Et par år etter at jeg fant Konrad, eller Konrad meg, kom vi over Susi i rollen som Reidun, (og Gunn og Johanna) i en oppsetningen av Elling på Schmidt Theater nede på Reeperbahn, det var oppunder jul kan jeg huske, det snødde som i min barndoms Norge. Jeg hadde ikke tenkt å gå. Jeg hadde sett det samme stykket satt opp på en åtte, ti forskjellige scener i Tyskland allerede, jeg kunne det selvsagt utenat, og var dessuten mektig lei av å spille rollen som stykkets opprinnelige opphav, mannen bak den litt skrudde skikkelsen fra Grorudalen, jeg hadde ikke mer å si om ham, jeg hadde for lengst, ja for flere år siden dukket ned i andre prosjekter, for ikke å si produksjoner. Når jeg allikevel beveget meg ut i snøføyka denne fredagskvelden, var det fordi jeg hadde fått forsikringer om at det ikke ville bli gjort noe nummer av at jeg var til stede i salen, verken før eller etter oppførelsen, det ville altså være mulig å gå inn i mitt eget univers aldeles inkognito, og helt uten å måtte besvare et eneste spørsmål fra verken sal eller journalist om Ellings vesen og væremåte, mulige diagnoser og planer om nye bøker, filmer eller teaterstykker. Hvilket fristet meg siden jeg så langt hadde måttet til pers etter hver eneste oppsetning jeg hadde vist meg på. På Schmidt ble jeg lovet full anonymitet, noe Konrad også satte såpass pris på at han lot seg nøde til å ta i bruk den andre billetten som jeg hadde mottatt, og det til tross for at han aldri har hatt noen slags interesse av teater på dette nivået, altså folkelig komedie, noe denne scenen egentlig krevde. At Schmidt Theater i tillegg var et kjent homsested lot jeg i utgangspunktet være å informere ham om, jeg ventet til stearinlyset på bordet var tent av en jålebukk, og champagnen sprudlet i glassene. Da var det til gjengjeld nok å blunke til ham, så falt det meste på plass.
Det ble en katastrofeoppsetning av typen full speed og hæla i taket, med rop og skrik og smelling med dører, det var i grunnen ikke til å holde ut
Det ble en katastrofeoppsetning av typen full speed og hæla i taket, med rop og skrik og smelling med dører, det var i grunnen ikke til å holde ut, men holde ut gjorde vi likevel, og grunnen var Susi i rollen som både den høygravide Reidun, dritings i trappeoppgangen, pleiersken Gunn fra Brøynes, men først og fremst den struttende Johanna som serverer flesk og duppe på restaurant Larsen så pupper og rumpeballer dirrer og danser. I rollen som Gunn hadde Susi vært kledd i hvit frakk og hornbriller, ja vel, en sak for spesielt interesserte, så spesielle var vi i grunnen ikke, og gravide på stormfylla, nei takk. Men da den samme Susi steg frem som Johanna med en tallerken i hver hånd, og med en autoritet spekket med sex og saft både i kroppsspråk og stemmebruk, spilte det plutselig ingen verdens rolle hvor flertallets seksuelle preferanser egentlig befant seg, det hadde liksom ikke noe med saken å gjøre en gang. Og jeg så det jo i Konrads store våte blikk. At alt var tilgitt. At dårlig teater ikke bare var til å holde ut, men til og med til å glede seg over, og det på den minst intellektuelle måten som tenkes kunne, helt nede på den heterofile mannens grunnfjell, så å si. Han snappet programmet som befant seg i en holder på bordet, og så sannelig! Jo, skulle han senere si, det hadde nok vært noe som streifet hans hårfine språkøre hele tiden, en liten mistanke om at den knekken alle kunne høre i den kvinnelige skuespillerens tyske uttale, muligens skrev seg fra et sted nord for den danske grense, kanskje til og med…
Hun het Susanne Sørensen. Dansk? Norsk? Svensk? Vi visste ikke. Etter teppefall forsvant Konrad i kulissene. Skjelvende av etterforskertrang. Hans sedvanlige arrogante mine var som tørket av ham av en vennlig, men liderlig fé.
Senere lot hun oss vente. Konrad hadde i all viraken i og rundt Susanne Sørensens garderobe, ”fått en slags blokkering”, han hadde plutselig ikke kunnet huske navnet på en eneste bar, café eller kneipe i dette strøket, bortsett fra baren på det noe nedslitte hotell Monopol litt lenger opp i gaten, så nå satt vi der og var mismodige, med en flaske champagne i en kjøler der isbitene sakte men sikkert tryllet seg selv om til vann. Ute snødde det kjerringer. Fra vindusbordet vårt hadde vi sikt til midt ute i gaten, der det nå ikke lenger befant seg en eneste bil. Det var som å sitte i kantina på en forskningsstasjon et sted i Antarktisk. Slik gikk en time.
Men så kom endelig isdronningen anstigende. Iført fuskepels og smaragdgrønn turban.
