Simon Stranger er ute med ungdomsromanen «De som ikke finnes». Foto: Observatoriet
Det er en ettermiddag i august, på Storo i Oslo, og jeg sitter på bussholdeplassen med sønnen min, mens trafikken på Ring 3 farer forbi. Hans hånd i min. En samtale om sommerskolen. Om hva vi skal gjøre etter middag. Holdeplassen er full av mennesker som er på vei fra jobb, på vei til barnehage eller trening. Så kommer én som skiller seg ut. En mann i en fillete dress, med to plastposer fulle av tomflasker i den ene hånden. Med den andre begynner han å grave i søppelkassen. Jobber seg raskt forbi servietter og papir med rester av smeltet is og sjokolade. Han er under en meter fra oss. Sønnen har sluttet å snakke. Følger med på mannen noen sekunder, før han drar meg i armen for å komme nærmere.
– Er det ham du har skrevet om, pappa? hvisker han. Jeg rister på hodet. Det er ikke ham, men det kunne ha vært det. En av de papirløse. En av de som ikke finnes. Ifølge UDI finnes det et sted mellom 10-30 000 papirløse flyktninger i Norge. De fleste kommer fra land som Iran, Afghanistan, Kongo og forskjellige palestinske områder. Det er de samme landene som Politiets utlendingsenhet sier det er vanskelig å tvangsreturnere til. Det er mennesker som har flyktet fra krig, fattigdom eller manglende fremtidsutsikter. En del av dem overlever gjennom grov utnytting på arbeidsmarkedet, med lønn ned til 20 kroner timen og kummerlige boforhold på arbeidsstedet sammen med flere andre. Mange tjener penger ved å selge sex, enten ved å prostituere seg åpent, eller ved å bo hos noen som forventer seksuelle gjenytelser. Flere papirløse er også hjemløse, og tilbringer det meste av tiden utendørs, eventuelt hos bekjente i perioder. Noen tjener de fleste av pengene sine gjennom panting av flasker, slik som denne mannen i dressen, denne ettermiddagen i august, ved Ring 3.
For alle oss andre på holdeplassen finnes det systemer som skal fange oss opp hvis vi faller. Et usynlig sikkerhetsnett, spunnet rundt den skandinaviske hverdagen. Brekker man en arm, finnes det et sykehus man kan gå til. Mister man jobben, finnes det dagpenger. Blir man utsatt for overgrep, vold eller trusler finnes det lover som skal sikre at samfunnet finner og straffer dem som har utført forbrytelsen. Alt dette finnes for oss med et pass, et nettverk, en familie. For de som hverken har pass eller personnummer, kan selv en enkel sykdom være katastrofal. Hvordan skal du kunne få gipset et bein hvis du ikke finnes? Hvordan skal du kunne få medisiner mot lungebetennelse, hvis du ikke egentlig bor i landet? Hvordan skal du kunne anmelde overgrep og trusler, når den samme tjenesten som skal beskytte deg, også har i oppgave å finne deg, sende deg ut?
Mannen i dressen legger haugene av drikkebegre og hamburgerrester tilbake, bryr seg ikke om oss som sitter der, eller som står på holdeplassen rett ved siden av ham, og som følger ham med blikket. Kanskje tenker de det samme som meg. At rollene kunne vært byttet. At under andre betingelser, andre historiske omstendigheter, kunne hvem som helst av oss vært ham. For hundre år siden var det nordmenn som satt i båter på vei over til Amerika, i håp om et bedre liv. Nå er det unge vestafrikanere som setter avgårde på åpent hav, i altfor trange båter. For 70 år siden flyktet nordmenn fra okkupasjonen. Nå er det flyktninger fra Eritrea som drukner, på veien mot Europa. Nå er det unge menn fra Afghanistan som sitter sammenkrøket i lastebiler over grensen, eller som går over fjellene, og som blir liggende, frosset fast i fjerne fjellpass, som statuer.
Noen får opphold i Norge, mange får det ikke. Hvorfor reiser de ikke tilbake? I en undersøkelse fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, fremkommer det at flertallet av dem som kommer til Norge og søker asyl, har vært utsatt for drapsforsøk, tortur eller voldtekt. For mange av de papirløse er altså situasjonen der de kommer fra så vanskelig, så brutal og farlig at de foretrekker en skyggetilværelse. Et liv som usynlig, som ulovlig, uten rettigheter, uten bosted, uten mulighet til å få en familie. Et liv uten en fremtid.
Hvilket ansvar har vi? I januar i år skrev BBC om hvordan utenlandske trålere har ødelagt livsgrunnlaget for en hel generasjon av fiskere på vestkysten av Afrika, og hvilken dominoeffekt det har: Kollapser det første leddet, fiskerinæringen, kollapser også næringene rundt dem. De som har jobbet med frakt. De som har jobbet med å lage kasser for kjøling. De som selger fisken videre. Mange unge drømmer om et bedre liv, står ved strendene, og kan se ut over havet, og vet at der, like på den andre siden, der finnes det muligheter. Der går det an å få seg en jobb. Et liv. En fremtid. Mange av dem kommer aldri frem. Hvert år dør flere tusen unge menn og kvinner på veien mot et bedre liv. For mange av dem som kommer frem, blir drømmene knust. De blir samlet i flyktningeleirer, bak piggtråd utenfor turistsonen, og sendt tilbake igjen.
Norge ligger langt nord, og på grunn av internasjonale avtaler sendes asylsøkere tilbake til det første landet de er registrert i innen Schengen. Til Hellas, Spania, Italia. Til land med langt dårligere økonomi, og med langt flere flyktninger. Borgermesteren på den italienske øya Lampedusa har rett når han sier at de ikke har kapasitet. At dette er et felles, europeisk problem, ikke bare et italiensk. Hva kan vi gjøre? Jeg vet ikke, men FrPs forslag om å forby all medisinsk hjelp til papirløse flyktninger, også akutt hjelp, er et farlig skritt mot dehumanisering. Antagelig er det også i strid med internasjonal lov. Hvor fattige kan vi tillate oss å være? Hvor hjerteløst kan vi oppføre oss mot dem som er født på feil sted, til feil tid? Er det riktig å sende ut unge afghanske gutter den dagen de fyller 18, fordi de kan sendes til en annen by enn der de ble drapstruet, og helt sikkert kan klare seg på gata? Disse menneskene. De er oss.
Denne mannen i dressen. Han kunne ha sittet her i stedet, med en sønn ved siden av seg. En ti år gammel hånd i sin. En plan om en middag. En samtale om en ny faktabok om dyr.
Mannen går rett ut i veien, mellom bilene som står på rødt lys, med de hvite plastposene i den ene hånden, fulle av flasker. Han begynner å rote i søppelkassen på den andre siden av veien, og jeg rekker akkurat å se at han drar opp en Farris-flaske før bussen vår kommer. Jeg leier sønnen min inn. Ser mannen tømme flasken i gresset før han putter den i en av posene. Så kjører vi. Bort, bort, bort.
