalt selvbilde eksisterte utvilsomt under krigen og en stund etterpå. Kanskje er det grunnen til at jeg ikke reagerer så rasende når jeg ser på filmer fra den perioden. Dessuten brukte man aldri den sleske påstanden «basert på en sann historie» den gangen.
Nyere produksjoner er en helt annen sak. Dunkirk og Darkest Hour fra 2017 var sterke Oscar-kandidater. Men når man så Dunkirk, skulle man ha trodd at datagrafikk ikke var oppfunnet. Hvor var alle de 400 000 soldatene og utstyret de hadde lagt igjen på alle de kilometerne med tomme, uberørte strender? Filmen ga dessuten inntrykk av at luftkampene fant sted i lav høyde over havet, mens Fighter Command i virkeligheten utførte motangrep i stor høyde og godt inne i landet. Den antydet også at «de små skipene», som Churchill kalte dem, reddet flere soldater enn krigsskipene fra Royal Navy. Feil nok en gang.
Darkest Hour hadde enda flere historiske unøyaktigheter. Gary Oldman fortjente på alle måter Oscar som beste skuespiller for sin geniale tolkning av Churchill, men de som står bak manuskriptet, får «nul points». Jeg er redd alle som går med på å være historisk konsulent for en film, setter omdømmet sitt på spill. Den latterlige scenen med Churchill i tunnelbanen (der han aldri hadde satt sin fot) var ikke den eneste brøleren.
Da Churchill ble statsminister i 1940, ble han værende i
Admiralitetet, men han var sjenerøs nok til å la Chamberlain fortsette i
Downing Street. Hans respektfulle behandling av den tidligere lederen er viktig
av en grunn. Da det kom til det avgjørende øyeblikk med lord Halifax angående
spørsmålet om å be italienerne fremforhandle en fredsavtale med Hitler, ga
Chamberlain sin støtte til Churchill og konspirerte ikke mot ham slik det antydes
i filmen.
Og dessuten, hvorfor ble så mange scener filmet i kommandosenteret i bunkeren når Luftwaffe ennå ikke hadde bombet London? Jeg ble så irritert at det var bra jeg så filmen alene. Men det blir nok en ny tur til tannlegen, er jeg redd.
Akkurat nå får du flere av Antony Beevors bøker for kun 99,- på cappelendamm.no (spar 300,-) – trykk her.