Men så kom endelig isdronningen anstigende. Iført fuskepels og smaragdgrønn turban. Som skutt ut av pakkisen. I det ene øyeblikket var hun der ikke, og i det neste sto hun i rommet og lot seg børste snø av. Ikke av mannen i baren, som instinktivt forsto at han hadde fått besøk av noe godt over snittet, men av en eldre herre som dronningen hadde brakt med seg, han minnet litt om en tilårskommet utgave av general Rommel. Det var lett å se ham for seg i full ørkenmundur, og med kikkert og jernkors, men her sto han altså i en ganske annen tjeneste, og det så smeltevannet sprutet. Han het Günter Heidenbach, og ble av Susanne Sørensen straks forvist til et bord lenger inn i lokalet, der han ble etterlatt med en stor øl og fire schnapps, samt søndagsutgaven av Frankfürter Allgemeine. For her skulle nå snakkes norsk, det kunngjorde Susi på en sjarmerende dansk-norsk som jeg i denne bloggen ikke en gang vil gjøre et forsøk på yte rettferdighet. Ja. Det var altså Susi. Susanne Sørensen kunne vi bare glemme. Hun het Susi nå når hun var blant venner, slikt, altså at vi var venner, kunne hun føle på seg, hun oppfattet det straks, det var slik hun var skapt og skrudd sammen, vi måtte være så inderlig snille og hjelpe henne, noe vi, særlig Konrad var mer enn villig til, men hva med den gamle der inne i kroken, nei tenk ikke på ham, sa Susi og gjorde et kast med nakken, han er sliten etter all støyen i salen, og heller ikke av det sjalu slaget, det var da vi forsto at det var kjæresten hun hadde tatt med seg, og ikke en venn av hennes far, han satt uansett aldeles urørlig og stirret i avisen som lå flatt foran ham på bordet.
Ja, hun trengte hjelp, og Konrad vinket på mer champis til seg selv og vår nye venninne, rødvin til meg, og mer øl og schnapps til general Günter Heidenbach lenger inn i kulissene, det var nemlig slik fatt at hun ikke lenger holdt ut i Berlin, det var oppstått visse problemer av diverse delikate grunner, hun kastet et raskt blikk over skulderen, men General Günter lot seg ikke forstyrre, han hadde ikke en gang fått med seg at kelneren hadde vært der med påfyll, (han er så søt når han fordyper seg i aksjemarkedet, fniste Susi), men Berlin måtte hun altså bort fra, og det i en hast, ja det aller beste ville faktisk være å ikke vende tilbake dit i det hele tatt, hva trodde vi om det? Vi som bodde i Hamburg? Ville ikke Hamburg kanskje kunne romme en som henne også, for en varmblodig person som hun jo var, ville det etter all sannsynlighet være mer å hente blant de romslige og verdensvante hanseatene enn hos de iskalde prøyserne på slettene i Vorpommern, det følte hun på seg, ikke var det særlig vanskelig å forstå det fornuftsmessig heller. Hun var ferdig med Berlin. Det fantes dessuten flyttebyråer som, ja… Ordnet hele greia.
Og slik ble det. Dagen etter tok hun og general Günter inn på hotell Smolka, Eppendorfs perle, som Konrad alltid kaller det, og der ble de liggende med full pensjon i ca en måned, jul og nyttår inkludert, mens Konrad og jeg løp opp og ned trapper på alle mulige visninger, frem til den dagen da vi endelig kom over et solrikt rede i Falkenried, det var ikke så nøye med prisen, det forsto vi på henne, men svært viktig at leiligheten hadde et gjesterom der Günter kunne sove uforstyrret, det måtte helst ikke vende ut mot gaten.
Konrad og jeg dro egenhendig til Berlin og ledet flyttingen, det var et berg av kunst og nips og kitsch og klær og bøker, det hadde vært et mareritt dersom det altså ikke var for at slike flyttebyråer fantes, sterke karer med aksent som oss selv, som kom og hentet alt fra flygelet til hybelkaninen bak do, det var bare å peke og oppføre seg litt ovenfra og ned, og da vi var nesten ferdige kom husets eier på besøk, han hadde ikke sett noe til leien de siste seks månedene, men jekket seg ned da Konrad viste frem sider av seg selv som jeg til nå ikke hadde ant fantes, han ble farlig, et eller annet fra en ond italiensk film fra tredvetallet.
Da vi vendte tilbake var alt på plass i Falkenried, og gjesterommet allerede omskapt til atelié, det hendte nemlig at hun malte litt når det falt seg slik, og hvor det var blitt av general Günter spurte vi ikke om, vi stilte i det hele tatt ikke mange spørsmålene, vi skjønte at det var best å la det være, men i de neste to, tre årene dukket stadig nye generaler opp på slagmarken, de var alle litt slitne og med fjerne, melankolske blikk, som om de iakttok fienden som trakk seg tilbake, uten at dette synet evnet å glede dem. Det var disse årene som Konrad og jeg i stillhet, kun overfor hverandre, omtalte som ”Generalperioden” i Susis liv, og når det tok slutt tok liksom også dronningen farvel med oss, det teatralske aspektet forsvant fra scenen i takt med de virkelige jobbene som hel eller halvt profesjonell skuespiller, og vi ble gående i de samme gatene i Eppendorf, sittende på de samme kneipene og cafeene, som tre litt akterutseilte Nordmenn, Susi riktig nok ”med en dæsj dansk”, og med turbanen som et slags varemerke, et signal til omverden om noe som en gang hadde vært, men som neppe ville vende tilbake.
Her finner du oversikten over alle innlegg av Eppendorf-notatene.
Innlegget Del 7: Susi dukket først opp på Forlagsliv.
Størstedelen av Bibelen, Det gamle testamentet, er skrevet på hebraisk, mens språket i Det nye testamentet er gresk. De to språkene er like ulike som norsk og arabisk. På begge språk finnes det mange setninger som er så enkle at oversettelsen nærmest gir seg selv. Derfor ligner alle bibeloversettelser på hverandre, enten de er norske eller danske. Men så finnes det også mange uttrykksmåter, særlig på hebraisk, som ligger så fjernt fra våre språk at oversetteren ofte må ty til omskrivninger for at teksten skal bli forståelig.
Tegneserieboka 
TANK design med GULL for design av Cappelen Damms ordbokserie: 
Arne & Carlos
